Behandlingen av leddgikt, spesielt artrose, er kompleks og varierer avhengig av både typen artrose og dens alvorlighetsgrad. Når det gjelder hunder, har forskningen vært blandet, og det er fortsatt usikkerhet om hvorvidt visse behandlinger gir klinisk nytte. Til tross for mangelen på klare bevis, har noen terapeutiske alternativer vist lovende resultater, og flere behandlinger kan kombineres for å gi best mulige resultater.

Et stoff som har fått økt oppmerksomhet er Avocado-Soybean Unsaponifiables (ASU), som er ekstrakter fra de usaponifiserte restene av avokado- og soyabønneoljer. ASU har vist seg å ha både anti-inflammatoriske og anti-katabolske effekter, og kan øke syntesen av aggrekan i laboratorieforsøk. Korte studier (8 uker) indikerer at ASU kan hemme utviklingen av brusk- og subkondrale benlesjoner, selv om mer forskning er nødvendig, spesielt på langtidsbruk og biotilgjengelighet (Comblain et al., 2016; Pye et al., 2024). For øyeblikket varierer doseringsanbefalingene for ASU fra 50 til 250 mikrogram tre ganger daglig, men uten entydig bevis på kliniske fordeler, er bruken fortsatt usikker.

En annen tilnærming som har fått mye oppmerksomhet er bruken av cannabinoider, spesielt CBD, som har blitt testet på hunder med artrose. Forskning har vist positive resultater, der en daglig dose på 50 mg for hunder over 20 kg førte til betydelig reduksjon i smerte, mens en lavere dose (20 mg) ikke ga samme effekt (Verrico et al., 2020). Dette kan være en lovende behandling, men det er fortsatt behov for mer omfattende studier for å forstå de langsiktige effektene og optimal dosering.

Hyaluronsyre (HA) er et annet stoff som har blitt brukt i behandlingen av artrose. Selv om HA har vist seg å ha viskoelastiske egenskaper som kan være nyttige når det injiseres direkte i leddene, er bevisene for effektiviteten ved oral administrering svake. Forskning viser at mens HA kan nå leddene ved oral inntak, er nivåene som faktisk når leddet fortsatt ukjente, og resultatene fra kliniske studier er begrensede (Gupta et al., 2019; Aragon et al., 2007).

I tillegg er det flere såkalte sykdomsmodifiserende osteoartrittmedisiner (DMOADs) som pentosan polysulfat og polysulfaterte glycosaminoglykaner, som har vært godkjent for bruk som chondroprotektorer. Til tross for at forskningen fra 1980- og 1990-tallet viser lovende resultater for hunder, er det lite nyere forskning på disse produktene. Derimot er det bevis på deres nytte i mennesker (Kumagai et al., 2010).

I tillegg finnes det flere kosttilskudd som vitamin E, Boswellia, og elghornfløyel, som viser potensial, men som krever ytterligere forskning. Noen studier av SAMe og MSM har imidlertid ikke støttet deres bruk som behandling for artrose (Brien et al., 2011; Pye et al., 2024).

En viktig del av behandlingen av artrose hos både hunder og mennesker er å adressere eventuelle komorbide lidelser som kan være til stede. Fysiske plager som myofasciale triggerpunkter og smerter eller hypomobilitet i ryggraden er vanlige i pasienter med artrose (Lane & Hill, 2016a). Disse sekundære problemene kan ofte være medvirkende til økt smerte og ubehag. En kombinasjon av manuell terapi og akupunktur har vist seg å være effektiv for å lindre smerter i slike områder, selv om det ikke direkte adresserer artrosen (Lane & Hill, 2016b). Fotobiomodulering, som innebærer bruk av spesifikke lysbølger for å lindre smerter, har også vist seg å være nyttig for å behandle myofasciale triggerpunkter (Shahimoridi et al., 2020).

I et praktisk klinisk tilfelle, som involverte en 4 år gammel hund med hofteleddsdysplasi og sekundær artrose, ble en multimodal tilnærming benyttet. Behandlingen inkluderte manuell terapi, akupunktur, fotobiomodulering, og administrasjon av PRP (plasmert beriket med blodplater) i hofteleddene, som alle bidro til å redusere smerte og forbedre mobiliteten over flere år. Denne behandlingen ble vedlikeholdt gjennom hele hundens liv, og den oppnådde god funksjon og livskvalitet i mange år etter diagnosen (Eksempel 9.2).

En viktig påminnelse for alle som behandler leddgikt, er at alvorlighetsgraden av radiografiske funn ikke nødvendigvis samsvarer med pasientens funksjon eller komfort. Dette understreker viktigheten av å vurdere pasientens totale helsetilstand, inkludert eventuelle sekundære plager som kan påvirke deres livskvalitet. En helhetlig tilnærming som inkluderer både medisinske og fysiske terapier er ofte nødvendig for å oppnå best mulig resultat for pasientene.

Hvordan termografi brukes i veterinærmedisin for hunder med sportsrelaterte skader

Termografi er et ikke-invasivt, ikke-strålebasert fysiologisk diagnostisk verktøy som avhenger av den varmestrålingen som genereres av kroppens metabolisme. Når det gjelder diagnostikk av hunder, er dette et kraftig hjelpemiddel som kan gi verdifulle innsikter om muskel- og vevsskader, betennelser og andre fysiologiske prosesser.

Ved termografisk undersøkelse registreres den infrarøde strålingen som kroppen avgir i form av varmebilder. Endringer i temperaturmønstre på kroppens overflate kan indikere patologiske prosesser, som muskelstrekk, forstuing eller betennelse. For eksempel vil en økt lokal temperatur vanligvis være et tegn på betennelse eller økt blodgjennomstrømning, mens nedkjøling kan indikere vasokonstriksjon på grunn av stress eller skade.

I motsetning til andre bildebehandlingsteknikker som røntgen, CT eller ultralyd, er termografi en fysiologisk metode som fokuserer på kroppens reaksjon på skade eller sykdom. Den gir informasjon om temperaturforskjeller på kroppen, og en forskjell på mer enn 1°C mellom lignende områder anses som klinisk signifikant. Dette kan være en indikasjon på skade, betennelse eller til og med muskelspenninger som kanskje ikke er synlige ved en fysisk undersøkelse alene.

Termografiske bilder tas med høyoppløselige kameraer som samler inn infrarød energi, og disse bildene lagres som digitale filer, noe som gjør dem enkle å analysere og sammenligne over tid. Men til tross for at teknologien har gjort betydelige fremskritt, spesielt med utviklingen av smarttelefonkameraer, er det viktig å merke seg at mange av de billigere enhetene fortsatt ikke har tilstrekkelig oppløsning eller fargepaletter for medisinsk bruk. Det er derfor viktig at veterinærer og klinikere benytter kameraer som oppfyller medisinske standarder for nøyaktighet.

Når man bruker termografi, er det essensielt å ta hensyn til miljøfaktorer som kan påvirke resultatene. Strålingskilder, belysning, og hundens pels kan skape forstyrrelser i bildene, og derfor må slike faktorer kontrolleres. For eksempel, fuktighet kan føre til fordampningsartefakter på huden, og det er viktig å unngå at hunden har blitt utsatt for temperaturer som er for kalde, da vasokonstriksjon kan skjule mer subtile betennelsestilstander.

Termografi brukes ofte til å vurdere skader på bløtvev, som muskelskjæringer, forstuing, tendinopatier og artrose. En annen viktig bruksområde er å identifisere problemer med passformen på sele og støtteutstyr. I tilfeller hvor en hund bærer et sele i lang tid, kan varmesignaturene avsløre områder med trykk eller overbelastning, som kan være vanskelige å oppdage ved bare å undersøke hunden fysisk.

For eksempel, i en undersøkelse av en hund som deltok i langdistansesledeløp, ble termografi brukt til å evaluere en betennelse i håndleddet, som ikke var synlig ved fysisk undersøkelse alene. Selv små temperaturavvik i musklene kan indikere smerte eller ubehag som kan ha en innvirkning på hundens prestasjon, noe som kan være avgjørende for å avgjøre om hunden skal delta i et løp.

I et annet tilfelle ble termografi brukt på en hund som hadde vært i sele i mer enn 12 timer. Resultatene viste et betydelig temperaturavvik i den dorsale delen av ryggen, noe som indikerte et mulig problem med selen. Dette ble bekreftet ved palpasjon, og det ble valgt å ikke bruke hunden i videre aktivitet på grunn av den funnede ubehagen.

Termografi kan også være nyttig ved å overvåke rehabilitering etter skader. Ved å dokumentere temperaturendringer i de berørte områdene kan veterinæren evaluere fremgangen og justere behandlingen etter behov. Samtidig kan det bidra til å forhindre skader ved å identifisere tidlige tegn på overbelastning eller stress i musklene.

Det er viktig å merke seg at termografi aldri bør brukes som et erstatning for en grundig fysisk undersøkelse. Det fungerer heller som et supplement til andre diagnostiske verktøy som røntgenbilder, MR eller ultralyd. I mange tilfeller kan termografi gi veterinærer en ny dimensjon i vurderingen av hundens helsetilstand, spesielt i sportsmedisin og rehabilitering, hvor tidlige tegn på skade kan være subtile.

I tillegg er det viktig å forstå at termografi ikke alltid kan fange opp alle typer skade. For eksempel, i ekstrem kulde kan vasokonstriksjon maskere alle bortsett fra de mest alvorlige inflammatoriske forandringene. Derfor må termografiske bilder alltid vurderes i sammenheng med den kliniske situasjonen og eventuelle andre diagnostiske tester.

Endelig, for å oppnå best mulige resultater, er det viktig at klinikeren har riktig trening i både bruk av termografi og tolkning av bildene. Feiltolkning av temperaturmønstre kan føre til feilaktige diagnoser, så det er avgjørende at teknikken benyttes av erfarne fagfolk.

Hvordan TIFR Utviklet Seg Under Menons Ledelse og De Tidlige Årene av Astrofysikk i India
Hvordan analysere og modellere luftstrømmer nær utsugningshoder med spalter
Hvordan mediafragmentering og filtreringsbobler endrer vår forståelse av ekte og falsk nyhet
Hvordan sanntidsmonitorering kan redusere korrosjonsrisiko i industrielle omgivelser