Hvordan kan vi regulere generative AI-modeller for å beskytte brukernes rettigheter?

Generative AI-modeller, som de som utvikles av store teknologiselskaper i dag, har revolusjonert hvordan vi tenker på teknologiens rolle i samfunnet. Disse modellene, som kan generere tekst, bilder og til og med musikk, har potensialet til å transformere bransjer, men de kommer også med en rekke utfordringer når det gjelder ansvar, rettferdighet og beskyttelse av brukernes rettigheter. Det er et viktig spørsmål hvordan vi kan regulere disse teknologiene på en måte som sikrer at brukerne ikke blir utsatt for urettferdige eller skadelige forhold.

I dag er generative AI-modeller i stor grad regulert av vilkår og betingelser som tilbys av plattformene som tilbyr tjenestene. Disse vilkårene, som ofte er ensidige og kan ha skadelige klausuler, legger stort ansvar på brukeren og fraskriver plattformen ansvar for skader eller ulemper som kan oppstå. Et slikt regelverk kan være problematisk, spesielt hvis vi tenker på de grunnleggende rettighetene som individer har, som for eksempel ytringsfrihet. Å pålegge hele risikoen på brukerne, som det er vanlig i mange generative AI-tjenester, kan i noen tilfeller stride mot brukernes rett til frihet og uttrykk.

Videre er det et klart behov for mer transparens i hvordan disse tjenestene modererer innhold. EUs Digital Services Act (DSA) pålegger plattformer å ha åpenhet rundt beslutningene de tar om innholdsmoderering, og å gi begrunnelser for sine handlinger. Denne typen rapportering kan bidra til å skape en mer rettferdig balanse mellom plattformens makt og brukerens rettigheter, og kan fungere som et fundament for å forhindre misbruk av makt.

For å gjøre det mer effektivt, burde DSA-reguleringene også inkludere spesifikke krav for generative AI-modeller. Dette ville kunne tvinge utviklere av slike modeller til å møte et sett med regler som beskytter forbrukerne mot urimelige kontrakter og urettferdig moderering. Dette er en nødvendighet ettersom nåværende reguleringer kun ser på plattformer i en generell forstand og utelater de spesifikke utfordringene som oppstår i bruken av generative AI.

Spørsmålet om hvordan man kan balansere innovasjon med ansvar er spesielt viktig i lys av de mulige maktmisbrukene som kan oppstå når et lite antall aktører dominerer markedet. På mange måter minner situasjonen i dag om den vi så i de tidlige fasene av internett og sosiale medier, hvor de store selskapene hadde makten til å diktere betingelsene for bruk, og hvor manglende regulering resulterte i utnyttelse av mindre aktører. Det er en påminnelse om at vi ikke bør tillate at de negative sidene ved eldre, teknologiske paradigmer, som sosial medieplattformers utvilsomme makt, uforstyrret går videre inn i generativ AI-verdenen.

Endringene som foreslås, for eksempel i den europeiske AI-lovgivningen, har et klart mål om å håndtere slike maktubalanser, og det er viktig å vurdere om konkurranse kan skape et mer rettferdig marked eller om de store aktørene vil fortsette å presse gjennom betingelser som favoriserer deres egen posisjon. Dette spørsmålet står sentralt i debatten om generativ AI, ettersom vi ser på hvordan lovgivningen kan beskytte både forbrukere og mindre selskaper fra de maktstrukturer som kan oppstå i fremtiden.

Det er også viktig å merke seg at mens forbrukerbeskyttelse er et avgjørende aspekt av denne diskusjonen, bør vi ikke glemme de potensielle problemene som kan oppstå i forretningskontrakter (B2B). Mange av de samme ubalanserte maktforholdene som rammer forbrukere kan også være til stede mellom store teknologiselskaper og små eller mellomstore bedrifter. Det er derfor behov for å utvide lovgivningens rekkevidde for å inkludere disse forholdene.

Endtext

Hvordan Vurdere Opphavsrett for AI-generert Innhold?

Opphavsretten har alltid vært et komplekst og viktig tema innen intellektuell eiendom. Med den raske utviklingen av kunstig intelligens (AI) og dens evne til å generere innhold, oppstår nye spørsmål rundt hvem som eier rettighetene til et verk som er laget av en maskin, og hva som skal til for at et slikt verk kan beskyttes av opphavsrett. Dette er et spørsmål som flere rettssystemer prøver å svare på, men hvor det fortsatt finnes stor usikkerhet og uenighet.

Et av de viktigste kriteriene for at et verk skal kvalifisere for opphavsrett, er originalitet. Tradisjonelt har opphavsrett vært knyttet til den menneskelige skapelsen av et verk, og det har blitt sett på som en refleksjon av skaperens personlighet og intellektuelle innsats. Dette har imidlertid blitt utfordret i lys av den teknologiske utviklingen, hvor AI-verktøy nå kan generere verk som er svært originale i innhold og form, men uten at en menneskelig forfatter nødvendigvis har vært direkte involvert i den kreative prosessen.

Det er hovedsakelig to teorier som omhandler hvordan man skal vurdere originaliteten til AI-genererte verker: "Subjektiv Originalitetsteori" og "Objektiv Originalitetsteori". Den første teorien hevder at originalitet kommer fra forfatterens kreative prosess og personlighet, og derfor kan AI-genererte verk ikke anses som originale, ettersom AI i stor grad utfører den kreative prosessen. Denne teorien utelukker derfor AI som opphavsperson og betrakter et AI-generert verk som manglende originalitet og dermed ikke beskyttet av opphavsrett.

Den motsatte tilnærmingen, "Objektiv Originalitetsteori", tar ikke hensyn til hvem som har skapt verket, men heller fokuserer på innholdet i verket selv. Ifølge denne teorien er det tilstrekkelig at verket er vesentlig forskjellig fra eksisterende verk og har en viss verdi som rettferdiggjør beskyttelse. De som støtter denne teorien, argumenterer for at så lenge innholdet er originalt nok, kan det være beskyttet av opphavsrett, uavhengig av om en menneskelig skapelse er til stede i prosessen eller ikke.

Imidlertid er det en viktig nyanse i debatten som ikke kan overses: selv om objektiv originalitet kan være et grunnlag for beskyttelse, er det fortsatt et krav om menneskelig involvering i skapelsesprosessen. AI blir ofte sett på som et verktøy som støtter den kreative prosessen, snarere enn en fullverdig skaper. For eksempel, i tilfeller der AI bare er programmert til å generere tekst ut fra enkle innspill, kan det argumenteres for at det ikke er nok intellektuell innsats fra et menneske til at verket kan kvalifisere for opphavsrett. En viss grad av menneskelig kreativitet og intensjon må være til stede i prosessen for at opphavsretten skal kunne gjelde.

Den store diskusjonen dreier seg derfor om i hvilken grad menneskelig innsats skal spille en rolle i prosessen, og hvordan man rettferdig kan vurdere AI-genererte verk som opphavspersoners intellektuelle eiendom. Selv om AI kan produsere innhold som er bemerkelsesverdig originalt og relevant, bør det ikke bety at ethvert AI-generert verk nødvendigvis skal få opphavsrettsbeskyttelse. Det bør være et kriterium for hvor mye menneskelig kreativitet og intellektuell innsats som er lagt ned i den opprinnelige ideen eller i justeringen av innholdet for å kvalifisere til beskyttelse.

En annen viktig dimensjon som spiller en rolle i opphavsretten for AI-generert innhold, er spørsmålet om hvem som skal inneha rettighetene. Dersom AI verktøyet benyttes til å generere et verk på bakgrunn av et menneskelig innspill, er spørsmålet om det er brukeren av verktøyet eller utvikleren av AI-programvaren som skal ha eiendomsretten. Rettspraksis i Kina antyder at det bør være brukeren som har betalt for programvaren og satt inn parameterne som bestemmer innholdet, som har rett til verket, ikke programvareutvikleren.

Det er altså flere aspekter som må vurderes i forhold til opphavsretten til AI-generert innhold. Det er behov for en balanse mellom å beskytte den menneskelige innsatsen i den kreative prosessen, samtidig som man åpner for en rettferdig beskyttelse av innhold som har betydelig originalitet. Lovgiverne står overfor utfordringen med å definere klare retningslinjer som både fremmer teknologisk utvikling og beskytter de rettighetene som bør tilkomme dem som skaper innhold.

Hvordan kan generativ AI utfordre forbrukerbeskyttelse og rettferdig regulering i EU?

Generativ kunstig intelligens (GenAI) og store språkmodeller (LLM) representerer et paradigmeskifte innen teknologisk interaksjon, der responsene blir sterkt tilpasset og kontekstavhengige. Dette gjør det vanskelig å forutse og kommunisere konsekvensene gjennom tradisjonelle metoder som statiske informasjonsplikt eller engangssamtykker. Problematikken forsterkes av at slike AI-systemer kan videreføre og forsterke eksisterende samfunnsmessige skjevheter som finnes i treningsdataene. Resultatet kan bli diskriminerende og skadelig utfall for brukere, noe dagens forbrukerbeskyttelseslover ikke alltid er rustet til å håndtere. Å identifisere ansvar ved skader forårsaket av AI blir en kompleks oppgave, da ansvaret ligger i skjæringspunktet mellom brukerens input, modellens datagrunnlag og algoritmenes virkemåte. Forbrukere står dermed ofte uten klare muligheter til å kreve erstatning eller rettferdig behandling.

Et annet sentralt spørsmål er den etiske grensen for hvordan generativ AI kan påvirke forbrukeradferd og beslutningstaking. Opprettholdelse av forbrukernes autonomi og reell informert samtykke er avgjørende. Dette krever åpenhet om hvordan AI-systemene fungerer og hvilke konsekvenser de kan ha for brukerne. Likevel er det utfordrende å oppnå dette, ettersom mange brukere mangler forståelse for AI-teknologiens kompleksitet og hvordan deres data blir brukt. AI-algoritmenes iboende utydelighet kompliserer ytterligere muligheten for fullstendig og forståelig informasjon, noe som øker risikoen for utnyttelse og skade.

Når man ser på det regulatoriske landskapet i EU, oppdages betydelige mangler i samordning og helhetlig tilnærming. Eksisterende rammeverk som forbrukerrettigheter, personvernforordningen (GDPR), digitale tjenester-forordningen (DSA) og det kommende AI-regelverket (AIA) adresserer hver sine aspekter, men fungerer ofte isolert og sliter med å følge den raske teknologiske utviklingen. Forbrukerlovgivningen, som skal sikre rettferdighet og åpenhet i kommersielle forhold, har hittil vist seg utilstrekkelig mot AI-drevet manipulasjon og algoritmisk skjevhet. GDPR setter høye standarder for databeskyttelse, men fanger ikke fullt ut opp de bredere etiske og samfunnsmessige konsekvensene av AI. DSA fokuserer hovedsakelig på innholdsmoderering og plattformansvar, og risikerer å overse de mer subtile og omfattende utfordringene knyttet til AI-manipulasjon. AIA er et skritt fremover med sin risikobaserte tilnærming og krav til transparens, men kan bli for snever til å omfatte alle utfordringer som oppstår i skjæringspunktet mellom AI og forbrukerbeskyttelse.

Den fragmenterte reguleringen og varierende håndhevelse på nasjonalt nivå forsterker problemet. Hver regelverk har et begrenset virkeområde, og uten klare retningslinjer for samspill oppstår inkonsistenser og beskyttelsesgap. Et bedre samspill og harmonisering mellom disse regelverkene har vært prioritert, særlig i forhold til databeskyttelse og forbrukerrettigheter, men fortsatt mangler en helhetlig EU-strategi som kan møte de mangefasetterte utfordringene knyttet til hypersuasion og AI.

Tilpasningsevne i reguleringen er avgjørende for å kunne respondere på AI-teknologiens dynamiske utvikling. Tradisjonelle, tidkrevende lovprosesser og rigide regelverk har begrenset kapasitet til å holde tritt. Derfor får fleksible og iterative mekanismer, som regulatoriske «sandboxes» og pilotprogrammer, økt oppmerksomhet. Slike metoder tillater eksperimentering og innovasjon innenfor trygge rammer, og kan være avgjørende verktøy for å utvikle effektive løsninger på AI-relaterte utfordringer.