Hvordan Donald Trump Brukte Kjempingens Verktøy for Å Skape Sin Mediepersona og Håndtere Offentlig Diskurs

Donald Trump har skapt en unik politisk persona som blander virkelighet med teater, og han har dyktig utnyttet medienes natur for å bygge sitt eget image som en "vinner". Dette har resultert i en omforming av hvordan presidenter tradisjonelt har interagert med offentligheten. Trump har brukt elementer fra profesjonell wrestling, spesielt dens hyperboliske drama og symbolikk, som en del av sin offentlige fremstilling, både som president og privatperson.

I sin bok The Art of the Deal beskriver Trump hvordan han bruker "bravado" og overdrivelse som markedsføringsverktøy for å appellere til folks fantasier og forventninger. Han mener at mennesker er tiltrukket av de som tenker stort, og at en liten dose hyperbol kan gjøre en idé mer spennende. Dette kan sees i hvordan han framstiller seg selv som den største og mest spektakulære, en form for selvsikkerhet som har gjort ham til en umiskjennelig figur i mediene. Denne tilnærmingen har langt større betydning enn bare som en markedsføringsstrategi; det har faktisk formet hvordan han har tiltrukket tilhengere og skapt en offentlig identitet bygget på tilsynelatende vellykkethet.

Etter hvert som hans mediepersonlighet vokste frem, ble Trump mer kjent for å angripe spesifikke individer gjennom sosiale medier, spesielt Twitter. Hans måte å håndtere kritikk på var dramatisk annerledes enn tradisjonelle politiske ledere. Historisk sett har presidenter uttrykt frustrasjon mot institusjoner som Kongressen, men Trump rettet i stedet personlige angrep mot enkeltpersoner, ofte med nedlatende språk og latterliggjøring. Dette har skapt en ny form for politisk diskurs, hvor private angrep ikke bare har blitt sett på som akseptable, men også som en del av spillet, spesielt for hans tilhengere. Mange av hans støttespillere ser ikke nødvendigvis på disse handlingene som uheldige eller upassende, men som en naturlig forlengelse av hans "showmanship" – en egenskap som de har blitt vant til å se i underholdning, og som de nå ser som et legitimt politisk verktøy.

Trump har også fått mye kritikk for hvordan han har brukt elementer fra profesjonell wrestling, som "pseudo-events", for å forme folks virkelighetsoppfatning. Dette er hendelser som ikke nødvendigvis har substans, men som blir presentert på en måte som får folk til å tro at de er virkelige eller viktige. Dette fenomenet er kraftig forsterket av hans evne til å bruke mediene til å både skape og kontrollere disse hendelsene. En pseudo-hendelse handler om å manipulere folk til å trekke sine egne, men ofte feilaktige, konklusjoner. Trump har mestret denne teknikken ved å bruke medier og sosiale plattformer som et verktøy for å forme den offentlige oppfatningen i sin egen favør, samtidig som han gir sine tilhengere en følelse av å ha "gjort sitt eget research" – en følelse av objektivitet, til tross for at informasjonen er stramt kuratert for å drive dem mot bestemte konklusjoner.

Trump har, i et visst lys, brukt profesjonell wrestlingens formel på nasjonal politikk. Der hvor wrestling ofte fjerner grensene mellom det personlige og det profesjonelle, har Trump visket ut disse grensene på en måte som har hatt store konsekvenser. Et eksempel på dette er hans angrep på presseorganisasjoner, hvor han har karakterisert media som "folkets fiende". Dette har ført til en massiv splittelse i hvordan ulike deler av befolkningen ser på media, og flere av hans tilhengere har tilpasset denne fiendtligheten, noe som førte til at mer enn halvparten av republikanerne mente at media var en trussel mot demokratiet.

Denne forvirringen mellom det teatralske og det virkelige kan ha langtgående konsekvenser for hvordan folk oppfatter etiske og sosiale normer. Hva som tidligere ble sett på som upassende i politisk diskurs, blir nå sett på som normal praksis. Når Trump bruker sine offentlige angrep på personer som et politisk våpen, oppfordrer han til et miljø hvor aggresjon og konfrontasjon blir sett på som akseptable metoder for å håndtere politisk uenighet. For mange av hans tilhengere er dette ikke bare en del av hans personlige stil, men et ideal om hvordan makt og autoritet bør utøves. En reaksjon på denne utviklingen er et spørsmål om hvordan samfunnet som helhet håndterer forholdet mellom offentlige handlinger og deres juridiske og moralske konsekvenser. Hvor skal vi trekke grensen mellom det som er akseptabelt innenfor en teatersetting og det som er passende i det virkelige liv?

I den grad Trump har brukt denne tilnærmingen, har han ubevisst eller bevisst formet folks forventninger til politisk oppførsel. Det vi har sett er ikke bare et sammenbrudd av grensene mellom offentlig og privat, men en redefinering av hvordan folk forholder seg til disse grensene. Når en president angriper enkeltpersoner på denne måten, virker det som om det politiske landskapet har blitt forvansket til et spill, hvor de som har mest makt kan diktere reglene og forme diskursen etter eget ønske.

I lys av dette er det viktig å reflektere over hvordan underholdning, teater og politikk kan påvirke vår oppfatning av hva som er akseptabelt i offentlig diskurs, og hvordan vi som samfunn kan gjenopprette et skille mellom det som er fantasi og det som er virkelighet. Dette er et spørsmål som ikke bare angår Trump eller hans tilhengere, men hele den politiske kulturen som vi er en del av.

Hvordan Donald Trump Bruker Taler og Twitter for å Kommunisere med Den Offentlige

En måte å analysere en administrasjon på er å undersøke dens taler. Antallet taler gitt av presidenten årlig har økt betydelig de siste tiårene. Det er vanlig at presidenter holder flere taler i sitt andre år enn i sitt første, selv om dette ikke alltid er en absolutt regel og det finnes unntak. For eksempel, Barack Obama holdt 36 færre taler i 2010 enn i 2009, og Donald Trump hadde 46 færre taler i sitt andre år. Richard Nixon er det eneste sammenlignbare presidenten som hadde et betydelig nedfall i talene fra sitt første til andre år – en nedgang på omtrent 40 taler. Bill Clinton holdt tre færre taler i sitt første år sammenlignet med det andre, men det kan anses som ubetydelig. Den markante nedgangen i antall taler for både Trump og Obama står i kontrast til en langvarig trend som har eksistert siden 1945, bortsett fra Nixon.

Donald Trump sitt totale antall taler i første og andre år ligner på de tallene George H. W. Bush hadde. Begge presidentene holdt over 400, men under 500 taler i sine første to år. George H. W. Bush holdt 443 taler i sitt første år og 483 i sitt andre, mens Trump hadde 471 i det første året og 426 i det andre. Hvis man ser på de offisielle tallene for Trump, falt hans andre års taler til 381. Til sammenligning hadde Clinton, George W. Bush og Obama alle et årlig antall taler i sine første to år på 500 eller 600.

Etter George H. W. Bush økte talefrekvensen betydelig, sammenlignet med presidentene Truman gjennom Reagan. Gjennomsnittlig holdt Bush 1,30 taler per dag, noe som var en økning fra Ronald Reagans 0,92. Men talefrekvensen nådde et høydepunkt under Clinton-administrasjonen, som holdt 1,93 taler daglig. George W. Bush holdt færre taler per dag enn Clinton, med 1,61 taler per dag, men Clinton var kjent for å være en mester i å gi korte uttalelser eller kommentarer på vei til andre arrangementer.

Trump-administrasjonens talefrekvens derimot, skiller seg markant fra sine forgjengere. Hans mønster ligner mer på George H. W. Bush fra slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tall. I løpet av mars 2017 for eksempel, talte Trump bare en gang på både 2. og 3. mars, hoppet over fire dager, og holdt deretter flere taler i en ustabil rytme gjennom måneden. Dette kontrasterer med George W. Bushs tall fra mars 2001, hvor han holdt taler hver dag og gjerne 2-3 taler på en dag. Barack Obama i mars 2009 fulgte et lignende mønster, selv om han hoppet over taler på hver søndag den måneden.

En viktig observasjon er at Trump-administrasjonen, i motsetning til tidligere administrasjoner, ofte tar lange pauser fra offentlige taler, påminner om mønstre sett under Kennedy- og Nixon-administrasjonene. Dersom man ser på de offisielle tallene, viser Trumps administrasjon en nedgang i taler – et fenomen som aldri har skjedd i moderne amerikansk presidens. Men dersom man tar med uoffisielle taler og justerer for manglende rallyer, er mønsteret i tråd med tidligere administrasjoner.

Denne redusert talefrekvensen kan tilskrives Trumps preferanse for elektronisk kommunikasjon, spesielt Twitter. I løpet av 2017 og 2018 tvitret Trump mer enn 2000 ganger hvert år, noe som gir et gjennomsnitt på over 7 tweets daglig. I 2019 økte dette ytterligere, med en gjennomsnitt på 21 tweets per dag, og under riksrettsprosessen tvitret han flere titalls ganger daglig. Twitter gir Trump et direkte og ufiltrert medium for å uttrykke sine meninger og reagere på hendelser. Denne kanalen lar ham skape eller reagere på aktuelle temaer raskt, og sirkulere diskursen tilbake til ham selv.

Twitter gir Trump muligheten til å føre en konstant kampanje, hvor han kan reagere på hendelser og styrke sin egen politiske posisjon. Ifølge Neustadt (1960) er en president kun så sterk som hans evne til å overtale, og Trump har brukt Twitter for å forsterke sin presidentielle makt. Denne tilnærmingen til kommunikasjon kan sees som et brudd med den tradisjonelle måten presidenter har engasjert seg med folket på, men den er også et bevis på endringene i den politiske kommunikasjonen i den digitale tidsalder.

Det er viktig å forstå at Trumps bruk av Twitter ikke bare er et alternativ til tradisjonelle taler, men et verktøy som redefinerer hvordan presidenter kan kommunisere direkte med folket, samtidig som de kan omgå media og etablere sin egen agenda. Hans tweets tillater en umiddelbar respons og bidrar til å holde hans støttebase aktivt engasjert, samtidig som han opprettholder en konstant tilstedeværelse i offentligheten.

Hvordan Donald Trump Bruker Språk og Rhetorikk for å Skape Sin Egen Virkelighet

Donald Trump har benyttet seg av retorikk og kommunikasjonsteknikker på en måte som få har sett i amerikansk politikk tidligere. Hans direkte, ofte provoserende stil har gjort det mulig for ham å snu potensielle ulemper til fordeler, ved å angripe både mediene, sine motstandere og vanlige borgere som kritiserer ham. Dette har gjort at han har klart å manipulere offentlig diskurs og forme hvordan han blir oppfattet. I denne konteksten er det viktig å forstå hvordan Trump bruker språket for å fremme sitt politiske prosjekt, spesielt i lys av de teoretiske rammeverkene rundt populisme og politisk ledelse.

Trump benytter seg av en form for dominansretorikk, der han konsekvent bruker superlativer for å beskrive seg selv, slik som: «Vi vil ha så mye seier hvis jeg blir valgt at du kanskje blir lei av å vinne» (Jerde, 2015). Han gir seg selv en fremstilling som den største, mest kompetente lederen som noensinne har eksistert. Han har uttalt at han skal være den «største jobbpresidenten Gud noen gang har skapt» (Lippman, 2015), og i sin kampanje hevder han at han er i stand til å benytte de «beste forhandlerne» i verden. Denne formen for retorikk har en effektiv rolle i å bygge en mytologi rundt hans lederskap og skape et bilde av suveren autoritet som appellerer til hans tilhengere.

Men det er ikke nok å bare ha denne retoriske kraften. Som Richard Neustadt (1960) påpeker, ligger den egentlige makten hos presidenter i deres evne til å overbevise folk om deres autoritet. Folk må være overbevist om at lederen har ferdighetene og viljen til å bruke sine fordeler til å forme nasjonen etter sine ønsker. Trump har vært svært effektiv på dette, ved å benytte seg av massemedier og, spesielt, de sosiale mediene, for å forsterke sitt budskap. Twitter har vært et viktig verktøy for Trump, hvor han ofte har brukt plattformen til å angripe sine kritikere, svekke motstandere og til å fremme sine egne politiske interesser. Denne direkte kommunikasjonen gir Trump en kontroll over sitt budskap, som gjør at han kan omgå tradisjonelle medier og direkte nå ut til sine følgere.

Trump har også utnyttet begrepet «å gå offentlig», et begrep brukt for å beskrive når en president henvender seg direkte til folket for å omgå kongressen og få støtte til sine politiske mål (Kernell, 1997). Dette ble spesielt tydelig i Trumps bruk av Twitter, hvor han har sendt ut hyppige og ofte kontroversielle meldinger, som både angrep og provokasjoner. Denne formen for offentlig kommunikasjon har vært et maktmiddel for Trump, et verktøy som ikke bare informerer, men som også er et instrument for politisk underholdning, som han bruker til å skape et populistisk narrativ. Han snur kritikk og negativ omtale til en mulighet for å omforme diskusjonen og fremstille seg selv som et offer, ikke som angriperen. Dette er en teknikk som skaper en konstant sirkulasjon av medieomtale, hvor han hele tiden er i sentrum.

Et annet viktig aspekt ved Trumps retorikk er det han gjør med fokus og priming. Priming refererer til prosessen hvor media, ved å fremheve visse temaer, påvirker hvordan folk vurderer en politisk leder og hans prestasjoner (Miller & Krosnick, 2000). Trump har brukt immigrasjon som et nøkkeltema, og har klarert det som et hovedfokus for sin politiske agenda. Hans konstante belysning av dette emnet har vært et verktøy for å skape et narrativ der han fremstår som den eneste som kan håndtere «problemet» på en effektiv måte. Dette bidrar til å forme oppfatningen om hans politiske dyktighet, samtidig som det skjer på bekostning av andre saker som kunne fått mer oppmerksomhet.

Denne typen kommunikasjon er et klart eksempel på hvordan Trump har brukt medier og språk til å skape en «konstruert virkelighet». Han har blitt en mester i å kontrollere hvilken diskusjon som dominerer, og har gjort dette til et politisk verktøy som er vanskelig å motstå. I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at språket Trump bruker, ikke bare former offentlig diskurs, men også har et underliggende mål om å manipulere folks politiske synspunkter og deres vurdering av hans lederskap.

Den retoriske makten Trump besitter er dermed ikke bare et resultat av hva han sier, men også av hvordan han styrer narrativet. Språket hans blir et våpen, et middel til å vinne politiske kamper, og et verktøy for å kontrollere hvordan han blir oppfattet av sine tilhengere og sine motstandere. Dette fenomenet bør sees på som en fornyelse i hvordan presidenter kan bruke moderne teknologi for å forme sin politiske virkelighet på en måte som har vært umulig før i historien.

For å forstå effekten av denne typen politisk kommunikasjon, er det viktig å erkjenne hvordan folk tolker og reagerer på de budskapene som sendes ut. Denne forståelsen hjelper oss ikke bare å forstå Trump som politisk figur, men også å analysere hvordan ledere i fremtiden kan bruke teknologi og retorikk på lignende måter for å sikre seg makt og innflytelse i et stadig mer fragmentert medielandskap.