Hvordan Nomineringen av Barry Goldwater i 1964 Endret Det Republikanske Partiet

I 1964 ble nominasjonen av Barry Goldwater til president en kritisk hendelse som skulle forme det politiske landskapet i USA i flere tiår. Under det republikanske nasjonale konventet ble et forslag om å støtte borgerrettigheter og raseutjevning avvist med stor margin, og Goldwater vant nominasjonen med 883 stemmer mot 214 for Scranton, 114 for Rockefeller og 97 stemmer som spredte seg blant såkalte «favoritt-sønner». Goldwaters seier ble sett på som en seier for konservative krefter, og konvensjonen i 1964 avslørte et klart skille mellom det republikanske partiets tradisjonelle, mer liberale fløy og den fremvoksende konservative fløyen som skulle dominere fremtidige valg.

Den politiske alliansen som ble etablert rundt Goldwater i 1964 var geografisk spredt, med hovedvekten i Sør og Vest, og noen deler av Midtvesten. Dette stod i sterk kontrast til nominasjonsbasen til tidligere republikanske kandidater som Eisenhower, der nordøst var en dominerende region. Etter et landslide-nederlag mot president Johnson i 1964, ble Goldwaters kandidatur ansett som et tegn på et parti i krise. Likevel skulle denne nominasjonen vise seg å være avgjørende for fremtidige republikanske valg, ettersom det la grunnlaget for det konservative partis gjennomslag.

Fire år senere, i 1968, skulle Richard Nixon hente støtte fra stort sett de samme konservative koalisjonene som Goldwater. Det republikanske partiet hadde utviklet seg til et konservativt alternativ, i stor grad takket være Goldwaters tidlige forsøk på å utnytte Sør-strategien for å tiltrekke seg stemmer fra tidligere demokratisk-lojale sørstatsvelgere. Det var denne samme strategien som senere skulle gi resultater for presidenter som Nixon, Reagan og Bush, og som gjennom hele de siste femti årene har vært et kjennetegn for det republikanske partiets ideologiske kurs.

Nominasjonen av Goldwater i 1964 er derfor ikke bare et øyeblikk i republikansk historie, men et vendepunkt i den bredere amerikanske politiske utviklingen. Dette skiftet la grunnlaget for det moderne politiske landskapet, der ideologi og partilinjer har blitt mer fastlåste og polariserte. Den politiske kampen om å definere hva det betyr å være «liberal» eller «konservativ» har vært en pågående prosess som har preget amerikansk politikk i flere tiår etter Goldwaters nederlag.

For leseren er det viktig å forstå at den politiske dynamikken som begynte med Goldwater og Sør-strategien, i dag utgjør et fundament for hvordan valg og politiske koalisjoner bygges i USA. Selv om ideologisk enhet har vært en viktig komponent i amerikansk politikk, har den interne kampen innen hvert parti hatt like stor betydning for utfallet av valgene. Uten å anerkjenne disse skiftende interne partifrakjonene, er det vanskelig å forstå de større politiske forvandlingene som fulgte i kjølvannet av Goldwaters nominasjon.

Hvordan Wendell Willkie og Donald Trump Reflekterer Partipolitikkens Forandringer i USA

Wendell Willkie, en relativt uventet kandidat, trådte inn i den amerikanske politiske scenen på en tid da nominasjonene ble gjort på nasjonale konvensjoner, fremfor de primærvalg som i dag dominerer. Hans kampanje ble bygget i stor grad utenfor den etablerte partihierarkiet, med støtte fra medieimperier som Henry Luce og Russell Davenport ved Time-Life, Cowles-familien og Look magazine, samt Willkie Clubs, en gruppe støttespillere spredt over hele USA. Selv om Willkie ikke var partiets førstevalg, klarte han å etablere seg som en seriøs presidentkandidat like før den store nominasjonskonvensjonen i 1940.

I likhet med Donald Trump, brøt Willkie med mange av de etablerte normene innenfor sitt eget parti. Selv om ideologiene deres var svært forskjellige, delte de begge en uavhengighet fra partiloyalitet og etablerte normer. Willkie, som en internasjonalist, støttet Franklin D. Roosevelts politikk om å støtte Storbritannia før USA ble involvert i andre verdenskrig, og han støttet senere Lend-Lease-programmet. Hans politiske syn var tidlig rettet mot et globalt samarbeid, en kontrast til Trump som har en mer nasjonalistisk og proteksjonistisk tilnærming, og som har vært kritisk til internasjonale avtaler og frihandel.

Begge mennene demonstrerte en tendens til å ignorere tradisjonell politisk diplomati. Willkie uttalte en gang i 1943 at han ikke brydde seg om han fikk støtte fra partiets ledere, og at de var «politiske byrder» som ikke forsto hva som skjedde. Denne typen åpenbar forakt for partiets institusjoner minner oss om Donald Trump, som også har vist en mer eller mindre total forakt for de tradisjonelle reglene som vanligvis styrer politisk oppførsel i USA.

Trump, som Willkie, har hatt flere offentlige forhold. Willkie, som var gift med Edith Wilkie, hadde flere kjente forhold, blant annet med Irita Van Doren, som var en prominent figur i New Yorks litterære og politiske sirkler. Dette forholdet var offentlig anerkjent og spilte en betydelig rolle i å introdusere Willkie til etablerte meningsdannere i New York. Trumps forhold til kvinner, derimot, har vært langt mer kontroversielle, spesielt hans offentlige kommentarer og den beryktede "Access Hollywood"-videoen som førte til stor offentlig fordømmelse. Denne typen skandaler har ikke bare vært med på å definere Trumps personlige image, men også hans politiske profil.

Det er imidlertid viktig å merke seg at skandaler og kontroverser rundt kandidaters private liv ikke er noe nytt i amerikansk politikk. Grover Cleveland, Nelson Rockefeller, Gary Hart, og Bill Clinton er alle eksempler på politikere som har hatt sine forhold til kvinner – enten ekte eller innbilt – bli en del av deres politiske fortelling. I Trumps tilfelle er imidlertid hans kontinuerlige utspill mot kvinner, minoriteter og innvandrere i stor grad mer direkte og provoserende enn hans forgjengere, noe som skapte en ny form for politisk dynamikk og protest.

Det er ikke første gang tvil om valget har oppstått i amerikansk historie. For eksempel, i 1800, da Thomas Jefferson og Aaron Burr vant den demokratiske nominasjonen og endte opp med å få en uavgjort stemme fra elektorerne, ble valget avgjort i Representantenes hus. Denne typen politisk usikkerhet har vært en del av den amerikanske valgprosessen, og det har aldri forhindret en fredelig maktoverføring – et sentralt kjennetegn ved den amerikanske demokratiet.

Slik Willkie og Trump har vist, kan presidentvalg i USA ikke bare være en refleksjon av de politiske partienes indre dynamikk, men også en kamp om ideologi, personlighet, og den offentlige oppfatningens innflytelse. Uavhengig av partiloyalitet og politiske overbevisninger, er det alltid større spørsmål om maktens legitimitet og de dypt menneskelige faktorene som påvirker politikken.

Hvordan Partipolarisering og Valgallianser Har Formet Amerikansk Politikk etter 1964

Etter 1964 har det amerikanske politiske landskapet gjennomgått en omfattende partisansk omstilling, hvor det har vært en vedvarende polarisering mellom de to største partiene, Demokratene og Republikanerne. Denne polariseringen kan ses i de geografiske og ideologiske endringene som har skjedd i de enkelte delstatene, der valgene har blitt stadig mer preget av sterke partipreferanser, og de politiske koalisjonene har fått nye former.

I perioden før 1964 var det et relativt stabilt mønster av valgkoalisjoner, der Demokratene dominerte i Sør og vestlige deler av landet, mens Republikanerne hadde sitt fotfeste i Nordøst og på Vestkysten. Etter 1964 ble det imidlertid tydelig at de politiske geografiene begynte å endre seg. Demokratene fikk sitt hovedstøtte i Nordøst og på Vestkysten, mens Republikanerne bygde opp sin base i Sør og det indre vesten av landet.

Denne endringen i partisympatier førte ikke til en fullstendig oppløsning av de tidligere politiske koalisjonene, men i stedet til en partisansk reversering, der statene som tidligere hadde vært stabile for én av partene nå begynte å støtte den andre, noe som skapte et helt nytt politisk landskap. I ettertid kan vi se at det politiske kartet i USA etter 1964 på mange måter reflekterer kartet før 1944, men med en betydelig ombytting av partienes baser.

Siden 1964 har presidentvalgene i USA i stor grad vært preget av denne polariseringen, og de fleste valgene har ikke bare vært partipolitiske, men også sterkt polariserte. Valgene mellom 1964 og 1972 ble ikke umiddelbart sett på som en del av en større realignering, hovedsakelig av to grunner: For det første var det lite bevis på en vedvarende bølge av omstilling som favnet ett parti mer enn det andre. For det andre var de valgene som fant sted i denne perioden ofte preget av delt regjering, der presidenten og Kongressen tilhørte forskjellige partier.

Likevel er det klart at, dersom det ikke hadde vært for Watergate-skandalen og dens valgmessige konsekvenser, kunne en kritisk omstilling ha blitt mer åpenbar. Mellom 1968 og 1988 vant Republikanerne fem av de seks presidentvalgene, og uten Watergate kunne de kanskje ha vunnet alle. Unntaket var 1976, rett etter Watergate, da den sentrumsorienterte kandidaten Jimmy Carter vant valget mot Gerald Ford, som var en moderat Republikaner. Valget i 1976 var det minst polariserte presidentvalget siden 1964, da to moderate kandidater stod mot hverandre, Carter og Ford.

I de to tiårene etter 1968 kan vi beskrive USA som en republikansk æra, men etter 1992 har valgene blitt betydelig jevnere. Demokratene har vunnet fire av de siste syv presidentvalgene og har vunnet den populære stemmen i seks av de syv, men dette har ikke vært en ren "demokratisk æra". Flere av disse valgene har vært svært tette, og valget i 2000 ble for eksempel kjent for den langvarige Florida-kontroversen som varte i 36 dager før det ble avgjort. De siste 25 årene har ingen presidentvalg vært et klart "landslide", og ingen av partiene har hatt en dominerende stilling.

I de siste to tiårene har republikanerne stort sett hatt kontroll over representasjonen i Kongressen, men har hatt betydelige utfordringer i presidentvalgene. Politiske allianser har fortsatt å skifte, og i nyere tid har vi sett en ytterligere splittelse i velgerbasene, spesielt rundt ideologiske spørsmål som økonomi, helsevesen og innvandring.

For å forstå dybden i dette skiftet er det nødvendig å ta hensyn til både de geografiske og ideologiske omstillingene som har påvirket valgene de siste 50 årene. De politiske alliansene som har blitt dannet og omformet er i stor grad et resultat av både nasjonale og lokale spørsmål, samt hvordan partiene har vært i stand til å tilpasse seg endringene i velgerbasene sine. I tillegg er det viktig å huske at selv om det politiske landskapet har blitt mer polariserte, er ikke denne polariseringen nødvendigvis statisk – de politiske alliansene kan fortsatt komme til å utvikle seg i takt med nye samfunnsutfordringer.

Hvordan Industrialiseringen Formet Demokratiet: Økonomisk Vekst og Demokrati i Post-industrielle Samfunn

Alexis de Tocqueville, som i sine verker forsøkte å forstå de underliggende kreftene som driver demokrati og ulikhet, forutsa allerede i 1800-tallet at den industrielle revolusjonen kunne føre til et nytt slags aristokrati. Dette var ikke et aristokrati basert på tradisjonelle adelsfamilier, men et som kunne oppstå gjennom det økonomiske systemet. I følge Tocqueville kan fremveksten av industrien føre til et klasseskille, hvor et fåtall industriherrer dominerer, mens arbeiderne blir mer spesialiserte, men også mer fremmedgjorte fra sin egen produksjon. Arbeiderne, som tidligere hadde vært dyktige håndverkere, mister evnen til å forstå helheten i sitt arbeid, og dette kan føre til en forringelse av deres menneskelige verdighet. Deres situasjon kan utvikle seg til et nytt aristokrati, hvor privilegiene for de som kontrollerer produksjonen blir stadig større, mens mulighetene for sosial mobilitet minker.

Tocqueville så også på den eksisterende ulikheten i sitt eget samfunn, spesielt i forhold til de europeiske, afrikanske og urfolkene i Amerika. Han kommenterte urettferdighetene ved slaveri og ekspropriasjon av land fra de opprinnelige amerikanerne, og forutså en tragisk utvikling for de "uheldige rasene". I hans betraktninger er en underliggende forståelse av at ulikhet kan føre til politiske omveltninger, men disse er ikke nødvendigvis et resultat av et demokrati som ikke fungerer, men heller et symptom på at ulikhetene har blitt for store.

Den perioden som etterkrigsgenerasjonen forbinder med "den amerikanske økonomien som den burde være", representerte en gyllen æra for den økonomiske veksten og det politiske systemet i USA. Fra 1944 til 1973 opplevde både USA og andre avanserte demokratier en tid med økonomisk velstand, hvor politiske institusjoner og offentlig politikk var i relativ harmoni. I denne perioden hadde det offentlige en aktiv rolle i å fremme økonomisk vekst gjennom ulike tiltak som Bretton Woods-avtalen, Veteranadministrasjonen og Employment Act fra 1946. Bretton Woods-systemet etablerte en internasjonal økonomisk orden som fremmet handel og økonomisk utvikling, hvor amerikanske dollar fungerte som den dominerende valutaen. Denne avtalen bidro til en stabilisering av verdensøkonomien, som la grunnlaget for økonomisk vekst på tvers av nasjoner.

I 1946 ble Veterans Administration etablert, og GI Bill ble en viktig mekanisme for å belønne de som kom hjem fra krigen ved å tilby utdannelse og boliglån. Denne utdanningen skapte en generasjon av arbeidskraft, skattebetalere og forbrukere som skulle bidra til økonomisk vekst i flere tiår. Samtidig ble Employment Act vedtatt, og for første gang ble den føderale regjeringen pålagt å fremme økonomisk vekst gjennom finanspolitikk.

Dette politiske rammeverket, som var sterkt inspirert av John Maynard Keynes' teorier, sørget for at økonomien fikk et løft under depresjonen og kunne opprettholde vekst i perioder med ekspansjon. Dette ble mulig gjennom offentlig investering og privat profitt, hvor forsvaret ble en sentral del av denne økonomiske strukturen. Under den kalde krigen ble elementer av krigsøkonomien aldri helt oppløst, noe som sikret at store mengder offentlige midler ble brukt til å støtte økonomien.

Men dette systemet begynte å kollapse på 1970-tallet. Økonomien begynte å vise tegn på svakhet, og politiske beslutningstakere endret kurs. Den økonomiske veksten som hadde vært stabil og relativt uproblematisk i flere tiår, begynte å stagnere, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde de samme nivåene av sosial mobilitet og økonomisk likhet som tidligere. Ulikhet i økonomiske forhold ble gradvis mer utbredt, og mulighetene for sosial mobilitet ble begrenset.

Den langsiktige konsekvensen av disse endringene er at det i dag er en mer polarisert økonomi, hvor et lite fåtall har oppnådd store rikdommer, mens mange står igjen uten muligheter til å forbedre sin økonomiske status. I denne konteksten kan man spørre seg om Tocqueville hadde rett i sin forutsetning om at den industrielle revolusjon kunne føre til et nytt aristokrati – ikke bare i form av økonomisk ulikhet, men også i form av sosial stivhet som gjør det vanskeligere for nye grupper å komme til makten.

Hva som nå er viktig for å forstå, er at mens demokratiske prinsipper kan forbli intakte, kan deres virkelige effekt på individene i samfunnet bli redusert når økonomiske forhold hindrer sosial mobilitet. Det som i Tocquevilles tid ble sett på som en trussel mot demokratiske verdier, kan nå bli en realitet – ikke nødvendigvis gjennom revolusjon, men gjennom en gradvis utglidning av de grunnleggende likhetstrekkene som har vært sentrale for amerikansk demokrati.