Hvordan TIFR Utviklet Seg Under Menons Ledelse og De Tidlige Årene av Astrofysikk i India

I mine første år ved TIFR hadde jeg et vennlig forhold til administrasjonen, og jeg følte alltid at infrastrukturen og støttepersonalet respekterte meg som en person. Min opplevelse med TIFRs ledelse begynte under M.G.K. (Goku) Menons direktørperiode. Det var han som skrev brevet som inviterte meg til TIFR, og han som organiserte alle praktiske detaljer som bolig, reise og assistent. Jeg møtte ham et par ganger før jeg ble med i instituttet, under mine tidligere besøk til India. Menon ba meg om å bruke hans fornavn, noe som var uvanlig i en indisk institusjon på den tiden. Denne uformelle tonen reflekterte også hans ledelsesstil, spesielt i fysikkens fakultetsmøter, hvor han satte en åpen og lett atmosfære.

En av de mest kjente tradisjonene ved TIFR var den ukentlige lunsjen etter fakultetsmøtene. Dette var et uformelt møte hvor forskerne kunne dele sine tanker og diskutere ideer. I Menons tid var dette en sit-down lunsj med vestlig servering, en praksis som ble videreført etter Homi Bhabha. I løpet av årene ble dette gradvis erstattet med en mer uformell buffet-lunsj. Jeg personlig savnet den gamle tradisjonen, da jeg følte at det skapte en mer personlig atmosfære og åpenhet.

I 1971 ble Menon tildelt et ekstra ansvar som leder av den nylig opprettede Elektronikk-kommisjonen i India. Han ble også utnevnt som sekretær for Indias Department of Electronics. Opprettelsen av et nytt departement vitnet om den voksende betydningen av elektronikk-teknologi for landet. Indias regjering håpet at nasjonen, med sin sterke vitenskapelige bakgrunn, skulle dra nytte av den elektroniske revolusjonen som pågikk globalt. Til tross for Menons innsats, ble det imidlertid klart at hindringene som “Permit Raj”-systemet utgjorde, gjorde det vanskelig å realisere de nødvendige forandringene. Selv en fremstående vitenskapsmann som Menon klarte ikke å bryte gjennom de byråkratiske knutene som holdt tilbake utviklingen. På den annen side, nasjoner som Japan, Sør-Korea og Taiwan utnyttet elektronikk-teknologien til å drive økonomisk vekst og industrialisering.

I mine første år ved TIFR ble fysikkens skole delt inn i mindre grupper, hver ledet av en senior fakultetsmedlem, selv om ordet "leder" ikke ble brukt, muligens for å opprettholde en uformell struktur. Den teoretiske astrofysikkgruppen, som jeg ble en del av, hadde vært en del av den teoretiske fysikkgruppen før jeg kom. Målet med min ansettelse var å bygge en sterkere teoretisk base for astronomi og astrofysikk ved TIFR. I tillegg til min gruppe, hadde instituttet en rekke andre grupper som spesialiserte seg på områder som solkosmiske stråler, infrarød astronomi og røntgenastronomi.

Som en del av den teoretiske astrofysikkgruppen hadde vi et ukentlig seminar, en "Journal Club", der medlemmene diskuterte nylig publiserte artikler. Denne aktiviteten hadde blitt initiert av Mahendra Singh Vardya, som var en av mine kolleger. I tillegg til seminarene introduserte jeg en ukentlig lunsj før disse seminarene, hvor hele gruppen samlet seg på kantinen for en felles lunsj. Jeg minnes også at TIFR i 1972 organiserte en serie offentlige forelesninger som ble holdt i Homi Bhabha Auditorium, og disse var svært populære, spesielt blant de som ønsket å lære mer om vitenskap og teknologi.

Studentene på TIFR måtte gjennomføre flere kurs før de ble tildelt en veileder. Jeg ble spurt om å undervise et kurs i generell relativitet og kosmologi, som ble svært populært. Jeg husker at jeg ga et hjemmeeksamen som varte i 168 timer, og studentene kunne bruke bøker og notater, men ikke kontakte hverandre. Dette kurset ga meg en unik mulighet til å forme den kommende generasjonen av astrofysikere og å dele min kunnskap om universets mest grunnleggende strukturer.

I denne perioden var det flere utviklinger som var avgjørende for TIFRs vekst, men også noen utfordringer som hindret den potensielle fremgangen som kunne vært oppnådd. TIFR hadde en sterk forskningsbase, men som med mange andre institusjoner på den tiden, var byråkratiske barrierer og mangelen på tilstrekkelige ressurser ofte hemmende faktorer for virkelig innovasjon.

Hvordan Forberede Seg På Studier I Cambridge: En Personlig Beretning

Da jeg forberedte meg på å reise til Cambridge, ble jeg møtt med en rekke praktiske utfordringer og råd fra erfarne personer som ønsket å dele sin kunnskap med meg. En av de viktigste støttespillerne var Vasantmama, en nær familievenn som hadde levd gjennom tiden med strenge rasjoner etter andre verdenskrig. Hans praktiske råd og omsorgsfulle forberedelser førte til at min overgang til Cambridge ble mye lettere enn jeg hadde forestilt meg.

Vasantmama var en av de som visste at jeg ville komme til å møte på mange praktiske problemer som student i utlandet. Han var godt kjent med de høye kostnadene som kunne oppstå i en by som Cambridge, og han ga meg en rekke detaljerte råd om hvordan jeg skulle håndtere mat og overnatting. På den tiden var postkrigstidens økonomi fortsatt merkbar, og han var forsiktig med å gi meg realistiske forventninger om hvor mye jeg ville trenge for å dekke livsopphold. Selv om rasjoneringstiden var over, var kostnadene fortsatt høyere enn det jeg var vant til hjemme. Restaurantene som tilbød rimelige priser, som Lyons, var noe av det første han nevnte.

En annen viktig del av forberedelsene var mat, spesielt for meg som hadde vært vegetarianer. Vasantmama tok på seg ansvaret for å introdusere meg til vestlig mat, og han startet med å lage en skikkelig bacon-frokost med stekte egg. Dette var mitt første møte med «ikke-vegetarisk» mat, og han gjorde det på en måte som var både omsorgsfull og informativ. Min erfaring med vestlig mat var langt på vei begrenset til beskrivelser i P.G. Wodehouses bøker, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg var likevel åpen for nye opplevelser, men jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna alkohol, som han også nevnte.

Vasantmama hjalp meg videre med mer praktiske forberedelser, som å kjøpe nødvendige varer til reisen. En av de største bekymringene mine var hvor mye bagasje jeg kunne ta med meg. Han påpekte at selv om båtreisen ga et generøst vekttillatt, ville det være upraktisk å bære mye. I et land hvor selvhjelp var normen, var det usannsynlig at jeg kunne forvente å få hjelp til å frakte bagasjen. Med hans råd klarte jeg å redusere bagasjen til fire kofferter, og dermed unngikk jeg behovet for en stor «kabintrunk».

En annen viktig opplevelse før avreisen var den økonomiske forberedelsen. I India på den tiden var det strenge kontroller på valutaforvaltning. Som student som skulle studere i utlandet, var det vanskelig å få tilgang til nødvendige midler for å kunne veksle til britiske pund. Etter mange uker med venting og frustrasjon fikk jeg til slutt det nødvendige tillatelsen, og det var en stor lettelse. På den tiden var landet gjennom en valutakrise, og mengden penger som ble tildelt til studenter som skulle reise til utlandet, ble nøye overvåket.

Det var også visse merkeligere episoder som jeg opplevde i denne perioden. En av dem involverte en slektning som hevdet å være ekspert på håndlesing. Han påsto at jeg ikke ville få lov til å reise til utlandet på grunn av linjene på hånden min, men etter at jeg fikk mitt pass og valutaløyve, ble spådommen hans raskt motbevist. I ettertid kunne jeg se tilbake på det hele med et smil, men det var et lite minne om hvordan folk kunne komme med tvilsomme spådommer i en tid med stor usikkerhet.

Forberedelsene mine inkluderte også noen møter med gamle venner og mentorer. Blant dem var Amartya Sen, som på den tiden nylig hadde kommet tilbake fra Cambridge etter å ha utmerket seg innen økonomi. Samtalen med ham ga meg en bedre forståelse av Cambridge-livet, og han lovet å kontakte meg når han kom tilbake til Trinity College etter en tur til USA. Jeg fikk høre om hans erfaringer og de akademiske prestasjonene som hadde ledet ham til å bli valgt som Fellow ved sitt college. Hans beretning inspirerte meg til å begynne min egen reise med samme nysgjerrighet og ambisjon.

Men før jeg dro til Cambridge, var det også noen siste hindringer. Jeg måtte blant annet ordne med passet mitt, som hadde blitt forsinket i flere måneder på grunn av byråkratiske problemer. Til slutt fikk jeg hjelp fra Dr. D.A. Kulkarni, som hadde forbindelser og kunne få passet mitt utstedt raskt. Denne hendelsen, som var min første erfaring med det som i India kalles «Babuism» (byråkratisme), var en påminnelse om de utfordringene jeg skulle møte på i løpet av mine studier og mitt liv i utlandet.

Vasantmama og andre mentorer hjalp meg gjennom denne perioden med sitt praktiske råd, og disse tidlige forberedelsene skulle vise seg å være uunnværlige. Men det som kanskje var den viktigste lærepengen, var forståelsen av at ingen forberedelse, uansett hvor detaljert den er, kan forutse alle utfordringene man vil møte. Det er det ukjente som ofte kan være det vanskeligste å håndtere. Allikevel, med den rette holdningen og støtte fra de rundt oss, kan selv de største hindringene overvinnes.