I løpet av de siste tiårene har det blitt stadig mer tydelig at de amerikanske politiske partiene er delt ikke bare på ideologiske linjer, men også på tvers av ulike fraksjoner som representerer ulike interesser og sektorer. Denne splittelsen har vært en konstant kilde til spenning, og i enkelte tilfeller har den ført til betydelige politiske hendelser, som presidentmord og riksrett. Dette kapittelet vil dykke ned i hvordan disse interne fraksjonene i både det demokratiske og republikanske partiet har utviklet seg, og hvordan de påvirker dagens politiske landskap.

En av de mest markante periodene i den demokratiske partiets historie var i 1972, da George McGovern klarte å vinne nominasjonen til presidentkandidaten etter en intens kamp mot flere moderate demokrater, inkludert senator Humphrey. Denne kampen for de moderate demokratene ble ytterligere intensifisert da McGovern ble utfordret av sine egne partimedlemmer som ønsket en mer rettferdig fordeling av delegatene, særlig fra delstatene som hadde «winner-take-all»-systemer. McGovern gikk til slutt seirende ut og klarte å konsolidere liberalernes makt innen partiet. Det er ironisk at den moderate demokraten Jimmy Carter, som ble nominert som presidentkandidat i 1976, var den som skulle forene de liberale kreftene i partiet, noe som førte til hans valgseier.

Dette er et tydelig eksempel på hvordan partienes interne fraksjoner kan påvirke både deres nominasjoner og deres sjanser i valget. Demokratene, som historisk har vært et mer mangfoldig og flerfraksjonelt parti, har sett at de liberale har hatt størst suksess når de har klart å forene seg mot en delt motstander. På den andre siden har moderatene i partiet i flere tilfeller, som i 1976, klart å vinne valget når de har utnyttet splittelsen blant de liberale kandidatene.

Republikanske fraksjoner, derimot, har tradisjonelt vært delt i to hovedgrupper: «Wall Street» og «Main Street». Begrepene som ble popularisert av Nelson Polsby, beskriver to forskjellige politiske retninger som har vært i konflikt i republikansk politikk i flere tiår. «Wall Street»-fraksjonen har representert de store bedriftene, finansverdenen og internasjonalt kapital, og har hatt sitt hovedfeste i det nordøstlige USA. På den andre siden har «Main Street»-fraksjonen representert småbedrifter, nasjonalisme og mer konservative synspunkter, og har hatt sin base i hjertet av landet, samt i vestlige stater.

Det interessante ved disse to fraksjonene er at deres politiske ståsted har utviklet seg over tid. Før New Deal var «Wall Street»-fraksjonen den mer konservative, mens «Main Street»-fraksjonen hadde en mer progressiv tilnærming. Etter den store depresjonen og andre verdenskrig skjedde et ideologisk skifte, og «Wall Street» ble mer internasjonalistisk og liberal, mens «Main Street» ble mer konservativ og nasjonalistisk. Denne transformasjonen har hatt en enorm påvirkning på de politiske prioriteringene i partiet og på hvordan det republikanske partiet har utviklet seg over tid.

Fraksjonene i begge partiene har ofte vært de drivende kreftene bak politiske avgjørelser som har formet både nasjonale og internasjonale hendelser. For eksempel førte fraksjonskampene innen det republikanske partiet til riksretten mot president Andrew Johnson, samt til mordet på president James A. Garfield etter intense stridigheter mellom de politiske gruppene. Tilsvarende har interne fraksjoner i det demokratiske partiet, som i 1972 og senere, vært avgjørende i hvordan valgkampene har utviklet seg.

Disse interne stridighetene er ikke bare noe som påvirker nominasjonene til presidentkandidatene, men også hvordan partiene til slutt styrer landet. Forståelsen av disse fraksjonene er avgjørende for å forstå maktbalansen i amerikansk politikk, ettersom de kan ha store konsekvenser for hvilke politiske beslutninger som blir tatt, og hvordan partiene til slutt tilpasser seg endrede samfunnsforhold.

En annen viktig dimensjon som må tas med i betraktningen er hvordan endringer i den demografiske sammensetningen av velgerne kan påvirke disse fraksjonene. Den stadig økende innflytelsen fra afroamerikanske velgere, spesielt i sør, har bidratt til en omveltning i hvordan demokrater har kunnet mobilisere støtte, og har forandret den politiske dynamikken i regionen. Denne demografiske endringen har ført til at det tidligere dominerende segregerte systemet har fått mindre innflytelse, noe som har gitt plass til mer moderate og liberale kandidater som Carter, Gore og Clinton.

På samme måte har det republikanske partiets utvikling vært sterkt påvirket av regionenes rolle og de økonomiske interessene som er representert. I dag ser vi hvordan globale kapitalinteresser og nasjonale industrigrupper fortsatt er i konflikt om hvilken vei partiet skal gå, og hvordan disse fraksjonene også er avgjørende i utformingen av den politiske agendaen.

I dag er den politiske kampen i USA mer polarisert enn på mange år, og partienes interne fraksjoner er mer fremtredende enn noen gang. Dette har skapt en politisk landskap der kompromisser er vanskelige å oppnå, og der ideologiske skillelinjer er mer markante. Forståelsen av hvordan disse fraksjonene opererer og påvirker både partienes politikk og amerikansk samfunnsutvikling er derfor essensiell for å forstå fremtidens politiske utfordringer.

Hva var de viktigste faktorene bak Donald Trumps seier i 2016-valget?

Valget i 2016 ble et av de mest dramatiske og overraskende presidentvalgene i amerikansk historie. Donald Trump, som stilte som republikansk kandidat, klarte å vinne i flere avgjørende svingstater som hadde vært tradisjonelt demokratiske. Dette skjedde til tross for at Hillary Clinton, den demokratiske kandidaten, vant landsdekkende med en betydelig margin i folkeavstemningen. Det som gjorde Trumps seier mulig var et spesifikt mønster av velgeratferd i en rekke viktige stater, og det var ikke én enkelt faktor som avgjorde valget, men en sammensatt virkning av demografiske, økonomiske og politiske trender.

I stater som Michigan, Pennsylvania og Wisconsin vant Trump med marginale marginer, ofte med mindre enn én prosentpoengs forskjell. I Michigan, for eksempel, vant Trump med bare 11 000 stemmer, et svært smalt flertall. Dette var et dramatisk skifte fra 2012, da Barack Obama vant Michigan med en margin på ti prosentpoeng. Trump tok fordeler av et økt støtte i de mer rurale områdene og i deler av Sør-Michigan, inkludert forstedene rundt Detroit, som tidligere hadde vært sterkt demokratiske, men som led under nedgangen i produksjonsindustrien. I Macomb County, som var kjent for sin blåkragearbeiderklasse, vant Trump med 12 prosentpoeng, en økning på 16 prosentpoeng fra Romney i 2012.

I Wisconsin, en annen nøkkelstat, vant Trump med bare 23 000 stemmer. I denne delstaten var det en tydelig forskjell i velgeradferd mellom de urbane områdene rundt Milwaukee og Madison, som stemte på Clinton, og de rurale områdene, som gikk klart for Trump. Den samme trenden var synlig i Pennsylvania, hvor Trump vant med 44 000 stemmer, også under ett prosentpoeng. Den største endringen i Pennsylvania kom i de industrielle områdene som tidligere hadde vært sterkt demokratiske, som rundt Erie County, der Trump klarte å vinne med to prosentpoeng i 2016, mens Obama vant med 15 prosentpoeng i 2012.

I Iowa, som ikke fikk like mye oppmerksomhet som de andre svingstatene, var det en betydelig endring. Trump vant Iowa med 51 prosent mot Clintons 42 prosent. Selv om Iowa hadde en mindre stemmeskare, var den demografiske sammensetningen av velgerne spesielt viktig. Iowa er mer hvit og mer landlig enn mange andre stater, noe som gjorde at Trumps appell til hvite velgere uten høyere utdanning var særlig effektiv. I 2016 var 90 prosent av Iowas velgere hvite, mot 71 prosent på landsbasis, og Trump klarte å vinne denne velgergruppen med 14 prosentpoeng. Dette var en del av et større mønster der Trump klarte å vinne et klart flertall blant de rurale velgerne i Iowa, et resultat som ikke nødvendigvis kan tilskrives økonomiske nedgangstider eller globaliseringens virkninger på statens økonomi.

I tillegg til disse demografiske faktorene, var det også en viktig kulturell og ideologisk skillelinje som påvirket valget. Trump klarte å appellere til en betydelig del av den hvite, rurale befolkningen som følte seg økonomisk og kulturelt fremmedgjort fra de etablerte politiske strukturene. Valget i 2016 ble dermed i stor grad sett på som en reaksjon på den økonomiske utviklingen og den politiske eliten, som mange velgere i de rurale områdene opplevde som frakoblet deres behov og interesser.

I det amerikanske valgsystemet, der valgresultatene i stor grad avgjøres av valgmannsstemmer i de enkelte statene, var det Trumps seire i disse rustbelts- og industristatene som sikret ham seieren. Selv om Clinton vant i byene og blant etniske minoriteter, var det i de rurale og hvite områdene at Trump fikk den nødvendige støtten for å vinne. Dette er en påminnelse om hvordan valgsystemet i USA kan føre til at politiske landskap kan endre seg dramatisk uten at den populære stemningen nødvendigvis reflekteres i den faktiske valgseieren.

I tillegg til disse grunnene, er det viktig å merke seg at valgresultatene også ble påvirket av ekstern påvirkning, som hacking og desinformasjon på sosiale medier. Det var en økt spenning rundt spørsmål om valgsikkerhet og innblanding fra utenlandske aktører som kan ha hatt innvirkning på velgernes beslutninger.

Trumps seier i 2016 er et resultat av en kompleks samhandling mellom demografi, økonomi, politikk og teknologi. Det viser hvordan velgeradferd kan endre seg på en måte som ikke nødvendigvis er lett å forutsi, og hvordan enkelte velgergrupper kan spille en uventet, men avgjørende rolle i å avgjøre valget. Det er også en påminnelse om at politiske landskap er under konstant endring, og at valgene i fremtiden kan kreve en ny forståelse av hvilke faktorer som driver velgerne.

Hvordan optimalisere en trinnet utkraget bjelke med to seksjoner?
Hvordan kan ekte vennskap forvandle håpløshet til handling?
Hvordan Beregne Spektral Tetthet og Korrelation i Stokastiske Prosesser
Hvordan lage hvit sjokolade og bringebær biter