Ranee Slater hadde tilbrakt to år i fengsel, og mye hadde endret seg på den tiden. Mennesker, minner og relasjoner hadde fått tid til å smuldre og bli omformet. En av de største spørsmålene som gnagde på ham, var Bent Markham, mannen som angivelig hadde vitnet mot ham under rettssaken. Markham hadde beskyldt Ranee for å være lederen av en gruppe tyver som hadde stjålet fra hans gård, og dette hadde ført til Ranees dom. Men var Markham virkelig ærlig i sine påstander, eller var han en mann som hadde talt usannheter? Ranee hadde hatt god tid til å tenke, og tankene hans var ikke lenger så klare som de hadde vært for to år siden.

Ranee innså at tiden i fengsel, som var preget av ensomhet og refleksjon, hadde endret hans perspektiv. En mann som før ville ha reagert impulsivt, kunne nå tenke gjennom sine handlinger mer nøkternt. Nå stilte han spørsmål ved alt – inkludert Markhams vitnesbyrd. Kanskje han ikke hadde vært den som Markham så den skjærebare morgenen da hans hester ble stjålet. Kanskje var det mulig at Markham hadde vært oppriktig i det han hadde vitnet om, men Ranee kunne ikke være sikker på noe før han hadde undersøkt nærmere.

Den fysiske virkeligheten av hendelsen var like uforståelig. Ranee visste at hans bay-hest hadde alle skoene på seg da han stablet den på ettermiddagen før tyveriet. Men da sheriffen ankom på morgenen etter, var en sko borte. Hvordan kunne det ha skjedd? Var det mulig at noen hadde plantet skoen i nærheten for å sette ham i et dårlig lys? Eller hadde sheriffen blitt lurt, kanskje av Markham selv, som hadde en interesse i å få ham fengslet?

Når han konfronterte Cherry Lamont om Markham, følte han en underlig avstand mellom seg selv og den kvinnen som en gang hadde vært hans nærmeste. Hun hadde sett ut som om hun hadde tapt noe – hennes ungdommelige utseende var ikke lenger like friskt. Hva hadde hun egentlig ventet av ham? Ranee visste at han var fanget i et nett av usikkerhet, men han var fast bestemt på å finne sannheten om hva som hadde skjedd med Larry, hans bror, og Markham.

Ranee møtte flere personer på sin vei som hadde ulike meninger om Markham. Bill Duffy, bartenderen på saloonen, hadde gitt et kryptisk svar når han ble spurt om Markhams involvering. Duffy var en mann med mange hemmeligheter, og han var lojal mot sine egne interesser. Ranee visste at han ikke kunne stole på ham for sannheten, men han måtte også innse at Duffy kanskje ikke visste mer enn han ville slippe ut. Uansett, Ranee hadde ikke til hensikt å gi opp. Han ville finne ut hvem som var ansvarlig for brorens død, uansett hva det kostet.

Så møtte han Jud Barkley, en gammel venn og redaktør for den lokale avisen. Barkley var ikke akkurat glad for å se ham tilbake i byen, men Ranee visste at mannen hadde sine egne grunner til å være skeptisk. Barkley, som de fleste småbønder i dalen, hadde sitt eget syn på Markham, og han mente at enhver konflikt med Bar-S, Markhams gård, kunne føre til krig i området. Men det som virkelig hadde rystet Barkley var tanken på at Ranee kanskje ville konfrontere Markham på nytt. Han visste at hvis Ranee hadde kommet tilbake med et ønske om hevn, ville det trolig bety å åpne gamle sår som aldri hadde fått muligheten til å leges.

Ranee var fast bestemt på å finne ut hva som virkelig hadde skjedd, men han visste at han ikke kunne stole på det som folk hadde sagt. Markham var ikke nødvendigvis en uskyldig mann, men han hadde heller ikke nødvendigvis vært den som hadde drept Larry. For Ranee var det viktigste å finne sannheten om hva som hadde skjedd, og han var beredt til å grave til bunnen av saken.

I denne typen konflikter er det lett å bli fanget av misforståelser og gamle fiendskap. For Ranee er det ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om å forstå hva som virkelig har skjedd, og hvorfor folk har handlet slik de har. Hva han lærte, var at tid, refleksjon og tålmodighet var de viktigste verktøyene i jakten på sannheten.

Hvordan et land kan glemme loven

De første milene etter å ha passert markene foran dem, følte han hvordan hestenes hovslag ble mykere, og den friske luften fylte lungene. I det fjerne hadde de stoppet for å vanne hestene, og han kunne skimte et knippe bygninger halvveis ned i dalen. Dette synet fikk hodet til å svikte litt, truende å snu magen på ham, som om han var ute av kurs i mørket, ikke i stand til å si hvilken vei han skulle. Men jenta var der på hans høyre side, hennes kne som noen ganger berørte hans. På venstre side var legen, og de gjorde svinger og svinger. Legen ba ham en gang lene seg lavt over sadelhornet, og straks kjente han lavhængende greiner fra grantrær som rispet mot ryggen hans. De kjørte opp og ned på bratte bakker, og en gang var de ved kanten av en fossende bekk, hvor vannet sprutet ut med et høyt hvistlende lyder mot steinene.

Jo mer han så av det, desto mer likte han det. Man kunne ikke annet enn å bli betatt. Her var et land helt for seg selv. Det var fri for politikere, gebyrsankere og andre samfunnsskadelige parasitter som stikker hodene frem i den ytre verden og kveler alt rundt seg. Lovene i dette landet ville han senere finne ut av, var enkle og rettferdige for alle – det samme for én som for en annen. Ingen lange prosesser i domstolene, ingen rabalder; til og med de som brøt lovene fikk en rettferdig høring på den lokale butikkens veranda. Samfunnet var rettferdig, i sin enkelhet.

“Her er huset vårt,” sa Crow og stoppet foran en stor tømmerhytte i enden av landsbyen. “Mitt kontor, medisiner, et enkelt behandlingsrom. Søndag er hjelpepleier i tøffe saker. Du kan bo hos oss, gjøre deg hjemme til din sak er avgjort. Og som du ser, har vi alt vi trenger her.” Han pekte rundt på det frodige landskapet, hvor folk dyrket sitt eget korn, laget sitt eget stoff og bygde sine egne redskaper. “Det er sjelden noen her trenger mer enn de har.”

På middagstid satt de samlet rundt et bord dekket med hjortekjøtt, varme brød og grønnsaker. Legen, som sjelden snakket om andre emner enn medisin, hadde tidligere vært på en ekspedisjon til de fredelige indianerne som bodde i nærheten. “Vi vet ikke engang hvor mange stammer det er. Noen sier tre, noen sier fire,” sa han, rynket pannen. “Men vi er sikre på én ting: De har ingenting med de andre indianerne i Firkantlandet å gjøre.”

Lassiter, som hadde tilbrakt mange år på flukt fra loven, visste instinktivt at han var kommet til et sted hvor han endelig kunne finne ro. Her var det ingen onde mennesker, ingen tyranniske herskere. Her var det rettferdighet, men kanskje på en måte man ikke alltid hadde sett før. Folk i dette landet følte seg frie, trygge og selvforsynte. Her var de ikke bare i live – de levde i en balanse med naturen rundt seg.

Og så, etter flere dager, da han hadde fått vennet seg til stedet, snakket han med jenta som hadde blitt hans venn på reisen. “Jeg begynner å tro jeg er glad for at jeg fikk problemer i Texas,” sa han, “for dette stedet... Dette stedet er som en Edens hage.”

“Snakes, ja!” sa Crow, og lo høyt. “Men ingen Eva her. Vi er trygge og lykkelige her, langt unna den 'siviliserte verden' som folk kaller det.”

Det som skiller denne dalen fra verden utenfor, er dens enkelhet, og hvordan mennesker her ikke trenger å bekymre seg for det som skjer i de ytre samfunnene. De har sitt eget system, hvor rettferdighet blir praktisert på en annen måte – ikke gjennom den komplekse rettsprosessen folk er vant til i byene, men gjennom en enkel og direkte tilnærming hvor ingen kan slippe unna uten at rettferdigheten får sitt. Dette er et sted hvor de som kommer for å ødelegge eller forstyrre, ikke har plass, og de som søker et nytt liv finner trygghet.

Selv om livet i dalen er enkelt, betyr ikke det at det er lett. Det er utfordringer, og farene fra den ville naturen, som i form av de fryktede indianerne, er alltid til stede. Men samtidig finnes en samhørighet blant innbyggerne her som de sjelden finner i de større, mer kaotiske samfunnene. Her er det en følelse av fellesskap, hvor ingen er alene, og hvor alle deler det de har.

Denne dalen er et utopia for noen, en slags forlatt plass hvor naturens lover gjelder over menneskets, et sted hvor den gamle loven fra den ytre verden ikke har funnet vei. Her bor folk i ro, men med et skjult, konstant bevisst forhold til hva som kan true deres fred – fra både naturen og menneskene som ikke har funnet veien hit.

Hvilke krefter former en mann til å kjempe?

Tommy kjempet mot et syn som var vanskelig å bearbeide. Hans blikk falt på Big Doan, som ikke lenger var den stødige, tøffe mannen han en gang hadde kjent. Nå var han redusert til et skrøpelig skall, en mann drevet av frykt og sviktende håp. Tommy visste at denne kampen ikke bare dreide seg om hans fysiske styrke, men om å konfrontere de usynlige kreftene som hadde ødelagt hans gamle venn.

Big Doan var en mann formet av årene i grensestrøkene, kjent for sin styrke og vilje til å kjempe for det han mente var rett. Nå var han en annen, hvis ansikt var et kart over mange år med å ha svelget alt for mye ildvann, og hjertet hans var fylt med en mismot og frykt han ikke hadde kjent før. Hans bulende nese, hans grove lepper, hans muskler som var mer utbrente enn oppløftende, var alt tegn på en mann som hadde solgt sin sjel for et glass mer, en merkelig vennskap med spriten som hadde drevet ham til bristepunktet.

Det som skulle vært en samtale om lojalitet og fellesskap, ble snart til en konfrontasjon. Gord Gilean, en mann med hjerte av is og utallige hendelser bak seg, stilte seg mellom Tommy og Doan. De visste begge at kampen som kom ikke bare ville utspille seg på et fysisk plan. Tommy hadde opplevd kampene før, men dette var noe annet. Det var en kamp mot de demoner som hadde fått Doan til å bli en skygge av sitt tidligere jeg.

Men Tommy var ikke interessert i å kaste bort tid på følelsesløs aggresjon. Det han var ute etter, var å forstå hva som hadde fått Doan til å nå dette punktet. Han kjempet ikke bare for å vinne kampen foran seg, men for å finne ut hva som kunne reddes i en verden som stadig trakk menn som Doan ned i sitt mørke.

Et plutselig angrep, et forsøk på å kaste Tommy på bakken, var et målrettet trekk fra Doan, men Tommy var forberedt. Han visste hva som kom. Hans reaksjon var rask, voldsom og nøyaktig. Det var ikke et spørsmål om å gjøre mest skade, men om å få Doan til å tenke på hva han var i ferd med å gjøre. Tommy visste at hvis han ønsket å hjelpe sin gamle venn, måtte han handle på en måte som fikk Doan til å møte sine egne skygger.

Det var ikke nok med vold for å stoppe en mann som hadde vært på randen av sitt indre mørke så lenge. Tommy kunne se i Doans øyne at han ikke kjempet mot ham, men mot seg selv. Han kunne se frykten som fikk ham til å stivne, den samme frykten som hadde ledet ham til å bli en lett fangst for alkoholens fristelser og de farlige alliansene han hadde inngått.

Når de andre mennene kom, fulle og ute av stand til å tenke klart, ble scenen satt for et mer skremmende drama. Kampen mellom Tommy og Gord Gilean var ikke bare en kamp om hevn eller rettferdighet, men en kamp om å forstå hva som fikk mennesker til å gjøre ting som de selv senere ville angre på. Tommy visste at det ikke bare var hans fysiske krefter som ville avgjøre denne kampen, men hans evne til å stå rolig i møte med kaoset rundt ham. Det som virkelig var på spill var menneskets natur, hvor lett et liv kan svinge mellom tap og seier, til syvende og sist styrt av indre krefter.

Tommy tok stilling, men det var ikke i sinne. Han visste at en mann kunne falle mange ganger, men han hadde også muligheten til å reise seg – en kraft som alltid er til stede for de som søker den. For Tommy var det ikke seier eller nederlag som var viktig, men forståelsen av hva som egentlig skjer når en mann står ansikt til ansikt med sitt eget mørke.

Når folk kommer sammen i bølgene av sitt eget raseri og frykt, er det lett å miste seg selv. Men på den andre siden, når roen setter inn, kan det oppstå klarhet. Hva som skaper denne klarheten, og hva som virkelig ligger i hjertet av de mennene som ser ut til å ha mistet alt, er ikke alltid lett å forstå. Tommy visste at han måtte være sterk nok til å møte dette på en annen måte. Ikke bare som en kriger, men som en mann som hadde sett hva alkohol og vold kunne gjøre med et liv, og som på en eller annen måte fortsatt hadde troen på at mennesker kunne finne veien tilbake fra det ytterste mørket.

Det som gjør Tommy til en interessant karakter er ikke bare hans evne til å vinne fysiske kamper, men hans innsikt i hvordan handlinger kan lede til større konsekvenser enn de fleste ser på et første blikk. Det er klart at kampen for rettferdighet er mer kompleks enn hva som kan ses i en enkel duell, og at det som former mennesker til å kjempe, ikke alltid er så opplagt som det virker.

Hvordan lage perfekt Blondies og Bars: En nyansering av smak og tekstur
Hvordan lage interessante grønne nyanser med pasteller: teknikker og tips
Hvordan stokkastisk geometri kan optimalisere rom-, luft- og bakkebaserte nettverk
Hvordan Fokker-Planck-Kolmogorov-likningen beskriver stokastiske prosesser og deres anvendelser