Hvordan reiser, minner og akademiske mål kan forme en ung students vei mot fremtiden

Det er et eget preg ved ungdommen, en tid der utallige muligheter og utfordringer står foran en, og noen ganger har de som observerer deg, kanskje mer klarhet om din skjebne enn du selv har. Denne gangen var en slik observasjon en kort kommentar fra en professor som visste mer om min akademiske reise enn jeg hadde ventet. Han hadde fått høre om min prestasjon, men mente at han ikke kunne avsløre den for meg. En mystisk og vag kommentar som fikk meg til å undre meg: Forsøkte han å si meg noe som jeg ikke var klar over selv? Hans uttrykksløse ansikt ga meg ingen ledetråder, og jeg måtte være tilfreds med det korte svaret han ga meg.

Men det var ikke bare akademiske utfordringer og mål som fylte mine tanker. Jeg hadde også et støttende nettverk, ikke minst fra personer som Mrs. Vesugar, som sendte meg jevnlige brev. Hennes tone hadde gradvis endret seg etterhvert som jeg fikk bedre resultater på universitetet, og hun uttrykte bekymring når jeg hadde hatt en ulykke. Hennes omsorg for meg var tydelig, men hun hadde også en mer konservativ holdning som kom til uttrykk da hun advart meg mot visse politiske grupperinger.

Samlet sett var det flere hendelser som bidro til å forme meg som en ung student på vei mot en fremtid innen akademia og forskning. Det var søndagene som ble brukt til å feire venners akademiske prestasjoner, som når vi fikk besøk av Arun Mahajani og Kishor Shrikhande. Vi fikk en smakebit på det medisinske yrket, da vi fikk lov til å observere en nødoperasjon. Det var ikke bare akademiske prestasjoner som ble feiret, men også vennskap og små, spesielle øyeblikk som gjorde at årene ved Cambridge ble minneverdige.

En annen hendelse som markerte et skille i min vei mot forskning og reise var invitasjonen jeg fikk til Danmark. Jeg ble invitert til et internasjonalt seminar i Aarhus, om fordommer og diskriminering, som ble organisert av verdens veteranforbund og UNESCO. Selv om temaet ikke var innenfor mitt eget fagfelt, ble jeg likevel tiltrukket av muligheten til å utveksle ideer med folk fra forskjellige land. Det som virkelig appellerte til meg, var selvfølgelig muligheten til å besøke et nytt europeisk land, med alle utgiftene betalt.

Mens jeg var i Danmark, fikk jeg muligheten til å oppleve en annen europeisk kultur, fra de historiske monumentene til den uforglemmelige ferien i København med Mr. og Mrs. Pedersen. Der ble jeg tatt med til den kjente statue av den lille havfrue, besøkte Tivoli og ble introdusert for dansk mattradisjon. Disse uforglemmelige opplevelsene og reiseeventyrene som fylte min tid som student i Cambridge, gjorde ikke bare mitt akademiske liv mer fargerikt, men også min menneskelige erfaring. Å reise mellom steder og å møte mennesker fra ulike bakgrunner og kulturer var en viktig del av min utvikling som forsker, og som en person i en globalisert verden.

Det er viktig for enhver student å forstå at det ikke bare er faglige prestasjoner som definerer ens vei, men også erfaringene man får fra livet utenfor klasserommene. Reisen, både bokstavelig og figurativt, er en viktig del av å forme den personen man ønsker å bli. I dette henseendet er det som skjer utenfor universitetets murer, alt fra profesjonelle nettverk til uventede vennskap og kulturelle opplevelser, essensielt for å skape en velbalansert akademisk og personlig vekst. Studenter bør derfor være åpne for mulighetene som ligger i både det kjente og ukjente, i møte med nye mennesker, og i utforsking av nye ideer og steder.

Hvordan Stjernefysikk og Hverdagsliv Smelter Sammen: En Refleksjon på Mine År med Fred Hoyle

Som forskningsstudent ved Hoyles institutt ble jeg ofte overlatt til meg selv for å forfølge mine egne forskningsprosjekter, men samtidig fikk jeg muligheten til å lære om astronomiske observasjoner gjennom både fotometri og spektroskopi. I løpet av mine første dager var det praktisk laboratoriearbeid som gjorde meg kjent med hvordan astronomer samler inn data, men det var mine egne observasjoner som ga meg minner for livet. Jeg husker spesielt en natt den 19. juli, min bursdag, da Bernard Pagel og jeg tilbrakte flere timer ved 36-tommers teleskopet. Nattens klarhet tillot oss å fortsette arbeidet til morgengry. Pagel hadde med seg smørbrød, epler og termos med varm te som ble en uvurderlig støtte under de lange timene med observasjon. Etter natten sørget en fire timers siesta for at jeg kom meg igjen. Slike erfaringer var ikke bare verdifulle for min akademiske utvikling, men også for å forstå hvordan forskere arbeider under press, og hvordan deres daglige liv ofte sammenflettes med deres faglige prestasjoner.

For å lette på den akademiske tyngden ble det arrangert sosiale aktiviteter på campus, hvor Astronomer Royal, Sir Richard Woolley, var vert. En av de mer uvanlige aktivitetene var landdans, som han var spesielt glad i. På en av de formelle kveldene, organisert av Lord og Lady Killearn, ble det holdt en ball der studenter ble invitert, men få av oss deltok på grunn av det strenge kleskoden. Under slike hendelser ble det viktig å beskytte det sensitive utstyret på campus, ettersom noen av de unge gjestene kunne være litt uaktsomme under festlighetene. Slike opplevelser viste meg hvordan livet på et akademisk senter kan være en mikrokosmos av det virkelige livet: en balansegang mellom intens forskning og de uformelle båndene som knyttes gjennom hverdagslige opplevelser.

Jeg fikk også sjansen til å delta i uformelle diskusjoner med folk som senere skulle bli kjente astronomer, som Carol Jordan, Michael Friedjung og George Miley. En annen minnerik hendelse var et spillbord der jeg møtte Stephen Hawking i en konkurranse i bordtennis. Den uformelle settingen ga oss alle et pusterom fra det strenge akademiske livet, samtidig som vi kunne dele ideer og erfaringer som ville prege våre karrierer i årene som fulgte.

I august reiste jeg videre fra Herstmonceux til Cornwall, hvor jeg tilbrakte tid med Barbara, Elizabeth og Geoffrey Hoyle på en campingferie. Denne ferien var en pause fra det akademiske livet, men ga meg også tid til å reflektere over forskning som jeg hadde jobbet med. Jeg utforsket blant annet ideer rundt tidsretning og hvordan de kunne relateres til nøytrinoer, partikler som på den tiden ble ansett å bevege seg med lysets hastighet. Tanken om at nøytrinoene kunne dele egenskaper med fotoner – bevege seg frem og tilbake i tid – var et fascinerende emne for videre utforskning.

Uansett hvor jeg var, enten det var på et observatorium, i et telt i Cornwall eller i en liten kafé i London, hadde jeg alltid muligheten til å utvikle forskningen min videre. Dette ble tydelig da jeg igjen møtte min gamle venn, Anantha Dasannacharya, som var på vei til India etter en reise i Canada. På tross av de travle tidene, med turer til Londons turistattraksjoner og dype diskusjoner om vitenskap, fant vi alltid tid til å dele minner og erfaringer fra våre ulike liv.

Det er viktig å merke seg at slike erfaringer ikke bare handler om å lære og utvikle seg som forsker, men også om å forstå den menneskelige siden av vitenskapen. Både på Herstmonceux og i Cornwall, og senere i Paris, ble det klart for meg at den vitenskapelige reisen ikke kun er en intellektuell utfordring, men også en sosial og emosjonell reise. Å være vitenskapsmann betyr ikke bare å håndtere teleskoper og data, men også å navigere i et komplekst nettverk av relasjoner, utfordringer og livserfaringer som bidrar til den helhetlige forståelsen av verden rundt oss.

Hvordan et møte ble feiret og feiltolket i mediene

Møtet vårt fikk god mediedekning. Jeg startet presentasjonen med å forklare det generelle formalisme for handling på avstand, inkludert elektrodynamikk, og deretter tok Fred over og presenterte gravitasjonsdelen. Etter presentasjonene fulgte spørsmål og kommentarer, og den generelle responsen var svært positiv. De som var til stede, satte pris på vår tilnærming med å begynne med Mach og avslutte med Einstein, som beskrevet i forrige kapittel.

Imidlertid bør jeg nevne en kort episode som senere ble overdrevet og misrepresentert i mediene. Dette dreide seg om et innlegg fra Stephen Hawking, som på den tiden var doktorgradsstudent ved DAMTP. Før vår presentasjon ved Royal Society hadde jeg diskutert arbeidet vårt uformelt med Dennis Sciama og andre ved DAMTP, inkludert Stephen. Stephen hadde senere jobbet ut et resultat som han hevdet viste at den totale bidraget fra universet til massen av en typisk partikkel var uendelig i et ekspanderende univers. Jeg påpekte på den tiden at hans beregning var basert på en overforenkling som overså en essensiell del av teorien, teknisk sett kalt dens "ikke-lineære" karakter. Denne forenklingen hadde i stor grad ugyldiggjort resultatet hans.

Jeg hadde forklart Fred essensen i Hawkings beregning, og han var enig i min kritikk. Imidlertid hadde saken forsvunnet fra hans minne, og da Stephen tok opp den samme problemstillingen under møtet ved Royal Society, ble Fred bedt om å kommentere. Fordi Fred hadde glemt vårt tidligere diskusjonspunkt, så han forvirret ut, og derfor trådte jeg inn og svarte. Jeg gjentok min innvending mot Hawkings beregning, som overså ikke-lineariteten i teorien. Stephen hadde ikke noe mer å tilføye, og saken ble liggende der.

Når det gjelder mediaoppmerksomheten omkring Hawkings innvending, var det ingen. Alle aviser som ble publisert samme kveld eller neste morgen rapporterte om våre presentasjoner, uten å nevne Stephen. Senere, den 14. juni, publiserte The Observer et stort bilde av meg stående foran tavlen med vår grunnleggende formel skrevet på den. Denne artikkelen og fotografiet ble trykket i mange andre aviser, spesielt i India. Hvis Hawkings kommentar hadde blitt ansett som viktig, ville mediene utvilsomt ha fremhevet den. I virkeligheten var det jeg som fikk størst oppmerksomhet fra pressen. Fred, som hadde vært en mediefigur i mange år, var vant til dette. For meg var det en ny og spennende opplevelse.

Det var flere intervjuer og artikler om meg i britiske medier, som The Telegraph, The Guardian, og BBC, og også medieinteresse i India. Jeg mottok flere brev fra India, både fra familie, venner og ukjente personer. Ett av brevene husker jeg spesielt, fra Indira Gandhi, som gratulerte meg og sa at dersom hennes far, Nehru, fortsatt hadde vært i live, ville han vært begeistret over nyheten. Flere personer fra den indiske høykommisjonen skrev også og hyllet meg. En seniorrepresentant foreslo å arrangere et møte med medlemmer av House of Lords, men vi avslo invitasjonen.

Fra et diplomatisk perspektiv ble dette sett på som et flott eksempel på samarbeid mellom indiske og britiske forskere. Den samme representanten fra den indiske høykommisjonen spurte om jeg ville være villig til å reise til India på en rundreise for å holde foredrag om mitt arbeid. Jeg sa ja, og dermed ble en slik tur arrangert av Indian Council for Cultural Relations (ICCR). Jeg vil senere skrive om den ekstraordinære mottakelsen jeg fikk under denne turen i et kommende kapittel.

Heldigvis var medieinteressen begrenset til en kort periode. Brevene fra venner og bekjente fortsatte en stund, men også de avtok etter hvert. Sommeren var en behagelig tid, og Anant og jeg bestemte oss for å reise litt. I vår hadde vi hatt en tur til Barcelona sammen med Chandra og Raj, og det hadde vært en veldig hyggelig tur med sjømat, paella, tyrefekting, flamenco og lokale severdigheter. I slutten av juni bestemte vi oss for å bli med Arun Mahajani og Hardikars, Sharad og Leelatai, på en kort biltur gjennom Nord-Wales. Vi leide en bil og kjørte fra Cardiff til Chester. Været var flott, og landskapet var imponerende.

Det er klart at media ikke alltid får det komplette bildet, og hvordan hendelser blir fremstilt, kan ofte avvike sterkt fra virkeligheten. Det er derfor viktig å være bevisst på hvordan informasjon blir presentert, og hvordan enkeltstående episoder kan bli forvrengt i offentligheten.