Det er umulig å nekte for at vi lever i en tid preget av enorme endringer. Nye epoker har ved flere anledninger begynt på vår planet, men det er nå, mer enn noensinne, at vi står overfor en transformasjon som skiller seg dramatisk fra tidligere tiders skiftende tidsepoker. Tidligere kunne barna forvente å leve på en lignende måte som deres besteforeldre, men i dag er avstanden mellom generasjonene så stor at det ofte virker som om de ikke forstår hverandre. Det er en epoke i menneskets utvikling som ikke har noen parallell i historien.

Alvin Toffler, den amerikanske sosiologen, beskriver dette som en ubegripelig hastighet på utviklingen, og han introduserer begrepet "fremtidssjokk" for å beskrive det mentale og emosjonelle sammenbruddet som mange opplever i møte med denne raske utviklingen. Denne tilstanden, hevder han, er et resultat av at mennesker blir stadig mer avhengige av teknologi, kommunikasjonen mellom mennesker brytes ned, og nye former for nevroser og spenninger oppstår. Dette fenomenet karakteriserer i stor grad borgerskapets samfunn, som i økende grad fremstår som ansiktsløse samfunn.

I et slikt samfunn er det ikke tilfeldig at forfattere som Alfred Bester gir uttrykk for en dystopisk fremstilling som han kaller "The Demolished Man" — det er et samfunn som produserer ansiktsløse mennesker, et samfunn som har mistet sin menneskelige dimensjon. Kapitalismen, i sin nåværende form, har mislyktes i å bli den store håpet for menneskeheten, ettersom det har mistet forbindelsen til de essensielle verdiene som bygger opp menneskets indre. Kommunismen, på den andre siden, ser mennesket som sitt eget mål og fremmer utviklingen av mennesket som et kontinuerlig selvforbedrende prosjekt.

Hva skiller da vår generasjon fra tidligere generasjoner? Det som er karakteristisk for oss, som står som den åttende hundre generasjonen i menneskets historie, er at vi har fått en ny bevissthet — en bevissthet som tidligere var forbeholdt et fåtall. Denne bevisstheten handler om vår forbindelse med historien, vår følelsesmessige og åndelige arv, og en dyp forståelse av alt som er skjedd før oss. Dette er ikke bare en intellektuell forståelse, men en opplevelse som er levende i oss, og som ofte er ubevisst, men likevel styrer våre handlinger og tankemønstre.

Det er viktig å merke seg at til tross for de enorme teknologiske og samfunnsmessige endringene vi opplever, har vi ikke mistet tilgangen til det som tidligere har formet oss. Den lidelsen og den kjærligheten som har preget menneskets historie, den kampen for rettferdighet og sannhet, og de mange ofrene som ble gjort for å forbedre fremtiden, lever fortsatt i oss. Vi bærer på denne arven, ofte uten å være klar over det, men den påvirker fortsatt vårt liv. Det er nettopp denne kontinuiteten i menneskets åndelige liv, denne uavbrutte strømmen av erfaring og visdom, som gir oss muligheten til å møte fremtidens utfordringer med en større forståelse og dybde.

Men hva med selve framtiden? Har vi som mennesker evnen til å bære videre de verdiene og dydene som en gang ble dyrket av helter og vismenn i historien? Det er klart at denne epoken er preget av usikkerhet, og verden fremstår som stadig mer uforutsigbar. Men det er nettopp i denne usikkerheten at vi har muligheten til å forme vår egen skjebne. I boken Eternal Man forsøkte jeg å skape et bilde av den åndelige virkeligheten som preger vår tid. Denne boken er ikke bare en refleksjon over menneskets moralske utvikling, men også en utforskning av hva det betyr å være menneske i en tid hvor de tradisjonelle forståelsene av tid, rom og identitet er under radikal omforming.

Den moderne verden, med sin konstante strøm av informasjon, raske teknologiske fremskritt og verdensomspennende forbindelser, gjør at vi noen ganger glemmer vår egen historie. Vi kan glemme de som har ofret sitt liv for det de trodde på, de som har kjempet for en bedre fremtid, men denne arven er ikke borte. Den bor i oss, og vi er i stand til å bringe den videre i våre handlinger, våre valg og våre drømmer.

I møte med fremtidens utfordringer kan det virke som om vi står overfor et stort kaos, men det er i dette kaoset at det er mulig å finne orden. Historien gir oss ikke bare en arv av visdom, men også et fundament som vi kan bygge videre på. Dette er kanskje den største oppgaven for vår tid — å forstå både vår egen tid og det som har kommet før, og deretter bruke denne forståelsen til å forme en mer meningsfull og menneskelig fremtid.

Hvordan kunst og tanke skaper ny virkelighet: Noosfære og menneskets skapelseskraft

Universet, en idé som vitenskapen har åpnet for oss, er et mysterium i seg selv, fylt med uendelige muligheter for nyhet og forandring. Når jeg tenker på Beethoven’s niende symfoni, eller på øyeblikket da Maria Volkonskaya falt på kne foran sin ektemann, en despot fra desemberrevolusjonen, og kysset hans lenker mens han satt i en sibirsk fengsel, er det umulig å unngå å føle at disse hendelsene ikke kunne ha forårsaket noe nytt og fantastisk i universet. Kanskje en partikkel ble revet løs fra en fjern sol og bar frøet til et liv vi ikke kan forestille oss – et liv som er løftet og vakkert på ekstreme måter. Eller kanskje en stjernesystem, som pumper energi og lyser opp et dystert mørke, har lovet å bringe til live et kosmisk spill med liv på jorden.

Jeg kan ikke tro at det på de timene Michelangelo malte ferdig Det sixtinske kapell ikke skjedde noe i universet. Giocondas smil! Jeg følte at det avslørte hemmeligheten bak opprinnelsen til nyheten: en oppblomstring av åndelighet i nye former av et oppstigende vesen. Etter hvert som jeg ble eldre, lærte jeg i bøkene til den bemerkelsesverdige sovjetiske forskeren V. Vernadsky om ideen om noosfæren, en idé som grep min fantasi sterkere enn noen science fiction. I dag er Vernadskys formulering kjent over hele verden og har blitt en del av viktige vitenskapelige og filosofiske verker. Den er blitt et felles anliggende for menneskeheten.

Noosfæren, som Vernadsky beskrev den, er en ny virkelighet som strekker seg utover og over biosfæren. En flamme av tanke, som stadig tykkere og varmere dekker vår planet. For en marsboer som kan analysere stjernestråling like godt psykisk som fysisk, ville den første karakteristikken av vår planet ikke være havenes blå eller skogenes grønne, men tankens fosforesens. Dette er ikke en poet eller en science fiction-forfatter som taler, men en vitenskapsmann, selv om bildet han bruker er kunstnerisk. Og nettopp den kunstneriske, metaforiske kraften i dette bildet er det som fascinerer meg. Den levende virkeligheten har vist seg å være mer fantastisk enn den unge sinnets fantasier! Rembrandts malerier, øyeblikket da Maria Volkonskaya falt på kne, og Giocondas smil har sammen med andre store filosofiske, kunstneriske og moralske oppdagelser blitt en del av noosfæren, og de dekker jorden med en flamme som glitrer i universet.

Noosfæren er den største tingen i den åttende skapelsesdagen, en strøm av tanker som rasjonelle innbyggere på naboplaneter kan legge merke til. Moderne liv har ført kunstneriske bilder og vitenskapelige formler nærmere hverandre enn noensinne. Noosfæren er på samme tid den "himlen i diamanter", og "himlen i diamanter" er noosfæren.

Som menneskeheten utviklet seg, har vi gått gjennom en slags "gylden barndom", som minner om menneskets tidlige dager, da det funderte over seg selv i stein og sammenlignet seg med gudene. Det antikke kunstverket fremstår som mirakuløst, et vidunder av skjønnhet og skapelseskraft som jorden aldri hadde sett før. Men er ikke mennesket selv et mirakel? Og er ikke den utvidelsen av livet, de biologiske kreftene på den unge jorden, et mirakel? Er ikke den "skadde bisonen" på veggen i Altamira-hulen, som vi startet fortellingen med, et mirakel?

Spørsmålet om hvordan kunsten og skapelsen forholder seg til menneskets egen utvikling blir viktig i møte med det moderne samfunnet. Kunstnere som Beethoven, Rembrandt og Michelangelo skapte noe mer enn bare estetiske verdier; de forsøkte å forme verden i et bilde som var mye større enn det de i sin tid kunne se. Beethoven håpet at hans musikk skulle føre til en ny menneskehet, en ny type vesen. Men hva skjedde? Hva endret seg i verden? Kun én symfoni mer. Rembrandt malte sine portretter i håp om at det skulle oppstå absolutt forståelse på jorden, men han døde i ensomhet, uten å bli forstått. Kunstnerens intensjon og det han skaper, har ofte vært i et tragisk misforhold, og dette er noe vi ser i vårt forhold til kunsten i dag.

I museene ser vi på mesterverkene til kunstnere som Velázquez og Murillo, som ble malt i et Spania hvor kvinner ble ført til bålet, og ingen av de utrolige maleriene kunne endre på dette. Kunstverkene står i dag i kalde, døde haller, hvor de fleste av oss går rundt og ser på dem uten å forstå den lidelsen som ble utløst for å skape dem. Hva er da meningen med denne kunsten, hvis den ikke skaper en dypere endring i menneskeheten? Det er denne avstanden mellom kunstnerens hensikt og hva han faktisk skaper som vi må forstå.

I en fremtid hvor skapelsen av kunstneriske verdier kanskje ikke lenger er det viktigste, men der vi kanskje står overfor en tid hvor vi kan skape liv og eksistens selv, er spørsmålet om menneskets kreativitet blitt enda mer presserende. Kan vi, som kunstnerne før oss, overvinne vår egen begrensning og skape noe som overgår våre nåværende forståelser av liv og eksistens?

Den kunstneriske utfordringen og det vi kan lære av fortidens store skapelser, står som et vitnesbyrd om menneskets evne til å gripe universets hemmeligheter, men kanskje det største mirakelet ligger i menneskets egen skapelseskraft – evnen til å skape ny virkelighet og forståelse gjennom tanke og handling.

Hva kan alkemisten lære oss om tidens mysterier og menneskets søken etter sannhet?

Det er noe fascinerende ved historien om alkemistene, deres utrettelige jakt på visdom og hemmeligheter som skulle forandre verden. Denne jakten på det ultimate målet, den filosofiske stenen, var mer enn bare en søken etter rikdom. Det var et forsøk på å forstå de dypeste mysteriene i universet, menneskets plass i det og, ikke minst, en lengsel etter udødelighet.

I historien om Bernard Trevisan, en av de mange alkemistene som ble fanget i denne besettelsen, ser vi hvordan en ideell søken etter det høyeste målet kan føre en til både fysisk og åndelig ødeleggelse. Som mange andre på denne tiden, begynte Trevisan sin reise som en ung mann med store drømmer om å oppdage hemmeligheten bak gull og evig liv. I sin desperasjon, etter å ha brukt all sin formue på eksperimenter, vendte han tilbake til Padua. Byen som en gang hadde vært vitne til hans ungdommelige håp, så ikke lenger på ham med de samme øynene. I stedet ble han møtt med forakt og latter fra en ny generasjon som hadde vendt seg mot praktiske verdier og kommersiell suksess.

Denne historien er ikke bare en fortelling om en mann som jaget en myte; det er en metafor for menneskets uendelige søken etter mer – mer kunnskap, mer forståelse, mer rikdom. Når Trevisan, etter mange år med eksperimenter og studier, til slutt finner seg selv alene på en øy, fylt av visdom fra gamle filosofer som Platon og Aristoteles, begynner han å forstå at det ikke nødvendigvis er gull eller materielle ting som er nøkkelen til sann lykke eller innsikt.

I en drøm møter han Sokrates, som stiller ham et spørsmål som skaper et øyeblikk av klarhet. Sokrates spør om det virkelig er ønskelig å forvandle en stein til gull, og Trevisan, i et øyeblikk av visdom, svarer at det er bedre å hvile på steinen enn å streve etter noe som er utenfor ens rekkevidde. Sokrates avslører sin filosofi: Kanskje, sier han, er denne steinen den filosofiske stenen – ikke fordi den har noe med gull å gjøre, men fordi den representerer forståelsen av det vi allerede har, og ikke alltid jakten på noe større.

Denne tanken – at det er i det enkle og naturlige, i det som allerede er, at vi kan finne sann verdi – reflekteres på mange måter i den tidens filosofiske strømninger. Samtidig peker denne ideen på menneskets evne til å forstå verden gjennom introspeksjon, i stedet for alltid å streve etter det ytre.

Palissy, en annen skikkelse fra denne epoken, representerer en lignende intens søken, men hans var mer jordnær, fokusert på materialenes natur og kunstens transformative kraft. Palissy, som var kjent for sine eksperimenter med keramikk og sine kontroversielle syn på naturens krefter, levde i en tid hvor vitenskap og religion ofte kolliderte. Hans liv var preget av både stor kreativitet og samtidig konflikt, ettersom hans utforskning av naturens mysterier utfordret både religiøse autoriteter og tradisjonelle verdener av vitenskap.

Som i Trevisans tilfelle, var Palissys liv en kamp for å forstå og mestre de krefter som lå skjult i naturen. Begge figurene står som symboler på menneskets forsøk på å forstå livets dypere betydning, på tvers av tidens politiske og religiøse kontekster. I deres søken etter den ultimate sannheten, finner vi et speil av vår egen menneskelige natur – alltid i bevegelse, alltid på jakt etter mer, alltid ute etter å forstå og kontrollere det ukjente.

Men det finnes også et viktig skille her: Mens Palissy og Trevisan jaget materielle mål som alkemister, rørte deres søken i et dypere, eksistensielt plan. De stilte spørsmålene som vi kanskje fortsatt stiller oss selv i dag: Hva er virkelig viktig? Er det å mestre naturen eller å forstå vår plass i den som gir oss sanne skatter?

Det er her vi kan lære noe viktig: For å forstå vår verden, trenger vi kanskje ikke alltid å jakte på det som er utenfor oss. Noen ganger ligger svaret i vår evne til å forstå det som er innenfor. Det er i dette skjæringspunktet mellom naturens mysterier, menneskets streben og den dypeste filosofiske innsikten at vi kan finne vår egen filosofi, og kanskje vår egen «filosofiske stein». I stedet for å lete etter noe vi tror mangler, kan vi begynne å sette pris på det som allerede er der.

I denne jakten på forståelse, på å finne mening i en kompleks og ofte mørk verden, kan vi også lære at kanskje er det nettopp vår søken etter gull – i sine mange former – som er den virkelige gullgruven i livet.

Hvordan forstår vi energioverføring i termodynamikk? Eksempler på varme og arbeid i praksis
Hvordan få orden på penger og tid for å realisere drømmene dine?
Hva skjuler seg på Orme?
Hvordan har Ric Wood Motorsport utviklet seg fra lokal verksted til ledende innen historisk racing og motorteknologi?
Hvordan informasjonspollusjon truer samfunnet: En analyse av nettverkets krise