Hvordan Trump-årene forandret journalistikkens objektivitet for svarte journalister

Det er en ubehagelig sannhet at journalistikkens objektivitet er utfordret i en tid da medier, snarere enn å informere, ofte blir sett på som partiske eller farget av politiske interesser. Dette har blitt særlig synlig i løpet av Trump-administrasjonen, der hvite hus-journalister, særlig svarte journalister, ble utsatt for angrep som ikke bare var personlige, men også kollektive.

Før Trump ble valgt som president, hadde det i flere år vært et glimt av fremgang for svarte journalister, en tid hvor Barack Obamas valg som president syntes å markere en ny æra for både svarte amerikanere og svarte journalister. Det var et øyeblikk hvor det virket som om vi endelig ble sett på som journalister, ikke bare svarte journalister. Vårt arbeid, våre historier og vår kompetanse ble anerkjent på en måte vi ikke hadde opplevd før. Svarte journalister, til tross for at de utgjorde kun 7 prosent av mediehusene, begynte å få den respekten som hadde vært fraværende i årevis. Lester Holt, som ledet NBC Nightly News, og Dean Baquet, som ledet New York Times, representerte den synlige suksessen for et mer mangfoldig medielandskap.

Men Trump-administrasjonen kastet et mørkt skjær over denne utviklingen. Det som før var fremgang, ble gradvis undergravd, og svarte journalister fant seg selv tilbake til en stilling hvor de måtte forsvare både sitt yrke og sin identitet. Det ble en tid da deres objektivitet og profesjonalitet ble betvilt, ikke bare av administrasjonen, men av en offentlighet som ofte ble formet av de samme angrepene. Trump-regimet, med sine daglige angrep på medier som ikke støttet deres agenda, bidro til å forsterke den negative holdningen til journalistikk blant afroamerikanske journalister.

Journalister som April Ryan, Abby Phillip og Yamiche Alcindor ble utsatt for gjentatte, ofte rasistisk ladede angrep. Ryan ble for eksempel ydmyket av Trump, som spurte henne om hun kunne sette opp et møte med Congressional Black Caucus, som om alle svarte mennesker burde kjenne hverandre. Slike utsagn og handlinger fikk ikke bare publikum til å undre på journalistens profesjonalitet, men også å akseptere at en hel gruppe med journalister kunne bli demonisert uten grunn. Når Trump for eksempel kalte Ryan for en "taper" eller insulterte Phillip for å stille spørsmål, var det en åpenbarhet av hvordan offentligheten skulle lese disse journalistenes arbeid. Det var mer enn bare et spørsmål om politikk; det ble en personangrep på deres identitet og et angrep på objektiviteten som journalister prøvde å opprettholde.

Dette førte til at de svarte journalistene ikke bare måtte kjempe for å utføre sitt arbeid, men også for å beskytte sine egne verdier og sine stemmer i et landskap som var i ferd med å bli stadig mer splittet. Trump-administrasjonen utløste et klima av frykt og mistillit som ofte målrettet mediefolk som allerede var underrepresentert. Det var et angrep på ideen om en objektiv presse, en utfordring som var særlig påtakelig for de svarte journalistene, som i tillegg til sitt yrke måtte bære byrden av en offentlig misnøye som var farget av rasepolitikk.

I lys av disse hendelsene er det viktig å forstå at objektiviteten i journalistikk ikke er en abstrakt, universell standard. Den er alltid påvirket av kontekst, historie og maktforhold. For svarte journalister under Trump-administrasjonen var objektivitet et spørsmål om å navigere gjennom et minefelt av personlige og profesjonelle angrep, samtidig som de måtte forsøke å opprettholde sin troverdighet og integritet. Det var også et spørsmål om å balansere sine personlige erfaringer som svarte mennesker med sitt profesjonelle ansvar som journalister, og ofte med en publikum som enten ikke forsto eller ikke ønsket å forstå deres perspektiver.

Det er ikke nok å bare påpeke at journalistikkens objektivitet er utfordret; vi må også forstå hvorfor det er så vanskelig å oppnå en "ren" objektivitet i dagens medielandskap, hvor egne erfaringer og samfunnsforhold alltid påvirker hva som blir rapportert og hvordan det blir rapportert. For mange svarte journalister var de utfordringene som oppstod etter Trumps valg, en påminnelse om at det ikke er nok å oppnå en viss status eller synlighet i medieindustrien for å bli ansett som "likestilt". Respekt og anerkjennelse for svarte journalisters arbeid, spesielt i en tid preget av politisk polarisering, er noe som fortsatt krever kontinuerlig kamp og bevissthet.

Hva har endret seg for svarte journalister i USA etter Trump-valget?

I de siste årene har svarte journalister i USA opplevd en økt og intensifisert motstand som har utviklet seg til et mer voldsomt klima, spesielt etter at Donald Trump ble valgt til president. Denne utviklingen er et klart signal om at rase og kultur fortsatt er avgjørende faktorer i den profesjonelle arenaen, selv innen journalistikk. Svarte journalister, uansett om de er ansatt hos Fox News eller New York Times, møter utfordringer som ikke kan ignoreres. Disse utfordringene strekker seg langt forbi vanlige arbeidsdager og inn i et landskap preget av rasistiske trusler og systematisk undertrykkelse.

Historisk sett har svarte journalister alltid stått i første rekke for å rapportere om spørsmål som berører rasisme, sosial rettferdighet og urettferdighet i USA. Fra Ida B. Wells, som i 1892 så sitt eget trykkeri brenne etter at hun publiserte historier om lynsjing i sørstatene, til journalister som i dag stiller de samme viktige spørsmålene, har veien vært lang. Men i de senere årene har angrepene på deres profesjonelle integritet blitt mer fremtredende.

Som reporter for Associated Press opplevde jeg, som mange andre, en økning i aggressive e-poster og truende meldinger. De første e-postene som inneholdt rasistiske uttrykk og hatefulle beskjeder, ble så hyppige at de mistet sin kraft, men ikke smerten. Det er ikke nødvendigvis de verbalt mest voldelige som etterlater dypest inntrykk; noen ganger er det de subtile kommentarene som treffer hardest. En gang ble jeg møtt av en leser som uttrykte forbauselse over å møte meg: "Jeg trodde du var hvit," sa han. "Du skriver ikke som en svart."

Truslene mot svarte journalister har tatt en ny form, og i februar 2020 arresterte FBI fire menn for å ha sendt trusselplakater med voldelige og rasistiske meldinger til journalister og andre minoriteter. Det er viktig å forstå at disse truslene ikke bare er et resultat av dagens politiske klima, men også et produkt av landets lange historie med vold og diskriminering rettet mot svarte mennesker, spesielt i journalistikkens verden. Dette fenomenet har vært til stede siden de første svarte journalistene ble angrepet, både fysisk og psykisk, for deres rapportering om urettferdighet og rasisme. Denne historien ble tydelig i 1898, da Wilmington Daily Record ble ødelagt for å motarbeide mytene om voldtekt utført av svarte menn.

Til tross for den vedvarende trusselen om vold og hån, har svarte journalister fortsatt å gjøre sitt arbeid. Den tause motstanden som de møter i form av trusler og hat, stopper ikke deres dedikasjon til å rapportere sannheten. I tråd med de ord som Nelson Mandela en gang uttalte: "Utdanning er det mest kraftfulle våpen vi kan bruke for å endre verden," fortsetter svarte journalister å bruke sitt arbeid som et middel for å utfordre samfunnets urettferdigheter og arbeide for et mer rettferdig Amerika.

Det er en viktig påminnelse at i et samfunn som konstant streber etter rettferdighet, er det de som fortsatt vil ha sannheten frem som vil møte de største hindringene. Vi som svarte journalister har alltid vært i fronten for å rapportere om og utfordre de urettferdighetene som skjer i vårt samfunn.

I lys av dette er det viktig å merke seg at det er et grunnleggende skille mellom de som er engasjert i media for å opprettholde status quo og de som er villige til å stille de nødvendige, vanskelige spørsmålene. Den økende fiendtligheten mot svarte journalister reflekterer et større problem i det amerikanske samfunnet, hvor minoriteter stadig står overfor forsøk på å kneble deres stemme.

Men det er ikke bare et problem for svarte journalister i USA. Trenden mot en mer aggressiv og utspekulert form for hat er global, og den reflekterer et dystert bilde av hvordan demokratier kan komme til å kveles. Dette understreker nødvendigheten av et sterkt, uavhengig og rettferdig presseapparat, som er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende samfunn.

Hvordan Sosiale Medier Endret Kommunikasjonen i Det Hvite Hus

Obama ble ansett som faren til 2000-tallets presidentkommunikasjon, ettersom han revolusjonerte måten presidenter kommuniserte med offentligheten på gjennom internett og sosiale medier. Under hans administrasjon ble det Hvite Hus et av de første til å sende ut egne bilder og videoer direkte til følgerne på sosiale medier, ofte fra arrangementer hvor tradisjonelle fotojournalister var utestengt. Denne utviklingen gjorde det mulig å nå ut til massene på en mer direkte måte, uten å måtte gå gjennom den etablerte pressekanalen.

I juni 2013, for eksempel, besøkte Obama Nelson Mandela sin gamle celle på Robben Island i Sør-Afrika. Den amerikanske regjeringen slapp kun én pressefotograf til å ta et bilde av Obama alene i cellen, og den resterende dekningen ble nektet. Hendelsen ble deretter delt på de offisielle sosiale mediekontoene til Det hvite hus, som publiserte et bilde av Obama som klemte datteren sin i cellen. Dette ble presentert som et «privat» øyeblikk, men var i realiteten et kontrollert bilde som ikke gikk gjennom uavhengig journalistikk. Denne strategien ble kritisert av nyhetsorganisasjoner, som mente at den undergravde pressefriheten og erstattet tradisjonell fotojournalistikk med visuelle pressemeldinger.

Men administrasjonen forsvarte sin tilnærming ved å hevde at de kun benyttet seg av ny teknologi for å gi det amerikanske folk en mer direkte tilgang til presidentens aktiviteter. Josh Earnest, daværende talsmann for Det hvite hus, forklarte at dette ikke skulle sees på som et alternativ til den viktige jobben som ble gjort av frie og uavhengige journalister, men som en mulighet til å dele mer "behind-the-scenes" materiale med publikum.

Trumps tilgang til sosiale medier var derimot helt ulik Obamas. Han benyttet Twitter som sitt primære kommunikasjonsmiddel, og denne plattformen tillot ham å sende meldinger direkte til folket uten noen form for redigering eller mellomledd. På denne måten kunne han utforme sitt eget nyhetsbilde og styre den politiske diskursen i USA. Twitter ble et kraftig verktøy for å formidle politikk både hjemme og ute, uten filter fra tradisjonelle medier.

I 2017, som et eksempel, brukte Trump Twitter for å kommunisere direkte med den nordkoreanske lederen Kim Jong-un. Han kalte Kim "Rocket Man" og satte dermed dagsorden for flere dager, og hans tweets nådde millioner av følgere på tvers av landegrenser. Trump brukte også Twitter til å kritisere ledere som Emmanuel Macron og Justin Trudeau, samt for å kunngjøre trusler mot Iran i 2019. Hans daglige tweets, som kunne omhandle alt fra hans egne påstander om popularitet til angrep på journalister som "fake news", ble en form for politikk i seg selv.

Mange av Trumps kommunikasjonshandlinger på Twitter ble amplifisert i en tid hvor sosiale medier var i ferd med å overta som en dominerende nyhetskilde for mange amerikanere. Fra 2016 til 2019 økte andelen voksne amerikanere som ofte fikk nyheter fra sosiale medier med 10 prosent, ifølge Pew Research Center. Dette er et bevis på hvordan de tradisjonelle nyhetskildene ble utfordret av nye plattformer.

For Trumps administrasjon ble nyhetene som kom ut av Det hvite hus i mange tilfeller kun tilgjengelig via hans Twitter-konto. Dette resulterte i at daglige pressebriefinger ble mer eller mindre avskaffet, og det var få muligheter for journalister å stille spørsmål eller få avklaringer på presidentens uttalelser. Pressesekretær Stephanie Grisham kommenterte dette i 2020, og understreket at det var mer effektivt for presidenten å kommunisere direkte gjennom sine egne kanaler enn å bruke tradisjonelle pressekonferanser.

Denne utviklingen har ført til en endring i mediekonsumet blant amerikanere. Mens eldre voksne fortsatt foretrekker tradisjonelle medier som TV og aviser, viser yngre generasjoner en klar tendens til å stole mer på sosiale medier som hovedkilde for nyheter. Blant unge voksne i alderen 18-29, får hele 36 prosent av dem nyheter via sosiale medier, sammenlignet med bare 8 prosent av de som er 65 år eller eldre.

Denne utviklingen er utfordrende for tradisjonelle nyhetsmedier, som fortsatt har en betydelig rolle i samfunnet, men som står overfor en voksende konkurranse fra sosiale medier, hvor alle kan være både journalist og publikum. Fremover vil pressen måtte tilpasse seg en stadig mer digitalisert medieverden, hvor folk i økende grad selv bestemmer hvilke kilder de stoler på, og hva de velger å konsumere.

Hvordan Trump Forandret Journalistikk og Den Politiske Landskapet

Etter at Donald Trump startet sitt presidentvalg i juni, ventet mange journalister at hans kampanje raskt ville falme eller implodere. Det skjedde ikke. I stedet ble han en stadig mer dominerende skikkelse i både amerikansk politikk og medielandskap. For meg, som journalist, var det en erfaring som utfordret alt jeg trodde jeg visste om politisk dekning.

Som reporter for New York Times måtte jeg til slutt konfrontere dette voksende fenomenet. Det var umulig å ignorere Trump, hans kampanje og den uvanlige måten han navigerte politiske farvann på. Jeg hadde fått flere meldinger fra Trump personlig, både skannede notater og håndskrevne beskjeder som oppfordret meg til å skrive om ham. Det var uvanlig, men samtidig en påminnelse om hans umiddelbare innflytelse på media.

Trump var ikke som andre kandidater. Han var ikke tilbakeholden eller forsiktig med sitt budskap. I stedet drev han sin egen kampanje på sine egne premisser, fra hans daglige tweets til de private møtene han inviterte oss til, som når jeg fikk tilbringe tid med ham i Trump Tower, hans private jet, og hans golfklubb i California. Dette var en side av Trump som politiske journalister vanligvis ikke hadde tilgang til, og det ga et unikt innblikk i hans liv og hans strategi.

Denne åpenheten gjorde det lett for meg å få tilgang til ham, men også å forstå det som ble hans varemerke – hans evne til å snakke rett ut. For mange av hans tilhengere, var dette en kvalitet de satte stor pris på. Han snakket "rett fra leveren" og utfordret de etablerte normene om politisk korrekthet. Samtidig var det viktig å forstå at denne "ærlig" talende politikeren også var en som løy, ofte og uanstrengt. Dette skapte et skarpt skille mellom hvordan Trump ble sett på av sine støttespillere og hvordan media rapporterte om ham. Han ble en "straight-talking liar", en person som oppfylte et behov for mange, men samtidig levde i en verden av uriktige påstander og løgner.

Men journalistikkens rolle ble også utfordret under Trumps ledelse. Som reporter i Washington, var jeg vitne til hvordan trusselbildet mot medier og journalister økte, både fra Trump-supportere og fra selve Trump-administrasjonen. De daglige tweetsene fra presidenten ble en konstant utfordring. De var ofte feilaktige, villedende og til tider farlige, men de ga oss en form for umiddelbar tilgang til hva som foregikk i hans sinn, på et tidspunkt hvor tradisjonell kommunikasjon fra det hvite hus var betydelig mer kontrollert.

Trump var for mange en politisk outsider som brøt med tradisjonene, og for meg som journalist ble dekningen hans en intens opplevelse. Dekningen av ham var som å dekke en jordskjelv – det var spennende, krevende og på mange måter farlig. Hver dag ble den politiske samtalen endret, og på en måte som vi kanskje ikke forsto fullstendig før flere år senere. Men det som ble klart var at den politiske journalistikken, særlig i Washington, ville aldri bli den samme igjen.

For leseren som ønsker å forstå dybden av Trumps påvirkning på medielandskapet og politikken, er det viktig å merke seg at det ikke bare handler om hans kontroversielle utsagn og handlinger. Det er også et spørsmål om hvordan hans fremtoning som en outsider og hans direkte, ofte brutale kommunikasjon, endret forholdet mellom politikere, media og velgere. Det er et landskap hvor sannheten ble relative, og der journalistikkens rolle som objektiv forteller av hendelser ble utfordret på en helt ny måte.

Hvordan Donald Trump Endret Forholdet Mellom Politikk og Media

I løpet av en pressekonferanse i Palm Beach i mars 2016, fikk Donald Trump øye på meg blant mengden journalister. Han stoppet midt i svaret på et spørsmål og rettet oppmerksomheten mot meg. Det hadde gått nesten ett år siden vårt intervju på hotellet hans, men han kjente meg igjen fra min analyse på kabel-TV, blant annet på CNN. "Åh, takk for de fine tingene du alltid sier om meg," sa Trump og pekte på meg fra mengden av journalister. "Du er så snill. Takk." Jeg følte hvordan alle i rommet snudde hodene sine mot meg, og jeg sank ned i stolen min, desperat etter å finne ut hva "snilt" jeg hadde sagt om ham. Jeg må ha blitt rød i ansiktet, eller kanskje fargen helt forlot meg, fordi Trump la merke til min ubehagelige situasjon. "Nå kommer hun til å være slem, fordi hun er flau," la han til, og snakket til rommet igjen. "Men jeg vil bare takke deg."

Etter eventet, da jeg samlet sakene mine, snudde jeg meg for å se Trump stå foran meg, klar til å håndhilse. Men Trump hadde en usunt sterk interesse for media, og det gjorde ham mer følsom overfor kritikk i det offentlige rom. Ved slutten av året, etter å ha blitt presidentvalgkandidat, ringte han CNNs president Jeff Zucker for å klage på min analyse på lufta. "Han raste mot henne i to minutter, sa 'OK, skjønt?' og la på," fortalte Zucker senere til New York Times Magazine.

Trump var kjent for å rette skarp kritikk mot journalister offentlig, og hans taktikker skulle vise seg å ha en varig innvirkning på amerikansk politisk journalistikk. Denne typen angrep ble adoptert av flere, som for eksempel senator Martha McSally, som svarte på et spørsmål fra en av mine CNN-kolleger, Manu Raju, ved å kalle ham "en liberal hack". Snart ble McSallys gjenvalgkampanje fylt med penger fra nettopp dette møtet.

Trump hadde en betydelig innflytelse på journalistikkens landskap, ikke bare i sitt eget parti, men også i den demokratiske primærvalget i 2020. Senator Bernie Sanders og hans støttespillere kritiserte den "korporative mediaen" for påstått skjevhet og forsøkte å omgå systemet ved å snakke direkte til sine tilhengere. Journalister ble tvunget til å tilpasse seg en ny virkelighet. Men for hvem? Abonnementsantallene og TV-seertallene eksploderte under Trump-æraen, noe som viste at den offentlige interessen for politiske nyheter var mer levende enn noensinne. Likevel raste tilliten til media. Vi prøver å tale til hele Amerika, men smalere og smalere deler av befolkningen hører på oss.

I ettertid ser vi at Trump ikke ødela politisk journalistikk, han tente på den. Den politiske og mediamessige virkeligheten ble grunnleggende endret under hans ledelse, og vi har fortsatt ikke klart å tilpasse oss på en tilstrekkelig måte. Hvordan kan vi dekke valg når ikke bare politikken, men samfunnets fundamentale byggesteiner, rister under føttene våre? Og hvordan kan et fragmentert media navigere gjennom et stadig mer uoversiktlig landskap?

I et annet tilfelle ble jeg personlig målrettet av Trump under et rally i San Diego, mer enn fem måneder før han ble valgt til president. Han henviste til en artikkel jeg hadde skrevet sammen med min daværende kollega, Maggie Haberman, og kritiserte oss for ikke å anerkjenne hans nylige delegate-seier, men for å fokusere på de problemene som plaget hans kampanje. Jeg satt i første rad, midt i mengden på et rally for 10 000 personer, og jeg følte hvordan kinnene mine ble røde. Trump vendte tilbake til sin kritikk flere ganger, og publikum begynte å bu. Jeg forsøkte å skjule navnet mitt på arket foran meg og stirret rett frem som om jeg ikke var en del av de "ikke-legitime" reporterne.

Dette var ikke den siste gangen Trump rettet kritikk mot meg. I løpet av de neste årene, både som presidentkandidat og som president, ville han nevne meg på sine rally, på Twitter, og i private samtaler. Noen ganger kritiserte han meg, andre ganger forsøkte han å vinne meg over. I flere tilfeller hadde han en særlig interesse for journalister fra hans hjemby, New York, og de som dukket opp på TV-skjermene hans i Det hvite hus. Dette forholdet mellom Trump og pressen var et kjærlighets- og hatforhold, der presidenten både ønsket oppmerksomhet og kritikk fra media. Han kunne ikke leve uten oss, men han hatet oss like mye.

Forholdet mellom Trump og media reflekterte et større problem i det moderne politiske landskapet. Under Trumps presidentperiode ble forholdet mellom politikere og media mer åpent fiendtlig, og hans praksis skulle ha en langvarig effekt på hvordan politiske kampanjer, som i tilfelle McSally, bruker media for å engasjere velgere og skape kontrovers. Denne utviklingen avviker markant fra tidligere tiders forhold der politiske ledere, til tross for kritikk, ofte forble mer diplomatiske og respektfulle overfor pressen.

Det er viktig å forstå at endringene som Trump initierte, ikke bare har hatt en påvirkning på hans egen tid som president, men også på den videre utviklingen av politisk kommunikasjon. Vi lever i en tid hvor medienes rolle i demokratiet stadig er mer utfordret, og der journalistikkens etikk og metode er under konstant press. Disse utfordringene gjelder ikke bare for USA, men også for andre demokratier rundt om i verden, hvor mediene stadig står overfor spørsmål om sin rolle, objektivitet og ansvar.