De som er motstandere av Trump, reagerer ikke bare på hans personlighet, men også på det faktum at han ikke er en pålitelig konservativ. Hvis Trump skal klassifiseres som en moderat, er det ikke fordi han har moderate standpunkter i sakene, men heller fordi hans plass på det politiske spekteret er et resultat av en kombinasjon av ekstreme posisjoner både til venstre og til høyre. Han har også vist en tendens til å favorisere en økonomisk politikk rettet mot arbeiderklassen, spesielt når det gjelder internasjonal handel. Dette, kombinert med hans autoritære stil, skaper frykt for at han, selv om han er en republikaner, kan ende opp som en storregjeringsrepublikaner.

Fraksjonskamper innen det republikanske partiet har potensial til å føre til reell uorden og endringer i partiet i løpet av de neste årene. Allerede før Trump ble kandidat, opplevde republikanerne interne kamper mellom fraksjoner av konservative republikanere i representantenes hus. Nicol Raes begreper, som "de konservative" og "fundamentalistene", kan forklare dette. De fundamentale motstanderne nektet å samarbeide med den daværende taleren John Boehner, noe som førte til ytterligere politisk stillstand. Dette konflikten eksisterer fortsatt, selv etter at talerstolen har gått videre til Paul Ryan. Ryans motvilje mot å støtte Trump var et tegn på hvor dyp og vid den interne motstanden mot Trump er i partiet. Vi kan forvente interessante interne kamper innen det republikanske partiet på stat- og kongressdistrikt-nivå i de neste årene.

Trumps støttespillere kan komme fra hele det ideologiske spekteret, mens moderate, konservative og fundamentalister vil forsvare sine fraksjoners interesser i kampen om nominasjonene for representantenes hus, senatet og guvernørvalg. Videre er det en mulighet for at det vil komme et utfordrende kandidatur mot Trump i primærvalget i 2020. En annen bekymring for republikanernes lojale velgere er at Trumps populistiske velgere kanskje søker uttrykk ikke bare gjennom primærvalgene til det republikanske partiet, men også utenfor det.

Uansett hvordan fraksjonskampene innen de politiske partiene utvikler seg, er det sannsynlig at det nåværende polariseringen av partiene vil vedvare, og med det, politisk stillstand. Bortsett fra muligheten for et tredje parti, har de polarisert hovedpartiene som har røtter tilbake til 1960-tallet ikke utviklet seg i takt med en verden som stadig forandrer seg. De er fortsatt fanget i debatter som stammer fra en halvannen generasjon tilbake, om økonomi, sivile rettigheter og krig og fred. De faktiske politiske spørsmålene vi står overfor i dag, som vi opplever som en post-industriell samfunn med en global økonomi, var de samme faktorene som fremmet støtten til både Trump og Sanders i 2016.

Disse spørsmålene er uunngåelige og vil ikke forsvinne. Men det er lite som tyder på at løsninger vil være lett tilgjengelige, eller at noen reell fremgang vil komme før ett av de politiske partiene vinner en overbevisende nasjonal valgseier, eller før fraksjonskampene innen ett eller begge partiene tar en uventet retning.

Hvordan partisystemer har utviklet seg i USA og hva det betyr for dagens politikk

I USA har det politiske landskapet gjennomgått flere betydelige endringer, spesielt i forholdet mellom presidentvalg og kongressvalg. Fra slutten av rekonstruksjonsperioden på slutten av 1800-tallet og frem til midten av det 20. århundre, var det høy korrelasjon mellom resultatene fra presidentvalget og valget til Representantenes hus. Denne korrelasjonen var nesten alltid høy, noe som indikerte en enhetlig politisk landskap, hvor velgerne i stor grad stemte på partilister både i president- og kongressvalgene. Dette var preget av en tid hvor stemmegivningen ofte fulgte faste mønstre basert på geografi og politiske allianser.

På 1900-tallet begynte imidlertid nye mønstre å dukke opp. Den første store endringen kom etter 1948, da Dixiecrat-opprøret og den ideologiske realigneringen av det politiske landskapet førte til negative korrelasjoner mellom president- og kongressvalg. Dette var et tegn på at velgerne begynte å splitte sine stemmer, og at de ikke lenger stemte konsekvent på det samme partiet i både president- og kongressvalg. Denne utviklingen ble videre forsterket på 1960- og 1970-tallet, spesielt gjennom den ideologiske realigneringen som fant sted etter 1964.

Den ideologiske skiftet etter 1964 førte til at det politiske kartet i USA endret seg. De tradisjonelle støttespillerne for de to partiene, Republikanerne og Demokratene, begynte å migrere geografisk. Republikanerne fikk sin styrke i den nordlige delen av USA, mens Demokratene beholdt sin base i Sørstatene, og fikk også økt støtte i Sørvesten. Denne utviklingen førte til en økning i delte stemmesedler, hvor velgerne ikke nødvendigvis stemte på samme parti i president- og kongressvalgene.

Et annet interessant trekk er hvordan partiske velgere i dag er mer lojale til sine respektive partier, og i mindre grad benytter seg av "ticket splitting" (splitte stemmene på ulike partier). Tidligere var det mange konservative demokrater som ville stemme på en republikansk president, men i dagens politiske klima har velgerne blitt mer partisanske. Dette gjør at det er mer sannsynlig at vi får enhetlig regjering, i motsetning til tidligere perioder hvor delt regjering var mer vanlig.

Etter 1994 begynte den politiske landskapen å stabilisere seg på en måte som gjorde at korrelasjonen mellom president- og kongressvalg begynte å øke igjen, selv om den fortsatt ikke nådde de nivåene som ble sett før den ideologiske realigneringen. De siste presidentvalgene har hatt korrelasjoner som nærmer seg 0,90, noe som betyr at det politiske kartet i dag er mer konsistent i forhold til hvordan velgerne stemmer på tvers av de to valgene.

Den geografiske fordelingen av støtte for de to partiene har også vært bemerkelsesverdig stabil. Demokratene har beholdt sin base i Sørstatene, mens de i økende grad har fått støtte i Nord-Amerika og Sørvesten. Republikanerne har hatt sin sterkeste base i den nordlige delen av landet, og deres støtte har vært mer konsistent på tvers av ulike valg.

En viktig ting å merke seg er hvordan dette partisystemet, som er preget av delte stemmer og regional støtte, har utviklet seg i tråd med de ideologiske endringene i USA. Mens det politiske landskapet har blitt mer polariserende, har valgsystemet tilpasset seg ved å fremme en mer partisansk og geografisk delt politikk. Dette kan føre til en mer uforutsigbar politisk dynamikk, hvor det er vanskeligere å oppnå enighet på tvers av partiene, men også lettere å se klare skiller mellom de politiske blokkene.

Samtidig er det viktig å merke seg at dagens politiske klima fortsatt er preget av de langvarige endringene som fant sted på 1960- og 1970-tallet. Selv om det i dag er mer sannsynlig at en valgt president får støtte fra sitt eget parti i kongressen, er de ideologiske forskjellene fortsatt dypt forankret. Disse forskjellene påvirker ikke bare hvordan politiske beslutninger blir tatt på føderalt nivå, men også hvordan statene og regionene opplever politiske skift.

Hva er årsakene til lav vekst i dagens økonomi?

Etter andre verdenskrig var det USA som ledet an i den globale økonomiske ekspansjonen. Den amerikanske økonomien opplevde en bemerkelsesverdig vekst, drevet av statens militære utgifter og investeringer i infrastruktur, i tillegg til en massiv ekspansjon av velferdsstaten. Militær Keynesianisme, som et sentralt økonomisk prinsipp, førte til en omfattende militærindustriell kompleks som ble en hjørnestein i økonomien. I løpet av 1950- og 1960-tallet stod forsvarsutgifter for omtrent halvparten av det føderale budsjettet, og utgjorde omtrent 10 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Samtidig investerte den føderale regjeringen massivt i sosial infrastruktur, der Federal Highway Act av 1956 ble et viktig prosjekt. Denne loven førte ikke bare til sysselsetting, men bidro også til at bilindustrien, oljeindustrien, stålindustrien og eiendom fikk store gevinster. På en måte ble det en nasjonal arealbrukspolitikk som drev frem urbanisering, bilbruk og oljeavhengighet, samtidig som det ble presentert som et forsvarssystem for nasjonal sikkerhet.

En annen utvikling som fant sted i denne perioden, var utvidelsen av velferdsstaten. Opprinnelig var velferdsordningene, fra Social Security til Medicare, designet for å beskytte middelklassen og arbeiderklassen. Men i løpet av 1960-tallet ble velferdsstaten utvidet til å inkludere "War on Poverty" (Kampen mot fattigdom). Dette ikke bare av humane hensyn, men også som en form for økonomisk redistribusjon, som gjorde lavinntektsamerikanere til mer aktive forbrukere, og dermed bidro til økte bedriftsprofitter og økonomisk vekst. Mellom 1959 og 1973 ble andelen amerikanere som levde under fattigdomsgrensen halvert, fra 22 prosent til 11 prosent.

Men den økonomiske veksten som fulgte i kjølvannet av Bretton Woods-systemet og Keynesiansk økonomisk politikk skulle ikke vare evig. Etter hvert ble systemet, som opprinnelig hadde fremmet økonomisk vekst både i USA og i mange vestlige land, mindre levedyktig. Flere faktorer bidro til at den amerikanske økonomiske dominansen ble svekket: amerikansk forbruk økte, dollaren mistet verdi som verdens valuta, og Vietnamkrigen krevde enorme utgifter, finansiert delvis ved å trykke penger, noe som førte til inflasjon. Dette kombinert med olje-embargoen i 1973, som økte den internasjonale handelsbalansen i negativ retning, markerte slutten på en epoke med uavbrutt økonomisk ekspansjon. Den økonomiske politikken i 1970-årene ble lammet av to resesjoner, olje-sjokk og stagflasjon, noe som gjorde Keynesianske løsninger mindre relevante.

Etter 1970-årene har den økonomiske veksten i USA fortsatt, men ikke i samme omfang eller stabilitet som før. Når økonomien har vært i vekst, har vekstratene vært omtrent halvparten av hva de var på 1960-tallet. Den økonomiske politikken som fulgte, med skattelette og militær Keynesianisme, førte til store budsjettunderskudd, som igjen spilte en rolle i å stimulere økonomisk vekst etter resesjoner. På slutten av 1990-tallet hadde Bill Clinton en balanse på budsjettet, mens George H.W. Bush måtte øke skattene for å møte et underskudd, noe som resulterte i en resesjon og tapte gjenvalg. Den store resesjonen i 2008–2009 førte til massive budsjettstimuli under Obama-administrasjonen og en reduksjon av renten til nesten null.

I dag er den amerikanske økonomien i en situasjon der lav vekst er strukturell. Økonomisk vekst er ikke bare et syklisk fenomen, men et resultat av flere strukturelle begrensninger. Størrelsen på økonomien, arbeidsstyrkens sammensetning, endringer i den internasjonale økonomien og statens finansielle krise spiller alle en rolle i å hindre bærekraftig vekst. På tross av at økonomien er fire ganger større i real-BNP enn den var på toppen av veksten i 1966, er den faktiske vekstraten på toppen av syklusen bare omtrent halvparten av hva den var for femti år siden.

Ironisk nok kan den høye velstanden og den økte størrelsen på økonomien være en av hovedårsakene til at veksten ikke kan opprettholdes. Et økonomisk system som har nådd et så høyt nivå, kan ikke lenger vokse i samme hastighet, noe som fører til en nedgang i de relative mulighetene for reinvestering, både i private virksomheter og i staten. Denne utfordringen knytter seg til det Marx kalte krisen med «den fallende profitraten», og det er relevant i dag, uavhengig av ideologi.

I tillegg til økonomiens størrelse er det også endringer i arbeidsstyrkens sammensetning som bremser veksten. Etter andre verdenskrig var "Fordisme" et sosialt kompromiss som antydet at en godt betalt arbeidsstyrke ville kunne kjøpe de varer og tjenester som ble produsert. Men i dag ser vi et skifte bort fra masseproduksjon og mot mer automatiserte og teknologisk drevne arbeidsplasser. Dette medfører at inntektsfordelingen blir mer skjev, og at den økonomiske veksten i mindre grad er tilgjengelig for alle samfunnslag.

Hvordan Vurdere og Tilpasse Gjenbruk av Programvare i Utviklingsprosessen
Hvordan AI og menneskelig kreativitet former fremtidens programmering
Hvordan Blockchain Teknologi Påvirker Ansvarlighet, Dataintegritet og Personvern