Hvordan mediafragmentering og filtreringsbobler endrer vår forståelse av ekte og falsk nyhet

Med utviklingen av kabel-TV på 1980-tallet og den påfølgende veksten av internett og sosiale medier, har vi sett en dramatisk endring i medielandskapet. Den økte fragmenteringen og personaliseringen av medieinnhold, som ble akselerert på 1990- og 2000-tallet, har ført til en situasjon hvor politisk partiskhet i nyhetsmediene er blitt mer uttalt. Dette har skapt en gjensidig avhengighet mellom partiske nyhetskanaler og forbrukernes selektive eksponering til disse kanalene. Partiske nyhetskilder er avhengige av et publikum for å rettferdiggjøre sin eksistens, samtidig som et publikum som foretrekker partisk nyhetsinnhold, fordrer fremveksten av slike kanaler. Denne utviklingen har ført til at medieøkosystemet i dag er mer fragmentert enn noensinne, noe som forsterker polariseringen i samfunnet.

Et av de største problemene med det moderne medielandskapet er hvordan teknologi har påvirket vår evne til å skille mellom legitim og falsk informasjon. Journalistikken faller ofte inn i kategorien "troverdighetsvarer", hvor kvaliteten på innholdet kun kan vurderes på bakgrunn av tillit og ikke umiddelbare erfaringer. Dette gjør at det er vanskelig for forbrukere å vurdere nyhetskildenes pålitelighet. Når folk vurderer nyheter, er det langt fra alltid mulig å få en objektiv vurdering av kvaliteten på informasjonen. Dette er en konsekvens av det som kalles «begrenset rasjonalitet» – folk tar beslutninger basert på informasjon de har tilgjengelig, men denne informasjonen kan være mangelfull.

Denne nye dynamikken har alvorlige konsekvenser for hvordan folk konsumerer nyheter. Hvis man i økende grad stoler på informasjon som blir delt i sine sosiale nettverk, uavhengig av hvor denne informasjonen kommer fra, er det en risiko for at folk blir mer eksponert for falske nyheter, uten nødvendigvis å være klar over det. Den store mengden informasjon tilgjengelig på nettet gjør det utfordrende for folk å navigere i medielandskapet. Faktasjekkinger og korrigeringer når sjelden frem til dem som trenger det mest.

En annen viktig konsekvens av denne utviklingen er hvordan tilliten til mainstream nyhetsorganisasjoner har blitt omfordelt. Studier har vist at folk stoler mer på nyhetskilder som passer deres egen ideologi, fremfor etablerte nyhetsorganisasjoner som har et mer nøytralt eller bredt perspektiv. Dette har ført til en økt aksept for falske nyheter, samtidig som det reduserer effekten av korrigerende informasjon. I lys av dette blir det stadig vanskeligere å finne en pålitelig måte å bekjempe feilinformasjon i dagens medielandskap.

I sum ser vi at de teknologiske endringene i mediene har bidratt til at det er vanskeligere å skille mellom ekte og falsk nyhet. Nyheter har blitt et produkt som i stor grad konsumeres på tillit, men i en tid hvor den tilliten ofte er feilplassert, kan konsekvensene bli alvorlige. Dette gjør det enda viktigere for både individer og samfunn å utvikle bedre metoder for å vurdere nyheter, forstå de underliggende mekanismene som styrer medieforbruket, og finne måter å motvirke den økende spredningen av falsk informasjon.

Hvordan Algoritmiske Markeder påvirker Nyheter og Publikumsengasjement

I dagens medielandskap er forholdet mellom nyhetsorganisasjoner, nyhetskonsumenter og annonsører mer komplekst enn noen gang før. Tradisjonelt har nyheter ofte blitt tilbudt gratis til forbrukerne, med produksjonskostnadene dekket av annonsører. Dette skaper en ubalanse i markedet, hvor den virkelige verdien av et informert borgerskap ikke nødvendigvis reflekteres i de betalingene annonsører gjør for å nå ut til nyhetskonsumentene. Økonomer omtaler slike forhold som "positive eksternaliteter", ettersom de samfunnsmessige fordelene ved et informert publikum ikke reflekteres i de økonomiske transaksjonene.

Dette skaper en ineffektivitet i markedet, hvor journalistikk underproduseres. Konsumentene betaler mindre enn de sannsynligvis ville være villige til å betale (siden nyheter ofte er gratis), og både publikum og annonsører betaler ikke nok til å ta hensyn til den bredere sosiale, politiske og økonomiske verdien som et informert samfunn gir. Denne ineffektiviteten forsterkes av den økonomiske utfordringen som dagens medielandskap står overfor, som nevnt i det forrige kapittelet. Det er derfor et iboende problem i markedet for journalistikk som kan føre til markedsfeil.

Når vi ser på publikum som et produkt, er det viktig å forstå at kjøp av publikum i bunn og grunn handler om kjøp av menneskelig oppmerksomhet – et helt unikt produkt. Begrepet "oppmerksomhetens marked" har fått mye oppmerksomhet de siste årene, og analysene har pekt på flere viktige trekk ved dette markedet. For det første er verdien av publikum i økende grad definert ut fra deres engasjement, som ofte måles i form av tid brukt på innhold (mer tid betyr flere annonsesynligheter) eller interaksjon med innholdet (liker, deler, kommenterer, osv.). Slike interaksjoner genererer data som hjelper til med å tiltrekke og beholde publikum, og forbedrer målrettingen av annonser.

Deres mål er å maksimere verdien av sitt "publikum" ved å få disse publikumsgruppene til å: (1) være så store som mulig; (2) bruke så mye tid på plattformen som mulig; og (3) interagere (altså generere data) på plattformen så mye som mulig. Dette er essensielt for å forstå hvordan algoritmiske markeder for ideer fungerer, ettersom disse tre elementene er hjørnesteinene i hvordan oppmerksomheten til publikum utnyttes.

Hvordan skal man da vurdere om et marked for ideer fungerer effektivt? Fra et økonomisk perspektiv er et informert borgerskap og et velfungerende demokratisk system eksterne positive effekter av et godt fungerende marked. Men fra et demokratisk perspektiv er disse elementene ikke perifere – de er fundamentale. Et effektivt marked for ideer bør vurderes etter andre kriterier enn de som brukes i vanlige markedsliberale systemer. Her kommer spørsmålet om kvaliteten på de ideene og nyhetene som produseres inn i bildet.

Disse problemene knyttet til produksjon og konsum av falske nyheter representerer negative eksternaliteter i markedet for ideer. På samme måte som forurensning er en negativ eksternalitet ved produksjonen av biler, kan falske nyheter ses på som en negativ eksternalitet i nyhetsmarkedet. På samme måte som fabrikkens forurensning påføres samfunnet, påfører falsk informasjon samfunnet betydelige kostnader.

I lys av dette er det viktig at leseren ikke bare forstår den økonomiske dynamikken som styrer dagens nyhetsmarked, men også hvordan denne dynamikken bidrar til de større samfunnsproblemene som feilinformasjon og demokratisk svekkelse. Publikum, som produkt i det algoritmiske markedet, står på skjæringspunktet mellom kommersielle interesser og samfunnsmessige behov. For at demokratiet skal fungere effektivt, er det nødvendig med et marked for ideer som fremmer sannhet, transparens og et informert samfunn.

Hvordan Eiendomskonsentrasjon på Sosiale Medieplattformer Påvirker Ideenes Markedsplass

Facebook og Google har etablert uforholdsmessig dominante posisjoner innen nettreklame, og kontrollerer mer enn 63 prosent av den amerikanske online annonseinntekten, ifølge nyere estimater. Globalt sett anslås disse to selskapene å stå for 84 prosent av all digital annonsering utenfor Kina. På innholdsmarkedet er situasjonen imidlertid mer kompleks. Disse dominerende plattformene har så langt unngått å ta en fremtredende rolle i innholdsproduksjon, noe som betyr at de ikke nødvendigvis representerer de samme bekymringene som har oppstått rundt økt eiendomskonsentrasjon innen nyhetsproduserende mediekanaler. Spørsmålet er om de fungerer som substansielle distribusjonsflaskehalser, og dermed er i stand til å utøve monopolistisk/oligopolistisk makt.

Spørsmålet blir derfor hvordan en oligopolistisk distribusjonsstruktur på sosiale medier kan påvirke nyhetslandskapet, og om dette kan føre til en form for markedsfeil. Sosiale medieplattformer har i praksis blitt gatekeepere for informasjon, og deres curering av innhold er iboende problematisk. Eksempler på dette inkluderer Facebooks velkjente eksperiment med emosjonell smitte, der de manipulerte nyhetsfeeder for nesten 700 000 brukere for å teste hvordan endringer i den emosjonelle tonen i nyhetsfeeden påvirket brukerens egne innlegg. Dette har reist spørsmål om muligheten for politisk manipulasjon. Videre har plattformene blitt anklaget for å favorisere eller skjule politiske synspunkter, kandidater eller saker. Flere studier har vist at slike aktiviteter kan ha tilstrekkelig stor innvirkning til å påvirke valgresultater.

Dette peker på en større utfordring med monopolistisk og oligopolistisk makt i de digitale plattformene. Når makten over distribusjon av informasjon er konsentrert på så få plattformer, kan eventuelle feil, skjevheter eller intensjonelle handlinger i algoritmene ha en uforholdsmessig stor effekt på hva publikum ser. En av de alvorligste bekymringene er hvordan disse plattformene kan brukes av tredjeparter—som for eksempel aktører som sprer falske nyheter—for å manipulere eller utnytte mottakere, spesielt de som er mest utsatt for feilaktig informasjon, som svingvelgere i utsatte stater.

Når man ser på disse mekanismene, blir det tydelig at den monopolistiske eller oligopolistiske rollen til de store plattformene ikke bare påvirker hva slags innhold som distribueres, men også hvordan det påvirker demokratiets funksjon og offentlighetens tilgang til objektiv informasjon. Disse plattformene har skapt en ny arena for politisk og sosial innflytelse, hvor markedsfeil kan oppstå på grunn av feil i algoritmene eller deres misbruk.

Endtext

Hvordan sosialmedier påvirker demokratiet: Kan vi handle før det er for sent?

Gjennom forskningens gang har utviklingen på det teknologiske og politiske området ofte vært raskere enn analysene som forsøker å forstå og regulere de nye virkningene. Som jeg nevnte i takketalen i begynnelsen av boken, har jeg prøvd å treffe et mål som beveger seg raskt. Teknologier, markedsbetingelser og brukeradferd endrer seg med lynets hastighet, men institusjoner og politiske beslutningsprosesser forandrer seg langt saktere. Dette skaper en betydelig utfordring for hvordan vi kan forstå, analysere og regulere det som skjer i skjæringspunktet mellom sosial medier, journalistikk og demokratiet.

Sosiale medier har hatt en forstyrrende innvirkning på nyhets- og informasjonssystemet. Til tross for tiltak for å bekjempe det, er desinformasjon i form av "journalistikk" fortsatt et utbredt fenomen på disse plattformene. Det er tydelig at sosiale medier har bidratt til økt politisk polarisering. Mens noen plattformer som Facebook har tatt mer aggressive grep for å bekjempe falske nyheter, har andre, som Twitter, vært mindre strenge. Dette viser hvordan problemet utvikler seg i takt med endringer i plattformenes styringsstrukturer, og hvordan desinformasjon finner vei til et publikum på plattformer med mindre motstand mot det.

Kjerneproblemet – om demokratiets funksjon er fundamentalt skadet – er fortsatt et åpent spørsmål. En del eksperter mener at innflytelsen fra sosialt formidlet desinformasjon og de politisk polariserte filterboblene på brukerne, og dermed på demokratiet, har vært minimal. Det er også undersøkelser som tyder på at bruken av sosial medier til å skaffe nyheter har vært på vei nedover. Sett fra dette perspektivet kan reguleringer sees på som en forhastet reaksjon på et problem med ukjent omfang. Det er mulig at effekten viser seg å være mindre enn fryktet, eller at vi allerede har sett toppen av sosial mediernes påvirkning på demokratiet.

Polariseringen i samfunnet har også ført til at mange er mer redde for politisk intervensjon i medieøkosystemet enn for manglende handling. Fra et slikt perspektiv kan økt statlig kontroll på mediene ses som like stor en trussel mot et informert samfunn som manglende regulering. Ironisk nok er polariseringen delvis et resultat av hvordan medieøkosystemet har utviklet seg. Fragmenteringen har ført til sterkere incentiver for å tilpasse seg og til å nærme seg en partisangrunnlag. Dette kan gjøre det vanskelig å finne løsninger som effektivt løser de underliggende problemene.

I denne konteksten er det viktig å understreke at sosial medier ikke er det samme som internett, og de er langt fra det samme som tradisjonell journalistikk. Reguleringsinnsatsene må derfor rette seg mot de spesifikke problemene som sosial medieplattformene skaper i måten de distribuerer og kuraterer nyheter på, uten nødvendigvis å påvirke det bredere digitale medieøkosystemet, som før sosial medier var langt mindre problematisk. Når disse plattformene har hatt nedetid, har folk raskt gått tilbake til sine gamle vaner med å hente nyheter direkte fra tradisjonelle kilder. Dette tyder på at sosiale medier ikke har fullstendig dominert nyhetsformidlingen, og at vi fortsatt kan finne måter å balansere effekten av disse plattformene på.