Presidenten i USA er en forræder. Han er en løgner. Han er en svindler. Han er rasist. Han er en misogyner. Han er inkompetent. Han er korrumpert. Han er ikke egnet på nesten alle områder til å inneha det høye embetet han har fått. Men hva som skiller ham fra enhver annen dårlig leder i USAs historie og fra enhver annen senioroffisiell i den amerikanske regjeringen, er at han gjentatte ganger og uten tvil har forrådt sitt eget land. Hvordan dette skal defineres og behandles av påtalemyndigheter og Kongressen i USA er fortsatt under utvikling, men de ulike sakene som viser hvordan han satte utenlandske interesser foran amerikanske, ofte for å fremme sin egen grådighet eller personlige ambisjoner, vil trolig fortsette å komme til overflaten i årene som kommer. Det samme gjelder de maktmisbrukene eller forsømmelsene som bidro til å forverre konsekvensene av den største offentlige helsekrisen USA har opplevd på et hundreår. Men for historikere og de som studerer fakta som allerede er offentlig tilgjengelig, er det ingen tvil om at Trump har oppfylt alle nødvendige kriterier for å definere hans atferd som forræderisk.

Trump har, gjennom sitt presidentskap, vært delaktig i skandaler så mange at de noen ganger har overskygget det som bør være det sentrale poenget: hans handlinger har konsekvent vist hans vilje til å tjene et hvilket som helst land som kan hjelpe ham personlig – enten det landet er det han ble valgt til å lede eller ikke. Denne definisjonen av forræderi handler i bunn og grunn om det å bryte troskapsløftet til folket som man er valgt for å lede. Hans forræderi startet lenge før han inntok presidentembetet og har blitt ytterligere forverret gjennom hans handlinger som president.

Da han vant valget i 2016, med den minste marginen og med hjelp fra Vladimir Putin og den russiske etterretningstjenesten, var jeg redaktør for magasinet Foreign Policy. På den tiden, kjent med Trumps forbindelser til russerne, hans oppfordring til russisk hjelp, hans omfavnelse av russiske posisjoner, hans tilbøyelighet til korrupsjon og hans gjentatte løgner om hans forbindelser med Russland, tok mine kolleger og jeg et sjeldent valg: Vi skrev en lederartikkel som advarte mot valget av Trump og fastslo at risikoen hans valg ville medføre var enorm. Vi var ikke alene. Varselslampene blinket klart. Ikke bare hadde Trump offentlig uttrykt sin støtte til russisk hjelp for å beseire Hillary Clinton, men vi visste at russerne også benyttet seg av aktive tiltak for å angripe USA.

Paul Manafort, Trumps kampanjeleder, hadde tette bånd til russiske oligarker, inkludert de som var nær Vladimir Putin, og vi så hvordan Manafort og Trumps team hadde endret den republikanske plattformen for å ta en mer Russland-vennlig posisjon på Ukraina, til tross for Russlands gjentatte brudd på internasjonale lover og normer gjennom angrepene på Ukraina og okkupasjonen av Krim. Det var med andre ord ikke bare politiske triks Trump var engasjert i. Dette var samarbeid med en av USAs mest bestemte motstandere, et land som har flere atomvåpen enn USA.

Da Trump tiltrådte som president, ble omfanget og konsekvensene av hans samarbeid med russerne mer tydelige, og valgkampforbrytelser ble forverret av forbrytelser begått for å hindre rettferdighet, ikke bare for å beskytte Trump og hans team, men også russerne. I løpet av Trumps første presidentperiode gjennomførte han gjentatte handlinger som beskyttet Russland og russerne, fremmet deres interesser og hindret innsatsen til USAs etterretningstjeneste, politi, diplomater og militærvesen som prøvde å stoppe eller motvirke russisk ulovlig aktivitet. Han søkte også å involvere andre nasjoner for å fremme sine personlige mål, fra Ukraina til Kina, og satte sine egne interesser foran nasjonens interesser – en annen form for alvorlig forræderi.

Etter undersøkelsen av Trumps bånd til Russland i 2016 og impeachment-undersøkelsene som fokuserte på maktmisbruket hans i å presse den ukrainske regjeringen til å hjelpe hans personlige politiske interesser, gjenstår det fortsatt mye å avsløre om presidentens involvering i og støtte til angrep på USA. Etterforskningene kan ikke engang være fullt mulige før han forlater embetet og de som har beskyttet ham, som hans justisminister og senatets flertallsleder, ikke lenger har makt eller er betydelig svekket.

Men som det står nå, er det allerede klart at Russlands innblanding i valget og deres støtte til Trump har fremmet store russiske mål, inkludert men ikke begrenset til Trumps forsøk på å svekke NATO og angripe NATOs allierte, støtte for russiske posisjoner i Syria, undergraving av USAs stilling i verden og fremming av dype splittelser i USA.

Hvordan USA Har Håndtert Historien om Forrædere og Borgerkrigens Helter

I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen ble ledelsen i den konfødererte staten hyllet og æret av sine tilhengere, til tross for at de var sett på som forrædere av Unionen. Robert E. Lee og Jefferson Davis, to av de mest markante figurene i den konfødererte hæren, ble etter krigen behandlet med stor respekt i Sørstatene. Begge levde ut resten av sine liv i fred, og deres ettermæle ble ikke bare ansett som akseptert, men som et symbol på de sørstatsideene de sto for. Davis ble en vellykket forretningsmann som skrev forsvar for sine handlinger, mens Lee ble hyllet som en militær geni. I flere tiår etter krigens slutt ble deres handlinger sett på som patriotiske fra mange i Sør, og monumentene som ble reist til deres ære, som den gigantiske steinrelieffet på Stone Mountain i Georgia, ble symbolet på en nasjonal bevegelse som fortsatt er viktig i amerikansk historie.

Feiringen av disse figurene var en del av en større kulturell og politisk bevegelse som oppsto etter den rekonstituerte perioden, spesielt i de tidlige tiårene av det 20. århundre. Dette var en tid der nasjonale og sørstatsidealer ble knyttet til rasistiske ideologier og hvit nasjonalisme. Konfødererte monumenter, som de som hedrer Lee og Davis, ble brukt som symboler for å fremme en ideologi som rettferdiggjorde slaveri og raseskillet som hadde eksisterte før borgerkrigen. Denne tendensen kan sees på som et uttrykk for hvor sterkt rasismen er forankret i amerikansk historie, og hvordan det fortsatt er en viktig kraft i dagens politiske landskap.

I dag, når det er en økende bevegelse for å fjerne disse monumentene, ser vi at debatten rundt forrædere og monumenter fortsatt er et glødende tema. Under Trump-administrasjonen ble det å kjempe for å bevare konfedererte statuer et symbol for mange av hans tilhengere, som identifiserte seg med hvit nasjonalisme. Den kampen er et klart tegn på hvordan de historiske symbolene som støttet raseskille fortsatt har stor betydning for enkelte deler av det amerikanske samfunnet.

En viktig faktor i forståelsen av denne historien er den filosofiske og politiske bakgrunnen som ledet til at konføderasjonens ledere fikk tilgivelse etter krigen. Mange mente at disse mennene handlet ut fra en dypt feilaktig, men forståelig lojalitet, et prinsipp som ikke nødvendigvis er i strid med de grunnleggende idealene for den amerikanske nasjonen, selv om deres handlinger var ulovlige og moralsk forkastelige. For disse lederne, som for mange som støttet dem, var ideen om å skille seg fra Unionen en rettferdig handling, et ønske om å bevare en livsstil som de følte var i fare. Det som står igjen, er spørsmålet om hvorvidt vi skal hedre menn som handlet ut fra det de trodde var en rettferdig sak, til tross for de lidelser de forlot i sitt kjølvann.

Etter at Borgerkrigen endte og Robert E. Lee overgav seg i Appomattox, var det en voldsom opprørskultur som preget de siste dagene av konflikten. John Wilkes Booth, en sørstatssympatisør, drepte president Abraham Lincoln i et forsøk på å hindre at Unionen skulle helbredes etter krigens slutt. Dette mordet, som mange antok var en del av en større konspiratorisk plan fra konføderasjonens ledelse, var et kriminelt forsøk på å rive i stykker den politiske strukturen som Unionen representerte.

Under rettsforhandlingene mot de involverte i mordet på Lincoln, ble det besluttet å bruke en militær tribunal. Denne beslutningen, som var kontroversiell, ble gjort for å sikre at straffen for de ansvarlige ble umiddelbar og rettferdig. I Sør ble dette sett på som en politisk manøver, et bevis på at rettsprosessen var utelukkende et redskap for å straffe dem som hadde gjort opprør mot Unionen. Spørsmålet om denne retten var rettferdig eller ikke, står fortsatt som et kontroversielt tema i amerikansk historie.

Denne historien om forræderi og tilgivelse, om å vurdere den moralske verdien av menn som handlet i henhold til sin egen overbevisning, er en del av en større refleksjon over hvordan et samfunn kan håndtere sine mørkeste perioder. Det er viktig å forstå hvordan disse hendelsene påvirket den politiske og kulturelle utviklingen i USA, og hvordan de fortsatt gir grunnlag for dagens debatter om rasistiske symboler og monumenter. Denne debatten, som pågår den dag i dag, viser hvor vanskelig det er å forene fortiden med et moderne samfunn som søker rettferdighet for alle sine borgere.

Endtext

Hva var betydningen av riksrett i de tidlige årene av USA?

Da de amerikanske grunnlovsfedrene samlet seg i Philadelphia i 1787, hadde de et klart mål: å skape et system som kunne hindre maktmisbruk og korrupsjon, samtidig som det kunne opprettholde stabilitet i et ungt og uforutsigbart land. Spørsmålet om hva som skulle skje dersom presidenten eller andre høytstående embetsmenn misbrukte sin makt, var avgjørende. Løsningen som ble funnet, var å inkludere bestemmelser om riksrett i selve grunnloven, spesielt i dens første og andre artikler.

I følge Grunnloven har Representantenes hus alene makt til å iverksette riksrett mot en president, visepresident eller annen høytstående embetsmann. Deretter skal Senatet gjennomføre rettsforhandlingene, og for å dømme en person til avsettelse, kreves det en to tredjedels flertall. Dette systemet ble etablert for å balansere makten, og forhindre at en president eller annet embetsverk kunne operere uten kontroll eller konsekvenser. Et av de mest bemerkelsesverdige trekkene ved grunnlovens riksrettsbestemmelser er at de ble utformet på bakgrunn av de grunnlovsfedrenes egen erfaring med revolusjonære handlinger, som i seg selv hadde vært et brudd på loven mot en sittende monark.

I løpet av de første årene etter grunnlovens ratifisering, kom muligheten for riksrett raskt på prøve. Den første offentlige riksrettssaken i USA dreide seg om senator William Blount fra Tennessee, som i 1797 ble anklaget for å ha samarbeidet med Storbritannia for å overta spanske territorier. Selv om han ble impeached av Representantenes hus, ble han ikke dømt av Senatet, ettersom han allerede var utvist fra sitt embete. Imidlertid var det ikke bare Blount som risikerte riksrett. Den første presidenten i USA, George Washington, ble også kritisert, og det var blant annet hans første utenriksminister, Thomas Jefferson, som stilte spørsmål ved hans politiske beslutninger.

Kritikken mot Washington kom i kjølvannet av hans håndtering av den pågående konflikten mellom USA og Storbritannia. Mens Jefferson og hans tilhengere, som var sterke pro-franske krefter, ønsket en hard linje mot britene, støttet Alexander Hamilton og hans tilhengere et mer moderat syn, og ønsket å forhandle med britene. Da Washington inngikk en fredsavtale med Storbritannia i 1794, som blant annet førte til Jay-traktaten, ble han møtt med voldsom kritikk. Den politiske splittelsen som hadde preget Washingtons lederskap, ble forverret, og mange føderalister og republikanere (ledet av Jefferson) kritiserte Washington for å ha gitt etter for britene. Noen gikk så langt som å anklage ham for forræderi.

Washington, som var kjent for sitt lederskap under den amerikanske revolusjonen, visste at hans politikk måtte være forsiktig avbalansert. For å unngå å skape fullstendig politisk kaos, forsøkte han å holde traktaten hemmelig inntil den var gjennomført. Likevel, nyheten om traktaten lekket ut, og protestene mot Washington raste. Folk brente effigier av ham i flere byer, og på tross av det han hadde oppnådd for nasjonen, ble han møtt med intens motstand, selv fra de som hadde vært hans tidligere støttespillere.

I lys av slike hendelser, som også involverte Hamilton og Jeffersons vedvarende politiske dueller, ble riksrett som et verktøy for å straffe og fjerne maktmisbrukere ikke bare teoretisk, men en viktig del av den politiske virkeligheten. På tross av at den første reelle prøvelsen av riksrett, mot Blount, ikke resulterte i domfellelse, hadde mekanismen fått en tydelig plass i amerikansk politisk kultur, og den skulle komme til å spille en avgjørende rolle i fremtidige konflikter, både politiske og personlige.

Hva vi ser i disse tidlige hendelsene er en politisk kultur som er dyp preget av maktkamper, misforståelser og interessekonflikter mellom de ledende politikerne, ikke minst mellom Hamilton og Jefferson. I en tid med politisk ustabilitet og nasjonale konflikter, var det viktig for grunnlovsfedrene å forstå at ingen skulle være utenfor loven, selv ikke presidenten.

I de årene som fulgte, utviklet den amerikanske riksretten seg som et politisk våpen som skulle få stor betydning i fremtidige generasjoner, og de tidlige forsøkene på å bruke den – både mot personer som Blount og president Washington – dannet grunnlaget for de mange riksrettsprosessene som skulle komme.

I dag er riksrettens rolle fortsatt en viktig del av den amerikanske politiske og juridiske kulturen, og dens betydning har ikke blitt svekket over tid. Den fortsetter å være et nødvendig redskap for å holde embetsmenn ansvarlige, og for å sikre at ingen er immune mot rettferdighet.

Hva Er Kilden Til Etnosentrisme? Kognitive og Emosjonelle Behov Bak Forholdet Til "De Andre"