Hvordan presidentvalget i USA har utviklet seg: Usynlige primærvalg og maktbalanse i partiene

Valget av president i USA har gjennomgått en betydelig utvikling, spesielt når det gjelder hvordan kandidatene blir nominert og hvordan primærvalgene fungerer. Mens prosessen tidligere var dominert av partieliter og nasjonale konvensjoner, har en rekke endringer i kampanjefinansiering, valgprosesser og politisk polarisering ført til at den nåværende modellen for nominasjoner er langt mer kompleks og preget av tidlig økonomisk støtte og politiske allianser.

Et annet viktig element som preget primærvalgene på denne tiden var det som kalles det "usynlige primærvalget". Dette fenomenet refererer til perioden mellom mellomvalgene og selve valgkampen, hvor potensielle kandidater etablerer utforskningskomiteer, samler inn penger, søker støtte fra partieliter og prøver å etablere sin posisjon i offentlige meningsmålinger. Denne fasen av kampanjene har fått en stadig større betydning i valgprosessen, og har blitt ansett som avgjørende for å identifisere den endelige kandidaten. En viktig observasjon er at det er i denne perioden at mange kandidater blir eliminert før de første stemmene blir talt.

Modellen for å forutsi hvem som vil vinne nomineringen ble utviklet av William G. Mayer, og den har hatt stor suksess. Den forutsier at den kandidaten som leder i både offentlige meningsmålinger og innsamling av midler vil vinne nominasjonen. Denne modellen har vært pålitelig i de fleste tilfellene siden 1980, men har ikke vært perfekt, som i tilfellene med Howard Dean i 2004 og Hillary Clinton i 2008, hvor de ledende kandidatene i starten ikke vant nomineringen. Til tross for noen avvik har Mayer-modellen vist seg å være et sterkt verktøy for å analysere kandidatens sjanser.

I nyere tid har imidlertid endringer i kampanjefinansiering, som resultat av rettsavgjørelser som Citizens United, ført til at finansielle ressurser spiller en enda viktigere rolle. Dette har ført til at flere kandidater har bedre økonomisk støtte tidlig i prosessen, noe som endrer dynamikken i valget. For eksempel, i 2008, gikk Hillary Clinton inn i året med et imponerende beløp i kampanjefinansiering, men Barack Obama, med mindre støtte i begynnelsen, klarte å tiltrekke seg nok ressurser til å vinne den langvarige kampen om nomineringen. Denne endringen har ført til at kandidater nå i større grad er avhengige av ekstern støtte fra super PAC-er og private individer, noe som kan forlenge primærvalgene og endre utfallet av nominasjonene.

I tillegg til penger og meningsmålinger har støtte fra partieliter blitt en nøkkelindikator for å forutsi hvem som vil vinne nominasjonen. Siden 1976 har kandidaten som har fått bred støtte fra partiets elite, vunnet nomineringen i 11 av 12 tilfeller. Dette understreker hvordan partiets interne støtte er en viktig faktor i den amerikanske valgprosessen, ettersom partieliten bidrar til å sikre at kandidaten har både organisatorisk støtte og bred politisk oppbakning.

Det er imidlertid viktig å forstå at primærvalgene ikke bare handler om penger eller støtte fra partieliten. De er også et speilbilde av hvordan det politiske landskapet i USA har utviklet seg, med økende polarisering både mellom de to store partiene og innenfor hvert av dem. Partienes ideologiske skillelinjer har blitt mer markerte, noe som har ført til en reduksjon i intern konflikt og en økning i enhet blant partimedlemmene. Denne utviklingen har ført til at nominasjonene nå blir avgjort raskere, og at partiene blir mer samlet etter nominasjonen, selv om selve valget kan være langvarig.

Hvordan amerikanske politiske partier utviklet seg fra brede allianser til polariserte systemer

I amerikansk politikk har det alltid vært et forhold mellom makt og ideologi, der partiene utviklet seg fra brede koalisjoner til mer polariserte systemer. Denne prosessen har vært formet av ulike historiske hendelser og skiftende samfunnsforhold, som til sammen har bidratt til å skape dagens politiske landskap.

Opprinnelsen til de amerikanske politiske partiene kan spores tilbake til de tidlige årene etter grunnleggelsen av USA, da de første partiene begynte å ta form. På den ene siden var det de føderalistiske tilhengerne av Alexander Hamilton, og på den andre siden var det de anti-føderalistiske støttespillerne til Thomas Jefferson. Dette var en tid da de ideologiske skilsmissene mellom de to gruppene ikke var så tydelig markert, og de første partiene oppstod mer som en nødvendighet for å organisere politiske allianser enn som et uttrykk for rene ideologiske forskjeller.

Et av de mest bemerkelsesverdige trekkene ved det tidlige amerikanske partilandskapet var mangelen på en helhetlig nasjonal valgordning. I motsetning til systemer som det britiske parlamentet, som holder generelle valg med jevne mellomrom, har USA hatt en unik struktur med separate valg til president, senat og representanthus. Dette har i stor grad hemmet utviklingen av et enhetlig politisk program og fremmet en form for valgkamp som var mer lokalt og delvis interessert i patronasje og politiske allianser enn i nasjonal politikk.

Det er viktig å merke seg at det amerikanske partsystemet aldri har vært et rent to-partisystem, som mange kanskje tror. Tvert imot, den politiske dynamikken i USA er mer kompleks, og de to hovedpartiene, Demokratene og Republikanerne, har vært bygd på en rekke interne fraksjoner som representerer forskjellige samfunnsinteresser. Det er derfor mer presist å beskrive det som et system av multifaksjonelle interesser som opererer under paraplyen til de to dominerende partiene.

I årene som fulgte, forble Demokratene delt mellom forskjellige regionale fraksjoner, men det var spesielt den "Solid South" som dominerte partiets politiske base frem til midten av det 20. århundre. Dette sørget for at demokratene kunne opprettholde et sterkt grep om makten i nasjonale valg, men samtidig hemmet det den nødvendige nasjonale enheten for å utvikle en mer moderne og ideologisk klar politikk.

På den republikanske siden gjennomgikk partiet en lignende utvikling. I løpet av det 20. århundre ble også Republikanerne mer ideologisk polariserte, og de interne fraksjonene som en gang hadde vært til stede i partiet, mistet mye av sin makt. Dette skiftet reflekterte ikke bare et svar på de endrede politiske omstendighetene i landet, men også en global tendens der ideologiske avstand mellom de store partiene ble mer markante.

Selv om både Demokrater og Republikanere historisk sett har vært sammensatt av ulike interesser og ideologier, har begge partiene i økende grad blitt mer polariserte i løpet av det 20. og 21. århundre. Begge partier har internalisert stridigheter som før i tiden ville vært sett på som separate ideologier. Dette har skapt et politisk landskap der de store spørsmålene ikke lenger handler om små ideologiske nyanser, men om dypere skiller som ofte fører til splittelser på tvers av hele nasjonen.

De siste tiårene har vært vitne til en økning i partienes polarisering, der både de interne fraksjonene og ideologiene er blitt mer definerte og langt mer intense. Denne polariseringen har skapt en situasjon der kompromiss og samarbeid mellom partiene er blitt betydelig mer utfordrende.