Organismer trenger ikke å vise menneskelige egenskaper som bevissthet, intensjonell kommunikasjon eller etisk subjektivitet for å være relevante. Når vi er opptatt av livbarhet, impermanens og fremvekst, bør vi rette oppmerksomheten mot landskaps-sammensetninger. Sammensetninger samler seg, endres og oppløses – dette er selve historien. Ting blir til i sammensetninger (en annen grunn til å avvise en ontologi som tenker i typer), og i denne forstand er de alltid singulariteter, ubestemte og bærer latent kapasitet som en politisk tilnærming kan forsøke å oppdage. Dette er en verden hvor mennesket aldri er helt i kontroll, men snarere en del av flyktige og skiftende sammenflettinger. Politikken for sammensetninger innebærer en søken etter disse, identifikasjonen av deres urealiserte muligheter og sporene etter felles agendaer som ennå ikke er artikulert.

Singulariteten til ‘flyktige sammenflettinger’ har også politiske implikasjoner. Spesielt betyr singularitet, sammen med fremvekst, at forsøk på å skalere opp fra en spesifikk sammenfletting til et generelt tilfelle (som at en streik er et uttrykk for klassekamp) eller å skalere ned fra en stor enhet til et enkelt tilfelle (som at klasseposisjon bestemmer klassebevissthet) må utføres med stor forsiktighet. Flyktige sammenflettinger og lapp-politikk motstår naturlig nok skalering. Dette representerer et skifte fra tanken om politikk som sosial og antropocentrisk – den tradisjonelle “normale politikken” – til en verden av geosociale relasjoner, hvor menneske, verden, dyr og ting ikke kan renses og inndeles i separate kategorier, og hvor politisk tenkning kun anvendes på en av dem (Latour, 1993, 2018).

Denne tilnærmingen, som omfavner ikke-menneskelige aktører og anerkjenner at vi allerede lever på en ruinfylt planet, innebærer ikke nødvendigvis en pessimismens visjon. Tvert imot åpner det opp mulighetene for å forstå verden på nye måter, lære fra andre på nye måter og utvikle nye strategier for livsopphold. Den vektleggingen av den unike risikoen klimaendringene innebærer for nasjonalstater, avslører en særlig euroentrisk forståelse av både fortid og nåtid. Mange folk har allerede gjennomgått store samfunnsmessige transformasjoner, inkludert massedød, massiv fordrivelse, økonomisk deprivasjon og mer. Dette har skjedd under prosessen vi i dag kjenner som kolonialisme.

I møte med klimakrisen kan en mulig vei for vestlige tenkere være å vende seg mot den kunnskapen og de ferdighetene som urfolk har utviklet for å tilpasse seg og svare på påtvungne politiske realiteter og nye livsformer. Dette er ikke en oppfordring til å speile ikke-vestlig kunnskap fordi den på en eller annen måte tillater oss å leve "nærmere naturen" eller for å bruke noen primitiviserende beskrivelser av urfolk. Det er en oppfordring til å lytte til og lære fra erfarne og sofistikerte politiske aktører hvordan de, i møte med en overveldende ekstern krise, har utviklet strategier for “overlevelse” (i Gerald Vizenors (1999, 2008) termer) – den pågående skapelsen av deres verdener på dyktige og produktive måter, i en sammenheng som kombinerer overlevelse og motstand.

Det er ved å bruke en sammensetningstilnærming, som tar både andre former for kunnskap og ikke-menneskelige aktører på alvor, at internasjonale relasjoner kan bevege seg utover grensene for den "normale politikken".

Den vanlige politiske tenkningen har i lang tid vært dominert av menneskesentrert logikk, hvor vi som mennesker er sett på som de eneste aktive agenter i politiske prosesser. Denne antropocentriske tilnærmingen forhindrer oss fra å se hvordan de mange sammenflettingene av både menneskelige og ikke-menneskelige aktører danner et levende, dynamisk system, der vi bare er én av mange komponenter. Dette er ikke en tilnærming som glorifiserer eller idealiserer ikke-menneskelige aktører, men som ser dem som nødvendige, likeverdige aktører i forståelsen av vår verden og hvordan vi må handle for å møte utfordringene som ligger foran oss.

Når vi begynner å forstå politikk som et nettverk av sammenflettede aktører – både menneskelige og ikke-menneskelige – endres også vår forståelse av hva det vil si å handle politisk. Denne omdefineringen innebærer en erkjennelse av at våre politiske strategier må være fleksible, desentraliserte og i stand til å håndtere de komplekse, ofte uforutsigbare dynamikkene som oppstår i møtet mellom ulike aktører i et geografisk og sosialt landskap. For å være effektive må politiske bevegelser i dag navigere de intrikate forbindelsene mellom menneskelige handlinger og de mange andre kreftene som også er en del av dette landskapet.

Hvordan Håndteres Maktpolitikk i et Jordsystemråd?

Geopolitiske realiteter, spesielt de som var til stede på slutten av andre verdenskrig, er en viktig faktor når vi vurderer hvordan maktpolitikk kan håndteres i et Jordsystemråd. Quilley (Kap. 7) fremsetter noen globalistiske (interne) antagelser, til tross for den vekt han legger på Westfalsk suverenitet når han forklarer sivilisasjonsprosesser. Hans antakelse om at nedvekst, eller en reduksjon i forbruk og ressursutvinning generelt, vil føre til en ganske jevn spredning av kommunitaristiske og nasjonalistiske holdninger, en prosess som fører til en cellulær inndeling av verden, med lavere interaksjon og psykologiske restriksjoner, antyder en mer begrenset forståelse av det internasjonale. Landene anses å gjennomgå de samme grunnleggende mønstrene av sivilisasjon og dekonstruksjon, til tross for deres ulike posisjoner i det globale økonomiske og politiske landskapet. På samme måte beskriver Rasmus Karlsson (Kap. 6) ecomodernistisk tenkning som også tar et planetarisk syn på en "høye-energi planet" og til og med vurderer muligheten for at menneskeheten kan bli en multi-planetarisk art og dermed sikre ikke bare sin egen langsiktige overlevelse, men også livets overlevelse generelt. Hans diskusjon om kjernekraft nevner raskt "den lange skyggen av den kalde krigen" og det usannsynlig høye nivået av tillit i Sverige, men utdyper ikke mye om dynamikken som er født ut av det internasjonale.

Disse perspektivene viser en spennende spenning mellom to forskjellige syn på det internasjonale: det ene som handler om samfunnets mangfold på den ene siden og de globale systemene og sirkulasjonene som er knyttet til planetariske begreper om ikke-menneskelig natur på den andre. Begge tilnærmingene forsøker å forstå hvordan ulike sivilisasjoner og samfunn relaterer seg til hverandre i en tid med økende globalisering og samhandling, men de møter vanskeligheter når de skal inkludere ikke-menneskelig natur på en betydelig måte.

De fleste teorier om internasjonale relasjoner (IR), når de brukes til å analysere klimaendringer, har tradisjonelt enten sett på klima-konflikt gjennom en realistisk linse eller har fokusert på institusjonelle design gjennom neoliberale rammer. Rosenbergs idé om å posisjonere konsekvensene av menneskelig samfunns mangfold som en "dyp ontologi" i IR, bidrar ikke nødvendigvis til å overvinne antropocentrismen. Men det kan fortsatt åpne for å bringe inn innsikter fra geologi, økologi, biologi og jordsystemvitenskap uten at de globale, planetariske eller internalistiske perspektivene fra andre disipliner overskygger analysen av samfunnets mangfold.

En materialistisk tilnærming til internasjonale forhold kan derfor være nyttig. Den forutsetter at mennesket, som fysiske og praktiske vesener, må transformere ikke-menneskelig natur gjennom kollektivt arbeid for å overleve. Denne prosessen har dyptgripende konsekvenser for sosial organisering og historisk utvikling. Det er et "metabolisme" mellom sosial og naturlig verden, men dette er ikke universelt eller konstant. John Bellamy Foster beskriver dette som en dialektisk forståelse av naturhistorien, der han peker på Marx’ dyptgående engasjement med både Darwin og Malthus, samt hans interesse for hvordan kapitalistisk landbruk ødelegger jordens økologi. Denne tilnærmingen knytter utnyttelsen av ikke-menneskelig natur til lokale organisasjonsmodeller og maktstrukturer, som eierskap og beskyttelsesmekanismer.

Foster’s syn på materialisme kan hjelpe til med å rehabilitere historisk materialisme som en samlet teori for samfunn og økologi, og hans ideer kan gi et nytt perspektiv på hvordan menneskehetens forhold til naturen har utviklet seg. Marx' begrep om "den metabolske kløften", som oppstår når kapitalistisk samfunn bryter syklusen av næringsstoffer, er tett knyttet til en kløft mellom by og land, og senere utvikles dette videre til forskjeller mellom ulike klasser. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvordan internasjonale relasjoner er formet ikke bare av økonomiske krefter, men også av økologiske og miljømessige faktorer.

I den nåværende debatten om antropocen, er det en tendens til å betrakte enheten mellom samfunn og natur som noe nytt og dermed bemerkelsesverdig. Fra et materialistisk perspektiv er det derimot separasjonen mellom de to, som et resultat av historiske prosesser, som er det bemerkelsesverdige. Samfunn er mangfoldige, og dette mangfoldet har materielle konsekvenser som går langt utover den klassiske sikkerhetsdilemmaen som ofte brukes i internasjonal politikk. Samfunnene er i et kontinuerlig forhold med sitt lokale økologiske nisje, men de er også i interaksjon med resten av den ikke-menneskelige naturen, blant annet gjennom internasjonale relasjoner som handel, imperialistiske ekspansjoner, eller spredning av vitenskapelige ideer og teknologi.

I et materialistisk perspektiv er det ikke bare et generelt "sammenvevd forhold" mellom mennesker og ikke-menneskelige vesener, men en sett logikker for bytte og utnyttelse mellom ulike sosiale og naturlige systemer, samt mellom forskjellige samfunnsenheter. Det er en logisk sammenheng mellom hvordan ulike sosiale grupper forholder seg til (og utnytter) hverandre, og hvordan et gitt samfunn er "sammenvevd" med ikke-menneskelig natur, for eksempel gjennom imperier eller andre former for hierarki. Dette perspektivet gjør det mulig å ta hensyn til ikke-menneskelig natur i internasjonal politikk uten å marginalisere forholdene mellom mennesker, og er et viktig element i å forstå den globale maktstrukturen.

Det er viktig å forstå at de ulike måtene menneskelige samfunn interagerer med ikke-menneskelig natur på, ikke er tilfeldige. Disse forholdene utvikler seg historisk og er uløselig knyttet til maktstrukturer, både på lokalt og internasjonalt nivå. Det er et dynamisk samspill, hvor ulike samfunn med forskjellige organisasjonsmodeller har forskjellige måter å håndtere sine miljømessige utfordringer og muligheter. Hvordan disse samhandlingene utvikler seg vil forme fremtidens globale landskap, og dermed være avgjørende for hvordan maktpolitikk på tvers av nasjoner håndteres i en tid med økologiske kriser og klimautfordringer.

Hvordan kan et fjell ha agentur i en globalisert verden?

Fjell er tradisjonelt sett på som naturfenomener—geografiske objektiviteter som eksisterer uavhengig av menneskelige handlinger og forestillinger. De blir ofte forstått som deler av et naturlig landskap, innlemmet i religiøse og kulturelle narrativer som bærer med seg helighet og symbolsk betydning. Imidlertid, i konteksten av globalt fjellstyre og flerfoldige religiøse forestillinger om fjell, åpnes spørsmålet om hvordan vi skal forstå fjellenes agentur på en helt annen måte. Hva skjer når vi betrakter fjell som agenter—som aktører med handlingskraft—i møte med de komplekse politiske og sosiale strukturene i områdene rundt dem? Dette spørsmålet kan kaste lys over spørsmål som bærekraftig utvikling, kulturarv og forholdet mellom natur og menneske.

Mt. Kailash, som ligger i grenseområdet mellom India, Nepal og Kina, er et konkret eksempel på hvordan fjell kan sees som mer enn bare naturlige formasjoner. Den er et hellig fjell for flere verdensreligioner, inkludert hinduismen, buddhismen, bonpo og jainismen. Til pilgrimsreisende fra disse tradisjonene er det et fjell som aldri skal besteiges, men sirkuleres rundt i en religiøs praksis som krysser nasjonale grenser. Imidlertid er området rundt Kailash politisk og kulturelt omstridt, og de ulike landene og befolkningsgruppene ser på dette området på radikalt forskjellige måter, noe som utfordrer vanlige forestillinger om grensene mellom nasjoner og religiøse landskap.

Denne religiøse og politiske kompleksiteten rundt Kailash og dets tilhørende transnasjonale region belyser hvordan fjell kan ha en form for agentur. Dette agenturet er ikke nødvendigvis bundet til et antropomorfisk syn på fjell som levende vesener, men heller en måte å forstå fjellenes plass i større politiske og religiøse prosesser. Når vi snakker om fjellenes agentur i denne konteksten, ser vi på hvordan de påvirker sosiale og politiske relasjoner, og hvordan de fungerer som en drivkraft i menneskelige handlinger og beslutninger.

Kailash-regionen er ikke bare et geopolitiskt anliggende, men et område der ulike transnasjonale forbindelser mellom mennesker, handel, kultur og religion spiller en rolle. Dette er et område hvor lokale deiteter i samspill med hinduistiske og buddhistiske guder og gudinner har skapt en kompleks religiøs synkretisme. Regionen har også vært et knutepunkt for handel og migrasjon gjennom tidene, og i den post-koloniale konteksten har de politiske grensene og de sosiale båndene mellom folk på tvers av landegrenser blitt kraftig omformet, men aldri fullstendig oppløst.

Gjennom et slikt perspektiv kan vi også se at spørsmål om utvikling og bærekraftig turisme i regioner som Kailash ikke kan adresseres uten å ta hensyn til de religiøse og kulturelle betydningene av fjellene som et naturlig og hellig rom. Å ta fjellenes agentur på alvor betyr ikke nødvendigvis å akseptere en antroposentrisk oppfatning av fjellene som personer i tradisjonell religiøs forstand, men heller å erkjenne deres sentrale rolle i de mer komplekse politiske og sosiale systemene der mennesker, natur og kultur møtes.

I denne sammenhengen blir spørsmålet om hvordan fjellene påvirker de sosiale og politiske livene til både pilegrimer og lokale innbyggere i området, mer presserende. For eksempel, når vi ser på utvikling og naturvern, er det ikke nok å bare se på de fysiske endringene i landskapet—vi må også vurdere hvordan religiøse og kulturelle forestillinger om fjellene kan forme praksisene som angår bærekraft og bevaring. Dette er ikke et spørsmål som bare berører de lokale, men har globale implikasjoner for hvordan vi forstår og forholder oss til naturen i en tid med økende klimautfordringer.

Det er viktig å merke seg at de forskjellige religiøse forestillingene om fjellene ikke nødvendigvis er i konflikt, men heller kan komplementere hverandre på måter som skaper rom for et mer mangfoldig og pluralistisk syn på naturen og dens plass i menneskelige samfunn. Dette åpner for en mer kompleks forståelse av politiske ontologier, der sekulære og religiøse perspektiver på fjell og natur kan eksitere side om side, uten nødvendigvis å kollidere.

I lys av de geopolitiske utfordringene rundt Mt. Kailash og andre fjellområder, er det også viktig å forstå at det som kanskje kan synes som en enkel konflikt om territoriell kontroll, i realiteten er en mye mer intrikat sammenfletting av religiøs tro, nasjonal identitet og miljømessige spørsmål. Dette tvinger oss til å tenke på hvordan naturvern og utvikling kan håndteres på en måte som ikke overser de dype religiøse og kulturelle dimensjonene som eksisterer i slike områder.

Forståelsen av fjellenes agentur åpner dermed for muligheten til å utfordre eksisterende rammeverk for både miljøpolitikk og religion, og belyse hvordan vi kan tilnærme oss disse emnene på en mer helhetlig og inkluderende måte. Fjellene som steder for religiøs praksis, men også som sentrale aktører i politiske og sosiale prosesser, tvinger oss til å revidere hvordan vi ser på grensene mellom menneske og natur, og hvordan vi kan forvalte vårt forhold til begge på en mer bærekraftig måte.

Hva er Eostres opprinnelse og betydning? En gjennomgang av etymologi og tolkning
Hvorfor er identifikasjon viktig i krigstid?
Hvordan dynamisk prising kan optimaliseres ved hjelp av Q-læring
Hvordan tidsordnede produkter og Wick's teorem påvirker perturbasjonsteorien i kvantefeltteori
Hva er de viktigste helserisikoene fra matbehandling og tilsetningsstoffer?