I løpet av mine tidlige erfaringer med internasjonalt samarbeid ble jeg konfrontert med hvordan diplomati og politikk ofte setter grenser for vitenskapelig arbeid. En av de mest minnerike hendelsene fant sted da jeg forsøkte å delta på en internasjonal konferanse som skulle holdes i Israel. Jeg fikk vite at beslutningen var tatt om at jeg ikke ville få passet mitt før konferansens dato hadde passert. Selv om India ikke ville gi meg et formelt "nei", var det klart at den indiske regjeringen ikke ønsket at en ledende vitenskapsmann fra landet skulle delta i et arrangement i Israel. Regjeringen ønsket imidlertid ikke å ta et offentlig standpunkt på saken, for å unngå at dette skulle utnyttes som propaganda av Israel mot India. Dette eksemplet på politisk forsinkelse var et førsteinntrykk av hvordan diplomater kan håndtere vitenskapelige spørsmål, hvor politiske interesser ofte overskygger faglige ambisjoner.

På den ene siden kan det virke som et klart hinder for vitenskapelig samarbeid, men på den andre siden er det viktig å forstå at internasjonale vitenskapelige organisasjoner, som IUPAP (Den Internasjonale Unionen for Ren og Anvendt Fysikk), har strenge retningslinjer som sier at medlemslandene ikke skal hindre vitenskapsmenns deltakelse på konferanser. Til tross for Indias ønske om å unngå offentlig konfrontasjon, betydde landets medlemskap i slike internasjonale foreninger at de ikke kunne nekte meg passet, selv om de valgte å forsinke det til etter konferansen.

Denne episoden, selv om den var frustrerende, var en tidlig leksjon i hvordan vitenskap og politikk kan være uforenlige, men også hvordan de må sameksistere i et internasjonalt rammeverk. Mens den enkelte vitenskapsmann ofte ser på sitt arbeid som fritt for politiske spill, viser dette eksempelet at politiske beslutninger kan ha en betydelig innvirkning på vitenskapelige utvekslinger og samarbeid.

Erfaringene mine med å reise til Storbritannia i 1970-årene og tidlig på 1980-tallet illustrerer et annet aspekt av vitenskapelig arbeid og diplomati. Hver gang jeg besøkte Storbritannia, fra 1973 til 1988, var det viktig å forny gamle forbindelser og bygge nye. Jeg husker godt møtene med Fred Hoyle og andre forskere ved University College, Cardiff, som hadde vært med på å forme det vitenskapelige landskapet i løpet av mine tidlige år i Cambridge. Disse forbindelsene var avgjørende for både min personlige og profesjonelle utvikling. I Cardiff, som i mange andre vitenskapelige miljøer, ble vitenskapen ofte sett på som en bro til internasjonalt samarbeid, på tvers av politiske og nasjonale skillelinjer.

Under ett av mine lengre besøk i Cardiff, i 1980-81, oppdaget jeg et annet aspekt av vitenskapens integrasjon med samfunnsforholdene. Skolesystemet i Storbritannia var på mange måter svært forskjellig fra det i India. En bemerkelsesverdig observasjon var at skolene i Cardiff, på grunn av en fallende fødselsrate og den politiske situasjonen under Thatcher-regjeringen, måtte gjøre sitt beste for å tiltrekke seg elever, selv de som var yngre enn normalt for aldersgruppen. Dette var en påminnelse om at vitenskapelige og utdanningsmessige institusjoner er påvirket av bredere politiske og demografiske trender. Samtidig lærte barna mine, Geeta og Girija, en helt annen tilnærming til utdanning, der undervisningsmetodene ofte var mer eksperimentelle og interaktive enn det vi hadde sett i India.

En annen interessant hendelse fra mitt opphold i Cardiff i 1980-81 var de utfordringene vi møtte med å kjøpe en bruktbil. Det kan virke trivielt, men det var et praktisk eksempel på hvordan små problemer kan eskalere i et annet land med et system som ikke nødvendigvis er designet for å møte utenlandske behov. Første bilen vi kjøpte var ikke trafikkdyktig, og den andre bilen utviklet motorproblemer som krevde en fullstendig motorbytte. Dette minnet meg om hvordan ting som kan virke enkle i ens eget land, kan by på store utfordringer når man opererer i et ukjent system.

Men på den andre siden ga dette året oss verdifulle erfaringer, og til tross for disse praktiske problemene, ble det en tid fylt med vitenskapelig vekst og personlig refleksjon. En viktig leksjon fra disse erfaringene var å forstå hvordan vitenskapen ikke er et isolert område, men heller tett sammenvevd med de samfunnene og politiske systemene den opererer innenfor.

Det er viktig å merke seg at vitenskapelig samarbeid på tvers av landegrensene er mer kompleks enn bare utveksling av ideer. Det handler om politiske, økonomiske og kulturelle faktorer som kan påvirke hvordan, når og hvor vitenskapsmenn kan møtes, samarbeide og utveksle kunnskap. Vitenskapen er ikke en isolert praksis, men en aktivitet som skjer i et bredt sosialt og politisk landskap. Dette ble tydelig i min egen erfaring med diplomatiske hindringer, skolesystemer og til og med dagliglivets praktiske utfordringer i utlandet. Det er avgjørende å forstå at vitenskapens fremdrift ofte er forbundet med langsiktige, subtile prosesser som ikke alltid er synlige på overflaten.

Hvordan Einstein, Mach og Hoyle Har Påvirket Min Karrierereise

Arbeidet mitt har gitt meg stor intellektuell tilfredsstillelse, da det etablerte en direkte forbindelse mellom Einsteins generelle relativitetsteori og Machs ideer om treghet. Einstein, som hadde vært en beundrer av Ernst Mach, forsøkte å finne en slik forbindelse, men lykkes ikke. Mach hevdet at det burde eksistere en langtrekkende effekt som gir treghet til alle partikler i universet. Dermed har en masse et behov for en kraft for å endre sin tilstand av hvile eller jevn bevegelse, som i Newtons første bevegelseslov, fordi det eksisterer i et univers fylt med materie. Machs ideer var aldri eksplisitt eller kvantitativt formulert, noe som skapte problemer for Einstein, ettersom det så ut som om det innebar handling på avstand, et konsept som ble introdusert av Newton i gravitasjonsloven, og brukt av Coulomb for å beskrive elektriske og magnetiske krefter. Dette hadde derimot mistet anseelse ved inngangen til det 20. århundre.

Jeg husker fortsatt spenningen vi begge følte da, etter å ha startet med Machs ideer ved å definere treghet, førte våre beregninger oss til en ny teori om gravitasjon, den såkalte Einstein-slutningen! Gravitationalligningene viste seg å være mer generelle enn Einsteins relativitetsteori, men vi kunne se hvordan hans teori fulgte som et spesialtilfelle. Dette var arbeidet vi presenterte ved Royal Society. Men dette var ikke slutten på vår oppdagelse. På 1960-tallet var vi også opptatt av de kvantefysiske aspektene ved handling på avstand, og det var først for nylig at vi kunne vise hvordan den store strukturen i universet kan være vital for forståelsen av mikroskopiske kvantefenomener. Jeg har også en mistanke om at vår gravitasjonsteori kan belyse noen av de mysteriske resultatene knyttet til rødskiftene av kvasarer og galakser, resultater som ikke synes å passe inn i rammen av generell relativitet.

En annen høydepunkt i min tid i Cambridge var de fjellturene og utfluktene jeg og Fred Hoyle tok sammen. Hoyle, eller Fred som jeg begynte å kalle ham, var glad i fjell og hadde gjort omfattende turer i Lake District og de skotske fjellene. Jeg ble med ham på noen av disse turene, og har svært givende minner fra dem. Det var i slike stunder at han fritt kunne spekulere på fysikk, astronomi og, på den andre siden, sport, verdensanliggender og lignende. Endringene i samtaletemaer kunne være drastiske, og var ofte veldig inspirerende. Camping, trekking og karavaning i det uforutsigbare været i regionen var spennende, nesten som å gjøre forskning på ukjente områder.

En tredje betydningsfull hendelse i min Cambridge-forskning var grunnleggelsen av Institute of Theoretical Astronomy (nå Institute of Astronomy) ved Cambridge av Fred Hoyle. På begynnelsen av 1960-tallet, forutsettende en gjenoppblomstring av astronomi, hadde Hoyle presset for opprettelsen av et nytt institutt for dette formålet i Cambridge. For politiske årsaker ble Cambridge, med sin lange tradisjon innen astronomi, oversett, og et nytt senter ble etablert ved det nye universitetet i Sussex. Hoyle ble invitert til å lede senteret, men han avslo og fortsatte sitt arbeid for å etablere et institutt i Cambridge. Etter hvert som ingen statlige midler kom, henvendte han seg til private stiftelser, og takket være støtten fra Nuffield- og Wolfson-stiftelsene, lyktes han i å opprette Institute of Theoretical Astronomy i 1966. Dette instituttet brakte nytt liv inn i astronomisk forskning i Storbritannia, og fikk raskt internasjonalt ry. På slutten av 1980-tallet, da RGO måtte flytte fra Herstmonceux på grunn av økonomiske årsaker, valgte de å flytte til Cambridge for å være nær Hoyles institutt.

Jeg har også hatt gleden av å møte Edward Morgan Forster, som var en stor inspirasjonskilde for meg. Da jeg flyttet inn som ny Fellow ved King’s College, var rommene mine rett ved siden av Forsters – noe som ikke var en tilfeldighet, men et ønske fra hans side. Forster, som var æresfellow ved kollegiet, ba meg i begynnelsen om å kalle ham Morgan. Selv om det var uvant for meg å kalle en mann mer enn tre ganger så gammel som meg ved fornavn, gjorde hans uformelle holdning meg raskt mer komfortabel. Jeg lærte mye av Morgans menneskesyn, hans observasjoner av menneskelig natur og hans vennlige, men fast besluttsomhet til tross for utfordringene han møtte i alderdommen.

Endelig vil jeg nevne min mentor, R.G. Rajwade, Mangalas onkel, som var en skarp og humoristisk mann, og en ekspert på industrikonflikter. Hans tilnærming til konflikthåndtering var alltid rettferdig og uavhengig av hvilken side av konflikten man sto på. Ofte løste han konflikten ved å eliminere dens årsak, slik at spørsmålet om løsning ikke en gang oppstod. Hans metode var alltid gjennomtenkt og rettferdig, og hans resonnering var fri for jargong og intimiderende språk. Jeg lærte mye av ham som var nyttig senere i min rolle som direktør for IUCAA.

Det er viktig å forstå at vitenskap og forskning ikke bare er et spørsmål om intellektuell kapasitet, men også om mellommenneskelige relasjoner, samarbeid og den tålmodigheten som trengs for å navigere gjennom ulike konflikter og utfordringer. Selv om teorier kan utvikles på grunnlag av ren deduksjon og observasjon, er det å håndtere menneskelige følelser og egoer like essensielt for fremgang i akademiske og profesjonelle miljøer.

Hvordan en reise gjennom vitenskapens verden kan forme en forskers liv

Den tidlige sommeren i 1961 var en tid for håp og forventning for meg, da jeg forberedte meg på å fullføre min akademiske utdanning ved Universitetet i Cambridge. Etter flere år med intensivt arbeid og forsking innen matematikk og fysikk, visste jeg at alt kunne avgjøres gjennom den vitenskapelige diskusjonen og presentasjonen som skulle finne sted under min viva. Når dette ble arrangert til å finne sted i slutten av mai, kunne jeg håpe at Fakultetet for Matematikk ville godkjenne min grad før den viktige universitetskonferansen i august, der det var planlagt å utdele grader. Den forutsatte datoen for tildeling av min grad var allerede satt, men som alltid i akademia, var det et spørsmål om å få alle formelle krav på plass til rett tid. Heldigvis var Dr. Lapwood, leder for Fakultetet, en støttende figur, og det ble snart klart at alt ville gå i orden.

Min første reise til USA, som også var min første gang på det amerikanske kontinentet, ble et minne for livet. Jeg fløy med Pan Am til New Yorks Idlewild Airport, og ble møtt av Yashoda Dilwali og hennes venn Bilkis. Derfra kjørte Yashoda oss gjennom Queens, og selv om hun var ivrig etter å vise meg rundt, resulterte hennes første forsøk på å navigere på motorveien i en liten avkjøringsfeil. Likevel, dette var bare en liten hindring på vei til et av de mest imponerende og travle bybildene jeg noen gang hadde sett. New York var, og er fortsatt, et arkitektonisk underverk, og de klassiske attraksjonene som Empire State Building, Wall Street, og Frihetsgudinnen fikk et nytt perspektiv i lyset av min egen reise i akademia.

Etter min tid i New York reiste jeg videre til Ithaca, hvor jeg deltok på et møte ved Cornell University. Møtet var annerledes enn de akademiske konferansene jeg var vant til. Vi satt rundt et langt bord og diskuterte vitenskapen på en mer intim måte enn i de vanlige forelesningssalene. Richard Feynman, som alltid hadde en energisk tilnærming til vitenskapelige diskusjoner, protesterte mot at samtalene skulle tas opp på bånd. Han hevdet at hvis hans kommentarer skulle registreres, ville han holde seg tilbake. Imidlertid ble vi enige om å anonymisere hans kommentarer, og han ble referert til som "Mr. X". Denne diskusjonen ga meg et innblikk i både Feynmans karakter og viktigheten av det uformelle vitenskapelige fellesskapet, der selv de mest "tåpelige" kommentarene kunne inneholde ny innsikt.

Møtet ved Cornell, etterfulgt av en tur til University of Texas i Austin, der jeg og Fred delte våre forskningsfunn, var en intens periode med vitenskapelig arbeid. Det var i Austin at jeg først begynte å se den uendelige kompleksiteten og vitaliteten som preget de ulike akademiske tradisjonene i USA. Videre til Los Angeles, ble jeg møtt med en annen type futuristisk bystruktur, med sitt nettverk av motorveier og store varehus. Los Angeles var ikke bare et mekka for turister som oss, men også et sentrum for nyskapning og ideer. Jeg fikk muligheten til å delta på en vitenskapelig sesjon med de mest kjente figurene innen fysikk, som Geoffrey og Margaret Burbidge, Willy, Fred og Richard Feynman, hvor vi diskuterte de nyeste teoriene om skapelsen.

I løpet av min tid i USA var det en konstant balanse mellom forskning og det å oppleve en helt annen verden, som var like ukjent for meg som de komplekse teoriene jeg jobbet med. Hver ny by og hvert nye universitet gav meg muligheten til å utvide horisontene mine, både faglig og personlig. Fra New Yorks hektiske rytme til Los Angeles' rolige futurisme, oppdagelsen av amerikansk vitenskap og kultur var en uunnværlig del av min akademiske utvikling.

Når jeg kom tilbake til Cambridge, var det tid for å ta en ny etappe i livet. Jeg møtte mine foreldre som kom til Cambridge etter lang tid, og vi gjorde en liten tur til London før vi vendte tilbake til universitetet. Dette var også et spesielt øyeblikk for min far, som hadde vært i Cambridge for over tretti år siden og som hadde forlatt byen med planer om å vende tilbake. Hans hjemkomst var et symbol på det lange akademiske løpet som jeg også var en del av.

For den som ønsker å forstå de dypere aspektene ved akademiske reiser, er det viktig å erkjenne at vitenskap ikke bare handler om å produsere data og teorier. Den er også et sosialt og kulturelt fenomen, der personlige opplevelser, møter med kolleger og det å forstå forskjellige vitenskapelige miljøer spiller en stor rolle i forskerens utvikling. Reisen, både fysisk og intellektuelt, har en enorm betydning for hvordan vi ser på verden rundt oss og hvordan vi plasserer vår egen forskning i et større globalt sammenheng. Hva som kan virke som små hendelser i hverdagen, kan ha en dyp innvirkning på både den enkelte forsker og hele forskningsfeltet. Reisen jeg gjorde, fra de akademiske korridorene i Cambridge til de travle gatene i New York og Los Angeles, var mer enn bare en fysisk bevegelse – det var en utvikling av ideer og forståelser som har vært avgjørende for min vitenskapelige karriere.

Hvordan hardt materiale brytes under valsing når det er omgitt av mykt materiale
Hvordan Politiske Strømninger Påvirker Forskningsinstitusjoner: Et Innblikk i TIFR
Hvordan USA kan møte Kinas økende utfordring på flere fronter