Hvordan Donald Trump Gjorde "Exceptional Me"-Strategien Til Sin Egen

Trump fremstiller sine kritikere—fra demokrater og journalister til "Never Trumpers"—som "folkets fiender", som prøver å undergrave det amerikanske demokratiet ved å utfordre hans makt. For Trump er enhver som våger å kritisere ham, faktisk å kritisere selve landet og det amerikanske folk. For ham er han og nasjonen ett og det samme. Denne boken har som mål å belyse de ulike aspektene ved denne unike retoriske tilnærmingen til amerikansk unntakstilstand.

For å forstå opprinnelsen til denne taktikken, begynner vi med en diskusjon om de historiske røttene til ideen om amerikansk unntakstilstand og hvordan den har utviklet seg til et enormt politisk stridspunkt i den moderne politiske epoken. Deretter, for å oppnå en grundig forståelse av "Exceptional Me"-strategien, gjennomgår vi en detaljert analyse av Trumps kampanjer og presidentkommunikasjon, helt fra før han annonserte sitt presidentkandidatur i 2015. Vi fokuserer spesielt på de politiske kontekstene der hans strategi ble benyttet, og hvorfor den har hatt stor gjennomslagskraft blant en betydelig del av den amerikanske befolkningen.

For å illustrere hvordan Trump skiller seg fra sine forgjengere, gir vi også sammenlignende bevis på hvordan andre presidentkandidater og presidenter tradisjonelt har brukt språket om amerikansk unntakstilstand i sine offentlige uttalelser. Vi dokumenterer også hvordan "Exceptional Me"-strategien har utviklet seg i den amerikanske politiske kroppen siden Trump tiltrådte som president. Spesielt ser vi på hvordan konservative stemmer i Kongressen og i høyreorienterte medier aktivt har forsterket hans strategi, og hvordan demokrater har forsøkt å motvirke den—et tydelig eksempel på dette er Bernie Sanders’ slagord "Not Me. Us."

Denne tilnærmingen skiller seg radikalt fra tidligere politiske tradisjoner i USA, der ideen om amerikansk unntakstilstand ble brukt til å fremme en kollektiv nasjonal identitet og moral. For Trump er det ikke et kollektivt fellesskap som skal fremmes, men en sentralisert, personlig ideologi hvor han selv står i sentrum. For å forstå denne strategien er det viktig å se på hvordan Trumps bruk av unntakstilstanden i hans kommunikasjon med folket har utviklet seg over tid. Den er ikke bare et retorisk verktøy, men en form for politisk praksis som søker å etablere et autoritært forhold mellom leder og folk.

I tillegg er det viktig å forstå hvordan den politiske eliten i USA har reagert på denne strategien. Mens Trump har brukt retorikk om amerikansk unntakstilstand for å bygge sin egen maktbase, har han også klart å polarisere offentligheten ved å presentere kritikk av ham som en trussel mot nasjonen som helhet. Dette har ført til et skifte i hvordan politiske debatter utformes—kritikk er ikke lenger et uttrykk for demokratisk diskusjon, men en handling som undergraver hele nasjonens integritet.

Et annet viktig aspekt ved Trumps "Exceptional Me"-strategi er hvordan den har blitt møtt med både motstand og støtte. Demokratiske krefter har prøvd å motvirke denne strategien ved å sette frem en alternativ visjon av nasjonal enhet og solidaritet, mens konservative har forsterket den for å bygge videre på en nasjonalistisk agenda. Den politiske polariteten i USA har aldri vært tydeligere, og Trumps strategi har vært en nøkkelfaktor i denne utviklingen.

Selv om "Exceptional Me"-strategien har vært kontroversiell og har ført til en økt politisk splittelse, kan vi ikke nekte for dens effektivitet i å appellere til store deler av den amerikanske befolkningen. Trumps retorikk har lykkes i å bygge en lojal tilhengerskare som ser på ham som en beskytter av nasjonens interesser mot en korrupt politisk elite og eksterne trusler. Dette har også skapt en ny dynamikk i hvordan amerikansk unntakstilstand oppfattes, hvor det ikke lenger handler om et kollektivt nasjonalt ideal, men om en person som påberoper seg å være selve symbolet på det som er eksepsjonelt med Amerika.

Trumps strategi har ikke bare hatt konsekvenser for hans eget politiske liv, men har også potensielt endret hvordan kommende generasjoner av politikere vil benytte retorikken om amerikansk unntakstilstand. Dette er et viktig tema for fremtidens politiske landskap i USA, da det kan påvirke hvordan nasjonal identitet og politikk utvikles i en tid hvor politisk polarisering er på sitt høyeste.

Hvordan Trump Beholdt Sin Politikk og Forandret Narrativet Etter Valgnederlaget

Trump, som fortsatt presenterte seg selv som en outsider, anklaget den politiske eliten for å forsøke å gjenoppta makten «med alle midler». Han fremholdt seg selv som den eneste som kunne redde Amerika, og han satte sin egen prestasjon, i særlig grad økonomisk vekst, på en piedestal. Selv om mange eksperter og meningsmålinger pekte på et klart tap for Trump, og en tydelig støtte for den demokratiske kandidaten Joe Biden, fikk han fremdeles massiv oppslutning blant sine lojale tilhengere. Trump hadde på sett og vis lykkes i å utvide sin politiske base. Etter valget i november 2020, hvor han tapte, begynte han å presentere tapet som en slags triumf. Med «72 millioner stemmer», som han påpekte flere ganger, hevdet han å være den mest elskede presidenten i USAs historie, selv etter å ha tapt.

Denne tilnærmingen ble kjent som «Exceptional Me»-strategien – en strategi hvor Trump fremstiller seg selv som den ubestridte, eksepsjonelle lederen, en helt for det amerikanske folket. At han tapte valget var bare et mindre hinder, en mulighet for å formidle en ny versjon av virkeligheten til sine tilhengere. I denne nye versjonen av historien var det de som stemte på ham som representerte «de ekte amerikanerne», og deres stemme var den eneste som betydde noe. I hans verden var det kun de som støttet ham som ble ansett som «sanne» amerikanere, og dette ble en av de bærende elementene i hans post-valg narrativ.

For Trump, som alltid har vært mer en kampanje-figur enn en tradisjonell president, var det mulig at det å tape valget faktisk kunne være det beste som kunne ha skjedd. Uten den tvangstrøyen som et nytt presidentembete ville innebære, kunne han bruke de neste årene på å dra rundt i landet, holde store valgkamparrangementer og opprettholde sin status som en maktfigur i amerikansk politikk. Det ville også gjøre det lettere for ham å samle sine tilhengere til å utfordre et valgresultat som han var dypt misfornøyd med.

Leseren bør forstå at Trumps styrke ligger i hans evne til å skape et narrativ som resonnerer dypt med hans tilhengere, uavhengig av objektive realiteter. Dette er en viktig påminnelse om hvordan politiske kampanjer kan bruke retorikk for å omforme virkeligheten. Trumps vedvarende popularitet og hans evne til å mobilisere folk, selv etter et nederlag, viser at ideologi og personlighet kan være sterkere enn politiske fakta i dagens medielandskap. Den såkalte «Exceptional Me»-strategien kan derfor bli sett på som et læringspunkt i hvordan politikk, populisme og personlig merkevarebygging smelter sammen på en ny måte.

I det lange løp er det avgjørende for leseren å forstå at denne strategien ikke bare handler om en enkelt valgkamp, men om en politisk kultur som har blitt mer personlig og narrativt drevet. Trump har vært med på å forandre hvordan politiske historier blir fortalt, og hans innflytelse vil trolig vedvare i lang tid, enten han er en aktiv politisk figur eller ikke.