Hvordan belyse skadelige handlinger uten å forsterke dem?

Framing av hat, trakassering eller dehumanisering som et isolert problem skjuler de underliggende strukturene som støtter og til og med oppmuntrer til slike handlinger. Samtidig vil det å fremstille målet for hatet eller trakasseringen som isolert, som en enkel mottaker av skade, skjule de interkoblede kreftene som påvirker hele samfunnsstrukturen – og det kollektive potensialet som ligger i folk nederst i samfunnspyramiden for å omforme sine nettverk. Det viktige poenget her er at vi ikke bare skal beskytte oss selv fra skade, men beskytte de rundt oss og gjøre landskapet mindre tilpasset for dem som skader andre. Ved å gjøre livet vanskeligere for de som skaper skade, kan vi sammen sørge for at flere mennesker føler seg trygge, frie og bemyndiget i de delte rommene våre.

For å bekjempe hat og trakassering er det avgjørende å forstå hva de som begår disse handlingene, faktisk ønsker å oppnå. Mange av disse individene søker oppmerksomhet og bekreftelse, og det er nettopp dette som gir dem makt til å fortsette. Derfor er det viktig å ikke hjelpe dem med å oppnå dette ved å gi dem mer synlighet enn de fortjener. Ofte er det en risiko at vi ubevisst forsterker deres makt ved å fokusere for mye på deres handlinger, ideer eller bakgrunn, og på denne måten kan vi bidra til en større synlighet av de negative handlingene deres. I stedet for å la disse individene bli heltene i narrativet, bør vi bruke vårt fokus på de som faktisk blir utsatt for deres ondskap og de som jobber aktivt for å skape positive endringer i samfunnet.

Et annet viktig aspekt i denne sammenhengen er hvordan vi håndterer informasjon på nettet. Å "lyse opp" hat og trakassering kan på overflaten virke som en måte å avsløre sannheten på, men det er to måter å se på dette. Den ene er lysene fra liberalisme, som mener at vi må avsløre de dårlige aktørene så rasjonelle observatører kan gjenkjenne og avvise deres handlinger. Den andre er fra et sosialrettferdighetsperspektiv, som fokuserer på virkningen av disse handlingene på målene deres, for å skape et skifte i offentlig oppfatning som kan føre til nødvendig samfunnsendring. Begge tilnærmingene har sine utfordringer. På den ene siden kan lyset som belyser dårlig oppførsel på nettet, enten det er for å analysere eller for å skape endring, bidra til å forsterke den negative oppførselen.

Når vi lyser opp noe på nettet, enten det er gjennom kommentarer, delinger eller andre handlinger, kan vi bidra til å stabilisere og forsterke det vi belyser. Dette gjelder også når vi forsøker å bruke vår plattform til å utveksle erfaringer om de som har blitt utsatt for trakassering eller skade. Når disse hendelsene blir fremstilt på en måte som reduserer dem til abstrakte lidelser, risikerer vi å gjøre de marginaliserte til objekter for vår egen forståelse, uten å anerkjenne deres motstandskraft og agens. Slik kan vi utilsiktet bidra til å opprettholde et system som ikke bare marginaliserer, men også dehumaniserer de som allerede er utsatt for de mest ekstreme formene for urettferdighet.

Derfor er det viktig at vi ikke bare belyser de som skader, men at vi aktivt forsterker og fremhever de som faktisk gjør en forskjell – de som organiserer, som kjemper for rettferdighet og som står imot de som søker å forringe andres menneskelighet.

På nettet, hvor informasjon deles raskt og kan nå et enormt publikum, er det spesielt viktig å vurdere hva vi forsterker. Mens vi kan tro at det å eksponere det onde er en måte å motarbeide det på, kan det også være at vi ubevisst styrker den negative kraften vi forsøker å bekjempe. For de som står bak trakasseringen og dehumaniseringen, kan eksponeringen være et våpen de kan bruke til å forsterke sitt eget engasjement og finne flere ofre. Det er derfor avgjørende å tenke nøye over hva og hvem vi retter vår oppmerksomhet mot, og hvordan vi velger å dele informasjon.

Det er viktig å huske at på nettet er vi alle med på å forme narrativene og diskursen, og vi har et ansvar for ikke å la de som ønsker å skade andre, kontrollere historien. Ved å omforme hvordan vi ser på disse situasjonene – ved å fokusere på de som arbeider for det gode, og ved å fremheve de som står imot skaden i stedet for de som påfører den – kan vi begynne å skape et tryggere og mer rettferdig online samfunn.

Hvordan digitalt innhold former politisk diskurs og sosial polarisering

Internett og digitale plattformer har endret måten vi kommuniserer på, og har samtidig åpnet nye arenaer for politisk mobilisering, manipulering og radikalisering. Denne utviklingen har ført til en mer fragmentert og polariserte offentlighet, hvor falske nyheter, konspirasjonsteorier og hatprat sprer seg raskt. Dette har ikke bare påvirket politiske debatter, men har også bidratt til å forme samfunnsstrukturer på en måte vi ennå ikke fullt ut forstår.

En av de mest markante konsekvensene av denne digitale revolusjonen er fremveksten av radikale grupper på nettet, som har fått økt synlighet og innflytelse. Plattformer som Facebook, Twitter og YouTube har blitt brukt som verktøy for å fremme ekstremistiske ideologier, enten det dreier seg om høyreekstreme, rasistiske grupper eller konspirasjonsteorier som QAnon. Fenomenet QAnon, som oppsto på 4chan i 2017, illustrerer hvordan digitale rom kan fungere som forsterkere for falske narrativer, som i sin tur kan påvirke virkelige politiske hendelser, som Donald Trumps valgkampanje og hans støtte fra høyreorienterte velgere.

I et samfunn der informasjon er lett tilgjengelig, men samtidig vanskelig å verifisere, har spørsmål om medienes rolle blitt mer presserende. Journalister og medier står overfor utfordringen med å balansere mellom å rapportere om kontroversielle hendelser og å unngå å gi plattform til farlige ideologier. Etikk og ansvar i journalistikk har blitt et hett tema, ettersom feilaktig dekning kan bidra til å normalisere ekstreme ideer, som det har blitt påpekt i forskning av blant annet Lois Beckett, som undersøkte hvordan venstreorienterte medier kan bidra til å normalisere høyreekstreme grupper ved å gi dem medieeksponering.

Samtidig har dette nye landskapet ført til en økt bevissthet om viktigheten av mediekunnskap og kritisk tenkning. Den digitale tidsalderen har gjort det lettere for brukere å bli utsatt for manipulerte bilder, videoer og artikler som kan forme deres synspunkter uten at de nødvendigvis er klar over det. Eksempler på hvordan folk kan bli manipulert av digitale medier er utallige: fra falske nyheter som sprer konspirasjonsteorier om COVID-19 og Bill Gates, til memes som brukes for å skape humor på bekostning av alvorlige politiske problemer. Danah Boyd har påpekt hvordan digital manipulering og strategisk forsterkning av informasjon er blitt standardiserte praksiser i en økonomi som er drevet av oppmerksomhet.

Det som er særlig farlig i denne sammenhengen er hvordan disse fenomenene kan føre til radikalisering. Når folk eksponeres for informasjon som bekrefter deres eksisterende verdensbilde, skapes en form for ekkokammer som forsterker ideologiske skillelinjer. Ifølge Yochai Benkler og hans medforfattere, Robert Faris og Hal Roberts, i boken Network Propaganda, kan dette fenomenet føre til en polarisering hvor samfunnet splittes i to eller flere motstridende grupper som nærmest lever i forskjellige virkeligheter.

Denne polariseringen er ikke bare et spørsmål om politisk uenighet, men også om sosiale forhold. Når mediene – enten de er tradisjonelle eller digitale – fokuserer på kontroverser eller radikale grupper, risikerer de å gi dem en større plattform enn de fortjener, noe som kan bidra til å legitimere deres synspunkter i den bredere offentligheten. Eksempler på dette kan finnes i dekningen av høyreekstreme grupper eller konspirasjonsteorier som QAnon, hvor medier kan få dem til å virke som en legitim del av den politiske samtalen, selv når de faktisk er marginale eller farlige.

Samtidig har den digitale medieøkonomien fått frem en ny type mediekonsum, der brukere kan velge hva de vil se, høre eller lese. Dette har ført til at mange, spesielt på høyresiden, har begynt å unngå tradisjonelle medier og i stedet søker informasjon fra alternative kilder som kan være preget av partiskhet og ekstremisme. Dette har ytterligere forsterket polariseringen, ettersom det blir vanskeligere å finne felles grunnlag for samtale og diskusjon.

I denne konteksten er det viktig å forstå at informasjonens makt går hånd i hånd med ansvar. I en tid hvor det er lettere enn noensinne å dele tanker, bilder og videoer med et globalt publikum, er det avgjørende å tenke kritisk over hvordan informasjonen vi konsumerer kan påvirke våre holdninger, vår forståelse av virkeligheten, og våre relasjoner med andre mennesker. I en tid der mediekonsum har blitt fragmentert, er det viktigere enn noensinne å fremme ansvarlig deling og kritisk tenkning for å motvirke de potensielt skadelige effektene av desinformasjon og polariserende innhold.

Endtext

Hva er konsekvensene av digitale medier på konspirasjonsteorier og samfunnsdebatt?

De siste årene har digitale plattformer fått en dominerende rolle i formingen av offentlige diskurser. Sosiale medier har åpnet nye arenaer for debatt, men samtidig har de også skapt grobunn for spredning av informasjon som ofte er uverifisert, manipulerende eller direkte falsk. Dette fenomenet har fått økt oppmerksomhet på grunn av den økende rollen som konspirasjonsteorier spiller i samtiden. Med alt fra QAnon til «fake news»-bølgen, har det blitt tydelig at nettet kan både styrke og undergrave demokratisk samtale på en og samme tid.

En viktig aspekt er hvordan informasjon på internett behandles i et samfunn preget av kontekst sammenbrudd, hvor distinksjoner mellom det personlige og det offentlige blir visket ut. På plattformer som Twitter og Facebook er det ikke lenger et klart skille mellom venner, familie, eksperter og nyhetskilder. Brukerne blander uformell kommunikasjon med profesjonelle nyheter, og alt skjer i en informasjonsstrøm hvor det er vanskelig å skille mellom det faktuelle og det fabrikerte. Dette øker muligheten for at ubegrunnede påstander og farlige ideer får bredere publikum.

Konspirasjonsteorier har alltid vært en del av den menneskelige kulturen, men deres tilstedeværelse på internett har gjort dem mer tilgjengelige og utbredte enn noen gang. Det er lett for individer å finne et fellesskap som bekrefter deres egne synspunkter, uavhengig av hvor ekstreme eller feilaktige de måtte være. For eksempel har teoriene knyttet til «Pizzagate» og QAnon funnet et stort og engasjert publikum på plattformer som Twitter, Reddit og YouTube. På disse plattformene er informasjonen lett tilgjengelig, men det finnes også strukturer som fremmer forvrengning av fakta, noe som gjør at teoriene blir mer troverdige for de som er eksponert for dem.

En annen faktor som har forverret situasjonen, er fenomenet «algoritmeforsterkning». Plattformenes algoritmer er designet for å vise brukere innhold som er relevant for dem, men dette kan føre til at folk blir fanget i informasjonsbobler hvor de kun eksponeres for innhold som bekrefter deres eksisterende tro. Dette forsterker ideologisk polarisering og gjør det vanskelig å finne felles plattformer for rasjonell diskusjon. Det skaper også en situasjon hvor konspirasjonsteorier kan spre seg raskt og få en mye større påvirkning enn de ville hatt i tradisjonelle medier.

Samfunnet har også fått et nytt forhold til makten av de store teknologiselskapene. Facebook, Twitter og YouTube er de nye gatekeeperne for informasjon, og det er viktig å forstå hvordan disse plattformene påvirker hvem som får tilgang til offentlige samtaler og på hvilke betingelser. Mark Zuckerberg har blitt kritisert for sin mangel på forståelse av hvordan plattformens makt over demokratiske prosesser kan være problematisk, spesielt når algoritmene favoriserer innhold som skaper sterke emosjonelle reaksjoner fremfor faktabasert informasjon. Dette kan føre til en "filterboble" der folk blir isolert fra ulike perspektiver, og får en snever, ofte feilaktig, virkelighetsforståelse.

En annen relevant dimensjon er hvordan spesifikke grupper bruker sosiale medier for å fremme politiske eller ideologiske agendaer. Alt-right-bevegelsen og andre ekstreme grupper har blitt eksperter på å bruke memes, troll og andre virkemidler for å spre sitt budskap. Den radikaliseringen som skjer på digitale plattformer, kan lett overse farene ved å forsterke ekstremt innhold. Denne formen for digital mobilisering kan føre til økt polarisering, og i verste fall bidra til voldelige handlinger, som vi har sett i flere tilfeller de siste årene.

Når vi ser på konsekvensene av konspirasjonsteorier på internett, må vi også forstå hvordan de påvirker samfunnets tillit til institusjoner. Konspirasjonsteorier underminerer troen på tradisjonelle nyhetskilder, eksperter og myndigheter. De skaper en mistro som kan være vanskelig å motvirke, spesielt når disse teoriene er forankret i en virkelighet hvor alternative fakta blir like gyldige som faktiske fakta.

Hva er så løsningen? En økt forståelse for hvordan digitale medier fungerer, og hvordan de påvirker vår virkelighetsforståelse, er avgjørende for å kunne håndtere utfordringene som følger med spredning av konspirasjonsteorier. Informasjonskompetanse er et viktig verktøy for å kunne navigere i den digitale verden, og det er på høy tid at både utdanning og teknologiutvikling retter seg mot å skape et mer informert og kritisk samfunn.

Det er viktig å merke seg at kampen mot falsk informasjon ikke nødvendigvis handler om å eliminere all uenighet eller alternative synspunkter, men om å skape en kultur hvor verifiserte fakta og åpen diskusjon blir høyest verdsatt. Demokratiet vårt er i en utsatt posisjon, og hvordan vi som samfunn velger å håndtere informasjonskrisen på internett vil være avgjørende for fremtiden.