I desember 2020 var jeg en relativt tilbaketrukket eldre advokat som levde et rolig pensjonistliv i en forstad til New York City. Den pågående koronapandemien satte sitt preg på hverdagene. Når folk spurte hva jeg gjorde for å fylle dagene mine, pleide jeg å svare: «Jeg gjør ingenting, og det starter ikke før klokken tolv.» Jeg hadde få planer, og tiden gikk med til å forberede feiringen av min kones 70-årsdag, samtidig som jeg funderte på vinteren som ventet i New York, med sine korte dager og dystre skyer. Kalenderen min var nesten tom, og livet var stille i det delt nivå-huset hvor vi hadde bodd i 35 år.

Et par måneder tidligere hadde jeg gjennomgått to operasjoner for en aggressiv og livstruende form for kreft. Operasjonene var vellykkede, men diagnosen fikk meg til å ha en dyp samtale med meg selv om livet og døden. Jeg bestemte meg for å sette mer pris på det rike og innholdsrike livet jeg hadde levd. Jeg hadde en stor og tett familie – min kone og jeg hadde oppfostret tvillingsøstre og tvillingbrødre, og barna våre hadde gitt oss fire svigerbarn og syv (nå åtte) barnebarn. Jeg hadde hatt en lang og suksessfull karriere som advokat. Etter å ha blitt uteksaminert fra University of Michigan Law School i 1975, hadde jeg vært lovkyndig ved en fremstående føderal domstol, juridisk assistent ved USAs høyesterett, professor i jus, føderal aktor, og deretter en erfaren forsvarsadvokat. Jeg hadde jobbet med saker som involverte mord, narkotikahandel, politisk korrupsjon, skatteunndragelse og økonomisk svindel i mange forskjellige former. Før jeg trakk meg tilbake, var jeg seniorpartner i et anerkjent advokatfirma i New York City. Der brukte jeg mange år på å håndtere saker og kunder, med hektiske dager fylt med telefoner, møter, reiser, rettsmøter og tykke dokumentbunter som jeg måtte sette meg inn i for å forberede neste sak.

Men i desember 2020 var det hektiske livet langt bak meg. Jeg savnet spenningen og gleden ved å jobbe med viktige saker sammen med engasjerte kolleger, men hadde ingen ønske om å returnere til den kaotiske advokatverdenen. Da ringte telefonen. Det var Carey Dunne, advokat i Manhattan distriktsadvokatkontor under ledelse av Cy Vance, som spurte om jeg ville vurdere å bli med i en gruppe eksterne advokater som skulle gi råd til Vance i forbindelse med hans pågående etterforskning av Donald Trump.

Cy Vance, som ble distriktsadvokat for New York County i 2010, hadde myndighet til å reise straffesaker basert på brudd på New Yorks statlige lover som hadde skjedd i Manhattan. Han kunne ikke reise føderale straffesaker, det var USAs advokats jobb. Men siden Donald Trump drev virksomheten sin fra sitt hovedkontor i Manhattan, hadde Vance jurisdiksjon til å etterforske Trump og Trump-organisasjonen for ulike kriminelle handlinger, inkludert svindel, utstedelse av falske regnskaper, forfalskning av forretningsdokumenter, og annet som var ulovlig i henhold til New Yorks straffelov.

Jeg kjente ikke Vance godt på det tidspunktet. Jeg var allerede på vei til å trekke meg tilbake fra min karriere som forsvarsadvokat da han ble distriktsadvokat. Etter at jeg begynte å jobbe på etterforskningen, ble jeg godt kjent med både Cy og Carey Dunne. De var begge høyt respekterte og profesjonelle, men veldig forskjellige i sine personligheter. Cy Vance var en rolig og ettertenksom mann, nesten tilbakeholden i sine uttalelser, og jeg la merke til en likhet med min gamle sjef, høyesterettsdommer Potter Stewart. Carey, på sin side, var mer intens og kontrollert, men alltid elegant.

Som del av teamet begynte vi å samle bevis, og vi ble overbevist om at Donald Trump hadde begått alvorlige lovbrudd. Bevisene begynte å falle på plass, og mange av oss følte at vi hadde nok til å tiltale Trump. Vi var sikre på at vi kunne bygge et solid sakforhold som ville føre til en domfellelse i retten. Vance var enig og godkjente påtale. Men deretter kom en sjelden endring i ledelsen på distriktsadvokatkontoret. Den nye ledelsen bestemte seg for at Trump ikke skulle tiltales, og etterforskningen mistet fart.

Hvorfor stoppet det opp? Hva skjedde med etterforskningen som først virket lovende? Dette er ikke bare et spørsmål om politiske eller juridiske valg, men om hvordan rettssystemet fungerer – eller kan fungere – når det møter makt og innflytelse.

Det er viktig å forstå at etterforskning av personer i høy makt kan være ekstremt vanskelig, ikke bare på grunn av de juridiske utfordringene, men også på grunn av de politiske og sosiale faktorene som spiller inn. Etterforskere kan finne seg i et nettverk av intriger, både innenfor og utenfor rettssystemet. Det kan være fristende for enkelte å la seg påvirke av utenforliggende press, enten fra politiske krefter eller økonomiske interesser. Og selv når bevisene peker i retning av kriminalitet, kan det være andre krefter som holder tilbake rettferdigheten.

Kritisk tenkning er avgjørende i slike saker. Hvem bestemmer når nok er nok? Hvem har rett til å avgjøre hva som er "for mye" å håndtere? For leseren er det viktig å innse at loven og rettferdigheten ikke alltid går hånd i hånd med offentlig opinion, media og politiske krav. Hva som skjer i et rettssystem, kan være langt mer kompleks enn hva som ofte vises i media.

Hvordan Trump-systemet overdrevet verdien av eiendeler for å villede investorer og skattemyndigheter

I løpet av sommeren og høsten 2021 ble det tydelig at Donald Trump og hans organisasjon hadde brukt en systematisk og langvarig strategi for å overdrive verdien av eiendelene deres i de økonomiske rapportene (SOFC-er). Denne praksisen, som ikke bare omfattet verdsettelse av eiendommer, men også spesifikke aktiva som ble fremstilt langt høyere enn markedsverdien, ble støttet av bevis fra flere kilder. Deriblant informasjon fra statsadvokatens kontor, Michael Cohen, samt intern gjennomgang av dokumentasjonen som knyttet seg til disse verdsettelsene. Ved å analysere disse rapportene ble det avslørt at de faktiske verdiene ble overdrevet med milliarder av dollar hvert år.

Et slående eksempel på dette kan ses i verdsettelsen av Trump Tower’s triplex-leilighet. Trump og hans familie bodde i denne leiligheten før de flyttet til Det hvite hus i januar 2017. I de økonomiske rapportene for 2015 og 2016 ble verdien på denne leiligheten rapportert som $327 millioner, en sum langt høyere enn hva noen noen gang har betalt for en privat bolig i USA. For å sette dette i perspektiv ble til og med den luksuriøse megavillaen “The One” i Los Angeles, som er et palass på 105,000 kvadratfot, priset til kun $295 millioner i 2022, til tross for at den inkluderte fasiliteter som en bowlingbane, en 30-bils garasje og et spa. Trump Tower-leiligheten, som på ingen måte kunne sammenlignes med denne megavillaen, ble imidlertid overpriset på en måte som virker helt urealistisk.

Regnskapsdokumentene for verdsettelsen av triplex-leiligheten reflekterte at verdien på mer enn $300 millioner i stor grad var basert på en rapportert størrelse på 30,000 kvadratfot. Etter at en artikkel i Forbes avslørte at den faktiske størrelsen på leiligheten var nærmere 11,000 kvadratfot, ble verdsettelsen plutselig revidert i 2017. Likevel var den nye estimaten fortsatt langt høyere enn den realistiske markedsverdien, som ekspertene senere vurderte til omtrent $60 millioner. Dette avslørte at overestimeringen hadde vært på mer enn 500% i flere år.

Som etterforskningen skred frem ble det klart at overdrivelsene i SOFC-ene ikke var tilfeldige feil, men en gjennomtenkt og systematisk overdrivelse av verdiene for å oppnå en økonomisk fordel. Dette mønsteret var ikke isolert til en enkelt eiendom, men strakte seg til nesten alle eiendeler som ble rapportert i de økonomiske uttalelsene fra Trump-organisasjonen. Det ble avdekket at gjennomsnittlig verdi for eiendommene var dobbelt så høy som de reelle verdiene.

Etter hvert som teamet fortsatte med å analysere disse rapportene, begynte de å forstå hvordan de falske økonomiske uttalelsene hadde blitt brukt, og hvem som hadde mottatt disse villedende dokumentene. Dette førte til videre etterforskning av regnskapsfirmaene som hadde stått bak verdsettelsene – Mazars og Donald Bender. Spørsmålet om hva de visste om feilaktige verdsettelser og hvordan de kunne ha vært involvert i prosessen, ble en nøkkelkomponent i saken.

En annen viktig del av etterforskningen var å forstå hvordan verdsettelsen av eiendommer ble brukt til å påvirke beslutningene til banker og investorer. Trump-organisasjonen hadde presentert disse økonomiske rapportene for flere institusjoner, og bevisene som ble samlet inn viste at de hadde fått inntrykk av langt høyere verdier enn de faktiske. På denne måten hadde organisasjonen muligheten til å skaffe kapital til bedre vilkår enn de ellers ville ha fått.

Ved å granske disse økonomiske rapportene ble det klart at det var en langvarig praksis av å bruke overdrivelse som et økonomisk verktøy. Denne systematiske overdrivelsen strekker seg over mange år og involverer mange aktiva. Det er viktig å merke seg at dette ikke nødvendigvis var et resultat av feilvurdering eller «optimisme», men snarere en bevisst praksis for å manipulere økonomiske forhold til deres fordel. Denne innsikten gjør det mulig å forstå hvordan økonomiske systemer kan utnyttes på en slik måte at både myndigheter og investorer blir villedet.

Når man ser på omfanget av dette, blir det klart at det ikke bare var enkle misforståelser eller feil, men en gjennomtenkt og målrettet strategi for å manipulere informasjonen som ble delt med bankene og skattemyndighetene. For å få et mer realistisk bilde av eiendommene i Trumps portefølje, er det viktig å forstå at disse overdrivelsene ikke var en engangsforeteelse, men en del av en større, vedvarende praksis.

Denne analysen kan ikke bare brukes for å forstå hva som skjedde med Trump, men kan også fungere som et advarselstegn for hvordan eiendomsverdier kan manipuleres til å presentere et feilaktig bilde av en virksomhets økonomiske helse. Det viser hvordan oppblåste verdier kan brukes som et verktøy for å tiltrekke investeringer og lånekapital under falske forutsetninger.

Hva er de praktiske og etiske utfordringene i en storstilt etterforskning mot en tidligere president?

Etterforskningen av Donald Trump og hans organisasjon bød på en rekke praktiske og etiske utfordringer som gjorde det vanskelig å holde fokus på målet om rettferdighet. Til tross for at vi visste at barna hans hadde et separat konsulentfirma, og hadde undersøkt om dette var legitimt, hadde vi ikke funnet bevis som kunne motbevise dette. Samtidig fulgte vi opp på flere andre spor knyttet til rollefordelingen blant Trump-ansatte, særlig i forhold til kompensasjonspakker. Arbeidet var både uoversiktlig og utmattende, og ble forverret av uforutsette hendelser i privatlivet, som helseproblemer og naturkatastrofer.

I juli 2021 gjennomgikk jeg kreftundersøkelser, og selv om resultatene var klare, føltes stresset og usikkerheten som en konstant bakgrunnsstøy. I september samme år rammet orkanen Ida New York, og flommen som fulgte, truet hjemmet mitt. Min kone og jeg måtte i all hast redde arkivene mine som inneholdt kritiske dokumenter knyttet til etterforskningen. Denne hendelsen minnet oss på at livet også skjer i bakgrunnen, noe som forsterket den allerede intense følelsen av å være overveldet av både profesjonelle og personlige utfordringer.

Når etterforskningen i hovedsak dreide seg om økonomiske saker, innså vi raskt at en tiltale basert på bedrageri og organisert kriminalitet var urealistisk. Prosessen ble langsommere enn planlagt, ettersom vi var en liten enhet uten de nødvendige ressursene til å gjennomføre en så storstilt operasjon. Vi var ikke en spesialenhet som den Robert Mueller hadde satt sammen, men et lokalt aktorat med begrenset myndighet. Ressursene våre var knappe, og vi jobbet ikke bare med en liten stab, men også med advokater som hadde andre forpliktelser.

Den største utfordringen ble presset fra påtalemyndighetens ledelse, som ønsket en rask avgjørelse. Etterforskerne var under betydelig press for å levere, spesielt med Cy Vance, påtalemyndighetens leder, som hadde annonsert sin avgang ved slutten av året. Dette satte et usynlig tidspress på etterforskningen, selv om det aldri ble sagt eksplisitt at arbeidet måtte avsluttes før nyttår. For oss etterforskere ble dette et tabu, et tema som ble unngått, men som alle visste var til stede i bakhodet.

Etterforskningen ble mer tidkrevende etter hvert som vi gikk gjennom vitnemål og intervjuer, og dokumentene tårnet seg opp. For å møte kravene, måtte teamet vårt jobbe døgnet rundt, men vi manglet en klar leder som kunne sørge for at arbeidsflyten holdt seg organisert. Vi var for få til å kunne oppfylle alle behovene i etterforskningen, og jeg kunne ikke fylle rollen som en "drill sergeant" som ville holde alle ansvarlige og sørge for fremdrift. De fleste av oss var allerede ute av våre vanlige roller, og det var vanskelig å fordele arbeidsmengden effektivt.

Et kritisk øyeblikk kom den 21. september 2021, da presset fra påtalemyndighetene nådde et klimaks. Et møte med hele teamet endte i en heftig diskusjon om mulige vitner og tidslinjer for videre arbeid. Navnet til Michael Cohen kom på bordet, og dette førte til en umiddelbar konflikt. Ledelsen i økonomiske saker, som ikke stole på Cohen, var imot å kalle ham som vitne, men jeg mente at hans vitnemål var pålitelig, et synspunkt som flere av oss delte. Cohen var en problematisk vitne, men hans troverdighet var ikke unik i straffesaker. Mange vitner har problemer som gjør dem vanskelige å stole på, men deres vitnesbyrd kan fortsatt være avgjørende for å bygge et sak. Vi diskuterte også andre vitner og tidsplanen for videre fremdrift. Mot slutten av møtet måtte jeg påpeke hva vi alle visste, men ikke hadde sagt høyt: etterforskningen kunne lede til tiltale mot den tidligere presidenten.

Denne erkjenningen førte til at vi bestemte oss for å møtes igjen for å vurdere bevisene og få teamets reaksjoner. Dagen etter ble det klart at det var en liten revolusjon i teamet, da de fleste mente det ville være uansvarlig å presse frem en tiltale før slutten av året. Jeg var enig med dem. For mye arbeid gjenstod, og vi så ingen grunn til å haste frem når det ikke var noen politimessig eller juridisk nødvendighet for å handle før nyttår. Cy Vances avgang skulle ikke påvirke vår vurdering av saken, og i dette øyeblikket ble det klart at vi måtte gå videre med grundighet fremfor hastverk.

Som et resultat av vår diskusjon, ble det tydelig at etterforskningen ikke kunne være en "race against time". Vi måtte holde oss til faktum og sørge for at vi hadde samlet alle nødvendige bevis før vi kunne ta en endelig beslutning om tiltale. Det var et uunngåelig dilemma som mange etiske og praktiske hindringer måtte tas hensyn til.

Endtext

Hva er rettferdighet i lys av maktmisbruk? En refleksjon over Donald Trump og rettsprosesser

Undersøkelsen styrket min beslutning om å fortsette arbeidet og å prøve å tjene det offentlige beste. Carey Dunne og jeg startet et nytt advokatfirma, et ideelt initiativ som skal føre rettssaker for å beskytte offentligheten og motvirke den økende bølgen av autoritarisme i USA. Det ser ut til at vi ikke vil ha problemer med å holde oss opptatt. Når det gjelder Donald Trump, vil han fortsette å skrike om «heksejakter» og merke alle som kritiserer ham som «søppel». Han sendte ut en uttalelse hvor han kalte meg en «lavtstående advokat», og han ville helt sikkert beskrive meg som en «taper». Men ingen får alt de vil ha, og ingen vinner hver eneste kamp. Det gjør ikke en person til en «taper». En taper er den som ikke verdsetter det han eller hun har, enten det er kjærlighet, makt, berømmelse eller penger. En taper graver i et bunnløst hull, aldri tilfreds, alltid på jakt etter mer og mer.

I det jeg avslutter skrivingen av denne boken, har Donald Trump kunngjort at han vil søke å bli president i USA igjen. For ham, som hans niese har skrevet, er «for mye» fortsatt «aldri nok». På et tidspunkt vil påtalemyndighetene sitte i et rom i Justisdepartementet for å avgjøre om Trump skal bli tiltalt for forbrytelser—kanskje inkludert hans rolle i å oppildne til 6. januar-opprøret, konspirasjon for å hindre lovlig maktoverføring eller feilhåndtering av regjeringsinformasjon. Vil disse påtalemyndighetene gi tilstrekkelig vekt på nødvendigheten av å opprettholde tilliten til rettsstaten? Vil frykten for feil eller politisk skade tåklegjøre deres vurdering? Jeg vet ikke, men jeg håper de vil reflektere over noen av de tingene jeg har skrevet om i denne boken.

Når det gjelder Donald Trump, er det millioner av amerikanere som fortsatt venter på bare et «lite stykke rettferdighet».

I henhold til loven i New York kan påtalemyndighetene ikke lovlig avsløre materiale fra storjuryen. Jeg holdt meg til dette forbudet da jeg skrev denne boken og fikk juridisk råd for å sikre at min beskrivelse av etterforskningen ikke brøt kravene om hemmelighold knyttet til storjuryen. Derfor beskriver ikke boken hva som skjedde når vitner kom frem for storjuryen. Videre har det vært hendelser i etterforskningen som er forseglet ved domstolsordre og derfor ikke kan offentliggjøres. Den store majoriteten av fakta relatert til vår etterforskning involverte ikke materialet fra storjuryen, og mange av faktaene jeg diskuterer i boken har nå blitt offentliggjort i forbindelse med advokatgeneralens søksmål relatert til Donald Trumps økonomiske erklæringer eller i forbindelse med den kriminelle saken mot Allen Weisselberg og Trump-organisasjonen.

Selv om boken ikke avslører storjurymateriale, avslører den hva som skjedde når vi snakket med vitner utenfor storjuryens rom og når vi som jobbet med Trump-etterforskningen snakket med hverandre. Vanligvis blir ikke materiale som dette offentliggjort, bortsett fra kanskje noen tilfeldige biter eller stykker som følge av medieopplysninger eller rettssaker. Påtalemyndighetene beskriver vanligvis ikke sitt arbeid i detalj, fordi offentliggjøring av hva som skjer i rettshåndhevelsesundersøkelser kan kompromittere undersøkelsene eller sakene som følger derav. Videre snakker påtalemyndighetene vanligvis ikke om sine etterforskninger fordi de må respektere interessene til personer som ikke til slutt blir tiltalt for forbrytelser.

Jeg har tenkt mye på disse problemene før jeg bestemte meg for å gå videre med boken. Jeg tok først trøst i visjonen om at ingenting jeg skrev i disse sidene ville skade saken som ble reist mot Weisselberg og Trump-organisasjonen. Per denne skrivingen har Allen Weisselberg erklært seg skyldig i de forbrytelsene han ble tiltalt for, inkludert svindel, konspirasjon, stortyveri, skattebedrageri, falske dokumenter og falsifikasjon av forretningsrekorder. Rettssaken mot Trump-organisasjonen begynte 24. oktober 2022. Weisselberg vitnet i rettssaken og innrømmet at han mottok ubetalt kompensasjon fra Trump-organisasjonen, noe som også sparte penger for selskapet. Den 6. desember 2022 fant en jury Trump-organisasjonen skyldig i alle de forbrytelsene de var tiltalt for, som inkluderte svindel, skattebedrageri, konspirasjon og falsifikasjon av dokumenter.

Mot slutten av 2022 var det ingen kriminell tiltale mot Donald Trump i staten New York. Den «pågående undersøkelsen» som Alvin Bragg har referert til i sine offentlige uttalelser, kan eller kan ikke ende med en tiltale. Dersom en kriminell tiltale skulle bli reist mot Trump i New York, vil alle relevante dokumenter, vitneerklæringer og ekspertmateriale bli levert til forsvaret lenge før rettssaken, og denne boken vil ikke ha noen betydning for den saken. Det samme gjelder for enhver føderal tiltale relatert til Trumps økonomiske uttalelser.

Jeg er komfortabel med at denne boken ikke vil skade noen etterforskning eller rettsforfølgelse av Donald Trump. Jeg er heller ikke bekymret for at det å skrive denne boken på noen måte var urettferdig mot Trump, fordi etterforskningen ikke resulterte i hans tiltale. Fra starten av hatet Trump DANYs etterforskning som politisk, og hevdet at vi gjennomførte en «heksejakt» rettet mot en uskyldig mann, og at påtalemyndighetene som var involvert (meg inkludert) var «lavtstående», «rasister» og politiske hackere. Gitt de uttalelsene som Trump har kommet med om denne etterforskningen og de som etterforsket ham—uttalelser fra en tidligere president som har tilgang til en enorm medieplattform og en veldig høylytt megafon—er det i offentlighetens interesse å fortelle den virkelige historien om etterforskningen og å avsløre hva vi etterforsket og hvorfor ingen kriminell sak ennå er reist mot Trump.

Offentligheten har en grunnleggende interesse av å vite hva som egentlig skjedde.

At etterforskningen på dette punktet ikke har ført til en tiltale, og at de juridiske vurderingene har blitt gjort med stor presisjon og integritet, er en refleksjon av både prosessens kompleksitet og viktigheten av å opprettholde rettsstaten.

Hvordan fungerer prioritetskøer i Python, og hva bør man vite om effektiv implementering?
Hvordan rasistisk vold og hvithet har blitt underholdning for den hvite middelklassen
Hvordan Mata Hari Ble Fanget: Et Blikk på Spionasjens Skjebne