I løpet av min tid på universitetet og i vitenskapelige miljøer har jeg sett hvordan personlige konflikter og ideologiske forskjeller kan påvirke både de umiddelbare forholdene mellom individer og de langsiktige strukturene innenfor akademiske institusjoner. Et spesielt minneverdig øyeblikk som satte fokus på disse dynamikkene fant sted under en hendelse i Cambridge, som omhandlet en valgkamp om lederstillingen i avdelingen for anvendt matematikk og teoretisk fysikk (DAMTP). Denne episoden belyser ikke bare de interne spenningene, men også hvordan slike konflikter kan føre til endringer i institusjonens struktur og fremtid.

I 1964, etter fem år med George Batchelor som leder for avdelingen, nådde misnøye og frustrasjon mellom fakultetsmedlemmene sitt klimaks. Batchelor, som hadde styrt mer som en byråkrat enn en akademisk leder, ble sett på som en leder som manglet den visjonen som mange mente var nødvendig for å drive avdelingen fremover. Mens hans tilnærming hadde vært effektiv på det organisatoriske plan, var det få akademiske høydepunkt som kunne vise til reelle fremskritt under hans ledelse. Fred Hoyle, som ledet opposisjonen, ønsket en større endring i hvordan avdelingen skulle drives. Hoyle mente at det var på høy tid med færre regler og mer frihet til akademiske ansatte, en mer dynamisk møteplass for ideer, og et sterkt besøkende program som kunne stimulere til samarbeid på tvers av disipliner.

Denne ideologiske forskjellen kulminerte i et valg om lederposisjonen. I stedet for å oppnå en enighet som kunne styrke avdelingen som helhet, endte det i en bitter valgkamp, som delte fakultetet. Batchelor, som hadde ledet avdelingen med en profesjonell og strukturert tilnærming, vant valget etter en godt organisert valgkamp med et klart manifest. Hoyle, på sin side, mistet muligheten til å lede, men hans kamp for en mer autonom og interaktiv forskningsenhet skulle få betydelig innvirkning på fremtiden. Selv om Hoyle ble skuffet, og hans forhold til Batchelor ble anstrengt etter valget, ble det resultatet av disse spenningene som drev ham til å fortsette kampen for å etablere et selvstendig astronomisk forskningssenter ved Cambridge.

I tillegg til de personlige konfliktene mellom de to, var det en større politisk endring på gang i Storbritannia. Ved det generelle valget i 1964 kom Harold Wilsons Labour Party til makten, og med det fulgte en politikk som favoriserte opprettelsen av flere provinsuniversiteter. Dette var et direkte svar på ønsket om å redusere Oxford, Cambridge og Londons dominerende posisjon i det britiske utdanningssystemet. Som et resultat ble flere ressurser omdirigert til de nye universitetene, og Cambridge måtte tilpasse seg en ny virkelighet, der støtte til de etablerte instituttene ble redusert til fordel for de nye.

Hoyles ideer om et autonomt astronomisk forskningssenter i Cambridge ble derfor både et resultat av hans personlige frustrasjoner og et svar på de politiske og akademiske endringene som fant sted. Han kjempet for å skape et rom der forskning kunne blomstre uavhengig av de byråkratiske hindringene som hadde preget avdelingens drift. Selv om han ikke umiddelbart fikk gjennomslag, var hans vedvarende innsats med å appellere til det britiske forskningsdepartementet (DSIR) og hans forsøk på å påvirke Tory-regjeringens politikk, en tidlig indikasjon på hvordan personlige ambisjoner og vitenskapelige visjoner kan forme akademiske institusjoner på lang sikt.

I et slikt miljø er det lett å glemme hvordan individuelle beslutninger og små handlinger kan ha stor betydning for utviklingen av vitenskapelige strukturer. Det er ikke bare de store politiske beslutningene som former fremtiden for et universitet eller et forskningssenter, men også hvordan personlige konflikter og samarbeidsvilje kan påvirke hvordan institusjoner opererer og utvikler seg. Dette er en viktig påminnelse om at vitenskapelige fremskritt ikke bare skjer gjennom de store, globale ideene, men også gjennom de små, daglige interaksjonene mellom mennesker med forskjellige synspunkter og bakgrunner.

Det er også viktig å forstå at vitenskapelig fremgang ikke alltid følger en rett linje. I stedet skjer det gjennom en konstant forhandling mellom ideer, interesser og politikk. Selv når man møter motstand, kan det føre til nye veier og muligheter. Dette bør leseren huske på når de tenker på hvordan vitenskapelige institusjoner utvikles, enten det gjelder en liten forskningsgruppe eller et større akademisk miljø. Konfliktene og utfordringene som oppstår i slike miljøer kan være vanskelige å håndtere, men de kan også være de nødvendige katalysatorene for endring og utvikling.

Hvorfor kjøpe hus i stedet for å leie? En personlig refleksjon på investering og økonomi

Jeg har fortsatt ikke helt forstått hvorfor det er slik, men noen overbevisninger er aldri rasjonelle. Det var imidlertid gledelig å se at den nye bruden Suhas hadde tilpasset seg godt i Rajwade-familien, og vi ble snart informert om at et barn var på vei. Dette skapte en viss forventning om at Mangala og jeg burde følge etter. Men vi hadde våre egne planer og ville ikke bli påvirket av andres valg.

Reisen tilbake til Cambridge var uten hendelser, og vi kom raskt tilbake til vår vante rutine. Mangala ble behagelig overrasket over å motta en honorar på £160 for de seksten forelesningene hun hadde holdt ved DPMMS (Department of Pure Mathematics and Mathematical Statistics). Men snart fikk vi en overraskelse av en annen art. Jeg henvendte meg til den nye Domestic Bursar for å be om fornyelse av leiekontrakten for 4 Croft Gardens i ytterligere to år etter at de første to årene var over i juli 1968. Han avslått, med henvisning til kollegets policy om at leiekontrakter ikke kunne forlenges utover de første to årene. Jeg nevnte tilfellene med andre leietakere i Croft Gardens som hadde vært der i flere år. Til dette svarte han at college gradvis skulle fjerne disse leietakerne og konvertere boligene til forskningsembetsmenn som var gift. Han anbefalte meg også å kjøpe et hus, ettersom eiendommer hadde økt betraktelig i verdi over tid, og han mente dette ville være i vår interesse hvis vi hadde planer om å bo i området i flere år.

På den tiden virket tanken på å kjøpe et hus som et stort skritt. Vi hadde ikke nødvendige besparelser til å kjøpe et hus for £5 000–£6 000, som et hus av beskjedent størrelse ville koste. Jamal og Sverre hadde imidlertid allerede tatt steget, og de forklarte hvordan man kunne legge ut en beskjeden sum og deretter bruke et boliglån fra en boligforening for å finansiere det resterende beløpet. I de historiene jeg hadde lest, eller i indiske filmer jeg hadde sett, var den typiske handlingen at en rik familie som kom på økonomiske problemer måtte pantsette sitt palass. Derfor virket et boliglån som en alvorlig byrde. Men mine unge økonomivennene ved King’s High Table forklarte hvordan systemet fungerer og understreket at det som regel er gunstig å ta lån i en tid med inflasjon, i stedet for å ha store bankbesparelser. Alle mine betenkeligheter forsvant da jeg diskuterte dette med Mangala, og hun uttrykte også et klart ønske om å kjøpe et hus fremfor å leie.

Med denne beslutningen på plass, begynte vi å se etter et passende hus med tre soverom, ikke for langt fra sentrum og IOTA. Vi lærte at når man først har valgt et hus, måtte man få et boliglån fra en bygningforening for å finansiere kjøpet. For å fastsette låneverdien på huset, ble det vurdert av en uavhengig takstmann. Boligselskapet ville deretter tilby et lån på 80 % av husets verdi, eller den faktiske kostnaden, avhengig av hva som var lavest. For universitetsansatte som meg, kunne man også få et sekundært lån fra universitetet for å dekke de resterende 20 %. Universitetet hadde sitt eget takstmann, og for å unngå å betale to gebyrer, ble vi rådet til å benytte oss av Cambridge Building Society, ettersom de godtok vurderingene fra universitetets takstmann.

Etter å ha sett gjennom annonser fra flere eiendomsmeklere, til slutt bestemte vi oss for 21 Tavistock Road, et hus i et boligområde, McManus Estate, nordvest i Cambridge. Det lå bare fem minutters kjøretur fra IOTA og King’s, og området var både rolig og attraktivt, bestående av unge familier og eldre pensjonister. Huset, som var på 4 år gammel, hadde tre soverom, et og et halvt bad, en garasje med ekstra lagringsplass og en fin hage både foran og bak. Vi fikk prisen på huset ned fra £5 750 til £5 650, noe som betydde at vi måtte betale £150 selv, mens resten kom fra Cambridge Building Society og Universitetet i Cambridge, fordelt på en 80:20 prosentandel. Vi måtte også betale advokatens gebyrer på rundt £200. Hele prosessen var veldig strømlinjeformet, og vi hadde ikke store problemer med papirer og juridisk dokumentasjon. Alt ble håndtert av advokaten vår.

I april 1968 ble vi huseiere, og vi begynte å flytte inn i vårt nye hjem. Etter å ha brukt en flyttebil for de tyngre tingene som kjøleskap og vaskemaskin, gjorde vi flere turer med våre egne biler for å frakte bøker og personlige eiendeler. Vi inviterte våre venner Chandra og Priya for et første måltid i huset, og satte på en tape med Geeta-Path (de klassiske versene fra Bhagavad Gita) for å markere anledningen. Vi hadde også planer om å gjøre litt arbeid i huset, som å male og sette opp små hyller og håndklestativ, og vi gjorde mange av disse jobbene selv, med hjelp fra våre venner. Vi malte og la gulv til langt ut på natten, og vi fikk alt utstyret vi trengte fra en lokal «Do It Yourself»-butikk.

I tillegg begynte vi å tenke på hagen. Vi fjernet villnisset i bakhagen og byttet det ut med gress. Vi kjøpte ferdige gressfliser fra et barnehage, som vi selv la ut. George Salt, en venn og gartner, ga oss råd om hvordan vi kunne lage et grønnsakshage. Han bemerket at det var et piletre som sto for nær huset, og foreslo at vi burde flytte det lengre bort fra veggen for å unngå potensielle problemer med røttene. Jeg tok hans råd på alvor og flyttet treet selv, noe som var et arbeid jeg aldri glemte. Mangala og jeg fant stor glede i arbeidet i hagen, som ga både mosjon og frisk luft. Hun satte pris på å dyrke urter og grønnsaker i det som snart ble en liten kjøkkenhage.

Å kjøpe et hus i Cambridge, en by som vi allerede følte oss hjemme i, viste seg å være en viktig investering. Det var et økonomisk valg som vi var glade for å ha tatt, spesielt ettersom eiendommens verdi bare har økt etter dette. Det var et steg inn i en ny fase av livet, og det ga oss en følelse av stabilitet og trygghet. Og det var en investering i vår fremtid.

Hvordan kunstig intelligens, blokkjedeteknologi og bærbare enheter kan forbedre helsedatahåndtering for pasienter
Hvordan bærbare og implanterbare enheter transformerer helseovervåkning
Hvordan Reformene Endret Nominasjonsprosessen og Den Moderne Presidentvalgkampen: En Historisk Analyse