Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский
I dag står vi overfor et paradoks innenfor medieøkosystemet. På den ene siden har teknologiske fremskritt gjort det mulig for et mangfold av stemmer å få plass i den offentlige samtalen. På den andre siden har dette økt fragmenteringen, samtidig som de fleste plattformene fortsatt kontrolleres av et begrenset antall store aktører, som har betydelig innflytelse på hvilke perspektiver som blir sett og hørt. Dette skaper en situasjon som, på mange måter, minner om den tiden før mediene ble fragmentert: en tid hvor få store aktører dominerte nyhetsbildet.
Under massmedias storhetstid, med sine få, men mektige gatekeepers som de tre store kringkastingsnettverkene, var det sterke bekymringer rundt konsentrasjonen av eierskap og den påfølgende systematiske ensrettingen av synspunkter. Dette førte til et kritisk blikk på hvordan mediene kunne bidra til ensretting av kulturelle narrativer og skape et homogent verdensbilde, som for mange virket som en trussel mot demokratiske prinsipper. I dag ser vi at disse gamle bekymringene for produksjon og spredning av propaganda, så vel som risikoen for falske nyheter og filterbobler, fortsatt er relevante i en digital verden.
Selv om det er fristende å anta at vi er på vei mot et medieøkosystem dominert av et fåtall aktører, som de store plattformene på nettet, er det også viktig å forstå at noen av de elementene som tidligere var iboende i massmedia-perioden, faktisk kan ha hatt en offentlig tjeneste-etos som gikk tapt etter hvert som teknologien utviklet seg og konkurransen økte. I den tidligere medieæraen, hvor kringkastingsnyheter gikk med tap, subsidiert av enorme overskudd fra underholdningssektoren, var det et grunnlag for en mer offentlig orientert journalistikk. Dette er et aspekt vi ikke må undervurdere i vurderingen av hvordan sosiale medier i dag håndterer sitt ansvar.
Et viktig spørsmål som dukker opp når vi ser på sosiale medier i dag, er hvem som egentlig skal ha myndighet til å moderere innhold. Plattformenes autonome beslutningstaking reiser et legitimt spørsmål om kompetanse og interesse når det gjelder å gjøre slike avgjørelser. Per i dag ser vi det vi kan beskrive som plattformenes unilateralisme, hvor individuelle plattformer tar beslutninger om innhold moderering uten å involvere en bredere gruppe interessenter. Dette kan potensielt løses gjennom et mer multistakeholder-baserte styringssystemer, der et mangfold av stemmer og interesser er representert.
Et relevant historisk sammenligningspunkt kan være selvreguleringen som har preget andre mediesektorer, som film, musikk, TV og videospill, der systemer for aldersklassifisering har blitt utviklet for å beskytte barn mot skadelig innhold. Denne typen selvregulering har vært en respons på trusselen om statlig regulering. Det er imidlertid viktig å påpeke at de utfordringene som sosiale medier står overfor, er langt mer komplekse og involverer betydelig større samfunnsvirkninger. Spørsmål om personvern, politisk manipulering og desinformasjon er alle kritiske utfordringer som krever løsninger ut over enkel innholdsmoderasjon.
En sektor som gir interessante paralleller til de utfordringene som sosiale medier står overfor, er bransjen for publikumsmåling. I likhet med plattformene på sosiale medier har også publikumsmåling blitt dominert av et begrenset antall aktører, som Nielsen, som har en ledende rolle innen TV-, radio- og internettmålinger. Denne konsentrasjonen skaper problemer knyttet til representativitet og rettferdighet i medieutvalg og innholdsproduksjon. Dersom en publikumsmåling ikke fanger opp visse demografiske grupper på riktig måte, kan dette føre til at innholdet som produseres for disse gruppene blir redusert eller at mediehusene som betjener disse gruppene, lider økonomisk.
De samme utfordringene gjelder for sosiale medier. Plattformene er utsatt for manipulasjon fra tredjeparter, som prøver å "spille" algoritmene deres for å oppnå høyere rangering og større synlighet. Dette kan føre til en skjevhet i hva som faktisk når ut til publikum. På samme måte som i publikumsmåling, må sosiale medieplattformer kontinuerlig tilpasse sine algoritmer for å redusere effekten av "clickbait" og annet lavkvalitetsinnhold som har som mål å utnytte rangeringene. Dette er et kontinuerlig kappløp mellom de som ønsker å manipulere systemet, og de som prøver å opprettholde integriteten og kvaliteten på innholdet.
Et annet aspekt som må tas i betraktning når man tenker på selvregulering i sosiale medier, er hvordan disse plattformene kan lære fra erfaringene i publikumsmålingens historie. Det er viktig å erkjenne at sosiale medier i dag fungerer i et medielandskap der data er ekstremt verdifulle. For å sikre at innholdet som når publikum, er både representativt og rettferdig, kan det være nyttig å ta i bruk verktøy og strategier som har blitt utviklet i publikumsmålingens verden, for eksempel tiltak for å motvirke manipulasjon og sikre større mangfold i innholdsproduksjonen. På den måten kan en balanse oppnås mellom teknologisk effektivitet og et ansvar overfor samfunnets beste interesser.
Hvordan Algoritmene Påvirker Markedsplassen for Ideer
I dagens samfunn er det klart at ideer, på samme måte som varer, har blitt en del av markedet. Konseptet "marked for ideer" bygger på en analogi som stammer fra økonomisk teori, der ideer blir sett på som varer som tilbys, etterspørres og konkurrerer om oppmerksomhet. Denne markedsplassen er imidlertid mer kompleks enn de tradisjonelle økonomiske markedene, ettersom ideer ikke bare er "produkter" som kan kjøpes og selges, men også bærer med seg den etiske og sosiale verdien av informasjonsflyt. I denne sammenhengen kommer algoritmer i spill som styrer hvilke ideer som når ut til et bredt publikum, og dermed hvordan vi som individer mottar informasjon og tilpasser våre tanker og oppfatninger.
Algoritmenes rolle i markedsplassen for ideer har blitt betydelig større med fremveksten av digitale plattformer som Facebook, Twitter og YouTube. Når plattformer tilbyr sine tjenester gratis, er det ikke nødvendigvis vi som brukere som er produktet, men heller den informasjonen vi gir fra oss – vår oppmerksomhet, våre handlinger og våre preferanser. Det er gjennom disse dataene at plattformene skaper deres verdifulle forretningsmodeller, og i denne prosessen blir vi samtidig eksponert for ideer som er tilpasset våre interesser og vaner. Denne tilpasningen skjer gjennom algoritmer som skaper et ekkokammer, hvor brukeren blir eksponert for et snevert spekter av informasjon som stemmer overens med eksisterende synspunkter, heller enn å bli utfordret av alternative perspektiver.
Men hvordan påvirker dette vår forståelse av offentlige saker og demokratiske prosesser? Når informasjonen vi får er styrt av algoritmer som har økonomiske interesser, kan vi spørre oss selv om vi virkelig har tilgang til et mangfold av ideer, eller om markedsplassen for ideer er manipulert til å fremme spesifikke interesser. Økonomisk teori har lenge påpekt hvordan offentlige goder som informasjon og nyheter er utsatt for markedsfeil – de er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderbare, noe som gjør dem vanskelige å kommersialisere. I et slikt system kan ideer bli underprodusert, spesielt når deres spredning avhenger av økonomiske incentiver som favoriserer visse typer innhold over andre.
Dette skaper et dilemma: Algoritmenes makt i distribusjonen av ideer kan føre til en form for markedsfeil, hvor informasjon som er viktig for offentligheten – som politisk diskusjon og samfunnsforhold – blir underprioritert. Algoritmene er ofte mer opptatt av å maksimere klikk og engasjement enn å fremme kvaliteten på informasjonen. Når innholdets verdi måles i termer av oppmerksomhet og økonomisk gevinst, kan samfunnskritiske ideer som ikke umiddelbart genererer klikk eller debatt bli marginalisert. På den annen side kan polarisering og ekstremisme få ekstra oppmerksomhet, fordi slike ideer har en tendens til å trigge sterke reaksjoner som holder folk engasjert lenger.
Selv om plattformene selv hevder å fremme et åpent og fritt marked for ideer, er det viktig å merke seg hvordan algoritmene aktivt styrer hva som blir sett og delt. Facebooks Cambridge Analytica-skandale er et klart eksempel på hvordan personlig informasjon kan bli utnyttet for politiske formål, og hvordan data fra brukere kan brukes til å manipulere hva de ser og hvordan de tenker. Når slike plattformer samler enorme mengder data om oss, og denne informasjonen blir brukt til å målrette annonser og politisk reklame, risikerer vi å havne i et system hvor våre egne tanker og meninger blir preget av kommersielle interesser, i stedet for et bredt spekter av ideer og synspunkter.
Videre, den økende bruken av betalte modeller på digitale plattformer, som New York Times' betalingsmur, reflekterer en annen side av markedsplassens dynamikk. I et slikt system betaler forbrukerne for tilgang til informasjon, men dette kan føre til at visse ideer og perspektiver blir utilgjengelige for de som ikke har råd til å betale. Det skaper et skille mellom de som har tilgang til høykvalitetsinformasjon, og de som er avhengige av gratis, men potensielt mindre pålitelig innhold.
Det er derfor viktig å forstå hvordan markedsplassen for ideer er formet av både økonomiske krefter og teknologiske systemer. Algoritmer har makten til å forme vår virkelighetsoppfatning, og derfor må vi være bevisste på hvordan informasjonen vi konsumerer blir kuratert. Dette er et ansvar både for forbrukerne og for plattformene som står bak algoritmene. Forbrukerne må aktivt søke etter alternative kilder til informasjon og være kritiske til det innholdet som presenteres for dem. På samme måte må medieplattformer utvikle etiske retningslinjer som tar hensyn til de samfunnsmessige konsekvensene av deres algoritmiske beslutninger. Det er et behov for en balanse mellom kommersielle interesser og samfunnsansvar, for å sikre at markedsplassen for ideer faktisk fremmer et mangfold av synspunkter og en sunn offentlig diskusjon.