Trumps tilhengere representerer et unikt og sammensatt fenomen innenfor amerikansk politisk psykologi. Ifølge forskning er det en tendens blant hans tilhengere å ha en sterk tilbøyelighet til å underordne seg autoritære ledere. Denne tilbøyeligheten er forankret i konservative verdier som understøtter hierarkisk orden og samfunnsstabilitet, sett på som nødvendige midler for å opprettholde kontroll og orden i en uforutsigbar og kaotisk verden. Et slikt syn reflekterer et pessimistisk syn på menneskets natur, hvor mennesker anses som iboende egoistiske. For å motvirke dette må man ha sterke ledere og en lojal gruppe som kan opprettholde den sosiale ordenen (Lakoff, 2002).

Videre støtter psykologisk forskning teorien om at Trump er et typisk eksempel på en autoritær leder, tiltrekkende for individer som søker å bekjempe det de oppfatter som forstyrrende elementer i samfunnet. Spesielt hos Trumps tilhengere er det en sterk vektlegging av lojalitet til gruppens ledere. Undersøkelser bekrefter at konservative har en langt mer positiv holdning til ideen om sosial konformitet, et hierarkisk samfunnssystem, og autoritær lydighet enn liberale. Dette synet kan delvis forklare Trumps appell blant velgerne, hvor hans ledelsesstil og retorikk resonnerer med de som er tilbøyelige til å underordne seg autoriteter og opprettholde tradisjonelle strukturer.

Forskning viser at Trumps tilhengere scorer spesielt høyt på mål for autoritær lydighet, som er et tydelig tegn på deres tilbøyelighet til å følge sterke ledere uten å stille spørsmål. Flere studier har påvist at folk som tilhører mer autoritære grupper, i større grad godtar en leder som Trump, fordi de ser ham som et symbol på makt og kontroll i en tid preget av usikkerhet.

En annen viktig dimensjon er den politiske identifikasjonen og ingroup-favorisering, som har blitt et kjennetegn på Trumps base. Undersøkelser av presidentgodkjenning i USA, som dekker nesten tre tiår, viser at republikanerne har vært sterkt lojale overfor sine egne presidenter, spesielt når det gjelder å avvise presidenter fra det andre partiet. Dette fenomenet er kjent som ingroup-favorisering, hvor personer viser stor støtte til sine egne politiske grupper og tilhørende ledere, samtidig som de uttrykker misnøye med motstanderne. Figurene viser at denne ingroup-favoriseringen har vært sterkt tilstede i både republikanske og demokratiske velgergrupper, men med nyanser der republikanere i høyere grad har vært kritiske til demokratiske presidenter, og vice versa.

En analyse av Gallups meningsmålinger over en periode på 27 år avslører et mer nyansert bilde enn det tradisjonelle synet på ingroup-favorisering. På tross av den sterke lojaliteten til sine respektive partier, viser ikke nødvendigvis republikanerne mer favorisering av sine egne presidenter enn demokratene. Derimot, når et annet partis president er ved makten, ser det ut til at det er en sterkere tendens til å avvise den sittende presidenten. Dette fenomenet kan delvis forklares gjennom den psykologiske effekten av en «fiende»-ledelse, hvor et negativt syn på den andre partens president er sterkere enn et positivt syn på den egen partis leder.

Dette leder til spørsmål om de psykologiske teoriene om autoritarisme stemmer overens med de faktiske politiske dataene. Er det mulig at de skalaene som brukes for å måle autoritær tendens er delvis skjeve, ettersom de kan forveksle lydighet til autoriteter med lydighet til konservative ledere? For eksempel kan det å stille spørsmål som «er det alltid bedre å stole på de rette myndighetene enn å lytte til urolige folk i samfunnet?» føre til at konservative ser på det som en naturlig holdning, uavhengig av hvem autoriteten er, mens liberale har en mer selektiv tilnærming til autoriteter. Dette kan gi et skjevt bilde i de tradisjonelle autoritærskalaene.

Det er viktig å forstå at lojaliteten blant Trumps tilhengere ikke nødvendigvis handler om en ukritisk underkastelse til alle autoriteter, men heller til de som representerer deres ideologiske verdier og interesser. Dette har betydning for hvordan man ser på autoritære tendenser i dagens politiske landskap. Trumps tilhengere kan i noen tilfeller være en manifestasjon av en større politisk og sosial polarisering, hvor individers ideologiske oppfatninger i økende grad bestemmer deres syn på autoritet og samfunnsstruktur.

Hvordan økonomisk velstand kan føre til fiendtlighet mellom grupper

Fenomenet der økonomisk velstand skaper fiendtlighet og polarisering mellom ulike grupper er et tema som har fått økt oppmerksomhet i de siste tiårene. Dette paradokset, der velstand faktisk kan øke motstanden mot minoriteter og fremmede, kan virke motintuitivt, men det finnes flere teorier og empiriske bevis som understøtter dette mønsteret. Spørsmålet om hvordan relativ velstand kan skape misnøye og forsterke fordommer er essensielt for å forstå moderne politiske bevegelser, særlig i vestlige demokratier.

En av de mest sentrale teoriene er at når individer opplever relativ deprivasjon – det vil si at de føler seg økonomisk underlegne sammenlignet med andre i samfunnet – kan dette føre til økt fiendtlighet og et sterkere behov for å beskytte egen status. Ifølge teorien om relativ deprivasjon vil de som føler seg økonomisk presset, eller som har mindre enn de mener de fortjener, ofte rette sine frustrasjoner mot grupper som anses som ansvarlige for deres lavere status. Dette kan inkludere minoriteter eller innvandrere, som blir sett på som en trussel mot den eksisterende økonomiske orden.

I kontrast, når velstand og økonomisk trygghet øker, kan dette paradokset inntreffe: individene som allerede har en viss materiell trygghet kan bli mer bekymret for å miste sin posisjon. De kan oppleve det som en trussel mot deres status i samfunnet, noe som kan føre til økt motstand mot kulturelle eller økonomiske endringer, som for eksempel innvandring. Denne typen frykt for å miste status er et sentralt aspekt ved det som kalles "kulturell backlash," et begrep som har blitt brukt til å beskrive den politiske polariseringen som følger i kjølvannet av økt økonomisk velstand.

Forskning på området har også vist at grupper som tidligere har hatt en dominant økonomisk posisjon, kan utvikle en sterkere fiendtlighet mot minoriteter i tider med økonomisk fremgang. Dette er spesielt merkbart i den politiske støtte for populistiske og høyreorienterte partier, som ofte benytter seg av økonomisk misnøye og kulturelle frykter for å mobilisere velgerne. En studie av Jetten, Mols og Steffens (2020) viser at individer som føler seg økonomisk usikre, selv om de er velstående, ofte utvikler en fiendtlighet mot innvandrere og et mer konservativt syn på kulturelle spørsmål. Denne effekten er forsterket når man ser på grupper som føler at de står i fare for å miste sin dominerende posisjon i samfunnet.

Et annet aspekt ved dette paradokset er hvordan økonomisk velstand kan føre til en form for sosial distansering. Når folk får høyere inntekter og bedre levestandard, er det ofte en tendens til at de beveger seg bort fra de lavere sosioøkonomiske gruppene. Dette kan føre til mindre kontakt mellom grupper og mer stereotyper, ettersom mangel på personlig erfaring og interaksjon med folk fra forskjellige bakgrunner kan forsterke fordommer og frykt.

Samtidig kan det økonomiske klimaet ha en viktig rolle i hvordan nasjoner forholder seg til migrasjon og internasjonale forhold. I tider med økonomisk usikkerhet kan nasjonalistiske bevegelser og populistiske partier vekke en frykt for at fremmede, spesielt innvandrere, skal ta de jobbene eller velferdsgodene som befolkningen føler de har rett på. Denne frykten kan forsterkes i tider med økonomisk vekst, der folk er mer opprørte over den relative tapte posisjonen enn den faktiske økonomiske situasjonen.

En av de mer påfallende observasjonene i nyere forskning er hvordan velstanden ikke nødvendigvis minsker politiske konflikter, men snarere kan øke dem. Når en gruppe føler at de har oppnådd et økonomisk mål, kan de bli mer redde for å miste det de har oppnådd, som igjen kan føre til mer aggressive holdninger mot andre. Samtidig er det viktig å merke seg at ikke alle grupper responderer på samme måte på økonomisk velstand; det finnes en betydelig variasjon i hvordan individer og grupper håndterer både velstand og frykten for å tape den.

Det er viktig for leseren å forstå at selv om økonomisk vekst kan redusere noen former for fattigdom og nød, kan det samtidig skape nye former for sosial splittelse. For eksempel kan de som opplever relativ velstand og ikke har opplevd økonomisk nedgang, utvikle en mer polarisert og lukket holdning mot andre grupper i samfunnet. Derfor er det avgjørende å ikke bare fokusere på de materielle gevinstene ved økonomisk vekst, men også på de psykologiske og sosiale effektene den kan ha på samfunnets gruppedynamikk.

Hvordan Psykologisk Avstand og Vitenskapelig Konsensus Påvirker Holdninger til Klimaendringer

Forskning på klimaendringer og hvordan folk reagerer på informasjon om dem har vist at flere faktorer kan påvirke holdninger og adferd når det gjelder klima. En viktig faktor som har blitt undersøkt er den psykologiske avstanden til klimaendringene, det vil si hvor fjerne eller nære folk oppfatter de negative konsekvensene av klimaendringer. Studier har vist at det kan være en direkte sammenheng mellom hvor nært eller fjernt klimaendringene oppleves, og hvordan folk reagerer på informasjon om klimaet. For eksempel, når klimaendringer blir presentert som et nærværende eller lokalt fenomen, har studier funnet at dette kan føre til økt støtte for klimapolitikk, spesielt blant konservative grupper.

En viktig studie (Romero-Canyas et al., 2019) viste at når klimaendringer ble fremstilt som en trussel som påvirker nærliggende områder, økte både bekymringene for global oppvarming og støtten for politiske tiltak i en konservativ region. Slike intervensjoner kan bidra til å redusere den politiske polariseringen rundt klimaendringer, spesielt når informasjonen presenteres på en lokal og relevant måte. Dette kan ha en potensielt stor innvirkning på hvordan ulike politiske grupper engasjerer seg med klimaendringer, ettersom konservative vises mer mottakelige for å støtte politikk som virker å treffe deres nærmiljø.

Men til tross for noen positive funn, er det også mange studier som viser at å redusere den psykologiske avstanden til klimaendringer ikke nødvendigvis har stor effekt på folks klimaattityder eller atferd. I noen tilfeller kan slike tiltak til og med føre til mindre bekymring for klimaendringer. En grunn til dette kan være at psykologisk avstand ikke har en direkte innvirkning på folks oppfatning av klimaendringer, men heller påvirkes av mellommenn som frykt, opplevd relevans, og politisk ideologi.

Spørsmålet om hvordan psykologisk avstand best kan manipuleres for å fremme engasjement med klimaendringer er fortsatt et åpent spørsmål. Effektiviteten av slike tiltak ser ut til å være avhengig av konteksten og målgruppen. Det er viktig å merke seg at det ikke er én universell løsning for å endre holdninger til klimaendringer, og at det kan være nødvendige tilpasninger av budskap og formidlingsstrategier, avhengig av hvilken politisk eller sosial gruppe som er målgruppen.

En annen faktor som har blitt grundig undersøkt, er vitenskapelig konsensus om klimaendringer. Forskning har vist at omtrent 97% av vitenskapelige artikler støtter ideen om at klimaendringer er menneskeskapte (Cook et al., 2016). Å fremme forståelsen av denne konsensusen har blitt ansett som en effektiv måte å øke folks tro på klimaendringer og støtte for klimapolitikk. For eksempel har det blitt vist at informasjon som fremmer konsensus blant forskere om klimaendringer kan øke troen på klimaendringer, særlig blant konservative, som ofte har lavere nivåer av tro på klimavitenskap.

Likevel har forskning også vist at effekten av å formidle vitenskapelig konsensus kan variere. Flere studier har funnet at det å informere folk om vitenskapelig enighet om klimaendringer kan redusere den politiske polariseringen rundt temaet, men effekten på politikkstøtte og atferd er mindre klar. I noen tilfeller kan konservative velgere til og med reagere negativt på slike informasjoner, ved å øke deres mistillit til vitenskap eller skape en reaksjon mot det de oppfatter som en politisk drevet agenda. Derfor er det viktig å forstå at informasjon om vitenskapelig konsensus ikke nødvendigvis vil lede til endringer i folks oppfatninger om klima, spesielt for de som har sterke politiske eller ideologiske motforestillinger.

I tillegg til å fremme vitenskapelig enighet, har forskere også undersøkt hvordan politikk relatert til klimaendringer bør rammes for å få størst mulig støtte. Å bruke spesifikke rammer for hvordan klimapolitikk blir presentert kan ha stor innvirkning på hvordan folk reagerer på forslag til politiske endringer. For eksempel kan det å ramme inn politiske tiltak på en måte som fremhever de økonomiske eller helsemessige fordelene ved handling på klimaendringer, bidra til å redusere motstand mot klimapolitikk.

Men det er fortsatt uklart hva som egentlig fungerer og for hvem. Spørsmålet om hvordan man best kan tilpasse klimabudskap og -politikk til ulike målgrupper er fortsatt åpent. Det kan være viktig å forstå at mens visse intervensjoner fungerer i spesifikke kontekster, kan det være nødvendig med flere studier og eksperimenter for å utvikle mer effektive tilnærminger til klimaformidling.

For å oppsummere, forskning på hvordan klimaendringer påvirkes av psykologisk avstand og vitenskapelig konsensus viser at konteksten og målgruppen er avgjørende faktorer for hvor effektive ulike intervensjoner kan være. Å presentere klimaendringer som en lokal eller nærliggende trussel kan ha stor betydning for konservative grupper og bidra til å redusere politisk polarisering. På den annen side kan formidling av vitenskapelig konsensus øke troen på klimaendringer, men dens effekt på politisk støtte og atferd er mindre entydig. Den beste tilnærmingen kan være å skreddersy informasjon og tiltak til spesifikke grupper og kontekster.

Hvordan løse komplekse integraler med teknikker som delvis integrasjon og variabelskifte