Siden begynnelsen av krisen har den israelske statsministeren hatt flere møter med den russiske presidenten enn noen amerikansk president. Dette reflekterer en dynamikk i Midtøsten som er vanskelig å forutsi, og som har utviklet seg til en kompleks kamp om maktbalansen. Den relative tilbaketrekningen av USA fra regionen, som har åpnet for økt kinesisk og russisk innflytelse, er blitt mer tydelig. I denne sammenhengen ser man en slags omvending i Trumps tilnærming til MESA (Middle East Strategic Alliance), der den nedgangen som begynte under Obama, for en stund har blitt reversert. Dette skiftet, uavhengig av de mange problemene som følger med det, har ført til et nytt spill på den geopolitiske arenaen.

Et av de mest omdiskuterte temaene i denne sammenhengen er JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action), kjent som Iran-avtalen. Til tross for de utvilsomt positive sidene ved avtalen, eksisterer det også negative effekter som har ført til ytterligere spenninger i regionen. Den franske presidenten Macron, som har fulgt en politikk som i stor grad er tilpasset amerikanske bekymringer, har i flere år ansett Iran som en viktig aktør som må håndteres forsiktig, både når det gjelder deres regionale rolle og deres ballistiske missilkapabiliteter. Frankrike har tatt en annen vei enn USA, og har tilsynelatende forsøkt å fremme dialog og forhandlinger i stedet for å ty til harde sanksjoner. Dette kan tolkes som en strategisk annerledes tilnærming, men den har i stor grad blitt undergravd av den amerikanske politikken, som har sett på Iran som en trussel på flere nivåer.

Når man ser på de geopolitiske utfordringene i denne regionen, er det viktig å forstå at kampen om makt ikke nødvendigvis handler om hvem som er i kontroll, men om hvilke aktører som kan påvirke utfallet av konfliktene. Russlands engasjement i Syria har vist hvordan et strategisk partnerskap kan utveksle fordeler for begge parter, samtidig som USA har hatt en mer inkonsekvent tilnærming til både sine allierte og sine fiender. På den ene siden har USA tradisjonelt vært en stor aktør i regionen, men på den andre siden har amerikanske strategier i Midtøsten ofte vært preget av en viss pragmatikk og tilbaketrekning, spesielt under Trumps ledelse.

Den usikkerheten som følger med disse endringene, skaper en situasjon der det ikke er lett å forutsi hvilke maktforhold som vil dominerer i fremtiden. Den voksende innflytelsen fra Russland og Kina, kombinert med en USA som er mer selektiv i sitt engasjement, gjør det stadig vanskeligere å etablere stabile og varige allianser. Midtøsten er nå en region der ulike stormakter kjemper for innflytelse på forskjellige nivåer: militært, økonomisk og diplomatiske.

Det er essensielt å erkjenne at disse maktkampene ikke bare er politiske, men også ideologiske. USA har en lang historie med å støtte bestemte regimer eller grupper i regionen, enten det er på grunn av økonomiske interesser eller sikkerhetspolitiske mål. Trumps retorikk, der "America First" har blitt et ledemotiv, har ført til et mer fragmentert bilde av hvordan USA oppfatter sin rolle i Midtøsten. På samme tid har hans utenrikspolitikk ført til at tidligere diplomatiske bånd har blitt tynnet ut, samtidig som Russland har hatt muligheten til å kapitalisere på dette tomrommet.

For leseren er det viktig å forstå at de geopolitiske endringene i Midtøsten ikke er et resultat av tilfeldigheter, men heller et produkt av langvarige strategiske interesser og maktspill. Mens USA har endret sin tilnærming til regionen, har det også åpnet for nye aktører som spiller en mer synlig rolle, med Russland i spissen. Dette gir en ny dynamikk som vil forme regionens fremtidige stabilitet, og ikke minst, den globale maktbalansen.

Hvordan Kinesisk og Amerikansk Maktspill Former Fremtidens Verdensordning

Det finnes en underliggende spenning mellom Kina og USA som på mange måter var uunngåelig, et resultat av dype ideologiske og strategiske forskjeller. Under 1980- og 1990-tallet prøvde Beijing ulike reformer, som tillatelsen av landsbyvalg og opprettelsen av NGO-er i samfunnet. Disse tiltakene var imidlertid alltid begrenset, og endte aldri opp med å utfordre partiets dominerende posisjon. Reformene ble sett på som et uttrykk for pragmatisme, men i realiteten handlet de om å sikre kommunistpartiets ledelse, selv i møte med en voksende kommersiell elite. Det er nettopp denne dynamikken som i dag preger forholdet mellom de to landene, og som undergraver mulighetene for en helhetlig tilnærming til de strategiske utfordringene.

Kinas drøm om storhet er i sin natur imperialistisk, og partiet har aldri tvilt på sin rett til å være ledende når dette målet realiseres. Dette, sammen med Kinas egen forståelse av sikkerhet og interesser, har ført til konflikter med USA. Den amerikanske tilnærmingen til Kina, som opprinnelig var motivert av et ønske om å styrke Kina som en motvekt til Russland, har gradvis blitt mer kompleks. For USA var håpet at Kina en dag ville utvikle seg til å bli en partner i et vestlig-dominert internasjonalt system, men dette håpet var aldri realistisk. Kinas autoritære styresett ville alltid stå i veien for et mer demokratisk samarbeid, og de grunnleggende ideologiske forskjellene mellom de to maktene gjorde dette til et vanskelig mål å nå.

Under både Donald Trump og Xi Jinping har politikkene deres bidratt til å forsterke denne rivaliseringen. Trump-administrasjonens “America First”-tilnærming til diplomati og handel har på mange måter vanskeliggjort et samarbeid på tvers av Atlanteren, spesielt med hensyn til Kina. Strategier som er ment å fremme en “fri og åpen Indo-Stillehavsregion”, har kommet i konflikt med den amerikanske tilnærmingen til allierte diplomati, og har gjort det utfordrende å utvikle et felles EU-USA-front for å håndtere Kinas problematiske atferd.

Et større forståelsesgrunnlag for statsforvaltning og multilaterale institusjoner er nødvendig for at USA skal lykkes i denne strategiske konkurransen på lang sikt. Hvis det ikke finnes en felles plattform for samarbeid, vil spenningene mellom Kina og USA sannsynligvis forbli et uavklart tema, med potensielt destruktive konsekvenser for verdensordenen. Det er også viktig å forstå at denne konflikten ikke er et resultat av øyeblikkelige hendelser eller isolerte politiske beslutninger, men heller et resultat av dype strukturelle og ideologiske forskjeller som stammer fra de to regimene selv.

Det er heller ikke tilfeldig at de to landene har hatt diametralt forskjellige syn på internasjonal orden og verdier. USA har forsøkt å fremme et globalt system bygget på demokratiske idealer, mens Kina har vært mer motvillig til å omfavne en orden som i stor grad er basert på vestlige verdier. Dette er en grunnleggende utfordring, ettersom begge landene har svært forskjellige syn på hvordan internasjonalt samarbeid bør organiseres, og hva som er den mest hensiktsmessige modellen for staters samhandling.

Kinas leder, Xi Jinping, har tydelig markert en videreføring av disse ambisjonene. Han har styrket partiets grep om makten og sørget for at alle reformer ikke truer det kommunistiske regimets overhøyhet. I denne sammenheng er det interessant å merke seg hvordan USAs diplomatiske tilnærming til Kina har utviklet seg over tid. Fra å forsøke å engasjere Kina som en ansvarlig aktør i det internasjonale samfunnet, har USA gradvis innsett at det ikke er mulig å forvente at Kina vil oppføre seg som en vestlig demokratisk stat. Dette har ført til en justering av amerikansk utenrikspolitikk, hvor konkurranse i stedet for samarbeid har blitt et dominerende tema.

Det er også viktig å påpeke at strategisk konkurranse mellom Kina og USA ikke nødvendigvis trenger å innebære krig eller direkte konfrontasjon. I stedet handler det om økonomisk og politisk dominans på global skala, hvor de to landene kjemper om å forme fremtidens internasjonale normer og institusjoner. Begge landene har sitt eget syn på hvordan en stabil og sikker verdensorden bør se ut, og disse visjonene er fundamentalt forskjellige. I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at en balanse mellom samarbeid og konkurranse vil være nødvendig for å unngå uoversiktlige konsekvenser, og at en misforståelse eller feilvurdering kan ha stor global innvirkning.

Det som er klart, er at begge landene har en dyp interesse i å forme verdensøkonomien på sine egne premisser, og at Kina, med sin økonomiske vekst og politiske ambisjoner, har blitt en utfordring for det vestlige hegemoni som USA har ledet i flere tiår. Dette har ført til at USA har måttet revurdere sitt syn på Kina og utvikle nye strategier for å håndtere den fremvoksende supermakten.

Kinas rolle i det internasjonale systemet er langt fra ferdig definert. Hvordan USA og Kina velger å navigere dette forholdet vil i stor grad forme det internasjonale systemet i årene som kommer. Spenningene mellom de to vil trolig fortsette å være et sentralt tema på den globale scenen, med store implikasjoner for geopolitikk, handel og internasjonale allianser.

Hva er balansen mellom avskrekking og dialog i USAs og Sør-Koreas allianse?

Siden 2018 har USA og Sør-Korea jobbet med å justere sine felles militærøvelser for å redusere den aggressive tonen og samtidig støtte dialogprosessen med Nord-Korea. Et eksempel på dette er Foal Eagle, en årlig militærøvelse mellom de to landene, som ble gjennomført i en nedskalert form i november 2018, for å ikke forstyrre pågående forhandlinger med Pyongyang. Endringene i militærtreningen har imidlertid ikke svekket budskapet om avskrekking og forpliktelse som alliansen ønsker å formidle.

Tross for at spenningene på den koreanske halvøy har avtatt, og til tross for at administrasjonene til presidentene Trump og Moon har lagt vekt på diplomati, har de militære myndighetene i begge land forblitt bekymret for å opprettholde et høyt nivå av beredskap og operativt samarbeid. General Robert Abrams, som ble utnevnt til sjef for USAs styrker i Sør-Korea i september 2018, påpekte at en pause i øvelsene hadde ført til en forverring av beredskapen. Et år senere, i et møte med Representantenes hus' komité for væpnede styrker, ga han et mer nyansert syn på saken: “Vi må kontinuerlig finne en balanse mellom det å trene og øve våre militære kapasiteter, og nødvendigheten av å gi plass for og støtte strategisk diplomati.” Dette reflekterer et klart budskap: De to landene må motarbeide oppfatningen av at å opprettholde et effektivt forsvar står i kontrast til diplomatiske tiltak – noe Nord-Korea regelmessig påstår.

For det nordkoreanske regimet er den militære overlegenheten til den sørkoreansk-amerikanske alliansen uomtvistelig. Likevel hindrer ikke dette Pyongyang i å være trygt på sine egne destruktive kapasiteter. Med sitt atom- og kjemiske våpenarsenal, samt konvensjonelle artilleri og kortdistanse missiler, kan Nord-Korea true Sør-Koreas hovedstad og de tusenvis av amerikanske militærpersonell og deres familier som bor der. I tillegg har ikke engang USAs eget territorium vært uten risiko etter at Pyongyang i 2017 lanserte sin første langdistanseballistiske rakett, Hwasong-14, som teoretisk kan nå amerikanske kyster. Dersom Kim Jong-un skulle bli frustrert over de pågående sanksjonene, og igjen velge å provosere med ballistiske eller atommissiltester, kan det redusere alliansens svarmuligheter.

Samtidig kan situasjonen forverres ytterligere dersom Nord-Korea velger å ty til mer skjulte metoder, som cyberangrep mot både sivile og militære infrastrukturer, der det er vanskelig å tilskrive skyld, og som ikke nødvendigvis krever en militær respons. I sin nyttårstale i 2019 la Kim Jong-un frem en plan for fremtidige forhold mellom USA og Nord-Korea, og advarte om at dersom USA vedvarte med sanksjoner og press, kunne han velge en "ny vei." Kim Jong-un stilte krav om at USA skulle "foreta gjensidige tiltak" for å redusere spenningene, inkludert å avslutte store militærøvelser med Sør-Korea og trekke tilbake sanksjonene. Dette er krav som ikke bare reflekterer Pyongyangs strategi, men som også spiller inn på en større geopolitisk kontekst, der støtten fra Kina og Russland kan spille en viktig rolle for Nord-Koreas posisjon.

Sør-Koreas politiske åpning mot Nord-Korea, kjent som “solskinnspolitikken,” har ført til et initiativ for samarbeid som inkluderer sportsutvekslinger, familiegjenforeninger og humanitær hjelp. Det har også vært et betydelig militært aspekt, med tiltak som deminering av den demilitariserte sonen (DMZ) og etablering av militær dialog. En tverr-koreansk liaisonkontor ble åpnet i Kaesong i 2018, som et symbol på et potensielt veiskille i forholdet mellom de to nasjonene. Denne tilnærmingen, selv om den har blitt støttet av den amerikanske presidenten, signaliserer også et ønske om strategisk autonomi fra Sør-Koreas side, noe som har militære konsekvenser. Det er derfor avgjørende at USA og Sør-Korea finner en ny vei for samarbeidet, og en balansegang mellom nødvendige forsvarsmidler og en holdningsendring som reflekterer de politiske og militære realitetene i regionen.

Et viktig aspekt ved alliansens utvikling er spørsmålet om hvem som skal lede operasjonene i krisetider. Selv om den amerikanske–sørkoreanske fellesstyrken, Combined Forces Command, i utgangspunktet er ansvarlig for militære operasjoner, har Sør-Koreas president Moon Jae-in gjort overføringen av kommandoen til en sørkoreansk general til et politisk spørsmål. Han møter motstand fra amerikanske militære ledere som mener at Sør-Korea ikke er klare for å påta seg et slikt ansvar, og det er et gjensidig mistillitsforhold. Moon frykter å bli trukket inn i en konflikt med Nord-Korea uten å bli konsultert av USA, spesielt hvis det skulle komme til pre-emptive angrep.

For å kunne håndtere de utfordringene som kan oppstå, er det nødvendig å utvikle et felles syn på truslene fra Nord-Korea, samt på de endrede sikkerhetsforholdene som følge av Kinas økende innflytelse i regionen. Dialog og samarbeid er avgjørende, men samtidig er det viktig å forstå at forsvarsevne og diplomatisk initiativ ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende. Balansen mellom avskrekking og dialog er en kontinuerlig prosess som krever både militær styrke og politisk fleksibilitet.

Hvordan påvirker eksogene begrensninger amerikansk utenrikspolitikk?

Begrepet «eksogene begrensninger» refererer til rammer og betingelser utenfor den enkelte aktørs direkte kontroll, men som likevel i betydelig grad former handlingsrommet for beslutningstakere. Innen studiet av amerikansk utenrikspolitikk har denne typen begrensninger blitt analysert gjennom bruk av idealtyper, et metodologisk redskap først introdusert av den tyske sosiologen Max Weber. Idealtypene fungerer som teoretiske konstruksjoner som forenkler og syntetiserer komplekse sosiale fenomener for å gi mening og fremme analytisk innsikt.

I amerikansk utenrikspolitikk har idealtypene vært til stede, om enn ofte mer implicit enn eksplisitt. John Lewis Gaddis, for eksempel, brukte en Weberiansk inspirasjon da han skilte mellom «lumpers» og «splitters» – henholdsvis analytikere som søker helhetlige mønstre og de som fokuserer på detaljer og fragmentering. På 2000-tallet introduserte Walter Russell Mead en ny, omfattende typologi som bygger på slike idealtyper for å forklare det strategiske tankesettet som har preget USAs utenrikspolitikk gjennom historien. Mead identifiserer fire paradigmer, eller idealtyper, navngitt etter historiske skikkelser: Hamiltonianere, Wilsonianere, Jeffersonianere og Jacksonianere. Disse representerer ulike strategiske og ideologiske retninger som har påvirket landets utenrikspolitiske beslutninger.

Hamiltonianerne legger vekt på økonomiske interesser og samarbeid med internasjonal rett og storbritannia, mens Wilsonianerne prioriterer spredning av liberale demokratiske verdier gjennom multilateralisme og institusjonalisering av verdensorden. Jeffersonianerne, selv om de også forsvarer liberale demokratiske verdier, er mer skeptiske til aktiv og ambisiøs utenrikspolitikk som kan true demokratiets frihet hjemme. Jacksonianerne, endelig, er preget av nasjonalisme, skepsis til multilateralisme og en preferanse for kraftig bruk av makt i forsvar av nasjonale sikkerhetsinteresser.

Donald Trumps utenrikspolitikk har ofte blitt framstilt som et uttrykk for Jacksonian-paradigmet. Han har omfavnet nasjonalistiske verdier, vært skeptisk til multilaterale avtaler og søkt å mobilisere støtte fra den såkalte «flyover country», regioner som ofte er oversett av de mer urbane og kystnære elitene. Den symbolikken med portrettet av Andrew Jackson i Det hvite hus fungerer som en visuell manifestasjon av denne identifikasjonen. Likevel eksisterer det viktige forskjeller mellom Trump og det opprinnelige Jacksonian-idealet. Trumps politiske stil og beslutningsmønstre stemmer ikke fullt ut overens med den idealtypen han forsøker å representere, noe som understreker kompleksiteten i hvordan slike paradigmer anvendes i praksis.

Det er viktig å forstå at disse idealtypene ikke er fasitsvar eller strenge kategorier, men analytiske verktøy som belyser hvordan historiske erfaringer, kulturelle tradisjoner og politiske verdier sammenveves i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Paradigmene fungerer både som retningsgivere og som begrensninger for hvilke politiske valg som anses som legitime og gjennomførbare. For en grundig forståelse av amerikansk utenrikspolitikk må man derfor ta høyde for både interne og eksterne faktorer, og erkjenne hvordan komplekse historiske tradisjoner og samtidige utfordringer former det politiske landskapet.

Det som i særlig grad fortjener oppmerksomhet er hvordan disse paradigmenes eksistens som rammer for handlingsvalg skaper en dynamikk hvor politiske ledere både er styrt av arv og kontekst, samtidig som de søker å forme og utfordre denne arv. For eksempel representerer Jacksonianernes robuste nasjonalisme og maktbruk en historisk konstant som kan forklare visse tendenser i amerikansk politikk, men det er også klare tegn på at nye realiteter og aktørers personlige særpreg påvirker hvordan paradigmet manifesteres i praksis. Dette gjelder ikke minst i en tid preget av økende global usikkerhet og skiftende maktbalanser.

Videre må man være oppmerksom på at idealtypene ikke bare fungerer som teoretiske rammer, men også som symbolske ressurser i politisk kommunikasjon og legitimering. Trumps aktive bruk av Jacksonian-symbolikk viser hvordan slike historiske paradigmer kan anvendes strategisk for å mobilisere støtte og skape identitet. Dette understreker en grunnleggende innsikt: utenrikspolitikk er ikke bare spørsmål om strategi og makt, men også om narrativer, identitet og symbolsk handling.

Endelig innebærer studiet av disse eksogene begrensningene at man må ta innover seg hvordan globalisering, internasjonale institusjoner og utenlandske aktører utgjør en bakgrunn mot hvilken amerikanske beslutningstakere handler. Paradigmene danner ikke isolerte øyer, men eksisterer i et komplekst nettverk av interaksjoner som stadig former og begrenser handlingsrommet.

Hva betyr "America First" egentlig, og hvordan har denne ideen formet amerikansk presidentskap?

Begrepet "America First" har en kompleks historie som går tilbake til Woodrow Wilsons presidentskap, og det bærer med seg både politiske og ideologiske implikasjoner som stadig former amerikansk utenrikspolitikk. Wilson brukte uttrykket for første gang offentlig i 1916 i en tale i Philadelphia, der han oppfordret amerikanerne til å sette nasjonens interesser og nasjonalfølelse foran alt annet, særlig i en tid hvor Europa var preget av krig og konflikt. For Wilson betydde "America First" en oppfordring til amerikanerne om å dempe sine egne motiver og hengivenhet til gamle europeiske hjemland, for i stedet å dedikere sin lojalitet og energi til sin nye nasjon. Dette var en invitasjon til å bygge en sterkere nasjonal identitet gjennom fredelig fokus og intern samhold, snarere enn utenrikspolitiske allianser.

På tross av Wilsons idealistiske tilnærming, er det viktig å skille mellom denne tidlige bruken av "America First" og det begrepet senere har kommet til å symbolisere, særlig under den andre verdenskrigen. I 1940, året før angrepet på Pearl Harbor, ble uttrykket brukt av America First Committee, en gruppe som sterkt motsatte seg amerikansk intervensjon i europeiske konflikter. Deres fremste talsperson var flygeren Charles A. Lindbergh, og denne versjonen av "America First" forbindes med isolasjonisme og en passiv holdning til internasjonale forpliktelser, som historien i ettertid har vist seg å være katastrofal for amerikanske interesser.

Når man betrakter Donald Trumps bruk av samme frase, er det lett å anta at hans versjon av "America First" faller under samme isolasjonistiske paraply. Men denne antakelsen overser viktige nyanser. Både Wilson og Trump har vist skepsis til multilaterale allianser, men av forskjellige grunner og med ulik tilnærming. Wilson ønsket å erstatte det gamle maktbalansesystemet med et nytt rammeverk for kollektiv sikkerhet som skulle forhindre fremtidige kriger, snarere enn å opprettholde tradisjonelle allianser. Trump, derimot, har ikke vist noen særlig entusiasme for multilateralisme eller institusjonaliserte internasjonale organisasjoner, men har i stedet vektlagt bilaterale avtaler som et middel for Amerika å beholde sin globale innflytelse. For ham er det ikke nødvendigvis en tilbaketrekning fra verden, men en omformulering av hvordan amerikansk makt og interesser best kan fremmes.

Denne holdningen til allianser og internasjonal politikk kan ikke forstås isolert fra Trumps formative år, særlig 1980-tallet, som preget hans syn på diplomati og maktspill. Hans selvbiografi, "Trump: The Art of the Deal," utgitt i 1987, gir innsikt i hans operasjonelle tankegang. Boken, selv om den i stor grad er et produkt av samarbeid med ghostwriter Tony Schwartz, avspeiler Trumps strategiske tilnærming basert på forhandlinger, hvor det å vinne og dominere i hvert eneste "deal" står sentralt. Denne forretningsorienterte tankegangen har smittet over på hans utenrikspolitiske stil, hvor multilateral diplomati ofte oppfattes som ineffektivt, mens direkte bilaterale avtaler gir bedre kontroll og større forhandlingsmakt.

Det er også viktig å forstå at Trumps skepsis til multilateralisme og hans vektlegging av bilateralismen er en refleksjon av en bredere amerikansk diskusjon om nasjonal suverenitet og global rolle i etterkrigstiden. Debatter om "amerikansk tilbakegang" og om USAs plass i verden har sirkulert gjennom hele det 20. århundre, spesielt under den kalde krigen og dens siste tiår. Dette konteksten har bidratt til en vedvarende spenning mellom de som ser USA som en global leder for kollektiv sikkerhet og de som ønsker en mer selvstendig og styrt tilnærming til internasjonal politikk.

Å sette dette i perspektiv er avgjørende for å forstå det moderne amerikanske presidentskapet. Begrepet "America First" fungerer som en ideologisk nøkkel som bærer både historisk kontinuitet og moderne politiske utfordringer. Det minner om en vedvarende konflikt mellom nasjonal suverenitet, multilateralisme og globalt ansvar. For leseren er det viktig å ikke redusere "America First" til et synonym for isolasjonisme, men heller se det som et uttrykk for en pågående kamp om hvordan USA best kan definere sin rolle i verden, preget av både historiske erfaringer og samtidige realiteter.

Videre er det nødvendig å forstå at amerikanske presidenters makt i utenrikspolitikken er mer begrenset enn det ofte antas, både av konstitusjonelle grunner og av internasjonale dynamikker. Verken Wilson eller Trump kunne fullt ut realisere sine visjoner uten å navigere i et komplekst spill av institusjonelle, politiske og kulturelle begrensninger. Dette skaper en presidentrolle som på mange måter er "konstruert" av omstendigheter og tidligere arv, like mye som av personlig vilje.

Endelig, når man analyserer "America First" og det amerikanske presidentskapet, må man også ta hensyn til den kulturelle og psykologiske dimensjonen som preger lederskapet. Det handler ikke bare om politikk og diplomati, men også om hvordan nasjonal identitet, historisk minne og personlige overbevisninger former lederes beslutninger og strategier. Denne sammensatte forståelsen er nødvendig for å gripe dybden i amerikansk utenrikspolitikk og dens fortsatte utvikling.

Hvordan presidentvalget i USA har utviklet seg: Usynlige primærvalg og maktbalanse i partiene
Hvordan lage smakfulle og næringsrike retter med sesongens beste grønnsaker og kjøtt
Hvordan luft påvirker trykkokerens funksjon og betydningen av temperaturøkning for matlaging
Hvordan sentimentanalyse på Twitter kan forutsi Bitcoin-prisbevegelser
Hvordan biochromisme kan revolusjonere biosensorer og emballasjeløsninger