Da alt så ut til å være tapt, da pengene ikke strakk til og tiden var i ferd med å renne ut, sto Waman alene med sin frykt for at drømmen hans skulle gå i knas. Det var bare noen dager igjen før legen skulle reise, og han manglet fortsatt nesten hele summen til det kunstige øyet. Et stille mørke la seg over håpet hans – den typen mørke som gjør selv de mest fargerike drømmer grå og uoppnåelige.

Men der, i denne skyggen av håpløshet, oppsto et annet lys. Vennskapets stille lojalitet. Ramu, vanligvis den livlige og uansvarlige, ble plutselig alvorlig da han forsto hva det betydde for Waman å få øyet. Han tok sin lille tøypose med sparsommelig oppsparte mynter, telte dem nøye og ga det meste til Waman, til tross for at han trengte dem til mat. Lambu gjorde det samme. Til sammen hadde de fire rupi – ubetydelig i den store sammenhengen, men enormt i symbolsk verdi.

Ramus fantasi og ukuelige tro på at alt kan løses med vilje, ble plutselig drivkraften bak noe større. Med bare noen få mynter i hånden ropte han: «Hurra! Vi er rike!» Han tullet, han lo, og midt i dette – et lite mirakel. Et slags barnlig tryllenummer: han fikk Waman til å lukke øynene, og da han åpnet dem, holdt han fem sedler i hånden. Magien lå ikke i seddeltrikset, men i det som ble sagt etterpå: «Nå har vi mer enn fem rupi sammen! Og snart blir det mange fler. Vi skal klare det.»

Denne typen livssyn – naivt kanskje, men dypt menneskelig – er det som holder fellesskap levende. For hva er egentlig rikdom? En ny glitrende mynt, eller tre slitne gutter som ler sammen midt i en alvorlig krise? De hadde seks hender til sammen, og med dem bestemte de seg for å jobbe. Ikke å tigge, ikke å stjele – men å arbeide. Finne småjobber, bære ting, gjøre seg nyttige. Enkle ting, men i det lå deres verdighet.

Neste morgen sto de i det travle markedet. Lukten av frukt og grønnsaker fylte luften, og menneskene rundt dem var opptatt med sitt – priser, kjøp, salg, klager. Men blant denne støyen fantes en mulighet. En sint mann diskuterte med en grønnsaksselger, og Ramu så sjansen: en stor trekasse lå henslengt ved veikanten. Han grep den, tilbød å bære mangoene for mannen, og med Lambus hjelp ble jobben gjort.

De forventet lite. Kanskje ti paise – for folk som ham virker alltid nærige. Men Lambu kom tilbake med femti paise, og beviste at mennesker ikke alltid er så forutsigbare. En liten seier, men en viktig påminnelse: man vet aldri hvor hjelp kan komme fra, så lenge man er villig til å gripe muligheten – og enda viktigere – dele innsatsen.

Det denne historien bærer i seg, er ikke bare en fortelling om tre fattige gutter som prøver å hjelpe en venn. Den handler om hvordan barn, til tross for sine begrensede midler, kan vise et mot og en handlekraft som mange voksne mangler. Den handler om den slags lojalitet som ikke roper høyt, men som handler stille og bestemt. Den handler om å ikke akseptere håpløsheten, men møte den med kreativitet, arbeid og felleskap.

Det er viktig å forstå at i slike fortellinger ligger det ikke bare moral, men også dyp sosial kritikk. Disse barna lever i en virkelighet der helse er avhengig av penger, og der solidaritet mellom de fattige er den eneste realistiske redningen. Det er ikke staten, ikke veldedige organisasjoner eller noen form for systematisk støtte som hjelper Waman – det er vennene hans, som selv knapt har noe.

Det er også verdt å merke seg hvordan humor og lek ikke forsvinner selv i pressede situasjoner. Ramu parodierer den rike naboen, etterligner Wamans triste ansikt – og latteren de deler, gir dem styrke. Humor blir deres skjold mot det brutale, og samtidig et lim som holder dem sammen.

For leseren er det viktig å se dette som mer enn en sentimental fortelling. Den er en påminnelse om kraften i fellesskap, om viktigheten av initiativ, og om at verdighet ikke har noe med økonomisk status å gjøre. Dette er ikke bare en historie om tre barn i India – det er en historie om motstandskraft, relasjoner og vilje. Og nettopp derfor har den universell betydning, uavhengig av kultur, språk eller bakgrunn.

Hvordan et vennskap kan overvinne utfordringer i det daglige livet

Etter å ha spist og drukket seg mette på chanas og nimbu-pani, reiste mennene seg for å synge og danse rundt en lyktestolpe. Noen tok frem et slitt harmonium og spilte, mens en kraftig bhaiya stemte i med en munter sang. Det var som om det var høylys dag, selv om det var midnatt. Fra de små leilighetene høyt oppe, hvor de rike byforretningsmennene lå og vridde seg i bekymringer, hørtes rasende rop. "Sover dere aldri?" "Stopp den støyen!" "Vi kaster en bøtte vann på dere hvis dere ikke stopper med en gang!" "Shhh, vi ringer til politiet." Men ingen stoppet. Det var tross alt ikke hver dag at det var fest på fortauet. Vent et øyeblikk! Hvem er denne politimannen i blå uniform, som truer med staven? Er han kommet for å bryte opp denne glade scenen? Ja, men så snart han fikk vite hva feiringen var for, og så Ramu, Waman, Lambu og alle de andre glade ansiktene, nølte han et øyeblikk. Fra oven hørtes et rop: "Politiet! Få dem til å stoppe!" Men, rolig og med et lett drag på smilet, gikk han bort og latet som han ikke hadde sett eller hørt noe. Med et siste blink til Ramu, vandret han bort i natten. Tross alt, har selv politimenn hjerter!

De tre vennene skiltes senere, hver med sitt eget søk etter småjobber. De bestemte seg for å møtes igjen på kvelden, men skulle prøve lykken på egen hånd først. Ramu gikk uten mål og mening langs hovedveien, men hans skarpe blikk overså ingenting. Da han nærmet seg inngangen til en stor bygning, la han merke til Dharmu, en venn av ham. Dharmu var en skomaker-gutt. Hver dag sto han på samme sted, og mange faste kunder kom for å få skoene pusset før de gikk inn i kontorene sine. Dharmu var vanligvis en glad person, ofte fløytende mens han jobbet. Men i dag så han utmattet og nedfor ut. Akkurat nå hadde han ingen kunder.

"Hvorfor ser du så trist ut, Dharmu?" spurte Ramu.
"Skal jeg fortelle deg, min venn? Jeg er i trøbbel."
"Trøbbel?" Ramu ble straks oppmerksom på ordet. Han var alltid den første til å hjelpe en venn i nød.
"Ja," sa Dharmu. "Onkelen min er kommet fra hjembyen min. Han skal bare være her i dag, og det er i dag. Han vil at jeg skal være med ham for å reise rundt i Bombay. Han vil spise deilig mutton biryani på en Irani-restaurant. Han vil se utstillingen og sitte på den store ålen. Og om kvelden," her ristet stemmen hans, "skal han se den nye Dilip Kumar-filmen."
"Men hvorfor drar du ikke med ham da?" spurte Ramu. "Vil han ikke at du skal bli med?"
"Selvfølgelig vil han det," svarte Dharmu. "Men hvordan kan jeg forlate plassen min her? Det er allerede en stor bølle som venter på at jeg skal forlate plassen, for å ta alle kundene mine. Lalaen tillater ikke at han tar plassen min fordi han vet at jeg står her hver dag. Jeg kan rett og slett ikke gå."

Ramu så Dharmu i øynene, og han var mer elendig enn han noensinne hadde sett ham.
"Du må ikke bekymre deg, kompis. Jeg vil stå her og pusse skoene for kundene dine. Bare vis meg hvordan jeg gjør det riktig."
Dharmu brøt ut i et jubelrop.
"Oh, takk, Ramu. Du er en ekte venn! Du kan beholde alle pengene du tjener. Men ikke dra før alle kontorarbeiderne har gått hjem. Og vær ekstra rask i lunsjpausen!"

Ramu fikk en grundig opplæring i hvordan man skulle holde et skinnende klut på en bestemt måte for å unngå at kundens sokker ble skitne, og hvordan man skulle gi en vanlig og en spesiell puss, for de kundene som var villige til å betale mer. På kort tid var Ramu i full gang med å pusse skoene, som om han hadde gjort det hele livet. Det var en hektisk morgen for ham.

Men da klokken nærmet seg ett, begynte han å kjenne sulten gripe tak i magen. Dabba-wallas strømmet inn i bygningene, og Ramu kunne nesten ikke stå imot tanken på den deilige maten de bar med seg. Men han husket sitt løfte til Dharmu. Han hadde lovet å være der spesielt i lunsjpausen. Med vilje stengte han ute tankene om mat og fortsatte arbeidet sitt.

Da lunsjpausen var over, så Ramu hvordan folk sakte og motvillig gikk tilbake til kontorene sine. En siste bit av pan, en spøk med en venn fra et annet kontor, et løfte om å møtes igjen om kvelden – og deretter var de siste streverne borte. Nå føltes magen hans som et stort hull. Hans tanker var fylt med bilder av stekende karriretter, friske bhajias, chapatis i flere lag, og til sist, en høyde av rosa iskrem med et kirsebær på toppen. Yum!

Men da kunne han ikke motstå lenger. Han så seg forsiktig rundt. Den bøllen Dharmu hadde advart ham om, var ikke i nærheten. Selv bøller må jo spise. Raskt pakket Ramu sammen verktøyene og bestemte seg for å finne noe mat. Etter å ha gått noen minutter, fant han en liten sørindisk restaurant i en skitten bakgate.

Han satte seg ved bordet og bestilte en halv porsjon med wadas, og to glass vann, selv om han ikke hadde peiling på hva som sto på tavlen. Etter et enkelt måltid følte han seg litt bedre, men han var fortsatt sulten. Til tross for sin sult, måtte han tilbake til arbeidet.

Men da han kom tilbake, var en stor gutt med muskuløse armer og et ondt blikk allerede på plass, og polerte skoene. Ramu visste at han ikke kunne stå og se på dette. Han gikk frem til den store gutten og sa høyt og tydelig: "Se her, det er skjedd en misforståelse. Dette er Dharmus vanlige plass. Han har bedt meg om å gjøre hans jobb for i dag."

Det var en rettferdighet i Ramu som trengte å beskyttes, og en kamp for vennens ære som ikke kunne ignoreres. Livet på gaten i Bombay kunne være tøft, men også fullt av små handlinger som gjorde det mulig å opprettholde et vennskap selv i møte med utfordringer.

Hvordan Modige Gutter Håndterer Mobbere og Muligheter

Ramu stirret på mobberen, som sto og lo hånlig. Han hadde vært i denne situasjonen før, men denne gangen var det annerledes. Han skulle ikke være den som ble mobbet, men den som kjempet for sin plass. Han visste at han ikke kunne overvinne mobberen alene, men håpet på hjelp fra Lala. Dessverre var Lala mer opptatt av sine egne saker enn å hjelpe sin venn. Ramu følte seg hjelpeløs, og en sterk følelse av svikt fylte ham. Det var ikke bare en kamp om plass, men en kamp om å bevare sin verdighet og vennens tillit.

Ramu hadde lovet Dharmu å ta hans plass i dag. Den lille jobben, som kanskje virket ubetydelig for noen, var viktig for Dharmu og hans familie. Hver mynt som ble samlet, betydde et steg nærmere et bedre liv for Waman, og Ramu følte at han hadde sviktet både vennene sine og sin egen moral. Følelsen av å miste denne muligheten gjorde ham opprørt, men han visste at han ikke kunne la dette ødelegge ham.

Ramu gikk bort fra stedet, bort fra mobberen som hånet ham, men det var ikke over. Når han møtte Waman og Lambu, ventet han ikke på at de skulle spørre ham om hva som hadde skjedd. I stedet fortalte han dem alt med en gang. Waman og Lambu ble rasende på Ramu sin vegne, og de bestemte seg straks for å gjøre noe med saken. Det var ingen vei tilbake; de skulle vise mobberen hva det virkelig betydde å plage noen.

Men Lambu, som vanligvis var den stille av dem, tok kontrollen. Hans ro og selvsikkerhet skapte en uventet endring i dynamikken. Selv om mobberen så ut til å være fysisk sterkere, var Lambu ikke redd for å konfrontere ham. Denne besluttsomheten, en stille, men kraftfull kamp for rettferdighet, fikk mobberen til å tvile på sin egen styrke. For en kort stund virket det som om mobberen ville gi opp, men da Lambu begynte å telle høyt, forlot mobberen området, overvunnet av frykt.

Mens Ramu opplevde sitt eget nederlag, fant Waman en annen vei til suksess. I sin stille søken etter muligheter i byen, havnet han ved en Irani-restaurant. Der, etter litt motstand fra den barske servitøren, fikk han jobben. Denne opplevelsen ble starten på en ny periode i livet hans. Han var flink til å tilpasse seg, og han lærte raskt. Jobben var vanskelig, men det var en stor belønning i form av generøse tips. Waman begynte å se verden med andre øyne. Han var ikke bare en gutt som slet, han var en gutt som kunne gjøre en forskjell for seg selv og for vennene sine.

Selv om han jobbet hardt, var det noe mer enn bare den økonomiske gevinsten som drev Waman. Han visste at hver liten mynt kunne bidra til en bedre fremtid for Waman. Når han ble oppmerksom på mannen som satt alene ved bordet, følte han en plutselig innsikt. Denne mannen, som hadde vært fokusert på sin egen mat, hadde et stort mål i livet, men hadde ikke forstått hva som virkelig betydde noe. Waman begynte å innse at det var viktig å ha mål, men det var enda viktigere å sette pris på de små mulighetene som lå foran ham.

Hva kan man lære av Ramu, Lambu og Waman? For det første er det viktig å forstå at kampen mot mobbing ikke alltid handler om fysisk styrke. Lambus besluttsomhet og Ramu sin vilje til å handle, til tross for mobberen, er det som virkelig gjør forskjellen. Ofte er det de som er stille i bakgrunnen som kan fremstå som de sterkeste. Lambu vant ikke bare en kamp, han viste også Ramu og Waman at besluttsomhet og mot er viktigere enn noe annet.

I tillegg lærer vi at det er viktig å se etter muligheter, selv i de mest uventede stedene. Waman, som i begynnelsen var usikker og redd, ble mer og mer selvsikker når han fikk et mål og forstod verdien av hardt arbeid. En jobb som i utgangspunktet virker ubetydelig, kan være starten på noe større.

Det er også viktig å forstå at selv om vi møter nederlag eller føler oss hjelpeløse, er det alltid en vei videre. Å finne styrke i vennskap og samarbeid kan gjøre underverker. Ramu, som i begynnelsen var alene og overveldet, fikk tilbake kontrollen på situasjonen når han stolte på vennene sine.

I tillegg er det ikke bare evnen til å kjempe som gjør folk sterke. Waman viser oss at det er mulig å finne muligheter og gjøre fremskritt, selv i de mest usannsynlige situasjonene. Hver dag gir oss nye valg, og vi kan alltid finne en vei til å vokse, uavhengig av omstendighetene.

Come la Scienza ha Cambiato la Visione dell'Universo: Da Copernico a Halley