Hvordan vi studerer språk: En realistisk tilnærming til lingvistikk og etikk

Språk er en av de mest grunnleggende og kraftfulle verktøyene for menneskelig kommunikasjon. Det er utrolig komplekst, tilpasningsdyktig, variert og produktivt. Når vi nærmer oss studiet av språk, innebærer dette en rekke forskjellige analytiske tilnærminger som kan spenne fra detaljerte analyser av uttale til dypere utforskning av mer abstrakte begreper som sosial identitet og makt. I hver av disse tilnærmingene leter vi etter mønstre som kan hjelpe oss å forstå hvordan språk fungerer i samfunnet vårt. Linguistikkens ulike disipliner krever forskjellige typer analyser, men felles for alle er spørsmålet: Hvordan kan vi forklare de lingvistiske fenomenene vi observerer?

Denne boken er kalt Hverdagslingvistikk fordi jeg mener det er viktig å koble det vi lærer om språk til vårt daglige liv, både vårt eget og andres. De tilsynelatende esoteriske lingvistiske begrepene som presenteres her er direkte relatert til hva vi gjør hver eneste dag. De kan hjelpe oss ikke bare med å forstå hverdagslige interaksjoner, men også de større sosiale kontekstene der disse interaksjonene finner sted, og de ulikhetene som ofte preger disse kontekstene. Dette er ikke en akademisk øvelse isolert fra virkeligheten, men en dypere innsikt i hvordan språk fungerer i den verden vi lever i, med alle dens utfordringer og sosiale spenninger.

I studiet av språk insisterer jeg på en tilnærming som integrerer det som ofte deles opp i lingvistiske underdisipliner. Strukturell analyse bør være koblet til sosiokulturell analyse, og denne helhetlige tilnærmingen må tilslutte seg spørsmål om sosial rettferdighet. Gjennom disse forbindelsene kan vi avdekke både språklige og sosiale fordommer, og i en større sammenheng forstå hvordan språklige strukturer kan bidra til å opprettholde ulikhet og maktforhold i samfunnet. Språk er ikke bare et sett med regler, men et verktøy for sosial interaksjon og en markør for sosial identitet.

En sosialt realistisk lingvistikk er en tilnærming som anerkjenner at holdninger til språk, dets struktur, bruken og variasjon er både etisk og lingvistisk. Som lingvist er det derfor viktig å se på språk både som et system av regler og som et sosialt redskap som formes av samfunnsmessige krefter, praksiser, og ideologier. Språkforståelse er aldri bare en nøytral handling, men er alltid farget av de sosiale relasjonene og de verdiene som ligger til grunn for det språket som brukes.

I denne sammenhengen må vi være oppmerksomme på et språklig fenomen som har blitt et problem i mange deler av verden: språklig fordom. Språklig fordom er i mange tilfeller et maskert uttrykk for rase- eller klassefordommer. Dette er noe som er godt dokumentert, og som vi møter daglig, kanskje uten å tenke på det. En sosialt realistisk lingvistikk erkjenner denne virkeligheten og forsøker å forstå hvordan språkbruk kan både speile og forsterke de maktstrukturene som eksisterer i samfunnet.

Gjennom å utforske disse etiske dimensjonene ved språkstudier blir vi i stand til å kritisk vurdere hvordan språk brukes til å opprettholde eller utfordre ulike former for sosial urettferdighet. Språklige normer er sjelden nøytrale; de er ofte et resultat av historiske, politiske og kulturelle prosesser som har blitt naturliggjort gjennom generasjoner. Språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, men et redskap som har makt til å forme og reflektere samfunnets strukturer.

Videre bør leseren være oppmerksom på den subtile forskjellen mellom preskriptive og deskriptive perspektiver på språk. Et preskriptivt perspektiv innebærer en serie regler om hva som er riktig eller galt i språkbruk, slik vi ofte blir eksponert for i utdanningssystemet. Dette perspektivet legger stor vekt på standardisering og normer, mens et deskriptivt perspektiv, som er utgangspunktet i lingvistikk, søker å forstå hvordan språk faktisk brukes i praksis. Språk er levende, og det utvikler seg kontinuerlig i møte med de sosiale og kulturelle omgivelsene. En deskriptiv tilnærming anerkjenner og studerer disse endringene, uten å nødvendigvis vurdere dem som riktige eller gale.

Erfaringene vi har med språk, både i vår egen oppvekst og som voksne, spiller en viktig rolle i vår forståelse av det. Enten vi vokser opp med flere språk, eller vi erfarer språklig ulikhet på andre måter, påvirker disse opplevelsene hvordan vi forholder oss til språket senere i livet. Dette belyses tydelig gjennom personlige historier som kan vise hvordan språk ikke bare er et teknisk fenomen, men en del av vår sosiale identitet og våre kulturelle relasjoner.

Endelig er det viktig å huske at språk ikke bare er et redskap for kommunikasjon, men et middel for å forme vår forståelse av verden. Språket gir oss ikke bare muligheten til å uttrykke tanker, men også til å bygge og opprettholde relasjoner, identiteter og maktstrukturer. Hvordan vi bruker og forholder oss til språk, reflekterer ofte de underliggende sosiale verdiene og maktbalansene i samfunnet vårt.

Hvordan setninger settes sammen: En dypdykk i syntaks og språkstrukturer

I språklig analyse refererer en "setning" (S) til en enhet som inneholder et subjekt og et predikat, eller sagt på en annen måte: en nominalfrase (NP) og et verbfras (VP) sammen. Når vi setter sammen to uavhengige klausuler – det vil si setninger som hver for seg kan stå alene – oppnår vi syntaktisk kompleksitet. Et viktig steg i språkutvikling er når barn lærer å sette sammen setninger på mer kompleks vis, ved å innlemme avhengige klausuler i uavhengige setninger. Dette gir opphav til adverbialklausuler, komplementklausuler og relative klausuler, hvor de to siste er spesielt interessante i denne sammenhengen.

Språklige regler som regulerer setningsstruktur viser at en setning kan innlemmes som en del av en NP eller VP. Dette innebærer at vi kan plassere en hel setning som en enhet innenfor disse strukturene, og dermed skape en ny dybdestruktur som inneholder en innebygd setning. For å illustrere dette kan vi sammenligne to setninger:

1. Tom så toget

2. Tom så at toget var forsinket.

I den første setningen (1) er strukturen enkel, hvor "Tom" (NP) er subjektet, og "så toget" (VP) er predikatet. Men i setning 2 er strukturen mer kompleks. Her er "at toget var forsinket" en underordnet setning, som i seg selv fungerer som et objekt for verbet "så". Denne underordnede setningen er en komplementklausul, og den fungerer i setningens dypere struktur som en NP i en VP.

Når vi diagrammerer denne setningen, finner vi et nytt element i strukturen: COMP. Dette er en komplementiserer, som fungerer som en plassholder for det som kan være en relativ pronomen (som at) i den overfladiske strukturen. Det er viktig å merke seg at slike komplementklausuler ikke alltid har et synlig komplementiserer – noen ganger er det implisitt, som i setningen "Tom så toget var forsinket," der at er utelatt.

Et annet viktig aspekt ved setningsdannelse er relativklausuler. Her modifiserer en underordnet setning (relativ setning) et substantiv i en nominalfrase (NP). Relativklausuler følger alltid med på en NP og kan aldri finnes direkte under VP i syntaksdiagrammer. De introduseres vanligvis med relative pronomen som hvem, hvilken, som, hvis eller at. For eksempel i setningen:

Den kvinnen som solgte meg den bilen, forsvant plutselig.

I denne setningen er "som solgte meg den bilen" en relativklausul som beskriver kvinnen, og dermed fungerer den som en modifier av NP-en den kvinnen. Her ser vi et annet viktig syntaktisk fenomen: En relativklausul innlemmer en hel setning innen en NP, og dette gjør setningen mer kompleks. I setningens dybdestruktur er det to NPs med samme referent (begge refererer til "den kvinnen"), men den ene blir modifisert av den relative setningen. Relativklausuler kan også være ufullstendige i overfladisk struktur, der relativpronomenet kan være utelatt, som i:

Boken jeg lånte deg, er tilbake på biblioteket.
Boken jeg lånte deg, er tilbake på biblioteket.

Slike setninger viser hvordan syntaktiske operasjoner kan variere og samtidig bevare meningsinnholdet. De gir også en pekepinn på det mer generelle prinsippet at underordnede klausuler (avhengige) i dyp struktur kan integreres på forskjellige måter i overflatestruktur, og dermed danne forskjellige uttrykk for samme underliggende mening. For eksempel, setningen "En mann som bar en blå hatt stjal eplene fra vognen" kan omformes på flere måter uten å endre meningen, som vist i følgende varianter:

• Eplene ble stjålet fra vognen av en mann som bar en blå hatt i går.

• I går stjal en mann som bar en blå hatt eplene fra vognen.

• En mann som bar en blå hatt stjal eplene fra vognen i går.

• Eplene ble stjålet fra vognen i går av en mann som bar en blå hatt.

Slike variasjoner gir forfattere muligheten til å fremheve ulike deler av setningen – for eksempel tid, subjekt eller handling – ved å manipulere syntaksen.

Det er også viktig å merke seg et annet aspekt som skiller språkene fra hverandre: Universalgrammatikk (UG). Det finnes grunnleggende syntaktiske prinsipper som gjelder på tvers av alle språk, som for eksempel at alle språk har NPs bestående av et substantiv og muligens andre elementer som determinativer eller adjektiver. Derimot kan rekkefølgen på disse elementene variere mellom språk. I engelsk er det vanlig at adjektivet kommer før substantivet, mens andre språk kan ha en annen rekkefølge.

Språklig ervervelse hos barn innebærer ikke bare å lære lydene og tegnene til et språk, men også å mestre hvordan disse ordene kan settes sammen i setninger. Barn lærer raskt og intuitivt de underliggende systemene som styrer hvilke ordrekkefølger som er tillatt, samt hvordan setninger kan utvides med setninger innen setninger. Dette er avgjørende for deres evne til å både produsere og forstå nye, ukjente setninger.

Er språk bare et språk? Hvordan språklige normer påvirker oss

Språklige normer er ofte en refleksjon av hva som anses som "korrekt" i en gitt sosial sammenheng. Vi har alle blitt opplært til å følge et sett med regler for hva som anses som god grammatikk – ikke bruke dobbel negasjon, ikke dele infinitiver, aldri starte en setning med "men", unngå å bruke ord som "ain’t", og alltid si "I am" i stedet for "It is me". Disse reglene er vanlige i skriftlig språk, men mange prøver også å pålegge dem i dagligtale. Målet med slike preskriptive regler er å vise hvordan vi "burde" snakke eller skrive, på samme måte som etikette regler forteller oss hvordan vi burde oppføre oss i formelle sammenhenger. De blir dermed bedre forstått som regler for passende oppførsel enn regler for grammatisk korrekthet.

Selv om motivene bak disse reglene kan være gjenstand for debatt, er de grunnleggende en arbitrær konstruksjon. Det finnes ingen språklig eller logisk grunn til at vi skulle anse "I didn’t do anything" som mer korrekt enn "I didn’t do nothing". De preskriptive reglene setter opp forventninger om hva som er riktig språkbruk, men som vi vil se videre, varierer disse forventningene avhengig av gruppe og kontekst, og de kan ofte føre til urettferdig privilegiering av enkelte grupper, mens andre blir marginalisert.

Det er viktig å erkjenne at slike regler for språklig "korrekthet" ikke nødvendigvis reflekterer en dypere forståelse av språkets mangfold og funksjon. For eksempel, selv om enkelte regelfølgere kan hevde at uttrykk som "ain’t" er et brudd på grammatisk korrekthet, er det i virkeligheten bare et alternativt uttrykk som har utviklet seg i visse dialekter, og som i seg selv ikke kan anses som grammatisk feil i en deskriptiv språklig sammenheng. Denne typen variasjon er en naturlig del av språket, og det er ikke en indikasjon på at språket i seg selv er defekt.

I en deskriptiv tilnærming til språk, der fokuset er på hvordan språk faktisk brukes, spør vi ikke om noe er "riktig" eller "feil", men om det er en mulig ytring på engelsk eller et annet språk. Hvis det er en mulig ytring, er det grammatisk korrekt. Den deskriptive tilnærmingen åpner også for å stille spørsmålet om hvem som bestemmer hva som er "korrekt" i første omgang, og hvem som får lov til å definere disse grensene. Språk er et levende og dynamisk fenomen som endres over tid, og det er viktig å forstå at språklige normer er sosialt og kulturelt konstruerte, ikke naturgitte regler.

Det er viktig å merke seg at variasjon i språkbruk ikke nødvendigvis er et tegn på svakhet eller manglende dannelse. Tvert imot, språklig variasjon kan være et uttrykk for rikdom, tilpasningsevne og sosial identitet. Når vi ser på hvordan språk brukes i forskjellige sammenhenger, fra det formelle til det uformelle, fra det akademiske til det hverdagslige, ser vi hvordan språk kan være et middel for å uttrykke tilhørighet, status og til og med motstand mot etablerte normer. Språklig variasjon er ikke bare en realitet, men også et verktøy som folk bruker for å navigere i samfunnet.

Det som bør forstås er at språklig variasjon ikke er et tegn på manglende ferdigheter eller feil, men snarere et uttrykk for en kompleks sosial virkelighet. Folk som snakker ulike dialekter eller bruker "ikke-standard" grammatikk kan ha en rik forståelse av språket, men deres språkbruk blir ofte feilvurdert som "dårlig" språk fordi det ikke samsvarer med de etablerte, preskriptive reglene. Dette kan føre til at visse grupper blir sett på som mindre kompetente eller mindre verdifulle basert på hvordan de bruker språket.

For å virkelig forstå språkbruk og språklig mangfold, er det avgjørende å se på hvordan språket brukes i den virkelige verden, uten fordommer om hva som er "riktig" eller "feil". Språk er et verktøy for kommunikasjon, og det er utvilsomt at alle former for kommunikasjon har verdi. Når vi anerkjenner dette, kan vi begynne å forstå språk på et dypere nivå, som et verktøy for sosial tilhørighet og makt, ikke bare som et sett med regler for grammatikk.

Endelig er det viktig å merke seg at språk ikke er statisk. Det utvikler seg hele tiden, både på grunn av endringer i samfunnet, i teknologi og i kulturen, men også som et resultat av hvordan folk tilpasser seg og bruker språket i sine daglige liv. Det som i dag anses som en "feil" kan en dag bli ansett som et vanlig uttrykk, og det som en gang var normen kan endre seg over tid. Språk er et levende fenomen, og det er gjennom forståelsen av dette dynamiske forholdet mellom språkbruk og sosiale normer at vi kan få en dypere innsikt i hvordan språk påvirker oss alle.

Hvordan påvirker AAL (African American Language) identitet og oppfatning i samfunnet?

Språklige forskjeller mellom Standard American English (SAE) og African American Language (AAL) har vært gjenstand for mye debatt og misforståelser. I AAL finner vi spesifikke fonologiske og grammatiske trekk som ofte blir sett på som "uformelle", "feilaktige" eller til og med "ikke-grammatiske" når de blir sammenlignet med SAE. For eksempel, en vanlig uttale i AAL er ord som "mother", som i SAE uttales med en stemt [ð], men i AAL blir det uttalt med en stemt [v]. Tilsvarende, i ordet "bath", der SAE bruker en ustemt [θ], uttales det i AAL med en ustemt [f]. Dette er bare ett eksempel på hvordan AAL benytter andre fonetiske mønstre enn SAE.

Slike forskjeller i uttale og grammatikk fører til stigmatisering. Mange av de språklige trekkene i AAL blir ofte vurdert som ulogiske, mens de i virkeligheten er en naturlig del av språket. Et kjent eksempel på dette er bruken av dobbel negativ i AAL, også kjent som "negativ kongruens", som i setningen "I ain't got no money". Denne konstruksjonen kan for mange høres feilaktig ut, men i virkeligheten er den grammatisk korrekt innenfor rammen av AAL. Slike språklige trekk er ikke et tegn på lav intellekt eller dårlig utdanning, men heller et uttrykk for et annet språksystem.

Enkelte uttrykk i AAL har også blitt kritisert og undervurdert. Et eksempel på dette er uttrykket "I’ma find you", som brukes i mange varianter av AAL i stedet for det mer formelle "I’m going to find you". Dette er ikke et misforstått eller ufullstendig uttrykk, men et helt akseptabelt og korrekt uttrykk i AAL. Dette er et klart eksempel på hvordan språklige trekk kan bli sett på som "feil" fordi de ikke følger normene for SAE.

Språk har alltid vært nært knyttet til identitet. Dette er tydelig i AAL, hvor språket ikke bare er et verktøy for kommunikasjon, men også et middel til å uttrykke kulturell tilhørighet og fellesskap. For mange afroamerikanske personer er AAL et bindeledd til deres røtter og historie, og det blir ofte brukt for å uttrykke et felles sett av verdier og erfaringer. Dette gjelder både for unge mennesker som bruker AAL i gatene og for medlemmer av den afroamerikanske middelklassen som bruker det i mer formelle sammenhenger.

Selv om AAL er et viktig uttrykk for afroamerikansk kultur, er det ikke et homogent språk. Bruken av AAL varierer mye avhengig av flere faktorer som alder, kjønn, region og sosial klasse. Tidligere forskning har ofte sett på unge menn fra byene som de viktigste talerne av AAL, men nyere forskning viser at AAL benyttes av et bredt spekter av mennesker, fra prester og komikere til politikere og akademikere. Denne variasjonen betyr at det ikke finnes en "ren" form for AAL, men heller et mangfold av uttrykk og varianter innenfor språket.

Særlig interessant er forskjellene i hvordan menn og kvinner bruker AAL. Forskning på språkbruk blant afroamerikanske kvinner har lenge vært neglisjert, delvis fordi språklige studier ofte har fokusert på hvite kvinners språk. Nyere forskning på afroamerikansk kvinnespråk (AAWL) har imidlertid avslørt viktige kjennetegn ved språket som hjelper kvinner å uttrykke solidaritet og tilhørighet. For eksempel, bruken av ordet "girl" med stigende intonasjon er et kjent trekk i AAWL som brukes for å uttrykke identitet og felleskap blant afroamerikanske kvinner.

I rettssaker har AAL også spilt en viktig rolle, ofte på en måte som påvirker utfallet. Et kjent eksempel på dette er rettssaken mot George Zimmerman for drapet på Trayvon Martin. Under rettssaken ble vitnemålet fra Rachel Jeantel, en afroamerikansk kvinne som brukte AAWL, kritisert av både forsvar og media. Hennes språkbruk ble beskrevet som aggressivt og vanskelig å forstå, til tross for at det var fullt ut forståelig innenfor konteksten av afroamerikansk språklig praksis. Hadde hun vært en ung afroamerikansk mann i stedet, ville språkbruken hennes sannsynligvis blitt oppfattet som normal. Dette viser hvordan språklige forskjeller kan bli brukt til å diskreditere vitner og svekke deres troverdighet, selv om språket deres ikke er mindre korrekt eller effektivt.

I samfunnet har det også blitt økt fokus på mikroaggresjoner, som er subtile former for diskriminering som kan være vanskelig å identifisere, men som har stor innvirkning på de som blir utsatt for dem. Et eksempel på mikroaggresjon er når en person, basert på utseendet sitt, blir spurt "Hvor kommer du egentlig fra?" uten at det blir tatt hensyn til at personen kan være født og oppvokst i det samme området som spørsmålet kommer fra. Slike hendelser skaper en følelse av marginalisering, og for mange afroamerikanske personer er det en dagligdags opplevelse.

Det er viktig å forstå at språk er en kraftig indikator på identitet, og at oppfatningen av et språk kan påvirke hvordan folk blir behandlet i samfunnet. Når AAL blir sett på som mindreverdig eller feilaktig, reflekteres det ofte i de holdningene som folk har overfor afroamerikanske personer. Dette kan føre til utdanningsmessige og sosiale ulemper, og til og med påvirke rettssystemet og arbeidslivet. I tillegg bør vi erkjenne at det er stor variasjon innenfor AAL, og at dette mangfoldet bør bli anerkjent og respektert.