Hvordan direkte handling på havet kan påvirke internasjonale relasjoner og miljøvern

Bruken av direkte handling (DE) som et verktøy for å hindre ulovlig fiske og vern av marine ressurser har utviklet seg til en stadig viktigere strategi for miljøaktivister over hele verden. Aktivistorganisasjoner som Sea Shepherd Conservation Society (SSCS) har i flere år vært i frontlinjen av denne innsatsen, der de benytter en rekke metoder for å tvinge frem endringer i atferd hos både kommersielle fiskere og statlige aktører som støtter ulovlig fiske. Denne tilnærmingen kan være svært effektiv, men den medfører også betydelige juridiske og økonomiske konsekvenser.

Den økonomiske påvirkningen av slike handlinger kan være betydelig, selv om det er vanskelig å beregne den nøyaktige effekten på lång sikt. Eksemplene fra SSCS viser at de økonomiske konsekvensene kan variere avhengig av størrelsen på aktørene som blir rammet. En liten maltesisk fiskeoperasjon kan lett bli økonomisk ødelagt etter et tap på 760 000 euro, mens større aktører som Institute of Cetacean Research (ICR) i Japan, som har et årlig budsjett på mellom 65–76 millioner USD, kan håndtere større økonomiske påkjenninger.

Samtidig som direkte handling kan forhindre konkrete ulovlige aktiviteter på kort sikt, bidrar den også til å heve de økonomiske kostnadene for aktørene på lang sikt, som kan redusere deres kapasitet til å operere videre. Dette kan endre maktbalansen, spesielt når det gjelder staters vilje eller evne til å håndheve egne lover. Aktivistene skaper en form for juridisk press på statene som gjør det vanskelig for dem å fortsette å støtte eller tolerere ulovlige aktiviteter, noe som kan føre til internasjonale politiske spenninger.

I enkelte tilfeller har aktivistorganisasjoner som SSCS møtt betydelig motstand fra stater og internasjonale organisasjoner. I 2015 ble SSCS saksøkt av Institute of Cetacean Research og Kyodo Senpaku for å ha brutt en rettslig forbud som påla dem å holde seg 500 yards unna japanske hvalfangstfartøy. SSCS ble pålagt å betale 2,55 millioner USD i erstatning. Slike rettssaker viser hvordan aktivistenes handlinger kan føre til økonomiske konsekvenser for organisasjonene de bekjemper, men også hvordan de kan påføre kostnader som på lang sikt kan svekke de ulovlige aktørenes evne til å operere.

Utover direkte handling på havet finnes det også eksempler på lokale fiskerorganisasjoner som har dannet seg for å beskytte marine ressurser mot overfiske. I Mexico og Latin-Amerika har flere slike organisasjoner, som Eco-Alianza de Loreto A.C. og Pescadores Vigilantes, fått fotfeste. Disse gruppene arbeider ofte i samarbeid med lokale myndigheter og parkforvaltere for å overvåke og observere aktiviteter i marine verneområder. Mange av disse gruppene går også inn for å forhindre ulovlig fiske ved å konfrontere og avskrekke fiskere som opererer utenfor loven. Deres tilstedeværelse fungerer både som et avskrekkende middel og som en form for direkte handling, som har vist seg å være effektiv i å redusere ulovlig aktivitet.

Men ikke alle forhold mellom aktivister og stater er konfliktfylte. I noen tilfeller har samarbeid mellom aktører vært vellykket, og i noen regioner har aktivistgrupper og statlige myndigheter faktisk gått sammen for å gjennomføre operasjoner mot ulovlig fiske. Dette har blitt sett i flere sammenhenger, der aktivistene spiller en viktig rolle i å fremme lovgivning og internasjonale avtaler ved å utfordre stater som unnlater å gjøre noe på egenhånd. Samtidig kan denne typen samarbeid føre til et mer konstruktivt forhold mellom aktivistene og statene, og på lang sikt gi bedre beskyttelse av marine ressurser.

Relasjonene mellom stater og aktivister, spesielt i saker som involverer direkte handling på havet, er dermed svært varierte. De kan gå fra motstand til samarbeid, avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg, og hvordan aktørene på begge sider håndterer de politiske og økonomiske konsekvensene. Enten det er gjennom rettslige utfordringer, økonomiske tap eller økt press på internasjonale relasjoner, viser disse interaksjonene hvordan direkte handling kan endre både lokale og globale dynamikker.

Kan menneskeheten frigjøre seg fra naturen i kampen mot klimaendringer?

Mangel på feedback mellom ulike skalenivåer gjør læring i Antropocen spesielt utfordrende, forsterket av kulturelle og ideologiske barrierer. Klimaendringer er derfor ikke bare et teknisk problem, men også et moralsk dilemma, noe Stephen Gardiner har kalt en «perfekt moralsk storm». Dette gjør det vanskelig å se for seg en ideell respons i nær fremtid.

En hyppig kritikk av ekomodernismen er at det er hovmodig å tro at menneskeheten kan frigjøre seg fra naturen. Denne kritikken bygger på en antakelse om at det ikke er hovmodig å fortsette å være bundet til økosystemer vi har oversteget i både antall og ressursbruk. Martin Lewis påpekte allerede i 1993 at løsningen på miljøutfordringer kan ligge i å separere økonomien fra naturens komplekse vev, noe som gir miljømessige fordeler, mens en fortsatt innveving i naturens systemer truer arter og økosystemer.

Tradisjonell miljøbevegelse hviler på en tro om at menneskeheten kollektivt kan redusere sitt forbruk drastisk. Historisk har slike visjoner sjelden lykkes og vil sannsynligvis undergrave materialforutsetningene for moderne miljøbevissthet og livsstil. En tilbakevending til en materialtung, arbeidsintensiv økonomi vil sannsynligvis også bringe tilbake overlevelsesverdier og lokal selvforsyning, noe som kan føre til konflikter og vold, et tema tradisjonell miljøbevegelse sjelden adresserer.

Dersom en optimal og rettidig klimatiltak ikke kommer, kan politisk oppmerksomhet vende seg mot radikale løsninger som Solar Radiation Management (SRM), altså klimamanipulering. SRM kan ved hjelp av svovelaerosoler i stratosfæren midlertidig redusere global oppvarming, og dermed "kjøpe tid" for videre utslippsreduksjoner. Dette er imidlertid ingen varig løsning og løser ikke problemer som havforsuring. SRM reiser også komplekse styrings- og rettferdighetsspørsmål, siden effektene kan være ujevnt fordelt og avhengige av kontinuerlig implementering for å unngå brå temperaturøkninger.

For ekomodernister utgjør SRM en paradoksal utfordring: det representerer en risikofylt inngrep i naturen som de prinsipielt er imot, men samtidig en nødvendighet for å unngå katastrofale konsekvenser. De mener at forskning på SRM er et moralsk imperativ for å unngå falske forhåpninger og forberede samfunnet på nødvendige valg.

Tradisjonelle miljøforkjempere advarer mot SRM som et monstrøst inngrep i naturen og som en fortsettelse av århundrer med objektivering av naturen. Kritikken er ofte knyttet til moral og politikk snarere enn bare miljøkonsekvenser.

Forståelsen av menneskets plass i naturen og muligheten for å løsrive seg fra naturens begrensninger er kjernen i diskusjonen om hvordan vi kan møte klimakrisen. Det er viktig å erkjenne kompleksiteten i denne problemstillingen, inkludert de kulturelle, politiske og moralske dimensjonene som ikke kan løses kun gjennom teknologiske eller økonomiske tiltak. Å navigere i denne situasjonen krever både kritisk refleksjon og en åpenhet for radikale omstillinger.

Kan rettigheter til naturen styrke miljøvernet i EU?

EU har i stor grad sett på seg selv som en leder innen miljøvern, særlig takket være de mange progressive miljødirektivene som er vedtatt de siste tiårene. Dette kan delvis forklare hvorfor EU i øyeblikket ligger etter i den globale bevegelsen for å anerkjenne naturens rettigheter eksplisitt. Samtidig er den pågående økologiske krisen også en europeisk utfordring. Med unntak av en liten lokal forskrift som ble vedtatt i en nederlandsk kommune, som ba om juridisk anerkjennelse av Waddenhavet sine rettigheter, er det fortsatt lite konkret implementering av rettigheter for naturen i EU. Dette står i kontrast til utviklingen i andre deler av verden, som i USA, hvor lokale myndigheter har begynt å gi naturen rettslig personlighet, som for eksempel i Toledo, hvor Lake Erie ble tildelt rettslig status (Boyd 2017).

Spørsmålet om rettigheter for naturen i EU har vært diskutert av både optimistiske og skeptiske stemmer. Skeptikere, som Bétaille (2019), hevder at naturens rettigheter i EU ikke vil føre til reell miljøforbedring, da de sentrale prinsippene allerede er en del av det eksisterende juridiske rammeverket. Men det er viktig å påpeke at ideen om å gi naturen rettigheter ikke bare er en ny praksis for å rette opp i miljøfeil, men også et forsøk på å bevege seg bort fra menneskelig unntaksbestemmelse, som har dominert debatten i lang tid.

I stedet for å betrakte naturen som en eiendom som kan utnyttes etter menneskets ønsker, setter rettighetene til naturen fokus på å anerkjenne dens iboende verdi. Dette er en revolusjonerende idé, spesielt i lys av eksisterende miljølovgivning. Som Emmegegger og Tschentscher (1994) påpekte, kan man ikke virkelig beskytte naturens iboende verdi uten å tildele den eksplisitte rettigheter. Denne tilnærmingen utfordrer tradisjonelle syn på naturen som et objekt for menneskelig utnyttelse, og åpner for en mer balansert tilnærming til økonomisk utvikling og miljøvern.

Bevegelsen for naturens rettigheter er ikke en ny idé. Allerede på slutten av 1800-tallet argumenterte Salt (1894) for at mennesker måtte slippe den utdaterte ideen om et "stor gap" mellom mennesker og andre levende vesener. Darwin (1874) bidro med sine vitenskapelige funn som reduserte menneskets status som en enestående skapning med guddommelig velsignelse. Aldo Leopold forlot også det menneskesentrerte synet i sine berømte skrifter, A Sand County Almanac (1949), der han fremhevet at mennesket er en del av et større økologisk fellesskap, og ikke overordnet naturen.

De som argumenterer for rettighetene til naturen hevder at vi bør anerkjenne naturen som en rettslig enhet med rett til eksistens og blomstring, ikke bare som et objekt for menneskets interesser. Å gi naturen rettslig personlighet kan dermed være en effektiv vei for å forbedre EU’s miljøbeskyttelse, fordi det tvinger oss til å revurdere og tilpasse lovverket som regulerer miljøet i lys av naturens rettigheter. Det kan føre til en mer rettferdig og helhetlig tilnærming til både miljøvern og økonomisk utvikling, som til syvende og sist kan bidra til å bekjempe den økologiske krisen som vi står overfor i dag.

Rettighetene til naturen innebærer ikke nødvendigvis at alle økosystemer får samme rettigheter som mennesker, men snarere at vi begynner å anerkjenne den integrerte rollen naturen spiller i våre liv, og at vi som samfunn er ansvarlige for å beskytte dens eksistens på et juridisk nivå. Dette kan for eksempel manifestere seg i lover som beskytter naturreservater, truede arter eller økologisk viktige områder som elver og hav. På denne måten kan juridisk personlighet for naturen ha stor betydning for hvordan miljøpolitikk og lovgivning formes i EU.

Et viktig aspekt som ofte overses i denne debatten, er at tildeling av rettigheter til naturen ikke nødvendigvis innebærer en drastisk endring av hvordan økonomiske aktiviteter reguleres. Det handler heller om å tilføre et nytt perspektiv på hvordan naturen bør behandles i et rettslig rammeverk, som kan åpne for mer bærekraftige beslutninger på tvers av alle sektorer. Endringene som følger med juridisk anerkjennelse av naturens rettigheter kan dermed ha langt større innvirkning på samfunnet enn hva som umiddelbart kan synes å være tilfelle.

Bidrar EU til å beskytte ikke-menneskelig natur gjennom sin diplomati?

På tross av disse ambisjonene er det nødvendig å vurdere hvordan EU faktisk bidrar til beskyttelsen av NHN. Denne evalueringen krever en kritisk analyse av EU’s ytre politikk, særlig de områdene hvor det kan forventes at EU’s handlinger har stor innvirkning på global miljøvern. Dette inkluderer EU’s innsats for å håndtere klimaendringer, stoppe tap av biologisk mangfold og styre Arktis som et viktig område for miljøforringelse.

For å vurdere EU’s bidrag til beskyttelsen av NHN, er det viktig å knytte denne analysen til spørsmålet om hvorvidt EU’s diplomatiske handlinger samsvarer med ulike globale rettferdighetsperspektiver, og hvilken grad av endring som er nødvendig for å operere innenfor de planetariske grensene. Et slikt perspektiv innebærer en diskusjon av ulike posisjoner om miljørettferdighet, fra status quo til økologisk rettferdighet, og hvordan disse perspektivene kan informere EU’s miljødiplomati.

EU som diplomat kan i utgangspunktet anses som en aktør som kombinerer ulike politiske verktøy, fra handelspolitikk til utviklingshjelp og utenrikspolitikk, som kan ha både direkte og indirekte effekter på NHN. Imidlertid er det viktig å fokusere på EU’s spesifikke eksterne miljøpolitikk, som tar sikte på å oppnå høye nivåer av miljøbeskyttelse og forsiktighet, som angitt i traktaten. Det er et kollektivt ansvar, hvor både EU-institusjonene og medlemsstatene har en rolle å spille.

I analysen av EU’s eksterne politikk på NHN-beskyttelse er det essensielt å forstå fire ulike tilnærminger til miljørettferdighet. Den første tilnærmingen, status quo-miljørettferdighet, antar at mennesket er dominator over naturen, og ser naturens ressurser som ubegrensede for menneskelige behov. Dette perspektivet er optimistisk med hensyn til menneskets teknologiske evner til å møte utfordringer uten å måtte gjennomgå fundamentale endringer. Den reformistiske tilnærmingen mener at dagens sosioøkonomiske system bør reformeres for å bli mer «miljømessig rettferdig», men uten å nødvendigvis måtte forandre hele samfunnsstrukturen.

De transformasjonelle perspektivene på miljørettferdighet derimot, argumenterer for dypere endringer i samfunnets økonomiske og sosiale strukturer, og ser de miljømessige og sosiale problemene som uløselige i det eksisterende systemet. Økososialismen, som eksempelvis innebærer at vi ikke hersker over naturen, men er en del av den, er representativ for dette perspektivet. Den økologiske rettferdighetsposisjonen går enda lenger ved å påstå at naturen har iboende og objektiv verdi, og at ikke-menneskelig natur også bør inkluderes i den moralske fellesskapen som rettighetshavere.

For å vurdere EU’s eksterne effekt på NHN-beskyttelse, er det nødvendig å knytte disse ulike perspektivene til konkrete eksempler på EU’s handlinger på globalt nivå. EU’s diplomatiske innsats, gjennom sine representanter og i multilaterale forhandlinger, kan dermed belyse hvordan Unionen håndterer globale miljøproblemer som klimaendringer, tap av biologisk mangfold og Arktis-spørsmål. Det er en viktig oppgave å analysere hvordan EU’s politiske beslutninger påvirker internasjonale miljøavtaler og hvordan disse påvirker den globale økologiske situasjonen.

Hva gjelder EU’s interne miljøregime, må dette betraktes som en forutsetning for dens eksterne handlinger. EU’s interne lover og politikk gir et grunnlag for den eksterne diplomatien som EU utøver i internasjonale fora. EU’s ambisjoner om å oppnå høy miljøbeskyttelse, både internt og eksternt, må derfor sees i lys av disse interne prinsippene. Samtidig er det viktig å merke seg at EU, som en kollektiv aktør, ikke alltid er i stand til å handle raskt eller effektivt på grunn av de forskjellige interessene blant medlemslandene.

EU’s diplomatiske praksis på området for NHN-beskyttelse kan dermed vurderes i lys av de fire globalt rettferdige posisjonene, og i hvilken grad EU’s handlinger samsvarer med nødvendige endringer for å opprettholde de planetariske grensene. EU har i stor grad handlet i tråd med en reformistisk forståelse av global miljørettferdighet, der det søkes å tilpasse eksisterende systemer uten nødvendigvis å gjennomføre radikale endringer. Denne tilnærmingen har både styrker og svakheter, og det er uklart hvor effektiv EU’s diplomatisk innsats er når det gjelder å faktisk beskytte NHN på et globalt nivå.