Er monogami naturlig for oss?

Er monogami noe vi er «født med» eller er det en sosialt konstruert norm? Mange hevder at de ikke er «født til å være monogame», og dermed impliseres det at vi som art kanskje ikke er biologisk programmert for å velge én partner for livet. Eller at enkelte mennesker er mer tilbøyelige til monogami, mens andre ikke er det. Spørsmålet om monogami er naturlig for oss er langt fra enkelt. For å forstå om vi er «født» monogame, må vi se på menneskelig fruktbarhet og seksuell atferd i sammenheng med hvordan vi danner familieforhold. Vi er ikke «født» til å spise med gaffel, men vi lærer oss å spise på en sosialt akseptert måte, akkurat som vi lærer oss å mate og danne bånd med andre. Monogami handler ikke nødvendigvis om å være seksuelt eksklusiv med en eneste partner hele livet, men om å velge en partner for å skape et hjem og få barn sammen.

Vi har valgmuligheter. Vi kan velge hvordan vi spiser, og vi kan velge hvordan vi lever våre seksuelle liv. Forskning innen atferdsgenerikk, molekylær genetikk og nevroendokrinologi gjør det mulig å se på monogami som en evolusjonær tilpasning. Vi kan velge å være monogame, eller vi kan velge å ikke være det. Dette handler ikke nødvendigvis om hva vi er «født til» å gjøre, men heller om hvordan vi velger å knytte bånd med andre mennesker.

Larry J. Young, en forsker innen atferdsnevrovitenskap og psykiatriske lidelser, har uttalt at kun 5 prosent av pattedyr er monogame. Han definerer monogami ikke som et livslangt eksklusivt forhold, men som selektiv paring, som innebærer «et delt redeområde og biparental omsorg». Dette betyr at monogami først og fremst handler om å velge en partner for å oppdra barn sammen, men ikke nødvendigvis å være seksuelt eksklusiv. Selv i dyrearter som tidligere ble antatt å være monogame, som gjess, har DNA-analyser av egg vist at de deltar i paring med andre partnere utenfor sitt «primære» forhold.

Noen som identifiserer seg som polyamorøse, ønsker å leve uavhengig og ønsker ikke å forplikte seg til en primær partner. Dette betyr ikke at de ikke ønsker forhold. Ifølge en studie fra 2016 har 20 prosent av single mennesker vært i et samtykkende ikke-monogamt forhold. Solo poly er en betegnelse som beskriver en person som er forpliktet til å være singel, men som identifiserer seg med en polyamorøs orientering. De kan beskrive seg selv som autonome, ikke interessert i å forplikte seg til én person, men åpne for å ha romantiske og seksuelle forhold med flere. Solo poly handler ikke nødvendigvis om at personen unngår forpliktelser, men heller om at de ikke ønsker et tradisjonelt monogamt forhold.

For solo poly-er, og de som følger prinsippene for relasjonsanarki, er det viktigste at forholdene er basert på frihet, valg og respekt. De forplikter seg ikke til evigvarende forhold, men lever i nuet og tilpasser seg sine nåværende emosjonelle behov. Hvis en relasjon blir ustabil, investerer de tid i å kommunisere og prøve å finne en løsning, akkurat som mange gjør i åpne eller samtykkende ikke-monogame forhold. Som i åpen monogami, er alle forpliktelser til partnere åpne for endring og er fleksible med tid og omstendigheter.

Det er viktig å merke seg at mennesker som lever i ikke-monogame eller polyamorøse forhold ikke nødvendigvis er ute etter å «bytte» kjærlighet eller partnere hele tiden. Det handler ofte om å oppleve et rikt og variert følelsesliv, der flere mennesker kan spille forskjellige roller på forskjellige nivåer. Polyamori og relasjonsanarki gir rom for å bygge mer fleksible, åpne og ærlige forbindelser mellom mennesker. De utfordrer konvensjonelle ideer om kjærlighet, forpliktelse og lojalitet, og oppmuntrer til å se på relasjoner som levende, dynamiske prosesser heller enn faste strukturer.

Endtext

Er åpne monogami en åndelig reise?

De hundrevis av mennesker jeg har jobbet med, som har slitt med å åpne sin monogami, har opplevd at selve reisen har vært både utfordrende og gledelig. Å ha motet til å konfrontere det som ikke fungerer i forholdet, og heller fokusere på styrkene i båndet deres, har gitt mine klienter mange viktige lærdommer. Den viktigste innsikten de har fått, er at det å ha et åpent forhold er en åndelig reise.

Hva kjennetegner en åndelig reise? Alle åndelige reiser har gjenkjennelige stadier. Det begynner med en søken etter mening, og vi opplever mørke og forvirrende tider der vi ikke finner noen mening. Deretter kommer øyeblikk av opplysning, når vi innser at vi har et formål, og til slutt en erkjennelse av at det finnes en opererende kraft større enn oss selv. En åndelig reise tar deg med på en vei som tvinger deg til å gi slipp på dine egne egoistiske behov og viser deg at du er her for å hjelpe andre, og at alt som virkelig eksisterer, er kjærlighet. Jo mer kjærlighet du gir, jo mer kjærlighet finnes det.

I et åpent monogami-forhold er det en kamp for å vokse ut av de begrensningene man har pålagt seg selv, den lille verdenen du har trykket deg inn i på grunn av selvpålagte restriksjoner. Dette leder til en søken etter mer. Men fordi dette ikke er en individuell reise, men en reise med en partner, kan søken etter mening føles ensom og vanskelig. Det kan bli en maktkamp full av konflikt, det kan være intimt og samlende, og det kan føre deg til et nytt oppvåknet sted med ekte opplysning, hvor du innser at din plass, ditt felles formål, er å hjelpe hverandre å vokse.

Denne typen forhold gir ikke rom for feighet. Det finnes bare en kontinuerlig søken etter mening og en evig kamp for sannhet. Par som våger å ta denne utfordringen, vil finne mening i hver utfordring, i hver kamp, og de vil kontinuerlig søke klarhet ved å presse på for å forstå. Disse er stegene mot opplysning. Det er ikke en jevn vei. Hvis du er på denne veien, vil du føle deg som mange par gjør. Du vil finne deg selv fortapt, ensom og i den såkalte "sjelenes mørke natt"—den fastlåste tilstanden hvor du tror at ingenting noensinne vil fungere, hvor et valg må tas, og hvor du kanskje må miste alt.

En annen viktig del av denne reisen er å utfordre vår forståelse av skyld, spesielt den religiøse skyldfølelsen som mange har blitt opplært til å bære. Mange av oss har blitt oppdratt med religiøse troer som er rotfestet i skam og skyld. Troen på at det å få alt du ønsker er egoistisk, dårlig, eller vil føre til intet godt, er sterkt forankret i mange av oss. Denne troen infiltrerer alt, og til en viss grad fungerer den som en viktig åndelig grense. Å ikke ønske alt og å gi slipp på ønsker og begjær kan redusere den utrolige smerten ved å ønske, ved aldri å få, og ved alltid å søke etter det man ikke har. Men skyldfølelsen rundt å søke glede er utbredt. Vi blir lært opp til å tro at å ønske glede er enten syndig eller nytelsessyke, og derfor unngår vi det, eller vi gir oss hen til det og føler skuffelse og anger etterpå. Denne sykefullt dyptgripende skylden kan bli en felle, som hindrer oss fra å få den emosjonelle, seksuelle og romantiske nytelsen vi fortjener i livet.

En åpen monogami-avtale bør være bevisst, samtykkende og gledelig. Du bør ære det som er hellig mellom deg og partneren din, og stole på at kjærligheten vil spre seg videre til andre. Dette kan være starten på et dypt og rørende partnerskap, hvor du og din partner sammen opplever det gode, men også de vanskelige tidene, på en mer åpen og ærlig måte. Og i dette, vil du finne at sannheten til slutt setter deg fri—fri fra løgner, frykt og smerte som kan komme av å skjule den du virkelig er.

Så gå videre med åpne øyne og et åpent hjerte. Livet er ment å være en god tid. Nyt det, spred kjærlighet og vennlighet, vær god mot hverandre. Ta bilder, del øyeblikkene, og vær sammen i leken.