Autoritære populistiske partier står overfor flere organisatoriske utfordringer som kan hindre deres fremgang, til tross for økende støtte blant velgerne. Ett av de største problemene disse partiene møter, er mangel på nødvendige ressurser og erfaring for å gjennomføre effektive valgkampanjer. Uten et solidt grasrotmedlemskap og uten tilgang til de offentlige tilskuddene som andre etablerte partier får fra statskassen, har de ofte vanskelig for å konkurrere på lik linje med mer etablerte politiske aktører. Dette er et problem for mange små partier, som mangler både finansielle midler og et sterkt organisatorisk fundament, noe som gjør det vanskelig å opprettholde en stabil tilstedeværelse på den politiske scenen.

En annen utfordring for autoritære populistiske partier er deres sårbarhet for plutselige tap av karismatiske ledere. Et typisk eksempel på dette er når Jörg Haider trakk seg fra Frihetspartiet i Østerrike i 1986. Slike lederskapskriser kan være vanskelig å håndtere, da slike partier ofte er sterkt knyttet til sine leders personlige karisma og mindre til en bredere organisatorisk struktur. Dette kan føre til intern splittelse og i noen tilfeller sammenslåing med andre grupper, noe som kan svekke deres politiske posisjon.

Resultatet av disse organisatoriske utfordringene er at, til tross for den økende støtten fra velgerne, har autoritære populistiske partier hatt begrenset suksess med å få ministerpostene i koalisjonsregjeringer. Selv om mange har konkurrert om seter i parlamentet, er det få som har klart å danne flertallsregjeringer. Dette peker på at forklaringer som kun fokuserer på etterspørselssiden, altså massestøtte blant velgerne, ikke kan forklare suksessen eller fiaskoen til disse partiene fullt ut. Vi må også vurdere tilbudssiden, særlig de institusjonelle reglene som styrer valgsystemene og parlamentariske prosesser.

Når vi ser på hvordan de tradisjonelle partiene reagerer på den økte støtten for populistiske partier, blir mønstrene i partikompetisjon viktigere. De etablerte sentrum-høyre-partiene kan enten velge å bevege seg mot populistiske posisjoner, eller de kan forsøke å isolere populistene fra eventuelle koalisjonsforhandlinger. Et eksempel på det første er da den nederlandske statsministeren Rutte tok en hard linje mot immigrasjon for å redusere støtten til Geert Wilders’ PVV. På denne måten kan mainstream-partiene bidra til å endre den politiske dagsordenen, selv om populistene ikke nødvendigvis vinner seter. Hvis disse partiene tar i bruk autoritær-populistisk retorikk og politikk, vil dette kunne ha langsiktige konsekvenser for regjeringsprogrammer, selv om populistene ikke nødvendigvis oppnår valgsuksess.

I dag ser vi en endring i partienes politiske plattformer, hvor økonomiske spørsmål ikke lenger dominerer i samme grad som tidligere. Fra 1950 til 2010 har de fleste vestlige demokratier opplevd en økning i vektleggingen av ikke-økonomiske temaer som sosiale og kulturelle spørsmål. Spørsmål som immigrasjon, flyktningkriser, minoritetsrettigheter og ulike kulturelle verdier er blitt stadig mer fremtredende i valgkampene. Dette skiftet har ført til en oppsplitting av det tradisjonelle venstre-høyre-spennet, hvor de økonomiske temaene gradvis har tapt terreng til fordel for mer verdibaserte og kulturelle spørsmål.

Som et resultat har partikonkurransen blitt mer kompleks og multidimensjonal. Partiene kan ikke lenger bare posisjonere seg langs en venstre-høyre-akse, men må i økende grad ta stilling til spørsmål som har med autoritarisme kontra libertarianisme, samt hvilke kulturelle verdier de støtter. I mange tilfeller vil dette innebære at partier må være villige til å tilpasse sine posisjoner for å konkurrere med populistiske bevegelser som appellerer til misnøye med etablerte politiske strukturer.

Dette skiftet i den politiske dagsordenen, fra økonomiske spørsmål til kulturelle og verdimessige konflikter, er noe som har utfordret den post-krigs politiske konsensusen i mange vestlige land. Et blikk på de politiske plattformene i vestlige demokratier mellom 1920 og 2016 viser at kulturelle spørsmål har blitt viktigere i de fleste av de landene som er sammenlignet. Det har vært en økende vektlegging av spørsmål knyttet til miljø, nasjonal identitet, multikulturalisme og tradisjonelle verdier. Dette har også ført til en fragmentering av partilandskapet, hvor gamle politiske skillelinjer har mistet sin betydning i møte med en ny bølge av politisk mobilisering rundt slike spørsmål.

Det er viktig å merke seg at den økte saliensen av ikke-økonomiske spørsmål ikke nødvendigvis betyr at økonomiske utfordringer har forsvunnet fra politikken. Økonomisk ulikhet forblir et viktig tema, og mange av de tradisjonelle “brød og smør”-sakene er fortsatt på den politiske dagsordenen. Likevel har deres relative betydning blitt svekket, ettersom de ikke lenger dominerer i partienes valgprogrammer på samme måte som tidligere.

Hvordan kan vi klassifisere politiske partier i forhold til populisme og autoritarisme?

Tradisjonelt behandles velgernes partivalg som diskrete kategorier – enten ja eller nei – men dette er teoretisk problematisk, særlig i flerpartisystemer hvor velgerne ofte rangerer preferanser: «Jeg liker X, men også Y og Z». Statistisk sett byr dette på vansker når man analyserer støtte til små partier i nasjonale utvalg, spesielt ved bruk av teknikker som betinget logit og multinomial logit, ettersom man da får for få observasjoner og for mange samvirkende betingelser, i tillegg til sterkt skjevfordelte data. Likevel er det nødvendig å kunne identifisere bestemte kategorier av partier som typiske representanter, for eksempel når man skal velge konkrete casestudier. Derfor benyttes ofte en strengere kategorisering som fokuserer på partier med høye poeng på autoritær- og populismeindeksene. Dette gjør det mulig å kartlegge europeiske partier i et bredt spekter av land, og også klassifisere presidentledere, noe som igjen bidrar til å forstå hvordan verdier omskapes til stemmestøtte for ulike partier langs disse dimensjonene.

Populisme, selv om det fortsatt debatteres, har fått en viss bred enighet i nyere forskning. Den minimalistiske definisjonen vektlegger to kjernepåstander: (i) at den eneste legitime demokratiske autoriteten kommer direkte fra folket, og (ii) at elitene i det etablerte systemet er korrupte, uten kontakt med folket og tjener egne interesser på bekostning av folkets vilje. I politisk sammenheng utfordrer populistisk retorikk legitimiteten til de mellomliggende maktstrukturene mellom borgerne og staten, som folkevalgte representanter, partier, parlamenter, domstoler, byråkrati og media. Populisme er dermed ikke en bestemt type lederskap eller en familie av partier, men et styringsspråk som kan anvendes av aktører på hele det ideologiske spekteret.

I vestlige demokratier står populisme i kontrast til pluralisme, som legger vekt på toleranse, multikulturalisme, liberale demokratiske institusjoner, maktfordeling og minoritetsrettigheter som motvekt til flertallets stemme. I ikke-demokratiske land kan populisme også utfordres av elitistiske holdninger som hevder at makten bør ligge hos én leder, en elite eller ett dominerende parti.

Populisme i seg selv dikterer ikke et sammenhengende program eller politisk innhold, men handler om hvem som har rett til å styre og hvordan legitimitet skal utøves. Det er først i samspill med andre ideologier at populisme får betydning for politiske prioriteringer. For eksempel kombineres populisme ofte med autoritære verdier, som fremmer konformitet med tradisjonelle normer, intoleranse overfor «utgrupper», krav om lojalitet og lydighet, samt styrket kollektiv sikkerhet. Populisme svekker legitimiteten til institusjonelle sjekker og balanser, noe som kan åpne døren for autoritære ledere, men dette er ikke en nødvendig sammenheng. Både populistisk retorikk og autoritære holdninger kan uttrykkes av aktører på både høyre- og venstresiden.

Når det gjelder klassifisering av partier, utfordrer populisme det tradisjonelle venstre-høyre-skjemaet. Forskningen har ofte begrenset seg til høyresidens populisme, spesielt i Europa, med begreper som «høyrepopulistisk», «radikal høyre», «ytre høyre» og lignende. Imidlertid finnes populistiske partier over hele det ideologiske spekteret, fra neoliberale markedsorienterte til sosialistiske partier, spesielt i Latin-Amerika. Der kombinerer ledere som Hugo Chávez populisme med sosialistisk politikk som økonomisk styring, omfordeling og sosial rettferdighet, og kritiserer eliters korrupsjon og utenlandsk dominans. I Europa har venstrepopulistiske partier som Podemos og Femstjernersbevegelsen i Italia vokst frem, og politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders har brukt populistisk retorikk for å kritisere økonomiske og politiske eliter.

Radikale venstrepartier i Europa har også blitt mer populistiske, og appellerer nå bredt til «folket», ikke bare til arbeiderklassen. Dermed må populisme forstås som en fleksibel diskurs som kan brukes på tvers av ideologier og politiske tradisjoner.

Det er også viktig å erkjenne at partienes plassering på autoritær–populisme-skalaen gir innsikt i dynamikker som ikke fanges opp av tradisjonell venstre–høyre-analyse. Dette gjør det mulig å forstå hvorfor partier som ellers er ideologisk svært forskjellige, kan dele lignende retorikk eller strategier.

I analysen av velgeradferd og partisystemer er det derfor avgjørende å ta høyde for at velgernes preferanser ikke er binære valg, men uttrykk for rangerte prioriteringer. I tillegg bør man være bevisst at populisme ikke i seg selv forklarer politisk innhold, men fungerer som et styringsspråk eller legitimitetsprinsipp som spiller ulik rolle avhengig av den ideologiske konteksten det brukes i.

Hvordan Glyfosat Påvirker Menneskelig Helse og Miljø: Eksponering, Risiko og Forskning
Hvordan Mikrostuktur i Al/Mg/Al Laminater Utvikler Seg Under Rullbehandling
Hvordan Konflikter og Samarbeid Former Vitenskapelige Institusjoner
Hva er betydningen av Arthurmyten for Cornwall og dens kulturarv?