Hva er fremtiden for ubevæpnet motstand i Palestina?

Motstanden mot israelsk okkupasjon i Palestina har lenge vært et kjennetegn på den palestinske kampens hjerte, drevet av både lidenskap og nødvendigheten av å søke rettferdighet. Men når vi ser på utviklingen av denne motstanden, spør vi oss selv: Hva er fremtiden for ubevæpnet motstand i Palestina? Hvordan kan den utvikles fra å være sporadiske protester til en organisert og effektiv strategi?

Men motstanden har utviklet seg, og ikke nødvendigvis på de måtene mange håpet. Da forfatterne intervjuet en høytstående Fatah-politiker i Ramallah, ble det uttrykt optimisme: «Folkelig motstand sprer seg og intensiveres… Vi planlegger en mer omfattende tilnærming til ikke-vold, som ikke bare vil inkludere demonstrasjoner, men også økonomisk boikott av alle israelske varer, ikke bare produkter fra bosetningene. Dette vil påvirke Israel. Målet er å skape en kultur av folkelig motstand, en livsstil.» Den palestinske ledelsen var fast bestemt på å støtte og fremme denne motstanden, og det var til og med enighet om strategien mellom de ulike politiske aktørene, inkludert Hamas.

Det er klart at den folkelige motstanden i Palestina er dypt forankret i et ønske om å endre den politiske virkeligheten. Men utfordringen ligger i å organisere og koordinere motstanden på en måte som kan ha en reell innvirkning på de maktstrukturene som opprettholder okkupasjonen. For at denne motstanden skal være bærekraftig og effektiv, er det nødvendig med mer enn bare sporadiske protester; det er behov for et omfattende, koordinert program som kan mobilisere en bredere del av befolkningen, og som kan utfordre både de militære og politiske maktene som står bak okkupasjonen.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at folkelig motstand ikke bare handler om demonstrasjoner og direkte aksjoner. Det er også et spørsmål om hvordan folk lever sine liv under okkupasjon, hvordan de organiserer seg i små og store fellesskap, og hvordan de finner måter å utfordre det daglige livet under undertrykkelse. Dette kan inkludere alt fra å boykotte israelske produkter, som nevnt av Fatah-lederen, til å finne alternative måter å støtte lokalsamfunn på tross av isolasjon og blokade.

Det er også viktig å merke seg at den internasjonale konteksten spiller en avgjørende rolle. Uten et bredt internasjonalt nettverk av solidaritet, både gjennom aktivisme og diplomatiske kanaler, vil motstanden ha vanskeligere for å få den nødvendige støtten for å lykkes. I denne sammenhengen er hjelpen fra internasjonale bistandsorganisasjoner, aktivister og fredsbevegelsen avgjørende for å bygge en global forståelse og et press som kan bidra til å presse Israel til å endre sin politikk.

Folkelig motstand kan ikke eksistere i et vakuum. Det er en kontinuerlig kamp på flere fronter – både på bakken i Palestina og på den internasjonale arenaen. Uten den nødvendige støtten og organiseringen, kan den ikke oppnå sine mål. Men med de rette strategiene og bredere samarbeid, kan denne motstanden kanskje en dag lede til reelle politiske endringer.

Hvordan kan folkelig motstand forme fremtiden for Palestina?

I Palestina har kampen for uavhengighet og rettferdighet ikke bare blitt et spørsmål om politiske forhandlinger eller internasjonale relasjoner, men også et spørsmål om daglig overlevelse og motstand. For mange palestinere, spesielt de som bor under okkupasjon, er fokus på det fundamentale – å beskytte liv og eiendom i møte med konstante trusler. En viktig del av denne motstanden har blitt utført gjennom det som kalles “folkelig motstand”, hvor ulike former for handlinger er brukt for å møte både den israelske okkupasjonen og bosetternes vekst i området.

Likevel, for store deler av den palestinske befolkningen, spesielt de som lever i områder som er klassifisert som “Area C” under israelsk kontroll, er fokuset på overlevelse mer umiddelbart enn politisk handling. I slike områder har den folkelige motstanden ikke alltid vært preget av åpne demonstrasjoner eller store protester, men heller av handlinger som er rettet mot å beskytte daglige liv og eiendom.

En av de mest sentrale strategiene i denne defensive motstanden har vært “følge-motstand” – en praksis der aktivister, både palestinske, internasjonale og israelske, følger palestinere i deres daglige liv for å beskytte dem mot vold fra bosettere og israelske okkupasjonsstyrker. I Sør-Hebron-høydene har israelske solidaritetsaktivister fra Ta’ayush og Rabbis for Human Rights vært til stede siden 2000 for å beskytte palestinske samfunn. Aktivister fra prosjektet Operation Dove har, siden 2004, fulgt lokale barn på vei til skolen i områder nær israelske bosetninger.

I tillegg har grupper som Youth Against Settlements (YAS) i Hebron jobbet for å beskytte de palestinske beboerne i nærheten av bosetningene i byen. De har som mål å styrke lokalbefolkningens motstandskraft ved å organisere seg og gjøre det klart for bosetterne at de ikke er alene. Denne typen motstand er ikke bare fysisk tilstedeværelse, men også en form for bevisstgjøring, hvor film og elektroniske medier blir brukt til å dokumentere overgrep og laste dem opp på internett for å nå et globalt publikum. Dette har åpnet nye internasjonale kanaler for vitnesbyrd om overgrepene som finner sted på bakkenivå.

Silwan, et nabolag ved den gamle byen Jerusalem, har på mange måter blitt et nytt sentrum for denne typen folkelig motstand. Silwan har i flere år vært et episenter for etniske rensingsprosesser og israelske bosetningers ekspansjon. Særlig områdene Wadi Hilweh og al-Bustan har vært mål for den israelske bosettergruppen Elad, som har samarbeidet med israelske myndigheter for å gjennomføre rivinger og utvidelser av bosetninger. Slike handlinger har ført til økt spenning, og området har vært åsted for flere voldelige sammenstøt. Silwan er nå et område hvor folkelig motstand og protester har blitt vanlige, og lokalbefolkningen bruker både organisert ikke-voldelig motstand og mer dramatiske former for protester for å påkalle internasjonal oppmerksomhet.

I møte med dette har folk i Silwan utviklet sine egne strategier for motstand, blant annet gjennom ikke-voldelige aksjoner. En av de mest markante aksjonene var da innbyggere bandt hendene sine og dekket øynene sine foran en israelsk bosetning, et symbol på deres undertrykte situasjon og et rop om oppmerksomhet. Slike handlinger har hatt en mer effektiv innvirkning enn steinkasting, ettersom de har fått både israelere og internasjonale observatører til å stille spørsmål ved de israelske praksisene.

Kampen i Silwan er ikke bare en kamp for politisk frihet, men også en kamp for grunnleggende menneskerettigheter. De palestinske beboerne har påpekt at israelsk politikk ikke respekterer internasjonal lov, og de har uttrykt at deres rett til å kjempe for sine rettigheter er uavhengig av eksterne vurderinger. Mange mener at Israels ignorering av internasjonal lov og deres ubøyelige holdning er en alvorlig trussel mot ikke bare palestinerne, men også mot rettferdigheten som sådan.

Denne typen folkelig motstand kan ikke forstås uten å ta i betraktning den psykologiske og fysiske belastningen som den israelske okkupasjonen har påført palestinerne. I en verden som ofte overser eller fordreier virkeligheten på bakken, gir folkelig motstand et unikt og nødvendigvis vedvarende vitnesbyrd om den lidelsen som den palestinske befolkningen gjennomgår. Og mens internasjonal støtte er viktig, vil sannsynligvis det største presset for endring komme fra de palestinske folkene selv, som hver dag lever med konsekvensene av okkupasjonen og kampen for en verdig framtid.

Hvordan aktører i solidaritetsbevegelsen i Israel opprettholder sitt engasjement og motstand

En annen metode som har vært brukt av forskjellige minoriteter gjennom historien er tilbaketrekning. Dette kan enten være romlig separasjon, som religiøse sekter som isolerer seg fra den profane verden, eller sosial separasjon, hvor radikale velger å omgi seg kun med sine egne. I Israel finnes det et slikt tilfluktssted i Jerusalem – en bar hvor solidaritetsaktivister kan møte andre i et uformelt miljø. Denne typen fristeder finnes også i den sekulære byen Tel Aviv. Demonstrasjoner kan også være anledninger for sosial samvær og fellesskap med likesinnede. De elektroniske nettverkene og sosiale medier gir stadig flere muligheten til å skape virtuelle fellesskap hvor folk kan kommunisere, dele tanker og finne støtte, selv om dette skjer over internett.

Det er også små seire som gir energi – en enkel ting som å hjelpe en pågrepet palestiner med å komme hjem, er for mange en kilde til styrke. Når man møter slike personer, blir man ofte fylt med ny energi og håp, til tross for de enorme utfordringene de står overfor. Men det er viktig å erkjenne at mange israelske aktivister blir utbrent. De gir så mye av seg selv til kampen at deres personlige og profesjonelle liv lider, og når de konkrete resultatene er små og ofte ubetydelige sett i lys av den større konflikten, er det ikke overraskende at mange gir opp.

Den utholdenheten, viljen og den moralske styrken som solidaritetsaktivister besitter, er bemerkelsesverdig. De fleste israelske aktivistene vil beskrive seg selv som sekulære jøder, men mange av dem identifiserer seg med utsagnene fra en aktivist fra Rabbis for Human Rights: "Hva holder meg oppe? Kanskje det er som å flytte dekkstoler på Titanic, men noen endringer har skjedd. I jødedommen sier vi ‘Redder du ett liv, redder du hele verden’. Vårt arbeid på mikronivå vil ikke forandre alt, men det er viktig at vi spiller vår rolle og har tro på Gud eller hva som enn måtte være, at tingene beveger seg og du vet aldri hvilken effekt handlingene dine kan ha."

Det er også viktig å forstå hvordan aktivistene er i stand til å opprettholde sitt engasjement til tross for de enorme psykiske og fysiske påkjenningene de utsettes for. De er drevet av en dyp følelse av ansvar og et behov for å bidra til en bedre fremtid for palestinerne og for hele regionen. De vet at små seire, som å hjelpe noen gjennom en vanskelig tid eller få folk til å se virkeligheten, kan ha en stor langsiktig innvirkning. Samtidig er de også bevisste på at deres kamp er en del av en mye større bevegelse, som kan ta tid før den oppnår varige resultater.

Hvordan kan humanitær hjelp bidra til palestinsk motstand uten å styrke okkupasjonen?

Utbruddet av den andre intifadaen i 2000 markerte slutten på en periode i fredsprosessen, noe som førte til en dobling av utenlandsk bistand til Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – fra 500 millioner til 1 milliard dollar – for å opprettholde administrasjonen inntil fredsprosessen kunne gjenopptas. Da Hamas vant valget i 2006, ble støtten til PA stoppet, og Israel nektet å overføre tollinntektene fra palestinske varer som kom inn via israelske havner. Resultatet var en økonomisk krise, økende fattigdom og resesjon i Palestina. Internasjonale givere, særlig USA og EU, valgte å kanalisere bistand direkte gjennom president Mahmoud Abbas og Fatah, og bidro dermed til den politiske splittelsen i det palestinske lederskapet. I denne perioden ble internasjonal humanitærrett nesten oversett, selv om den fastslår at Israel som okkupasjonsmakt har ansvar for palestinernes velferd. Det er derfor et paradoks at utenlandsk bistand i realiteten opprettholder tjenester som ifølge internasjonal lov skal være Israels ansvar, og at denne hjelpen i praksis hjelper okkupasjonen til å bli mer utholdelig. Bistanden finansierer gjenoppbygging av det Israel ødelegger, og humanitær hjelp gjør det mulig for palestinerne å håndtere de grunnleggende behovene som israelske restriksjoner på bevegelse, tilgang og andre former for undertrykkelse medfører.

Historisk sett har mange humanitære organisasjoner bygget sin virksomhet på prinsipper som nøytralitet, upartiskhet og universalisme, slik det for eksempel fremgår av Røde Kors-bevegelsen. Spesielt nøytralitetsprinsippet har vist seg å være problematisk i situasjoner som i de okkuperte palestinske områdene, der en av partene systematisk bryter internasjonal lov. Mange har konkludert med at fullstendig nøytralitet er umulig, og at det i praksis betyr å overse årsakene til lidelsene. Noen organisasjoner har derfor valgt å oppgi nøytraliteten og tydelig ta stilling for rettferdighet og likhet. Man kan fortsatt være upartisk i forstand av å hjelpe ut fra behov, men ikke nøytral i forhold til maktstrukturene og årsakene bak konflikten.

Det er viktig å forstå at humanitær hjelp i en okkupasjonssituasjon ikke kan ses isolert som en teknisk eller nøytral aktivitet. Hjelpen blir en del av en politisk dynamikk, og å ignorere denne sammenhengen kan føre til at bistand utilsiktet opprettholder undertrykkelsen. Samtidig gir hjelpen livsviktig støtte til befolkningen, og styrker deres evne til å motstå press og fortsette kampen for rettferdighet. En balansegang må derfor finnes, hvor humanitær innsats kobles til en forståelse av okkupasjonens struktur og folkeretten. Dette krever også en kritisk holdning til hvordan internasjonal bistand kanaliseres, og hvilke politiske konsekvenser dette har. Å erkjenne okkupasjonens rolle som kilden til palestinsk lidelse er avgjørende for å utvikle strategier som ikke bare lindrer nød, men også styrker mulighetene for en varig og rettferdig fred.