Memene, slik de ble forstått av Milner, var ikke mer enn akademiske abstraksjoner, kliniske interessepunkter. Rasisme ble sett på som et biprodukt av sjokkhumor, ikke noe som hans hvite kropp trengte å bekymre seg for. For Milner var grunnen til å engasjere seg i memeforskning å bevise at internettkultur var viktig, for å vise sine kolleger og familie at memes var verdt å studere. Å ta på alvor ugligheten i mange memes ville, etter hans syn, undergrave påstanden om at memes faktisk var relevante. I stedet valgte han å fremheve samarbeidet, kreativiteten og de utopiske potensialene som memes kunne foreslå.

Ironisk nok, ble denne tilnærmingen et skjold for å unngå å konfrontere de underliggende problemene med rasisme og fornedring som gjennomsyret mye av internettkulturen. Dette ble spesielt tydelig i MemeFactorys segmenter om "fail"-innhold, hvor publikum lo uhemmet av mislykkede forsøk, både på et personlig og profesjonelt nivå. Fail-vitsene som ble delt, reflekterte et sett av normer som uttrykte et "oss" og et "dem" – et implisitt skille mellom de som passet inn i et hvitt, middelklassisk, cisnormativt, heteronormativt mønster, og de som ikke gjorde det.

Memes som latterliggjorde kvinner, spesielt de som var kjent som "camwhores" på 4chan, ble et mål for mobbing. En av de mest uttalt ubehagelige eksemplene var da en ung, hvit kvinne, utsatt for internetts hån, ble projisert på skjermen under en av forestillingene. Publikum reagerte med hissig latter og buing. Denne latteren var ikke nødvendigvis et uttrykk for empati med personen på skjermen, men snarere en handling av å bekrefte normene for hva som er "riktig" og "akseptabelt". Latteren ble en mekanisme for å sette seg selv i en posisjon av overlegenhet, hvor forskjeller ble dehumanisert, og de som ikke passet inn i de dominerende normene ble betraktet som objekter for latter og hån.

Et annet eksempel som ble vist, var en skjermdump fra et talkshow med en stor, svart kvinne, hvor teksten "WILD SNORLAX APPEARS" ble lagt til – en referanse til et Pokémon-karakter som representerte overvekt. Dette var en vits som traff langt dypere enn bare et simpelt skrap av humor. Her, som i mange memes, ble det ikke bare snakket om selve objektet for latteren, men også om den underliggende rasismen som var en uadskillelig del av hvordan mange mennesker på internett, bevisst eller ubevisst, forholder seg til mennesker som avviker fra de etablerte normene.

De som ler i slike sammenhenger, mister ofte kontakten med de virkelige konsekvensene for de de ler av. Latteren blir frakoblet fra dens virkelige effekt – nemlig hvordan den skader individer, spesielt kvinner og minoriteter som allerede er utsatt for daglig vold og undertrykkelse, både på grunn av kjønn og rase. Denne frakoblingen er et eksempel på hva Christy Wampole beskriver som den luksusen som ironi gir – en frihet fra konsekvenser, en frihet som først og fremst tilhører de som er i en posisjon hvor de kan le uten å måtte betale en pris for det.

Internetts ironi og dens fetishisering er ikke bare et fenomen blant aktive troll som tar glede i å påføre andre skade. De som ser på og ler, gjør i mange tilfeller det samme, men på et mer ubevisst nivå. Dette er ikke nødvendigvis en forvaltning av latteren, men en unngåelse av å konfrontere de reelle skadene som internettkulturen påfører de utstøtte gruppene.

Dette fenomenet – den ironiske fetisjeringen av andres lidelser – har alvorlige konsekvenser. Forskning fra Stop Online Violence Against Women har vist hvordan slike taktikker, som en gang ble brukt for å hindre Black voters i USA, ble implementert i valgkampen i 2016. Sosiale medier-aktører lærte algoritmene å akseptere hatefulle, rasistiske og misogynistiske kommentarer som "normale" i den digitale kulturen. I denne prosessen ble de hvite, heteronormative blikkene trent til å se på slike kommentarer som en del av den daglige virkeligheten.

Men samtidig er det viktig å anerkjenne at ikke alt i internettkulturen kan sammenlignes med denne negative trenden. Internett er også et sted for kreativt uttrykk, for protester og for å utfordre undertrykkende maktstrukturer. Som An Xiao Mina viser i sitt arbeid, kan også memes i Kina, som kritiserer regjeringens undertrykkelse, være like slagferdige og irrelevante, men uten å bygge på en mekanisme av dehumanisering. Den ironiske fetisjeringen er derfor ikke en nødvendighet i memekulturen, men snarere et valg – et valg som avhenger av den som ser på, og de normene som de selv bærer med seg.

Hvordan sosiale medier og journalister bidrar til å forsterke konspirasjonsteorier som QAnon

Sosiale medier er blitt et kraftig verktøy for spredning av informasjon, men også for desinformasjon. Den raske spredningen av konspirasjonsteorier som QAnon er et resultat av hvordan plattformer som Facebook, Twitter og YouTube er designet for å maksimere både hastighet og rekkevidde. Taylor Lorenz, en journalist fra The Atlantic, beskriver hvordan algoritmer på Instagram kan føre brukere ned i et virvar av ekstreme synspunkter og teorier. Etter å ha fulgt bare noen få konti som fokuserer på konspirasjoner, opplevde Lorenz en eksplosjon av anbefalinger for å følge flere reaksjonære sider og høyreorienterte medier. Hver gang en bruker følger slike sider, blir de møtt med enda flere anbefalinger, og denne spiralen kan føre dem dypere inn i ekstreme synspunkter. Algoritmenes rolle er ikke tilfeldig eller resultatet av feil. De er laget for å fremme innhold som får flest interaksjoner, for å maksimere profitt. Dette er hvordan QAnon og andre teorier får enorm spredning: systemet er designet for det.

Men algoritmer alene er ikke skyldige. Det er også menneskelige aktører som spiller en avgjørende rolle. Under det amerikanske presidentvalget i 2016 fikk journalister stor oppmerksomhet for å dekke reaksjonære kaosaktører, konspirasjonsteoretikere og hatfulle figurer. Historiene om QAnon, Pizzagate og Seth Rich var ikke bare populært blant lesere fordi algoritmer fremmet dem, men fordi folk faktisk ønsket å lese dem. Disse historiene resonnerte med publikum på en måte som gjorde at de ble klikket på og delt. Enten det var ekte tro, skepsis eller et ironisk smil, menneskelige valg og interesser spilte en avgjørende rolle i spredningen av slike teorier. Algoritmene hjelper til med å finne dem, men det er folk som gjør valget om å klikke.

Videre må vi forstå at denne spredningen ikke er et isolert fenomen knyttet kun til teknologien. Becca Lewis har undersøkt hvordan innholdsskapere, også kjent som konspirasjonsentreprenører, bruker algoritmene til sin fordel. Disse aktørene har lært å kapitalisere på publikums økende interesse for reaksjonære synspunkter. Når folk søker etter bestemte termer eller uttrykk som “den store oppvåkningen” eller “hvor vi går én, går vi alle” (WWG1WGA), forsterkes deres søk med enda mer radikalt innhold, som igjen genererer mer trafikk og inntekter for innholdsskaperne. Denne symbiosen mellom innholdsskapere, publikum og algoritmer er en farlig sirkel der alle parter er incentivert til å forsterke det skadelige innholdet.

Slik som danah boyd har påpekt, har mediemanipulatorer mestret kunsten å utnytte denne dynamikken mellom publikum og algoritmer. Manipulatorene starter ofte med å provosere frem en kontrovers som media ikke kan unngå å dekke, for så å fôre publikum med provoserende termer som øker deres interesse for det spesifikke innholdet. Et typisk eksempel på dette er hvordan QAnon-tilhengere spredte sitt budskap gjennom uforståelige slagord som fikk folk til å søke mer om temaet, og dermed ble de selv en del av stormen de skapte. Når publikum søker etter mer informasjon, forsterkes teoriene ytterligere gjennom en konstant strøm av anbefalinger fra algoritmene.

I lys av dette er det viktig å forstå at fenomenet QAnon, som mange av de andre konspirasjonene som har fått bred spredning de siste årene, ikke kan sees som et isolert problem. Det er et samspill mellom journalister, plattformer og brukere som fører til at slike ideer får fotfeste i samfunnet. Selv når media prøver å debunkere konspirasjonene, som for eksempel QAnon, har deres dekning av saken ofte hatt motsatt effekt, og styrket troen på teoriene i stedet for å eliminere dem. Dette er et bevis på hvordan journalistikk kan bidra til å forsterke den stormen som spres på nett.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan forskjellige aktører i samfunnet – medier, sosiale plattformer og vanlige mennesker – kollektivt skaper en form for informasjonsforurensning. Når disse kreftene møtes, enten de er ubevisste eller bevisste, kan de føre til at konspirasjonsteorier får massiv eksponering og blir en normalisert del av den offentlige diskursen. Det er ikke bare teknologien, men også menneskelige valg og preferanser som er med på å forme landskapet for dagens informasjonskrise.

Endtext

Hvordan Nettverksetikk Kan Forandre Våre Digitale Liv

Misogynistisk uttrykk på nettet og andre former for hatprat er ikke isolerte hendelser, men snarere resultater av omfattende sosiale, teknologiske og juridiske strukturer som tillater slike uttrykk å blomstre. Dette synet er delt av flere forskere som understreker hvordan disse negative kreftene er vevd sammen i et digitalt økosystem som stadig forsterker urettferdighet og vold. En av de fremste talsmennene for å forstå disse sammenhengene er sosiologen Jessie Daniels, som påpeker at rasisme og misogyni ikke er eksterne krefter som oppstår tilfeldig, men er dypt integrert i samfunnet og dets strukturer. Dette perspektivet er avgjørende når man forsøker å forstå hvordan hat kan spre seg i stor skala.

For mange er det fristende å se på individer, som presidenter eller massemordere, som de eneste ansvarlige for de negative handlingene de begår. Men denne tilnærmingen gir et forenklet og feilaktig bilde. Virkeligheten er langt mer kompleks. Alle former for hat – enten det er misogyni, rasisme eller annen fordomsfullhet – er nettverksdrevne fenomener. Det er en tverrforbindelse mellom de som uttrykker slike holdninger og de strukturer som nærer dem. Det er lett å identifisere enkelte individer som ansvarlige for voldelige handlinger, men dette fokuset overser hvordan disse handlingene blir muliggjort og styrket av kulturelle og sosiale systemer som kan virke uskyldige, eller til og med nyttige, på overflaten. Å forstå hvordan disse systemene fungerer er nøkkelen til å få en dypere innsikt i de faktiske årsakene bak online hat og vold.

Når man ser på for eksempel Donald Trump, kan det virke som om han er et resultat av tilfeldige hendelser eller personlig karakter. Men ved å se på de økologiske sammenhengene som muliggjorde hans fremvekst og de dynamikkene som støttet hans politikk og retorikk, kan man få en langt klarere forståelse. Dette innebærer å stille spørsmålet: “Hva har skapt de forholdene som har gjort denne typen uttrykk mulig?” Og viktigst av alt, hva kan vi som enkeltpersoner gjøre for å endre disse betingelsene?

Et nytt tankesett som kan brukes til å analysere våre digitale liv og våre relasjoner til teknologi, er nettverksetikk. Denne etikken er orientert mot gjensidighet, interdependens og et delt ansvar for hele det digitale økosystemet. I stedet for å fokusere på individuelle rettigheter som er typiske i liberale samfunn, ser nettverksetikk på hvordan våre handlinger påvirker andre, spesielt de som allerede er utsatt for undertrykkelse. Det betyr at vi ikke bare skal snakke, men at vi må være bevisste på hvordan vår tale påvirker de rundt oss. Et slikt perspektiv utfordrer ideen om “retten til å bli hørt” – en rettighet som ofte overskygger ansvaret vi har overfor fellesskapet.

En viktig idé som nettverksetikk bringer til bordet, er forflytningen fra en kultur bygget på individuelle rettigheter, til en kultur bygget på ansvar. Carol Gilligan, en psykolog som skrev om dette allerede i 1982, argumenterer for at en moral basert på ansvar snarere enn på rettigheter kan skape en mer rettferdig og sammenknyttet verden. Denne ideen om å gå bort fra individualisme og mot en kollektiv forståelse av ansvar er viktig i bekjempelsen av både sosial og digital urettferdighet. Robin Wall Kimmerer, i sitt arbeid med økologisk klimaendring, peker på at det vi trenger er et skifte fra narrativer om “mitt” til narrativer om “vårt”, hvor fellesskapet og ansvar er i sentrum.

I denne sammenhengen blir spørsmålet om etikk på nettet ikke bare en akademisk utfordring, men en praktisk nødvendighet for å navigere dagens digitale virkelighet. Som Virginia Held påpeker i sine studier om feministisk omsorgsetikk, er det ingen svakhet i å bry seg om andre. Å ta ansvar for fellesskapet, å kjempe for et rettferdig, ikke-krenkende digitalt rom, er kanskje den hardeste kampen vi står overfor – og den viktigste. Omsorg er ikke passiv; det er en aktiv, strategisk innsats for å skape en verden der alle kan eksistere og uttrykke seg fritt, uten å skade andre.

Dette perspektivet på etikk, som er både personlig og kollektivt, er kanskje den mest nødvendige i vår digitale tid. Når vi ser på hvordan vår informasjon og våre handlinger sprer seg i det digitale rommet, er det klart at hvert bidrag har en effekt. Det er derfor avgjørende at vi som individer forstår at etikk ikke bare handler om å unngå å gjøre skade, men også om aktivt å bygge et rom der positiv interaksjon og gjensidig respekt kan blomstre. Den økologiske leseferdigheten som trengs for å navigere dette landskapet, vil hjelpe oss med å håndtere dagens utfordringer og begynne å rydde opp i den digitale forurensningen som stadig vokser.

En viktig del av dette arbeidet er å erkjenne at det ikke finnes små eller ubetydelige handlinger. Hver gang vi engasjerer oss online, bidrar vi til et større nettverk, enten vi vil det eller ikke. Å forstå vår plass i dette nettverket, og vår rolle i å opprettholde eller endre det, er essensielt for å skape den nødvendige, systematiske forandringen.

Hva er bakgrunnen for de moderne konspirasjonsteoriene som har formet politiske landskap?

De siste årene har konspirasjonsteorier, særlig de som er knyttet til Trump-administrasjonen og bevegelsen rundt ham, blitt en dominerende kraft i amerikansk politikk. En rekke personer, grupper og organisasjoner har blitt assosiert med spredning av slike teorier, fra de som fremmer dem til mediene som gir dem plattform. Dette fenomenet er langt fra nytt, men har fått ny drivkraft gjennom internett og sosiale medieplattformer som lar ideene nå millioner på kort tid.

Det er verdt å merke seg at en rekke teorier som nå er i sentrum av den politiske debatten i USA, ikke nødvendigvis er nye. Mange av disse ideene har røtter i gamle konspirasjonsteorier, som for eksempel forestillinger om en "global elite" som manipulerer verdens begivenheter. Teorier som QAnon og påstander om at et "dypt stat" undergraver demokratisk kontroll har blitt et viktig tema blant Trump-tilhengere, men også blant personer i andre politiske leire. For mange av disse gruppene blir politiske hendelser, som valg eller undersøkelser av korrupsjon, omgjort til tegn på en skjult, merkelappet og usynlig makt som styrer samfunnet.

Et av de mest bemerkelsesverdige fenomenene er hvordan teorier om «satanisme» og «demoniske krefter» er blitt integrert i den politiske diskursen. Dette ble spesielt tydelig i forbindelse med Trump-tilhengeres ofte uttrykte frykt for at hans motstandere tilhørte en skjult «ond» makt. På samme måte har den religiøse dimensjonen av noen av disse teoriene, som blant annet Paula White, en av Trump’s religiøse rådgivere, som omtalte "demoniske nettverk" i forbindelse med Trump’s gjenvalg, illustrert hvordan konspirasjoner også har en åndelig komponent.

Denne blandingen av politiske og religiøse konspirasjoner har skapt en unik dynamikk i den politiske debatten. I tillegg ser vi en økende tendens til at folk som støtter disse teoriene, ikke nødvendigvis er interessert i fakta eller vitenskap, men i å bekrefte sine egne verdenssyn. Det finnes en tilbøyelighet til å se på de som motsier disse teoriene som en del av «fienden», en gruppe som er enten uvitende eller bevisst forsøker å forvrengte sannheten.

Mediene spiller også en stor rolle i hvordan konspirasjonsteorier sprer seg. Hvordan noen mediehus, som Fox News, plutselig endret tone i forhold til Coronaviruset, for eksempel, kan ses som et bevis på hvordan narrativer kan endres for å styrke politiske agendaer. Det har vært tilfeller der mediehus har gitt plass til argumenter som ikke bare er feilaktige, men direkte skadelige, for å opprettholde et politisk synspunkt eller støtte et bestemt lederskap.

For å forstå hvordan denne dynamikken fungerer, er det nødvendig å se på teoriene som «illusiøs sannhet» – en idé som er blitt grundig utforsket av forskere som Lisa K. Fazio et al. (2015), som fant at kjennskap til et emne ikke nødvendigvis beskytter mot å tro på feilaktige påstander. I den politiske sfæren kan dette oversettes til at jo mer et bestemt narrativ får plass i media eller i sosiale kanaler, jo mer sannsynlig er det at folk begynner å akseptere det som en sannhet, til tross for at det ikke er underbygget av fakta.

Denne trenden blir også forsterket gjennom fenomenet kjent som "Digital Literacy". Når folk ikke er trent i å skille fakta fra fiksjon på internett, har de en tendens til å tro på alt de ser eller hører, og dermed spre feilinformasjon videre. I mange tilfeller skjer dette uten at individene nødvendigvis har et ønske om å skade samfunnet eller spre usannheter, men heller som et resultat av en mangel på ferdigheter i å vurdere informasjon kritisk.

I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at språket som brukes i spredning av konspirasjonsteorier ofte er utformet for å være emosjonelt ladet. Teoriene appellerer til grunnleggende følelser som frykt og sinne, som i mange tilfeller overgår rasjonelle argumenter. Dette skaper et miljø hvor det er lett å manipulere følelser i stedet for å engasjere seg i saklig diskusjon. Når samfunnsdebatter blir drevet av slike følelser, forsterkes polariseringen, og det blir vanskeligere å finne en felles plattform for diskusjon.

En annen viktig faktor som er relevant i dette perspektivet, er hvordan ulike grupper i samfunnet kan reagere på konspirasjonsteorier. Personer som føler seg marginalisert eller truet kan være mer tilbøyelige til å omfavne slike teorier, ettersom de gir en følelse av kontroll eller forståelse av deres situasjon. Dette kan forklare hvorfor mange av de som er tilhengere av slike teorier, ofte er de som føler seg fremmedgjort fra det etablerte politiske systemet. Deres støtte til slike teorier kan derfor ses på som et uttrykk for et dypere sosialt og politisk misnøye.

Det er også viktig å være oppmerksom på hvordan konspirasjonsteoriene kan ha en indirekte effekt på samfunnsstrukturene. Når folk begynner å handle på disse teoriene, kan det føre til reelle politiske hendelser. For eksempel har vi sett hvordan "fake news"-diskursen, og tilhørende konspirasjonsteorier, har påvirket valgprosesser og skapt utfordringer for demokratiet. Teorier som QAnon har, for eksempel, ført til voldelige hendelser og mobbing av offentlige personer som representerer det politiske etablissementet.

I tillegg til politiske konspirasjoner, har det også vært et sterkt fokus på hvordan visse grupper, for eksempel den alt-right bevegelsen, bruker online-plattformer som 4chan og 8chan for å organisere seg og spre sine synspunkter. Dette skaper et økosystem hvor ideer som ellers ville blitt betraktet som ekstremistiske, finner et fellesskap og et rom for vekst. Dette gir et klart eksempel på hvordan internett og sosiale medier har muliggjort spredning av ideologier som tidligere var isolerte.

Endelig, i møte med et slikt komplekst landskap, er det avgjørende at vi, som samfunn, utvikler ferdigheter for kritisk tenkning og informasjonsvurdering. Vi må ikke bare være bevisste på hva som blir delt, men også på hvordan og hvorfor visse narrativer blir fremmet. Å forstå de underliggende mekanismene som driver konspirasjonsteorier er en nødvendighet for å beskytte demokratiet og sikre at fremtidige generasjoner ikke blir fanget i nettverket av illusoriske sannheter.

Hvordan tilsetningsstoffer i mat påvirker helse og sikkerhet: En gjennomgang
Hvordan analysere stivelementer i stang- og bjelkestrukturer ved hjelp av endelige elementmetoden
Hvordan kan tinnitus diagnostiseres og behandles med ny teknologi?