Hva var Trump sin forståelse av medier og demokrati?

Kun én måned etter at han ble valgt til president, og etter at flere kritiske rapporter om hans administrasjon begynte å spre seg, introduserte Trump et nytt kallenavn for media: "Fake News" (falske nyheter). Han påsto at medier som New York Times, CNN, NBC og andre ikke bare var hans fiender, men fiender av det amerikanske folk. I hans øyne var de som utga seg for å være nyhetskilder i stedet trusselen mot nasjonens integritet. På sine MAGA-rallier forsterket han denne tanken, og appellerte til sine tilhengere ved å hevde at mediene ikke bare var partiske mot ham, men mot dem også. I en tale på et rally i Florida i 2018, uttrykte han: "Vi har kraftig fordømt hat, rasisme, og alle former for fordommer, men mediene vil ikke høre på deres historier. Det er ikke min historie. Det er deres historie."

For Trump var mediene som kritiserte ham ikke bare en utfordring som enhver president måtte håndtere, men en trussel mot det amerikanske demokratiet. I hans eget univers, hvor han anså seg selv som en uovertruffen leder, var hans forhold til media fundamentalt annerledes. Han mente at media skulle være en propagandaapparat som støttet hans administrasjon. Mediene som kritiserte ham, spesielt de ledende mediehusene i USA, ble ansett som fiender til nasjonen. Han påsto gjentatte ganger at "fake news" var den største trusselen mot landet, og hans erklæring ble en del av hans politiske arsenal.

Hva Trump ikke skjønte, var den kritiske rollen mediene spiller i et demokrati. Nyhetene skulle, i et velfungerende demokrati, fungere som en vaktpost som sørget for at makthavere, inkludert presidenten, ikke overtrådte sine fullmakter. For Trump var det derimot en omkamp: de som ikke støttet ham var umiddelbart fiender, og det betydde at nesten alle etablerte nyhetskanaler, med unntak av Fox News og andre pro-Trump kilder, ble merket som falske.

Når det gjelder undersøkelser som involverte hans administrasjon, som for eksempel Mueller-undersøkelsen, ble Trump rasende og benektet enhver form for feil. Han kalte det en "heksejakt" og uttrykte at ingen politiker i historien hadde blitt behandlet verre. Undersøkelsene ble ikke bare en trussel mot hans administrasjon, men også mot den amerikanske folkets vilje. I hans verden var dette et angrep på dem som stemte på ham. Den dypere tanken som Trump formidlet var at han, som en refleksjon av det amerikanske folket, var uatskillelig fra nasjonen, og enhver utfordring mot ham ble sett på som et angrep på landet.

Trump så på seg selv som et symbol på hva det amerikanske folket ønsket. Enhver form for opposisjon, enten fra media, det politiske systemet eller rettsvesenet, ble sett på som en trussel mot det han mente var folkets vilje. Dette resulterte i at han på flere måter forvrengte ideen om hva et sunt og balansert demokrati bør innebære. En fungerende maktbalanse, der mediene spiller en sentral rolle i å kontrollere makthaverne, ble for ham sett på som et hinder, ikke som en nødvendighet.

Et viktig poeng i denne diskusjonen er hvordan Trump omdefinerte begrepet "det amerikanske folket." For ham var det de som støttet ham som utgjorde den sanne representasjonen av landet, mens alle andre ble ansett som en trussel mot hans visjon for nasjonen. Denne ideen om "oss mot dem" ble et sentralt tema i hans retorikk, og det ga næring til en dypt polarisert offentlighet hvor all kritikk ble sett på som et angrep på folkets stemme.

Det er viktig å forstå at en fungerende demokratisk prosess er avhengig av medier som ikke bare er lojale til makthaveren, men som er i stand til å utfordre og stille spørsmål ved maktens bruk. En slik kritisk funksjon, hvor uavhengige nyhetsorganisasjoner overvåker regjeringen og de som er i maktposisjoner, er avgjørende for å beskytte demokratiske verdier og unngå maktkonsentrasjon. Når disse institusjonene er svekket eller stigmatisert som fiender, kan det føre til en forvrengning av maktstrukturen, der folket ikke nødvendigvis får tilgang til all nødvendig informasjon for å kunne ta velinformerte beslutninger om sine ledere.

Hva er "amerikansk eksepsjonalisme" og hvordan har den blitt utfordret under Trump og Biden?

Amerikansk eksepsjonalisme har lenge vært en grunnleggende del av den nasjonale diskursen i USA. Denne ideen antyder at Amerika er unikt, både som nasjon og som et konsept, og at det har et spesielt ansvar i verdenssamfunnet. Donald Trump, i løpet av sitt presidentskap, stilte seg til tider som den personifiserte versjonen av denne eksepsjonalismen, og hevdet at USA var mer respektert, sterkere og mer sikker enn noen gang før. Imidlertid ble hans påstander møtt med kraftig motstand, særlig fra demokratiske utfordrere i 2020.

I denne konteksten ble Trump fremstilt som en president som ikke bare hadde mislyktes i å leve opp til løftene om en sterkere nasjon, men også som en som hadde hatt en ødeleggende effekt på landets internasjonale omdømme og interne sammenhold. Joe Biden, som en av de fremste demokratiske utfordrerne, var ikke annerledes i sin kritikk. Han betraktet Trump som et ekstremt tilfelle av inkompetanse og uansvarlighet, og han omtalte ham som «den mest uforutsigbare og inkompetente øverstkommanderende vi har hatt». For Biden var Trumps ledelse ikke bare feilaktig i sitt innhold, men også i sin tilnærming, spesielt i det faktum at han hadde utelukket store deler av det amerikanske folk.

Biden stilte seg imidlertid ikke bare som en kritiker av Trump, men som en forsvarer av den amerikanske eksepsjonalismen i sin mer tradisjonelle form. I sin kampanje for 2020 omfavnet Biden en visjon om å «gjenopprette Amerikas sjel». Han argumenterte for at USA hadde vært en unik idé, en idé som måtte beskyttes og videreføres. I hans taler om amerikansk eksepsjonalisme ble det tydelig at han ønsket å distansere seg fra Trumps populistiske tilnærming og heller fremme et mer inkluderende syn på nasjonens rolle.

Biden gjorde klart at han så på USA som en nasjon med en globalt ledende rolle, og han påpekte at amerikanere, mer enn noen gang, måtte omfavne sin evne til å lede verden på en moralsk og etisk basis. Den amerikanske eksepsjonalismen Biden ville fremme, var ikke kun et spørsmål om militær makt eller økonomisk dominans, men om et ideologisk og praktisk lederskap som skulle gi et eksempel for andre nasjoner å følge. For Biden var USA mer enn en maktfaktor – det var et symbol på håp og muligheter for hele verden.

I lys av dette ble Bidens fremstilling av amerikansk eksepsjonalisme en reaksjon på Trumps mer aggressive, nasjonalistiske tilnærming. Biden ønsket å bringe USA tilbake til en rolle som en demokratisk leder i verden, og han var åpen om sin tro på at USA måtte fremstå som en moralens og rettferdighetens fyrtårn. Hans visjon var å gjenopprette tilliten til USAs styrke, ikke bare gjennom sin militære eller økonomiske makt, men ved å vise verden at USA kunne være en kraft for gode, en stabil og rettferdig leder som samlet nasjonene rundt demokratiske verdier.

Det som skiller Biden fra Trump, var hans klare forståelse av at amerikansk eksepsjonalisme også måtte være knyttet til internasjonal samarbeid og respekt. Dette var en eksepsjonalisme som bygde på partnerskap og ikke isolasjon, på å fremme frihet og rettferdighet på en global skala. Biden hevet sin stemme mot Trumps praksis med å isolere USA fra globale allianser, og han fokuserte på at nasjonen måtte bygge relasjoner med andre demokratier for å stå imot de autoritære kreftene som ellers kunne ta makten på verdensarenaen.

For å fullt ut forstå hvordan de to tilnærmingene skiller seg fra hverandre, er det viktig å huske at amerikansk eksepsjonalisme ikke nødvendigvis er et fastlagt, entydig begrep. Det kan bety mange forskjellige ting – alt fra ideen om at USA er et fyrtårn for verdensfrihet, til et økonomisk eller militært imperium. Dette kan endres med tiden, avhengig av hvem som leder landet og hvordan verden utvikler seg. Trumps versjon av eksepsjonalisme var aggressiv og nasjonalistisk, mens Biden så på det som et ansvar og et kall til internasjonal solidaritet. Den store forskjellen mellom de to er hvordan de forstår og bruker makten USA har på den globale scenen.

Hvordan begrepet "amerikansk unntakstilstand" påvirker politisk diskurs og nasjonal identitet

Begrepet amerikansk unntakstilstand (American Exceptionalism) har en kompleks og flerfattet rolle i dagens amerikanske politiske landskap. Det refererer til ideen om at USA, på grunn av sin unike historie, verdier og institusjoner, har en spesiell skjebne og ansvar i verden. Denne ideen har vært et sentralt element i amerikansk patriotisme, men har også blitt utfordret, nyansert og omformet i ulike politiske sammenhenger.

Det som er særlig interessant ved Trumps bruk av amerikansk unntakstilstand, er hans egen vri på begrepet, en form for "selv-unntakstilstand". Han har ikke bare fremmet ideen om amerikansk spesiellhet som nasjon, men har også brukt den som et middel til å legitimere sin egen politiske agende, og fremstå som en figur utenom det vanlige. På denne måten har han knyttet begrepet til en mer personlig selvhevdelse – en "unntakstilstand" som ikke bare handler om nasjonen, men også om ham selv som leder. Denne dynamikken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av amerikansk unntakstilstand, som vanligvis har hatt et kollektivt fokus, til å inkludere et mer individorientert perspektiv.

En viktig del av denne diskusjonen er hvordan patriotisme og nasjonal identitet blir brukt i politisk kommunikasjon. Patriotisme i USA er ofte nært knyttet til ideen om nasjonal unntakstilstand, og har vært et viktig virkemiddel i å bygge en felles nasjonal identitet. Dette er ikke bare et spørsmål om stolthet over nasjonens prestasjoner, men også om å definere hvem som tilhører nasjonen, og hvilke verdier som er fundamentale for amerikansk eksistens. I denne sammenhengen har det å utfordre eller kritisere ideen om amerikansk unntakstilstand ofte blitt sett på som et angrep på nasjonal identitet og verdier, noe som kan føre til politiske og kulturelle splittelser.

Et interessant trekk ved diskusjonen om unntakstilstand er hvordan ulike politiske ledere og kommentatorer har brukt det i sine egne strategier. Figuren Ronald Reagan, for eksempel, tok ofte i bruk amerikansk unntakstilstand som et middel for å styrke nasjonens moral og rolle i verden, særlig i konteksten av den kalde krigen. I kontrast, har nyere politikere som Trump og hans tilhengere brukt det mer som et politisk våpen for å bygge støtte på bakgrunn av økonomisk misnøye, frykt for innvandring og skepsis til globalisering.

Det er også viktig å forstå at diskusjonen om amerikansk unntakstilstand ikke bare er begrenset til USA. Internasjonalt, spesielt i forhold til forholdet mellom USA og Russland, har ideen blitt brukt i geopolitiske sammenhenger. Trumps forhold til Vladimir Putin og hans bruk av Twitter som et verktøy for å fremme et bilde av nasjonal unntakstilstand har satt spørsmålstegn ved USA's rolle på verdensscenen og utfordret etablerte internasjonale normer.

Betraktningene rundt amerikansk unntakstilstand viser en dypt politisert forståelse av nasjonal identitet, og har blitt et viktig tema i både innenrikspolitikken og utenrikspolitikken i USA. For å forstå hvordan Amerika ser på seg selv i verden, er det nødvendig å anerkjenne hvordan retorikk om unntakstilstand påvirker folks forståelse av hva det betyr å være amerikansk, og hvordan denne forståelsen har blitt brukt for å forme politiske agendaer.