Hvordan Navajo-kodepraterne bidro til USAs militære suksess og hva dette forteller om nasjonens forhold til urfolk

Navajo-kodepraterne spilte en avgjørende rolle under andre verdenskrig, hvor deres unike språk ble brukt som et kryptosystem som gjorde det mulig for USAs marinesoldater å utføre koordinert og effektiv kommunikasjon under de mest ekstreme forhold. Dette ble en strategi som hindret fiendens evne til å avlytte og dechiffrere viktige militære beskjeder. I en tid hvor kommunikasjonsteknologi var i sin tidlige utviklingsfase, og krigens industrialisering endret slagmarkens natur, ble det klart at makten til de indianske språkene var et uventet, men uunnværlig våpen.

Det var ikke første gang at urfolkspråk ble brukt i en militær kontekst. Allerede under første verdenskrig hadde Choctaw og andre urfolkspopulasjoner vært med på å utveksle koder som forvirret de tyske styrkene. Under andre verdenskrig bidro flere urfolk, blant annet Cree, Comanche og Mestaki, på lignende måte. Selv om det i det offentlige diskursen i USA i lang tid hadde vært et press for å utrydde og undertrykke urfolkspråk, viste det seg at disse språkene kunne være et uvurderlig verktøy i kampen mot de fascistiske kreftene.

Når Trump under sitt presidentskap hedret Navajo-kodepraterne i Det hvite hus, var det en symbolsk handling som burde ha fått en mer nyansert forståelse, spesielt når man vurderer at portrettet av Andrew Jackson, den syvende presidenten, hang rett bak ham. Jackson er kjent for sin politikk om "Indian Removal" og gjennomføringen av etnisk rensing som førte til døden for tusenvis av urfolk. Selv om Trump uttrykte respekt for Navajo-kodepraterne, var han også en entusiastisk tilhenger av Jackson, som i sin tid hadde ført til tvangsforflytning og massedød blant urfolkene. Denne dype konflikten i symbolene som ble brukt, avspeiler et land som er delt i sin forståelse av egen historie.

I tillegg til å hedre deres innsats i krigen, er det avgjørende å forstå hva deres rolle i militæret faktisk representerte. Det var ikke bare et spørsmål om militær effektivitet, men også et spørsmål om motstand. Navajo-kodepraterne var en del av en lengre tradisjon av indiansk motstand mot kolonisering og undertrykkelse. Deres språk ble brukt som en form for kulturell overlevelse, og deres innsats illustrerer hvordan undertrykte folk kan bruke de verktøyene de har til å motstå makten som prøver å ødelegge dem.

I denne sammenhengen er det viktig å reflektere over hvordan disse hendelsene har blitt husket og brukt politisk i senere tid. Den nåværende politiske diskursen om urfolk er fortsatt preget av de samme motsigelsene. Selv om den amerikanske nasjonen anerkjenner viktigheten av urfolk i sin historie, spesielt gjennom historier som Navajo-kodepraterne, er deres kamp for rettferdighet langt fra over. Tross æresbevisningene, har urfolk i USA fortsatt å møte systemisk rasisme, politivold og økonomisk marginalisering. Anerkjennelse i form av seremonier og monumenter er en viktig del av historiefortellingen, men det er også avgjørende å sikre at dette ikke bare blir et tomt ritual, men et reelt skritt mot reparasjon og rettferdighet for urfolkene i dagens samfunn.

Hvordan Hollywood Formet og Omformet Representasjonen av Native Americans i Film

Filmen America (1910), regissert av James Young Deer, regnes som en av de eldste overlevende stumfilmene laget av en urfolksregissør, og gir et tidlig innblikk i hvordan Native Americans ble fremstilt på film. Young Deer, som jobbet for det europeiske selskapet Pathé i deres amerikanske base i New Jersey, laget filmer som dokumenterte livene til hans egne folk. Denne tidlige representasjonen var en sjelden mulighet for en urfolksstemme å bli hørt i en filmverden dominert av europeiske perspektiver.

I 1953, med lanseringen av Disneys Peter Pan, ble denne tradisjonen ytterligere forsterket. Filmen presenterte urfolk som enten uhemmede, brutale skapninger eller som seksualiserte, eksotiske kvinner som ventet på å bli fetishisert av unge hvite menn. Lydsporet, spesielt sangen "What Made the Red Man Red?", gjorde lite for å mildne dette bildet. Peter Pan var på mange måter toppen av en tradisjon som reduserte urfolk til stygge, primitive karikaturer.

Men i 1950-årene begynte en gradvis endring i filmindustrien. Filmer som Delmer Daves’ Broken Arrow (1950) presenterte en mer nyansert fremstilling av indianerheltene som Cochise og Geronimo, og i Disney-filmen Peter Pan samme år ble det introdusert ideer om at indianere ikke nødvendigvis var biologisk underlegne. Dette var et viktig skifte, ettersom filmenes fremstilling av urfolk begynte å utfordre de tradisjonelle koloniale fortellingene som Hollywood lenge hadde dyrket.

1960-årene brakte med seg flere filmer som utvidet spekteret for representasjonen av Native Americans. Born Losers (1967) med en halvt Navajo Vietnamveteran i hovedrollen, revolusjonerte hvordan indianerkarakterer ble fremstilt i film. Billy Jack, helten i Born Losers og etterfølgende filmer, kjempet for å beskytte uskyldige mot de hvite antagonistene, og ble et symbol på motstand mot kolonial undertrykkelse. Samtidig begynte en mer sympatisk fremstilling å gjøre sitt inntog, der karakterer som The Lone Ranger (1949–1957) og Little Big Man (1970) presenterte indianere som aktive, dypt menneskelige figurer. Dette var en brytning med tidligere filmers primitive og stereotypiske bilder av urfolk.

Samtidig var det i denne perioden flere filmer som konfronterte de mørkere sidene ved amerikansk historie og frontkollisjonene mellom kolonister og urfolk. Soldier Blue (1970) tok for seg den brutale behandlingen av urfolk og skapte en motvekt til den tradisjonelle, heroiske fremstillingen av den amerikanske hæren. På den andre siden, Little Big Man (1970) presenterte et mer sympatisk bilde av indianerne, med karakteren Old Lodge Skins, spilt av Chief Dan George, som en av de mest utviklede indianerkarakterene sett på film på den tiden.

Men på tross av betydelige fremskritt i filmens fremstilling av Native Americans, ble det klart at det fortsatt var store utfordringer. Fra slutten av 1970-tallet ble store filmer med urfolksfokus sjeldnere. Mange filmer som omhandlet Native Americans, presenterte dem som bipersoner, sidekicks eller antagonister. Dette fortsatte langt inn på 1980-tallet, da filmer som The Shining (1980) og The Grey (2011) fortsatt benyttet seg av urfolkskarakterer i sekundære roller, uten å gi dem en plass som sentrale protagonister.

Hva er viktig for dagens leser å forstå når de tenker på disse historiske representasjonene av Native Americans i film? Det er essensielt å merke seg at filmhistorien har vært et speilbilde av samfunnets holdninger til urfolk, og at de endringene som har skjedd i filmene, gjenspeiler større kulturelle og politiske bevegelser. Det er fortsatt utfordringer når det gjelder autentisk representasjon, men samtidig har vi sett en økt bevissthet rundt urfolks rettigheter og stemmer i mediene. Det er også viktig å forstå at for mange urfolk er film fortsatt et verktøy som kan brukes til å utfordre koloniale historier og å gi nytt liv til deres egne fortellinger.