Hvordan påvirket Trump-tiden Australias forhold til Kina og USA?

Forholdet mellom Australia, Kina og USA gjennomgikk betydelige endringer under Trump-administrasjonen, med klare konsekvenser for australsk utenrikspolitikk. I denne perioden falt australsk offentlig oppfatning av Kina dramatisk, hvor et flertall begynte å se Kina som en sikkerhetstrussel snarere enn en økonomisk partner. Dette endret Australias strategiske posisjon og styrket samtidig båndene til USA, særlig drevet av et felles syn på Kina som en utfordring.

I de tidlige dagene av Biden-administrasjonen tok Morrison initiativ til å fremme Kinas utfordringer på G7-toppmøtet, hvor han fikk solid støtte fra vestlige ledere. Dette ble understreket av USAs nasjonale sikkerhetsrådets topp Asia-ansvarlige, Kurt Campbell, som lovet at USA ikke ville forlate Australia alene i møte med Kinas økende press.

Trump og Kina hadde en innledende fase preget av tilsynelatende samarbeid. I 2017 møttes de to presidentene på Trumps Mar-a-Lago-resort i Florida, hvor Trump la vekt på at USA lenge hadde blitt urettferdig behandlet i handel med Kina. Samtidig forsøkte han å presse Kina til å påvirke Nord-Korea i spørsmål om atomvåpen. Den tilsynelatende varme tonen kulminerte i et gjensidig besøk og hyllester, med Trump som uttrykte stor personlig sympati for Xi Jinping.

Likevel utviklet tonen seg raskt til konflikt. Trump endret gradvis holdning og ble overbevist om at Kina hadde ansvar for spredningen av koronaviruset, noe som ytterligere forverret relasjonene. Selv om det ble inngått en fase én-handelsavtale i januar 2020, falt denne fra hverandre som følge av pandemiens økonomiske konsekvenser. Trump krevde etter hvert at Kina skulle stilles til ansvar for sin håndtering av utbruddet, noe som eskalerte spenningene.

Politisk fikk Covid-pandemien store konsekvenser for Trump, som i analysene fra valget i 2020 kunne ha vunnet dersom pandemien ikke hadde inntruffet. Hans harde retorikk mot Kina knyttet til viruset og bruddet på handelsavtalen var nært knyttet til hans politiske skjebne. Dersom Trump skulle komme tilbake som president i 2025, vil det være sannsynlig at han intensiverer presset på Kina for å rette opp i det han oppfatter som urettferdigheter.

For Australia betyr denne dynamikken at landet må navigere forsiktig mellom de to stormaktene. Samtidig som forholdet til USA styrkes, blir det avgjørende å håndtere Kinas innflytelse på en måte som beskytter australske interesser uten å eskalere konflikter unødvendig.

Hvordan Trump Brøt Med Global Handelsorden: Populisme og Proteksjonisme i Økonomisk Politikk

Donald Trump fikk i løpet av sin tid som president både ros og kritikk for sin radikale økonomiske politikk, som ofte ble preget av populistiske og proteksjonistiske tendenser. Han presenterte seg som en mesterforhandler, en figur som skulle redde arbeidsplassene i Amerika og bringe økonomisk vekst tilbake til de folkelige lagene i samfunnet. Hans retorikk og politikk handlet i stor grad om å styrke USA gjennom å innføre tollsatser og redusere avhengigheten av internasjonale handelspartnere. Dette skapte en dyp splittelse i den globale økonomien og utfordret etablerte ordninger som hadde vært dominerende i flere tiår.

Trump gikk inn i 2020-valgkampen med et økonomisk bilde som han mente ville appellere til både arbeiderklassen og minoriteter. Arbeidsledigheten var på et historisk lavt nivå, medianhusholdningsinntekten hadde steget, og økonomien hadde hatt en stabil vekst frem til pandemien. Han kunne fremheve at arbeidsplasser var kommet tilbake til amerikanske industrisektorer, og at han hadde skapt en økonomisk oppsving som var til fordel for alle amerikanere, inkludert afroamerikanere og latinamerikanere. Trump så på sine skattelettelser, spesielt gjennom Tax Cuts and Jobs Act, som en av sine viktigste suksesser.

Skattelettelsene Trump innførte i 2017 var en betydelig reduksjon i skattesatsen for både enkeltpersoner og selskaper. Selv om dette førte til en økning i statens underskudd, var Trump komfortabel med høyere statsgjeld, et resultat av hans erfaringer med konkursene som hadde rammet hans egne virksomheter tidligere. Dette økonomiske eksperimentet, som delvis var basert på å stimulere vekst gjennom lavere skatter, var et klart brudd med tidligere økonomiske modeller som hadde fremmet lavere tollsatser og globalisering.

En annen sentral del av Trump sin økonomiske politikk var hans angrep på internasjonal handel. Med slagordet "America First" ønsket han å eliminere handelsoverskudd i andre land, spesielt Kina. Trump mente at USA hadde blitt utnyttet av handelspartnere, og han introduserte en rekke tollsatser som rammet ulike produkter fra Kina, fra solcellepaneler til biler og teknologi. Den mest markante konflikten var handelskrigen med Kina, som var en av de viktigste politikkene under hans presidentperiode. Selv om det ble inngått en midlertidig avtale før pandemien brøt ut, og Kina forpliktet seg til å kjøpe amerikanske varer, førte handelskrigen til høye kostnader for både amerikanske forbrukere og produsenter. Mange amerikanske bedrifter betalte milliarder i toll for å importere kinesiske varer, mens bønder i USA mistet betydelige markeder for sine produkter i Kina.

I tillegg til sine handelskriger, utfordret Trump de internasjonale organisasjonene som ble etablert etter andre verdenskrig for å fremme global samarbeid. FN, NATO, Verdens handelsorganisasjon (WTO), EU og flere andre organisasjoner fikk gjennomgå under Trump-administrasjonen. Trump stilte spørsmål ved effektiviteten og relevansen til disse institusjonene i en verden som hadde endret seg betydelig etter den kalde krigen. Hans isolasjonistiske, nasjonalistiske politikk forlot verden i en tid med usikkerhet, der globaliseringens rolle som en drivkraft for økonomisk vekst ble mer og mer tvilsom.

Denne tilbakeslaget mot global handel har fått langt større konsekvenser enn bare USA og Kina. Trump sitt angrep på frihandel har påvirket økonomiske strategier på tvers av kontinenter. I Australia, for eksempel, var Trump-administrasjonen et direkte press for den australske økonomien, som ble ekskludert fra Trans-Pacific Partnership (TPP). Dette var et handelsavtale som skulle åpne dørene for økonomisk samarbeid i Stillehavsregionen, men Trump avviste dette umiddelbart etter at han tiltrådte. Dette etterlot Australia i en sårbar posisjon, spesielt i forhold til handel med USA.

En viktig konsekvens av Trumps politikk er at det har satt spørsmålstegn ved de økonomiske og politiske ordningene som har eksistert i flere tiår. Kan verden fortsatt stole på et økonomisk system som er bygget på samarbeid mellom nasjoner, eller vil vi se en mer fragmentert verden, der hver nasjon handler i sitt eget selvinteresse? Trumps økonomiske politikk kan ses som en katalysator for disse endringene, der nasjonalisme og proteksjonisme vinner frem på bekostning av globalt samarbeid.

Hva kan endringene i valgkampfinansiering og åpenhet bety for Australiens demokratiske fremtid?

I det australske politiske systemet har det lenge vært tillatt at store summer brukes på valgkampanjer uten nødvendigvis å bli offentliggjort på en rettidig måte. Under valget i 2022 investerte ti uavhengige kandidater, mange av dem kvinner som var en del av Teal-bevegelsen, hele 12,2 millioner australske dollar i kampanjene sine. Av disse midlene kom nesten 5 millioner dollar fra Climate 200, en miljøgruppe som ble ledet av Simon Holmes à Court, og som samlet inn 13 millioner dollar i løpet av valgsyklusen. Men disse midlene ble ikke avslørt før flere måneder etter valget, noe som reiser spørsmål om åpenhet og ansvar i valgkampene.

På samme måte, i 2016, ble det kjent en måned etter valget at statsminister Malcolm Turnbull hadde donert 1 million dollar til sitt partis valgkamp, en donasjon som han først bekreftet i fullstendig omfang, 1,75 millioner dollar, i 2017. Dette illustrerer et mønster der store politiske donasjoner blir offentlig kjent først etter at valget er over, og det reiser viktige spørsmål om innflytelse og integritet i valgprosessen.

En grundig offentlig regnskapsføring og avsløring av alle donasjoner, enten de kommer fra selskaper, fagforeninger, lobbyer eller aktivister, ville vært av stor interesse for den australske befolkningen. Velgerne har rett til å vite hvem som støtter kandidatene på stemmesedlene før de går til valgurnene. Slike avsløringer ville bidra til at velgerne kan ta mer informerte beslutninger om hvilke kandidater som fortjener deres stemme, og i hvilken grad politiske donasjoner kan påvirke kandidatens politikk og beslutningstaking.

Det er ingen grunn til at politiske bidrag ikke kan gjøres tilgjengelige umiddelbart. Australske borgere kan få tilgang til sine banktransaksjoner online nesten umiddelbart etter at de har brukt sitt kredittkort. Derfor burde det være fullt mulig å offentliggjøre kampanjebidrag på samme dag som de blir mottatt. To enkle reformer ville kunne forhindre at Australia går videre på veien mot "dark money" som undergraver valgintegriteten. Først, bør grensen for offentliggjøring av bidrag reduseres til 1000 dollar, justert for inflasjon. For det andre bør det kreves at alle kampanjebidrag blir offentliggjort innen 24 timer etter at de er mottatt.

Ved å implementere disse reformene kan Australia unngå at valgene blir undergravd av skjulte innflytelseskanaler som kan manipulere velgerne bak kulissene. Dette vil også bidra til å sikre at demokratiske prosesser forblir åpne, transparente og rettferdige.

I tillegg er det viktig å anerkjenne at finansiering av valgkampanjer er et område som kan ha dype konsekvenser for demokratiets kvalitet. Når store aktører, som multinasjonale selskaper eller internasjonale aktører, kan legge betydelige økonomiske ressurser i en kampanje, kan det føre til en skjevvridning av representasjonen. Dette skaper muligheten for at politikere blir mer ansvarlige overfor de som bidrar økonomisk, enn overfor velgerne som faktisk avgir sin stemme på valgdagen.

I et land som Australia, som har et sterkt og uavhengig valgvern, er det viktig at innbyggerne forstår hvordan politisk finansiering kan påvirke de beslutningene som tas på vegne av nasjonen. En viktig del av å beskytte demokratiets integritet er å sikre at det ikke finnes skjulte aktører med uforholdsmessig mye makt til å påvirke valgutfallet. Det er derfor ikke bare en moralsk nødvendighet, men en demokratisk forpliktelse å gjøre alle politiske donasjoner synlige og tilgjengelige for offentligheten i sanntid.