Nixon valgte bevisst å unngå Goldwaters åpne tilnærming til Deep South, og dermed slapp han å identifisere seg med George Wallaces appell til hvite rasister, «states’ rights» og sørstatsstolthet. Ved å distansere seg fra Sørens eksplisitte rasepolitikk kunne han i stedet holde seg til økonomiske formuleringer som appellerte til moderate velgere i nord. Han angrep aldri Brown-dommen eller borgerrettslovene fra 1964, men kritiserte dommere og byråkrater som ønsket å gå lenger enn det formelle prinsippet om rase- likhet, og som søkte å løse utfordringer som utdanning, sosial isolasjon og arbeidsledighet gjennom bussing og åpne bomiljøer.

De banebrytende borgerrettslovene fra 1964 og 1965 innebar en skjult forpliktelse fra føderal side til å støtte tiltak som truet grunnvollene i sørstatenes segregeringssystem. Men de utfordret også hvite privilegier i arbeids- og boligmarkedene over hele landet. Byggebransjen ble et tydelig eksempel. Selv om affirmative action ikke ble et viktig splittende tema for Republikanerne før etter Nixon, førte kravene fra borgerrettsorganisasjoner om at svarte skulle ansettes på byggeplasser til sterk motstand fra hvite arbeidere nasjonalt. Med økonomiens overgang fra industri til finans, forsikring og eiendom, minket produksjonsjobbene, og hvite urbane arbeidere samlet seg for å beskytte sine jobber og krevde fagforeningsvern mot svarte arbeidstakeres frammarsj. Kampen for trygge, godt betalte byggejobber gikk hånd i hånd med forsvaret av boligverdier – et sentralt tema for arbeiderklassens hvite motstand.

De mange årene med opprør i byene på midten av sekstitallet, og de affirmative tiltakene som fulgte, som dommerkontrollert bussing og press for åpne bomiljøer, rystet mange nabolag i landet. Wallace tiltrakk seg en stor gruppe nordlige hvite arbeidere og småborgerskap, og Nixon kunne bygge videre på dette. Historisk segregerte mønstre i arbeidsmarked, skoler og boliger ble under kontinuerlig angrep i nordlige byer, og det borgerrettslige oppgjøret delte Demokratene i to: borgerrettsorganisasjonene mot en stadig mer fiendtlig hvit befolkning. Nixon var rask til å utnytte denne situasjonen. Ved å rette angrep mot «late, selvopptatte og uordentlige» var det lett å rette kritikk mot de som krevde endring, men som ikke ville gjøre militærtjeneste, arbeide hardt eller «spille etter reglene».

Volden som raste i byer som Newark, Detroit, Minneapolis, Chicago og Harlem, sammen med mindre steder som Plainfield i New Jersey, førte til at millioner av middelklassehvite tydelig markerte at de ikke ønsket å betale skatt for å støtte «utakknemlige» svarte. Videre tiltak for å rette opp i raseulikhet møtte sterk hvit motstand. Midt i dette utviklet en ung republikansk medarbeider, Kevin Phillips, en innsiktsfull analyse av det «nye republikanske flertallet». Ifølge Phillips vinnes amerikanske valg ved å fokusere på velgernes nag og fiendtlighet – ikke på abstrakte ideer, framtidshåp eller nostalgiske forestillinger. «Hvem hater hvem» er kjernen, og Phillips mente at Wallace hadde rett i sin pessimistiske vurdering av landet, selv om han overdreide.

Phillips pekte på at rase-, etniske og regionale motsetninger lenge hadde vært selve ryggmargen i USAs politiske historie, der vellykkede koalisjoner hadde oppstått ved å plassere seg på side med den hardtarbeidende, mainstream middelklassen mot de «rike og arrogante». Historisk sett hadde populisme vært en demokratisk kraft som utfordret elitene til fordel for utnyttede bønder og arbeidere, men nå hadde populismen blitt en defensiv middelklasseideologi som ønsket stabilitet framfor redistribusjon. Heltene var nå skattebetalende, eiendomseiende «middle Americans», mens fiendene var farlige svarte og nedlatende liberale eliter.

Phillips argumenterte videre for at Demokratene hadde begått en fatal feil ved å støtte borgerrettsrevolusjonen, og dermed svekket sin New Deal-koalisjon. Han pekte på en ideologisk splittelse: «Great Society»-programmene hadde beveget Demokratene fra å kreve skatter fra de få til fordel for mange (New Deal), til å kreve skatter fra mange til fordel for få (Great Society). Denne bevegelsen skapte motstand i Sør, Vest og blant katolske nabolag i New York, og særlig blant velstående demokrater som ikke ønsket at deres skattepenger skulle gå til programmer som ikke tjente dem.

Wallace hadde forstått dette, men Republikanerne var bedre posisjonert til å utnytte det. Nixon rettet sin kampanje mot konservative hvite forsteder, og forsto at Demokratisk sosial ingeniørkunst nå var uakseptabel for mange hvite i nord. En ny politisk allianse ble mulig på grunn av demografiske endringer: Sørstats-svarte flyttet til nordlige byer, og mange hvite flyttet ut. «Svarteproblemet» ble et nasjonalt problem som bidro til splittelsen av New Deal-koalisjonen. Den nye koalisjonen skulle bygge på hvite velgere i urbane etniske miljøer og forstadsmoderater, og fylle det tomrommet Demokratene ikke klarte å adressere. Liberale som tidligere støttet utgifter til jordbruk, utdanning og sosiale programmer, hadde fjernet sin støtte til hvite fattige, noe som utløste en reaksjon som viste seg tydelig i 1968.

Det er viktig å forstå at denne utviklingen ikke bare handler om rasekonflikt i Sør, men om en nasjonal omveltning der sosiale, økonomiske og demografiske faktorer sammen skapte en politisk transformasjon. For å forstå denne epoken er det essensielt å erkjenne hvordan økonomisk usikkerhet, sosial uro og demografiske endringer samvirket med rasemessige spenninger, og hvordan politikere som Nixon manipulerte dette for å bygge en ny velgerbase. Det viser også hvordan identitetspolitikk og klassepolitikk smeltet sammen, og hvordan politiske strategier ofte bygger på å utnytte frykt og misnøye framfor idealisme eller visjoner om rettferdighet.

Hvordan Ronald Reagan utnyttet rasisme og økonomisk nød for å omforme amerikansk politikk

Reagan satte ut på en klar politisk agenda, der han fremmet ideen om statenes rettigheter og individets frihet, samtidig som han kritiserte føderal inngripen i det som burde vært lokale og statlige saker. Han hevdet at makten som skulle vært i hendene på statene og lokalsamfunnene hadde blitt overført til føderale myndigheter, og hans mål var å gjenopprette denne balansen. Denne retorikken resonnerte sterkt i Sørstatene, hvor minnet om borgerrettsbevegelsen og dens kontroversielle virkninger på hvite sørlendingers livsstil fremdeles var ferskt. Reagan forsto at han måtte takle Sørens historiske bånd til New Deal, en serie av sosiale og økonomiske programmer som ga økonomiske fordeler til regionen, men som også var assosiert med en ideologi som ble ansett som progressiv.

Reagan var ikke alene om å søke etter løsninger på de økonomiske problemene som herjet USA på 1970-tallet. Økonomisk stagnasjon og inflasjon – kalt stagflasjon – hadde skapt et dypt økonomisk og politisk røre. Løsningene fra det tradisjonelle Keynesianske systemet, som tidligere hadde vært ansett som svaret på økonomiske kriser, viste seg utilstrekkelige. Reagan utnyttet denne krisen ved å bruke en enkel forklaring: Regjeringen brukte for mye penger. Dette ble hans bærende argument for å rasere New Deal og redusere statens innflytelse på økonomien.

I en tid der inflasjonen herjet og arbeiderklassen led, fremsto Reagan som en lysglimt i et hav av politisk usikkerhet. Han bygde sin politiske kampanje rundt ideen om at å redusere statens rolle i økonomien, kutte skatter, og omstrukturere sosialpolitikken ville skape vekst og velstand for alle. I motsetning til den etablerte politiske eliten, som hadde omfavnet økonomisk innstramming og deregulering, tilbød Reagan en alternativ visjon der privat sektor og individuell frihet skulle styre samfunnets fremtid.

Men i denne tilsynelatende økonomiske kampen var det underliggende et mye mørkere motiv. Reagan og hans rådgivere forsto at for å vinne over det demokratiske hegemoniet, måtte de appellere til den hvite, middelklasse befolkningen som følte seg truet av et mer diversifisert Amerika. Reagan var tydelig i sine meldinger til denne velgergruppen: de skulle ikke være redde for endring, men omfavne en tilbakevending til "tradisjonelle verdier". Hans tale i Philadelphia, Mississippi, et sted med en blodig historie knyttet til borgerrettsbevegelsen, markerte starten på en politisk strategi som skulle appellere til de som motarbeidet sivile rettigheter, og han gjorde dette ved å understreke statens rolle og individuelle rettigheter på bekostning av føderal makt.

Reagan forlot aldri sitt kjernebudskap, selv når han manipulerte rasistiske undertoner i sitt politiske budskap. Hans forkjærlighet for de tradisjonelle verdiene ble ikke bare sett som et forsvar for et økonomisk system, men også som et middel for å hindre politiske fremdrift for de marginaliserte. Hans forkjempelse for lavere skatter og mindre statlig innblanding var på mange måter en politisk forkledning for å opprettholde status quo, særlig i spørsmål om rase og økonomisk ulikhet.

Gjennom å integrere sosialt konservative temaer som anti-abort, forsvar av kjernefamilien og patriotisme, ble Reagan en sentral figur i den fremvoksende høyrefløyen. Dette var ikke bare et økonomisk eller politisk prosjekt; det var en kulturell bevegelse som kombinerte økonomisk ulikhet med kulturelle kamper. Reagens språk og politikk utnyttet frykten som mange hvite velgere følte overfor sosiale endringer som ble drevet frem av borgerrettsbevegelsen og føderal lovgivning.

Det som er essensielt å forstå for leseren er at Reagan ikke bare var en økonomisk reformator. Han var også en mester i å bruke kulturkamp og rasepolitikk som strategiske verktøy for å samle støtte. Reagan forsto at den økonomiske usikkerheten kunne omformes til et politisk verktøy som appellerte til frykten for endring og til et sterkt ønske om å bevare gamle maktstrukturer, spesielt i et land som hadde opplevd betydelige demografiske endringer.

Den høyreorienterte bølgen som Reagan reiste på, var ikke en tilfeldighet. Det var et svar på den økonomiske krisen, men det var også et svar på en sosial revolusjon som hadde utfordret etablerte normer og maktforhold i det amerikanske samfunnet. Reagan forlot en arv av høyreorientert populisme som i dag er et fundament i amerikansk politikk. Det var et resultat av en bevisst og strategisk politikk som i stor grad formet det politiske landskapet i USA i flere tiår etter hans presidentperiode.

Hvordan Trump Forandret Det Republikanske Partiet og Forholdet Til Rasepolitikk

Med rasistisk animus og hat mot innvandrere som plattform, begynte Donald Trump sin vei til presidentembetet, samtidig som han omformet det Republikanske Partiet (GOP) til noe som brøt med mye av dets tidligere identitet. Selv om Republikanerne alltid hadde vært villige til å utnytte rasemessige skiller for politisk gevinst, hadde selv de mest konservative medlemmene en visjon om et inkluderende medborgerskap som nådde på tvers av rase, religion og etnisitet. Trump gikk videre og angrep den langvarige innsatsen for å forme et omfattende demokrati. Han tok et steg bort fra en implicit forståelse som i mange tiår hadde vært en del av republikansk ideologi og gikk i stedet til frontalangrep på grunnleggende rettigheter som tidligere var ansett som universelle.

Den amerikanske borgerkrigen og den fjortende grunnlovsendringen var nødvendige for å oppheve den eksplisitte antagelsen om at slaver og deres etterkommere ikke var i stand til å leve sammen med hvite mennesker under forhold med frihet og likhet. Dred Scott-dommen, som fastslo at folk «av den afrikanske rasen» ikke var borgere, verken som slaver eller frie, fikk sitt moderne ekko i Donald Trumps MAGA-løfte. Hans valgkampanje i 2016 ble et slags forsinket gjennombrudd for den rasistiske trenden som hadde vært til stede i amerikansk politikk. Dette ble et slag for de som hadde håpet at slike tendenser ikke skulle få fotfeste igjen i det 21. århundre.

Historien om hvordan Trump og hans støttebase kom til å dominere GOP, begynner på 1960-tallet. Det Republikanske Partiet så en mulighet til å vinne valg i kjølvannet av at de nasjonale Demokratene brøt med sitt solide fundament ved å støtte borgerrettighetsbevegelsen. Dette førte til et massivt eksodus av hvite Sørstatsvelgere. Republikanerne inntok snart rollen som talsmenn for denne misfornøyde, hvite befolkningen. Barry Goldwater var den første til å erklære dette skiftet med sin motstand mot borgerrettighetsloven i 1964, og han vant støtte i de dype sørstatene og i Arizona – de eneste statene han vant dette året.

Selv om mange håpet at Goldwater-kampanjen var slutten på høyresidens harde linje, skulle denne tiden vise seg å være starten på en politisk kursendring. George Wallace og Richard Nixon viste hvordan en populistisk konservatisme, farget av raseproblematikk, kunne oppnå nasjonal suksess. Nixon utnyttet spenningene mellom svarte og hvite arbeiderklasser, og hans politikk i forhold til de tidligere Alliansene som Demokratene hadde bygget, førte til nye politiske landskap.

Gjennom hele 1960- og 1970-tallet ble det åpenbart at den borgerrettslige bevegelsen ikke bare handlet om formell likhet, men også om å gjøre substansielle sosiale og økonomiske endringer. Dette var en tid med motstand mot busing, åpen boligpolitikk og affirmative actions programmer, og det var under denne perioden at GOP begynte å utnytte hvite velgeres økonomiske og kulturelle usikkerheter. Denne usikkerheten, i kombinasjon med frykt for kriminalitet og uro i byene, førte til et sterkere grep om de lavere sosioøkonomiske gruppene i USA, som begynte å støtte det Republikanske Partiet, som utvilsomt var i ferd med å bevege seg bort fra sitt tidligere engasjement i borgerrettighetsbevegelsen.

Reagan-administrasjonen spilte en betydelig rolle i å utvikle den økonomiske ideologien som kom til å definere GOP i årene etter. Regan appellerte til de hvite arbeiderklassene, og hans retorikk om anti-statism og konservativ økonomi var et smilende ansikt på en politikk som i realiteten favoriserte de rikeste. Reagan ønsket å avvikle velferdsstaten og desentralisere den amerikanske økonomien, men han gjorde dette på en måte som aldri eksplisitt angrep de borgerrettslige gevinstene som ble oppnådd på 1960-tallet. Mens Reagan forsvarte formal likhet, ble det også en usynlig politikk for å sikre privilegiene til de hvite arbeiderklassene, som ble fremstilt som de virkelige ofrene i en land preget av kriminelle, mindreverdige minoriteter og parasittiske eliter.

Dette var fundamentet for Trumps politiske reise. Gjennom sin retorikk om økonomisk usikkerhet og fiendebilder av innvandrere og minoriteter, greide Trump å overvinne et svekket Republikansk parti som tidligere hadde avvist rasistiske appeller for politisk gevinst. Trumps politiske linje var den samme som tidligere administrasjoner hadde fulgt, men han brøt med den tradisjonelle republikanske holdningen om å opprettholde et formelt, nasjonalt medborgerskap. Hans politikk er ikke bare et resultat av økt økonomisk ulikhet, men er også en direkte videreføring av ideene som ble skapt på 1980-tallet under Reagan, og som har vokst sterkere i takt med den økende radikaliseringen av den amerikanske høyresiden.

Trumps valgkampanje og hans etterfølgende presidentskap er et eksempel på hvordan økonomisk ulikhet og rasepolitikk har blitt sammenflettet i det moderne GOP. Denne utviklingen viser hvordan politiske strategier som er bygget på rasehetse og økonomisk ulikhet, i dag ikke bare er et svar på det republikanske partiets usikkerhet, men også en bevisst strategi for å forene deler av den hvite middelklassen og arbeidermiljøer i kampen mot en multirasial fremtid.

Hvordan Hvite Minoritetsstyre Former Amerikansk Politikk

Den politiske strategien som har dominert en stor del av den republikanske ideologien, har i stor grad vært bygget på å appellere til hvite velgere som føler seg truet av sosiale og demografiske endringer. Dette gjelder spesielt den «rasemessige» politiske agendaen som har vokst frem de siste tiårene, og som har blitt intensifisert under Trump-administrasjonen. Når den republikanske politiske plattformen har dreid seg om skattelette for de rike, en mindre stat og kulturell konservatisme, har det vært en dyp spenning mellom partiets velgerbase, som hovedsakelig er rural, sørstatsbasert, hvit og evangelisk, og deres politiske agenda som hovedsakelig representerer de rikes interesser og store selskaper.

Trump har i stor grad kapitalisert på denne spenningen ved å bygge et retorisk fundament hvor han presenterer seg som den som kan «gjøre Amerika stort igjen». Han har angrepet det etablerte politiske systemet og malt et bilde av en nasjon i nedgang, preget av korrupt ledelse og ineffektivitet. Samtidig har han fremmet ideen om at det er hvite amerikaneres overherredømme som har vært truet, og han har lovet å bruke statens makt til å gjenopprette en sosial og politisk orden som favoriserer den hvite befolkningen. Denne appellen har i stor grad dreid seg om å fremme hvit nasjonalisme som et politisk prosjekt.

I lys av dette har den republikanske strategien blitt mer preget av etnisitets- og rasepolitiske spørsmål, noe som har ført til en skjør politisk koalisjon. Tradisjonelt har det republikanske partiet vært en allianse mellom de rike, storindustrien og den hvite arbeiderklassen. Dette har blitt forsterket ved at rase hatet og frykten for kulturelt tap har blitt brukt som et lim for å holde disse gruppene sammen. Men det er en iboende motsigelse i dette. Mens mange av partiets velgere fortsatt støtter brede sosiale og økonomiske programmer som sosialhjelp og helseforsikring, er partiets økonomiske politikk mer til fordel for store selskaper og rike individer. Dette skaper en ubalanse som blir mer og mer åpenbar. Rasepolitiske temaer kan holde koalisjonen sammen på kort sikt, men på lengre sikt kan dette skape fundamentale spenninger.

Et sentralt element som har gjort denne koalisjonen skjør, er det faktum at det republikanske partiet står i en konflikt med en del av sin egen velgerbase. Mange av velgerne som tilhører de lavere og mellomklasse hvite, er tilhengere av velferdsordninger og sosialt sikkerhetsnett som de selv nyter godt av, som for eksempel Medicare og Sosial Sikkerhet. Men i takt med at den republikanske partiet har utviklet en mer etno-nasjonalistisk agenda, har de begynt å kjempe mot mange av disse programmene. Dette viser hvordan rasepolitikk kan utvannes når den står i kontrast til de økonomiske behovene til partiets tradisjonelle velgerbase.

Samtidig har de etniske og kulturelle divisjonene i Amerika skapt et politisk landskap hvor rasepolitiske temaer blir brukt for å mobilisere velgerne. Trump og hans tilhengere har brukt frykten for det fremmede og det ukjente som et våpen for å sementere et politisk overtak, og dette har hatt en betydelig innvirkning på det politiske systemet i USA. Det er fortsatt et solidt grunnlag av velgere som er åpne for disse budskapene, og deres økende radikalisering har ført til en politisk og sosial polarisering i landet.

Men samtidig har det også vært økende motstand mot disse politiske linjene, spesielt blant yngre generasjoner og etniske minoriteter. Den amerikanske befolkningen ser i økende grad på rasemangfold og kulturell pluralisme som et positivt trekk, og det er et betydelig flertall som ønsker å gjøre noe med de eksisterende ulikhetene og rasisme i landet. Denne motstanden har vært et viktig element i de demokratiske seirene, særlig under 2020-valget, hvor en bred del av befolkningen avviste Trumps flørting med hvit nasjonalisme.

Den republikanske partiets koalisjon er derfor under stadig press. Hvis vi ser på den amerikanske befolkningen som helhet, finner vi at det er et stort flertall som støtter progressive økonomiske og sosiale programmer. Dette inkluderer saker som utvidelse av Sosial Sikkerhet, universell førskoleutdanning, billigere barnepass, miljøbeskyttelse, og progressiv beskatning. Slike programmer kan være et redskap for å bryte opp den konservative alliansen som har dominert amerikansk politikk i flere tiår, og gi arbeiderklassen og den brede middelklassen større innflytelse i politiske beslutninger.

Men denne ideen møter betydelig motstand, spesielt fra den delen av befolkningen som fortsatt er fastlåst i gamle politiske allianser som har vært bygget på rase og økonomiske interesser. Når de republikanske lederne spiller på frykten for det fremmede og kulturelle tap, er det viktig å forstå hvordan dette påvirker samfunnets politiske landskap og hvordan slike ideologier kan føre til polarisering og ytterligere fragmentering av det amerikanske samfunnet.

Hvordan Den Amerikanske Sørens Politiske Landskap Endret Seg Etter Andre Verdenskrig

Etter andre verdenskrig gjennomgikk det amerikanske samfunnet store endringer som skulle få langsiktige konsekvenser for rasemessige rettigheter og politikk, spesielt i den amerikanske sørstaten. Den raske økonomiske utviklingen i nord, drevet av massiv svart deltakelse i industrien, ga et solid fundament for borgerrettsbevegelser og fagforeninger som begynte å legge press på Washington for å bevege seg bort fra det etablerte systemet i sør. Sosialt sett var det en spenning mellom det økonomiske behovet for å inkludere svarte arbeidere i arbeidsstyrken og et politisk system som i stor grad var dominert av hvite, konservative krefter som fremdeles vernet om Jim Crow-lovene og rasesegregering.

I begynnelsen av 1950-årene begynte de nordlige demokratene å bevege seg bort fra sørens politikk. Dette skjedde i stor grad som følge av et skifte i den nasjonale økonomien og den økende politiske makten til svarte velgere utenfor sør. Endringene i sosialforsikringssystemet var et av de første tiltakene som ble gjennomført for å inkludere flere svarte amerikanere i det offentlige velferdssystemet. På samme tid begynte den føderale regjeringen å støtte flere borgerrettigheter, noe som skapte spenning mellom nordlige og sørlige politikere. De sørlige demokratene, avhengige av landbruksinteresser og handelskamre, var imot enhver form for føderal innblanding som kunne true deres system for rasesegregering.

Tragedien i Sør kunne ikke ignoreres, til tross for at nasjonen i stor grad hadde begynt å omfavne en ny økonomisk virkelighet. I motsetning til de nordlige demokratene, som begynte å ta mer progressive standpunkter på rasepolitikk, opprettholdt de republikanske motstanderne en tilnærming som var sterkt påvirket av Chamber of Commerce, forretningslobbyer og gårdsorganisasjoner. På tross av dette begynte svarte velgere utenfor sør å bevege seg mot det demokratiske partiet i større grad.

Det var i 1948 at de første tegnene på problemer dukket opp på den nasjonale politiske scenen. Da det demokratiske partiet på sitt landsmøte forpliktet seg til å fortsette arbeidet for å utrydde raseskille, reagerte de sørlige demokratene med voldsom motstand. Dette førte til dannelsen av Dixiecrat-partiet, som, under ledelse av senator Strom Thurmond, forsøkte å beskytte det etablerte rasesystemet og hindre føderale inngrep. Dette ble et dramatisk tidsskille i den amerikanske politikken.

Motstanden mot raseintegrering ble i stor grad formulert i juridiske og politiske termer, og den sørlige opprørelsen anklaget føderale myndigheter for å misbruke sin makt. I 1956 ble "Southern Manifesto" – en erklæring som protesterte mot høyesteretts kjennelse i saken Brown v. Board of Education, som krevde desegregering av skolene – skrevet av Richard Russell og Strom Thurmond. Manifestet argumenterte for at den amerikanske høyesterett hadde oversteget sine fullmakter og påtvingt et rasemessig likhetssystem som ikke var i samsvar med sørens tradisjon og livsstil. Dette ble en massiv politisk bevegelse som fikk støtte fra både senatorer og representanter i Kongressen, og som til slutt skulle legge grunnlaget for en politisk kamp som varte i flere tiår.

Uavhengig av personlige holdninger til rasespørsmål, som i tilfellet med Barry Goldwater, ble det tydelig at det republikanske partiet begynte å utvikle en mer negativ holdning til borgerrettigheter på nasjonalt nivå. Goldwater, som personlig ikke var rasist, begynte å kjempe mot føderale lover som forlot mindre rom for deltakelse for afroamerikanere i offentlig og privat liv. Hans politiske posisjonering illustrerte den politiske kryssildens kompleksitet i denne perioden, ettersom han både tok avstand fra rasesegregering og samtidig motsatte seg føderale lover som skulle hindre diskriminering i offentlige tjenester.

Republikanske politikere som Richard Nixon var, i motsetning til Kennedy, mer progressive på rasepolitikk i 1960, men deres uvilje mot å konkurrere om svarte stemmer viste den kommende splittelsen i partiet. I 1964 begynte republikanerne, representert ved Goldwater, å vende ryggen til afroamerikanske velgere, og partiet bevegde seg i retning av å bli et "hvitt" parti, noe som førte til tap av støtte blant mange etniske grupper og arbeiderklassen i nord.

Sørens politiske kontekst, hvor rasespørsmål var det viktigste drivkraften for politisk mobilisering, kom til å dominere både nasjonal og lokal politikk i mange år etter. Den vedvarende kampen om Jim Crow og rasesegregering ble ikke bare en kamp for lovgivning, men også et symbol på større kulturelle og sosiale konflikter i landet. Når den amerikanske høyesterett i 1954 bestemte at "segregering i skolene" var grunnlovsstridig, opplevde Sørens ledere det som et dypt brudd med deres sosiale og politiske system.

Det er også viktig å forstå at den politiske kampen som ble ført i denne perioden ikke kun dreide seg om institusjonelle endringer, men også om dyptgripende kulturelle konflikter. Det var ikke bare lovene som måtte endres, men også de underliggende holdningene i samfunnet. De var en kamp om identitet og kontroll over den politiske makten, som skulle forme det moderne USA på en måte som fortsatt kan merkes i dagens politiske klima.

Hvordan opprette, distribuere og skalere Azure Function Apps?
Hvordan kan effektiviteten i gassturbin-kombinasjonssystemer bidra til nullutslipp av CO₂?
Listeriose i Europa og Nord-Amerika: Risiko, Symptomer og Behandling
Hva er de grunnleggende elementene i klassisk plastisitetsteori?