I React-applikasjoner er det vanlig at komponenter utfører såkalte effekter — handlinger som skjer etter at komponenten er blitt rendert. Eksempler på effekter kan være å hente data fra en API, oppdatere DOM, eller sette opp event listeners. I React håndteres effekter med useEffect-hooken, som kjører etter hver rendering, med mulighet for å styre hvilke effekter som skal kjøres basert på endringer i spesifikke verdier.

Som standard vil useEffect kjøre etter hver render, men det er situasjoner der du kanskje kun vil at effekten skal kjøre når spesifikke verdier endres. For eksempel, når en bestemt tilstand er endret og krever en opprydding, kan du bruke et array som det andre argumentet i useEffect. Dette kan være nyttig for å unngå unødvendig gjentakelse av effekter.

Eksempel:

javascript
const [resolved, setResolved] = useState(false);
useEffect(() => {
  // Effektkode
  return () => {
    // Oppryddingskode
  };
}, [resolved]);

I dette eksempelet vil effekten bare kjøres når resolved-tilstanden endres. Hvis den ikke har endret seg, vil verken effekten eller oppryddingskoden kjøres.

En annen vanlig situasjon er når du ønsker at oppryddingskoden kun skal kjøres når komponenten fjernes fra DOM-en, og ikke etter hver render. Dette er spesielt relevant i tilfeller der du henter data fra en ekstern kilde. For eksempel, i tilfelle der vi henter brukerdata én gang når komponenten først monteres, kan du bruke en tom array som det andre argumentet til useEffect, som forteller React at effekten kun skal kjøre én gang, ved første render.

Eksempel:

javascript
React.useEffect(() => {


  fetchUser().then((user) => {
    setId(user.id);
    setName(user.name);
  });
}, []);

Ved å bruke en tom array som avhengighet, sørger vi for at data kun hentes én gang, og vi unngår at det gjøres flere API-anrop ved hver render. For å verifisere at dette fungerer som forventet, kan du legge til en console.count('fetching user') i fetchUser-funksjonen for å sjekke antall kall som gjøres. Hvis du fjerner den tomme arrayen, vil du merke at API-kallet gjøres flere ganger.

Effekter er en viktig del av React, da de fungerer som broen mellom komponentene og omverdenen. Enten det er for å hente data, sette opp event listeners, eller håndtere asynkrone operasjoner, er effektene essensielle for å få applikasjoner til å fungere som forventet.

Når du deler data i en React-applikasjon, kan det noen ganger være behov for å håndtere global state — data som er delt på tvers av flere komponenter. Her kommer Context API inn i bildet, og gir en elegant måte å dele data på tvers av komponenter uten å måtte bruke props.

Context API gjør det mulig å opprette et delt datalager som kan nås av alle komponenter i treet, uavhengig av dybden på treet. For å bruke Context API, må du først opprette en kontekst ved hjelp av createContext-funksjonen.

Eksempel:

javascript
import { createContext } from 'react';


const MyContext = createContext();

I dette eksempelet lager vi en kontekst kalt MyContext. Denne konteksten har både en Provider og en Consumer. Provider er ansvarlig for å gi delt data til sine underordnede komponenter. For å bruke konteksten, pakker du komponentene dine inn i MyContext.Provider og sender dataene via value-prop.

Eksempel på bruk av kontekst i en komponent:

javascript
import React, { useContext } from 'react';


const MyComponent = () => {
  const value = useContext(MyContext);
  // Bruk den delte dataen til å rendere
};

Context API er spesielt nytt når data er delt globalt i applikasjonen, som for eksempel informasjon om den innloggede brukeren. Den gjør det enklere å dele data på tvers av komponenter, og kan forhindre problemer som oppstår ved "prop drilling", hvor data må sendes gjennom flere nivåer av komponenter. Det er imidlertid viktig å bruke Context API med omhu. Den bør være forbeholdt global data som er relevant for mange komponenter, mens for mindre skala kan det være mer hensiktsmessig å bruke props.

Når det gjelder ytelsesoptimalisering, kan Reacts hooks som useMemo, useCallback, og useRef være til stor hjelp. Disse hookene lar deg memoizere verdier, funksjoner og referanser, og dermed redusere unødvendige beregninger og gjentatte rendering av komponenter.

useMemo brukes for å memoizere resultatet av en beregning, og sørge for at det kun blir utført på nytt hvis avhengighetene har endret seg. Dette er nyttig for dyre beregninger som ikke bør kjøres på nytt med hver render.

Eksempel:

javascript
import { useMemo } from 'react';


const Component = () => {
  const expensiveResult = useMemo(() => {
    // Dyre beregninger
    return computeExpensiveValue(dependency);
  }, [dependency]);
  return <div>{expensiveResult}</div>;
};

Her vil expensiveResult kun bli beregnet på nytt hvis dependency-verdien endres. Hvis den forblir uendret, returneres den memoiserte verdien i stedet for å utføre beregningen på nytt.

useCallback kan brukes for å memoizere funksjoner, og er spesielt nyttig når funksjoner blir sendt som props til barn. Uten useCallback vil funksjoner bli re-kodet ved hver render, noe som kan føre til unødvendige re-renders av barn som mottar disse funksjonene.

Eksempel:

javascript
const MyComponent = () => {


  const clickHandler = React.useCallback(() => {


    console.log("click");
  }, []);
  return <button onClick={clickHandler}>Click Me</button>;
};

I dette eksempelet sørger useCallback for at clickHandler-funksjonen ikke blir gjenopprettet ved hver render, og dermed forhindrer unødvendige re-renders av barn.

useRef er en annen nyttig hook som gir deg en mutable referanse som kan vedvare mellom renders uten å forårsake nye renders. Dette er nyttig for å lagre data som skal bevares uten å påvirke renderingen, eller for å få tilgang til DOM-elementer.

Eksempel:

javascript
const Component = () => {
  const inputRef = useRef();
  const handleButtonClick = () => {
    inputRef.current.focus();
  };
  return (
    <>
      <input ref={inputRef} />


      <button onClick={handleButtonClick}>Focus Input</button>


    </>
  );
};

Her brukes useRef til å lage en referanse til input-elementet, som gjør det mulig å få tilgang til DOM-noden og sette fokus på den når knappen klikkes.

Endtext

Hvordan håndtere monolitiske komponenter i React og gjøre dem mer modulære

I utviklingen av webapplikasjoner med React er en vanlig utfordring å håndtere store, monolitiske komponenter. Disse komponentene kan fungere som en enhet som definerer en funksjon i applikasjonen, men de bringer med seg flere problemer når de vokser i størrelse og kompleksitet. Når en komponent blir monolitisk, kan det være vanskelig å utvikle, vedlikeholde og videreutvikle koden. Dette kapittelet vil utforske hvordan man kan bryte ned slike komponenter i mindre, mer håndterbare deler, som samtidig kan gjenbrukes på tvers av applikasjonen.

En monolitisk komponent inneholder ofte mye JSX-kode, som kan være vanskelig å vedlikeholde. For eksempel kan en komponent som viser en liste med artikler inneholde både logikk for å legge til nye artikler, vise eller skjule sammendrag, og muligheten til å fjerne artikler. Hvis all denne logikken er samlet i en enkelt komponent, kan den raskt bli vanskelig å navigere og håndtere. Målet er å bryte denne monolitiske komponenten ned i mindre, mer spesifikke komponenter som hver har en bestemt rolle – for eksempel en komponent for visning av artikler, en for å legge til nye artikler, og en for å håndtere hendelser som fjerning eller skjuling av sammendrag.

Et sentralt aspekt av React-komponenter er håndteringen av tilstand (state). Når tilstanden er pakket inn i en monolitisk komponent, kan det være utfordrende å holde oversikt over hvordan endringer i én del av tilstanden påvirker andre deler. Dette kan føre til unødvendige avhengigheter mellom funksjonaliteter som egentlig ikke bør være knyttet sammen. For eksempel, hvis en endring i én artikkel påvirker visningen av en annen, kan dette skape problemer med synkronisering av tilstandene i komponenten. Det er viktig å identifisere hvilke tilstandselementer som tilhører hvilken funksjonalitet, og separere dem på en måte som gjør at de kan utvikles uavhengig.

En annen utfordring med monolitiske komponenter er overflødige funksjoner og overlappende ansvarsområder. Når man bygger applikasjoner, vil det ofte være flere funksjoner som deler lignende behov. I stedet for å lage store, kompliserte komponenter for hver funksjon, er det mer effektivt å lage små, gjenbrukbare komponenter som kan settes sammen for å bygge opp større funksjoner. Dette kan for eksempel være generelle elementer som knapper, tekstfelter eller lister som kan brukes på tvers av flere steder i applikasjonen.

Et konkret eksempel på en monolitisk komponent er en artikkelliste, hvor både visningen og håndteringen av artiklene er integrert i én komponent. For å gjøre denne komponenten mer håndterbar og gjenbrukbar, kan vi dele opp funksjonalitetene i flere mindre komponenter. For eksempel kan vi lage en egen komponent for å vise artikkelsammendraget, en for å legge til nye artikler, og en annen for å håndtere interaksjoner som å fjerne artikler eller vise/skjule informasjon.

Den første løsningen vi kan se på er et enkelt eksempel på JSX-kode som inneholder alle disse funksjonene samlet i én komponent. Denne komponenten kan inneholde flere render-funksjoner for å håndtere de ulike delene av UI-en, samt eventhåndteringsfunksjoner for å legge til, fjerne og oppdatere artiklene. Ved å ha alt dette samlet i én komponent blir koden uoversiktlig og vanskelig å vedlikeholde.

For å håndtere dette problemet kan vi dele opp tilstanden i separate biter. For eksempel kan vi ha en egen tilstand for listen av artikler, en for titlene og en for sammendragene. Hver tilstand kan da håndteres og oppdateres uavhengig av de andre, noe som gjør at vi lettere kan kontrollere applikasjonens tilstand. Videre kan vi bruke en generator for å generere unike ID-er for artiklene, noe som kan gjøre det lettere å holde styr på hver artikkel på en entydig måte.

Når vi bryter ned en monolitisk komponent, er det viktig å bruke hendelsesbehandlere for å oppdatere tilstanden på riktig måte. Hendelsesbehandlerne kan implementeres ved hjelp av Reacts useCallback-hook, som sørger for at funksjonene ikke blir gjenskapt unødvendig på hvert render. Dette kan være nyttig for å redusere antall beregninger og gjøre applikasjonen mer effektiv.

For eksempel kan hendelsesbehandlere som onClickAdd eller onClickRemove håndtere operasjoner som å legge til eller fjerne artikler fra listen. Når en ny artikkel legges til, kan vi bruke funksjonen setArticles for å oppdatere tilstanden til artiklene, samtidig som vi bruker spredningsoperatoren ... for å sikre at den eksisterende listen med artikler ikke overskrives, men i stedet utvides med den nye artikkelen. På samme måte kan onClickRemove bruke filter-metoden for å fjerne en artikkel ved å oppdatere listen.

Når vi utvikler komponentene våre på denne måten, er det viktig å være klar over hvordan tilstandene påvirker hverandre. Selv om hver komponent har sitt eget ansvar, kan det være tilfeller der tilstanden i én komponent må synkroniseres med en annen. Det er her Redux eller Context API kan komme inn som løsninger for å håndtere global tilstand på en mer effektiv måte.

Videre kan små, gjenbrukbare komponenter som knapper, input-felt og listeelementer bli satt sammen for å bygge opp mer komplekse UI-er. Denne tilnærmingen fører til at applikasjonen blir lettere å vedlikeholde, teste og utvide, samtidig som koden blir mer modulær og lettere å forstå for andre utviklere.

Hvordan React Native Forenkler Utvikling på Tvers av Plattformer og Hvorfor Det Kan Være Bedre å Velge Mobile Web Apper

React Native har utviklet seg til å bli et av de mest populære verktøyene for utvikling av tvers-plattform apper. I motsetning til tradisjonelle løsninger, som krevde at utviklere skrev forskjellige versjoner av apper for ulike plattformer som iOS og Android, gir React Native muligheten til å skrive én gang og kjøre på flere plattformer. Dette er et paradigmeskifte som har vært avgjørende for å gjøre mobilapputvikling mer effektiv og rimelig. Spesielt med verktøy som Expo og Tamagui, har utviklere fått enda større muligheter til å skape apper som fungerer på tvers av plattformer, samtidig som de kan benytte plattformspesifikke funksjoner når det er nødvendig.

Men til tross for de mange fordelene ved å bruke React Native, finnes det situasjoner hvor en mobil web-applikasjon kan være en bedre løsning for enkelte brukere. Ikke alle brukere er villige til å installere en app, spesielt hvis den ikke har fått mye nedlasting eller positive vurderinger. Barrieren for å begynne å bruke en web-applikasjon er langt lavere, ettersom brukeren bare trenger en nettleser. Selv om det er umulig å replikere alt som native apper kan tilby når det gjelder brukergrensesnitt, er det fortsatt mulig å implementere imponerende funksjoner i et mobilweb-grensesnitt.

En god web-applikasjon kan til og med være det første steget mot å øke nedlastinger og vurderinger for en mobilapp. Når man vurderer hvilken plattform som skal prioriteres, kan det være lurt å fordele innsatsen i henhold til brukerens preferanser. Du bør ikke nødvendigvis bruke like mye ressurser på både web, mobil web og native apper. I stedet bør du prioritere hvor det er størst etterspørsel. Hvis du for eksempel oppdager at mobilappene dine har høyere etterspørsel enn webversjonene, bør du naturligvis allokere mer tid og ressurser til app-utviklingen.

React Native er et resultat av Facebooks ønske om å skape en effektiv måte å utvikle native mobilapplikasjoner ved hjelp av React, et verktøy opprinnelig laget for webutvikling. Med React og JSX har det blitt lettere å deklarere UI-komponenter, og ettersom etterspørselen etter mobilapplikasjoner har eksplodert, har det vært fornuftig å bruke det utviklerne allerede kjenner til fra webutvikling.

En viktig årsak til den økte etterspørselen etter mobilapplikasjoner fremfor mobilnettleserapplikasjoner er at mobilapper føles mye bedre. Webapplikasjoner klarer ikke å håndtere mobile bevegelser på samme måte som native apper kan, og de føles generelt ikke som en naturlig del av mobilopplevelsen, verken visuelt eller i interaksjon.

React Native har utviklet seg betydelig siden lanseringen i 2015 og har gjort det lettere for utviklere å skape effektive applikasjoner på tvers av plattformer. Selv om det er grunnleggende forskjeller mellom iOS og Android, har React Native gjort det mulig å utvikle applikasjoner som føles mer konsistente og sømløse, uavhengig av plattform. Imidlertid er det viktig å merke seg at React Native har som mål å "lære én gang, skriv overalt" heller enn "skriv én gang, kjør overalt". Dette innebærer at utviklere fortsatt kan dra nytte av plattformspesifikke funksjoner for å gi brukeren den beste mulige opplevelsen.

I tillegg til å forstå hvordan React Native fungerer, er det viktig å være klar over hvordan mobilapper og web-applikasjoner historisk har vært forskjellige. Før React Native ble utviklet, måtte selskaper ofte håndtere separate utviklingsteam for hver plattform. En webutvikler måtte kjenne HTML, CSS, JavaScript og React, mens en Android-utvikler måtte kunne Java eller Kotlin, og en iOS-utvikler måtte være kjent med Objective-C eller Swift. Hver av disse plattformene krevde spesialisert kunnskap og ferdigheter, noe som medførte store utfordringer i forhold til deling av kode og ressurser mellom teamene. Det var også et problem med testing, ettersom flere plattformer betydde flere muligheter for feil og bugs.

For å møte disse utfordringene begynte Meta å utvikle en plattform som kunne gjenbruke kode på tvers av plattformer, og dermed spare både tid og penger. React Native ble født som et svar på dette, og ga utviklere en løsning som ikke bare forenklet utviklingsprosessen, men også muliggjorde en mer strømlinjeformet tilnærming til mobilapputvikling.

React Native fungerer gjennom en arkitektur som består av to hovedtråder: JavaScript-tråden og den native tråden. Dette muliggjør at applikasjonen kan bruke native komponenter, som for eksempel ImageView på Android og UIImageView på iOS, samtidig som utviklerne fortsatt skriver i JavaScript. Denne tilnærmingen er grunnen til at React Native kan gi utviklere en opplevelse som føles naturlig på tvers av plattformer.

Så hva bør en utvikler ha i tankene når man vurderer React Native? For det første er det viktig å forstå at mens React Native tilbyr en enhetlig måte å utvikle apper på tvers av plattformer, krever det fortsatt spesifikk innsikt i de unike kravene og forskjellene mellom iOS og Android. React Native har gjort store fremskritt, men å utvikle for disse plattformene er fortsatt ikke en "one-size-fits-all"-løsning.

Når du begynner å utvikle en mobilapplikasjon, er det viktig å vurdere hvilken type app som best passer for brukerens behov. En mobil web-applikasjon kan være den riktige løsningen i tilfeller hvor brukerinstallasjonene er lave, og det er viktig å gjøre applikasjonen lett tilgjengelig. På den andre siden, hvis du har en app som krever spesifikke mobile funksjoner, som offline-funksjonalitet eller avansert interaksjon, vil en native app være det beste valget.

Hva er forbedringene i den nye React Native-arkitekturen?

Den første betydelige forbedringen i den nye React Native-arkitekturen er at JS-bundle ikke lenger er avhengig av en JavaScriptCore-virtuell maskin. Dette er nå en integrert del av den nåværende arkitekturen, ettersom det er mulig å aktivere den nye Hermes JS-motoren på begge plattformene. Med andre ord kan JavaScriptCore-motoren nå enkelt erstattes med noe annet, muligens noe som gir bedre ytelse. Denne endringen er en del av fundamentet som muliggjør raskere og mer effektive applikasjoner, og åpner for muligheten til å forbedre ytelsen i fremtidige versjoner.

Den andre forbedringen ligger i hjertet av den nye React Native-arkitekturen: JSI (JavaScript Interface). Dette gjør det mulig for JS å kalle native metoder og funksjoner direkte. Dette ble muliggjort ved hjelp av HostObject, et C++-objekt som lagrer referanser til native metoder og egenskaper. HostObject i JS binder native metoder og props til et globalt objekt, slik at direkte anrop til JS-funksjoner vil invokere Java- eller Objective-C-API-er. Dette gir en mer effektiv og strømlinjeformet kommunikasjon mellom JS og native kode, noe som igjen gir muligheten for en raskere applikasjon.

En annen viktig forbedring er kontrollen over native moduler, kalt TurboModules. Tidligere ble alle native moduler startet umiddelbart, men med TurboModules starter applikasjonen dem kun når de trengs. Denne tilnærmingen reduserer ressursbruken og gjør applikasjonen mer responsiv. Fabric, som er den nye UI-manageren (Renderer i figur 16.7), er forventet å transformere renderingslaget ved å eliminere behovet for broer mellom JS og native kode. Dette gjør det mulig å lage et Shadow Tree direkte i C++, som øker hastigheten og reduserer antallet trinn som kreves for å rendre et element.

Meta jobber også på et verktøy kalt CodeGen som skal sikre at sterkt typede native-koder og dynamisk typede JS kan synkroniseres effektivt. Dette vil automatisere kompatibiliteten mellom de to språkene, og dermed eliminere behovet for duplisering av kode for begge trådene. Denne utviklingen er spesielt viktig for å oppnå sømløs integrasjon mellom JS og native applikasjoner, noe som gir raskere og mer stabil applikasjonskjøring.

Den nye arkitekturen åpner også muligheter for utviklingen av applikasjoner som tidligere ikke var mulige med React Native. Med tilgang til C++ kan utviklere bygge mer komplekse applikasjoner og utforske nye designmuligheter som ikke var tilgjengelige før. Denne styrkingen av verktøyene og arkitekturen gir utviklere større fleksibilitet og kontroll over hvordan applikasjonene deres fungerer, samtidig som de kan oppnå bedre ytelse og enklere vedlikehold.

React Native er et utvidbart rammeverk, og selv om det ikke dekker alle native-funksjoner "out of the box", kan utviklere legge til sine egne native moduler og eksponere JS-API-er gjennom broen eller JSI. Meta-teamet har nylig flyttet noen funksjoner til egne moduler for å redusere størrelsen på applikasjonen, som for eksempel AsyncStorage, som ble flyttet til en separat pakke.

Det er viktig å merke seg at utvikling av native moduler krever erfaring med Objective-C eller Java, og at det derfor ikke nødvendigvis er nødvendig for alle utviklere. React Native-samfunnet har allerede laget et stort antall ferdige moduler som kan brukes direkte i prosjekter, og i senere kapitler vil vi lære hvordan man installerer disse native-pakkene.

React Navigation er et godt eksempel på en populær og stabil navigasjonsbibliotek som er uunnværlig for de fleste prosjekter. Den gir en rask og enkel måte å lage navigasjonsmenyer og skjermer i applikasjoner, noe som gjør det til et verdifullt verktøy for både nybegynnere og erfarne utviklere. UI-komponentbiblioteker som NativeBase, React Native Elements, og UI Kitten er andre viktige verktøy som lar utviklere raskt bygge applikasjonslayout uten å måtte designe og kode grunnleggende elementer fra bunnen av.

Feilhåndtering i React Native-applikasjoner kan være utfordrende, spesielt når både JS- og native-komponenter er involvert. Ved hjelp av verktøy som react-native-exception-handler kan utviklere håndtere både JS- og native-feil på en effektiv måte, og gi tilbakemelding til brukerne uten at applikasjonen krasjer fullstendig. Push-varsler er en annen viktig funksjonalitet i dagens applikasjoner, og biblioteker som react-native-onesignal og react-native-firebase gjør det lettere å integrere push-varsler i applikasjonen.

Over-the-air (OTA) oppdateringer er en annen praktisk funksjon som lar utviklere oppdatere JavaScript-pakken uten å måtte laste opp en ny versjon av applikasjonen til app-butikken. Dette er spesielt nyttig for å raskt fikse feil eller legge til nye funksjoner uten at brukerne trenger å laste ned en full oppdatering.

Ved å forstå hvordan den nye arkitekturen fungerer og hvordan man kan bruke de tilgjengelige verktøyene effektivt, kan utviklere lage mer effektive og robuste applikasjoner. Den nye tilnærmingen gir både utviklere og brukere bedre opplevelser ved å kombinere fleksibiliteten til JavaScript med kraften i native kode. Dette er en spennende tid for React Native-utviklere, da mange nye muligheter og forbedringer er på vei.

Hvordan implementere brukerinput med React Native-komponenter

I moderne mobilapplikasjoner er det essensielt å gi brukerne muligheten til å samhandle med applikasjonen gjennom ulike former for brukerinput. I React Native finnes det flere komponenter som kan brukes til å samle inn data fra brukeren på en enkel og effektiv måte. En av de vanligste metodene for input er bruk av tekstfelter, hvor utvikleren kan styre hvordan tastaturet reagerer, samt valg fra forhåndsdefinerte lister.

En av de viktigste komponentene for tekstinput i React Native er TextInput. Denne komponenten kan tilpasses på flere måter, og en av de mest nyttige tilpasningene er endring av returknappen på tastaturet, som kan gjøres ved å bruke returnKeyType-prop. Når returknappen gjenspeiler hva som faktisk vil skje når brukeren trykker på den, gir det en bedre brukeropplevelse ved at brukeren føler seg mer i harmoni med applikasjonen. Det er for eksempel vanlig å endre teksten på returknappen fra "Return" til "Send" eller "Next", avhengig av konteksten. Dette gjør det lettere for brukeren å forstå hva som skjer ved neste interaksjon.

En annen viktig justering som kan gjøres på tastaturet, er å endre typen tastatur som vises. Ved å bruke keyboardType-prop, kan du få tastaturet til å tilpasse seg den typen informasjon brukeren skal legge inn. Dette er spesielt nyttig for felt som krever spesifikke data, for eksempel PIN-koder eller e-postadresser. For PIN-koder vises et numerisk tastatur, mens for e-postadresser kan tastaturet vise et spesialtastatur med en enkel tilgang til "@"-symbolet.

I tillegg til tekstinput, er det også mange tilfeller hvor det er nødvendig å la brukeren velge mellom ulike alternativer. I webapplikasjoner er dette ofte gjort med et select-element, men i React Native er det en Picker-komponent som utfører en lignende funksjon. Imidlertid, for å redusere størrelsen på React Native-applikasjoner, har Meta-teamet bestemt seg for å fjerne Picker fra kjernebiblioteket og gjøre det tilgjengelig som et eget pakke. For å bruke dette, må du først installere pakken ved å kjøre kommandoen:

java
npx expo install @react-native-picker/picker

Ettersom Picker ser veldig forskjellig ut på iOS og Android, kan det være utfordrende å style komponenten på tvers av plattformer. Dette kan løses ved å kapsle Picker-komponenten inn i en plattformspesifikk Select-komponent som håndterer disse forskjellene. Når dette er gjort, kan du definere tilgjengelige valg dynamisk basert på brukerens tidligere valg. For eksempel kan et brukergrensesnitt for å velge størrelse på klær se slik ut:

js
const sizes = [
   { label: "", value: null },
   { label: "S", value: "S" },
   { label: "M", value: "M" },
   { label: "L", value: "L" },
   { label: "XL", value: "XL" },
];
const garments = [
   { label: "", value: null, sizes: ["S", "M", "L", "XL"] },
   { label: "Socks", value: 1, sizes: ["S", "L"] },
   { label: "Shirt", value: 2, sizes: ["M", "XL"] },
   { label: "Pants", value: 3, sizes: ["S", "L"] },
   { label: "Hat", value: 4, sizes: ["M", "XL"] },
];

Dette gir mulighet til å velge størrelse først, og deretter vil valgene i den andre listen, for eksempel type plagg, automatisk oppdateres i henhold til den valgte størrelsen. Dette er et praktisk eksempel på hvordan valg i en liste kan påvirke andre valg, og dermed skape en mer interaktiv og dynamisk brukeropplevelse.

En annen viktig komponent for brukerinput er Switch, som brukes til å håndtere alternativer som kan være enten på eller av, som for eksempel Wi-Fi eller Bluetooth. Switch-komponenten fungerer på både iOS og Android, og er lettere å style sammenlignet med Picker. Du kan lage en enkel komponent som lar deg legge til etiketter for Switch, for å gjøre det tydelig hva som skjer når brukeren endrer tilstanden.

js
type CustomSwitchProps = SwitchProps & { label: string };


export default function CustomSwitch(props: CustomSwitchProps) {


   return (
      <View>
         <Text>{props.label}</Text>
         <Switch value={props.value} onValueChange={props.onValueChange} />
      </View>
   );
}

Med denne komponenten kan du kontrollere applikasjonens tilstand gjennom enkle toggle-brytere. For eksempel, når du bruker flere brytere som påvirker hverandre, kan tilstanden oppdateres dynamisk. Dette er nyttig når en handling på en bryter kan påvirke tilgjengeligheten til andre kontroller i applikasjonen.

Det er viktig å merke seg at det ikke bare handler om å tilby disse komponentene, men også om å forstå hvordan de påvirker brukerens opplevelse. For eksempel, når en komponent på iOS ser ut og oppfører seg forskjellig fra den på Android, er det viktig å vurdere hvordan det påvirker design og brukerinteraksjon. Effektiv bruk av komponentene kan forbedre brukeropplevelsen betydelig, samtidig som man opprettholder et rent og lettforståelig grensesnitt.

Når du implementerer interaktive elementer som lister, brytere eller tekstinput, bør du alltid være oppmerksom på hvordan data samles inn og presenteres. Brukervennlighet, forståelse og enkelhet er nøkkelen til å lage effektive applikasjoner som gir en god brukeropplevelse på tvers av plattformer.

Hvordan redusere mykotoksiner i matvarer gjennom matprosessering: Et grunnleggende innblikk i metoder og utfordringer
Hvordan autoriteter skaper fiender: En gjennomgang av Wilsons tid som president
Hvordan oppfører et asymmetrisk laminat seg under biaxial belastning?