Hva drev Brexit: Økonomiske eller kulturelle faktorer?

Brexit-avstemningen i juni 2016 rystet Storbritannia og viste dyptgripende politiske, økonomiske og kulturelle skiller i landet. Resultatene avslørte en tydelig splittelse mellom de regionene som stemte for å forlate EU og de som ønsket å bli værende. De som stemte for å forlate, kom i stor grad fra økonomisk vanskeligstilte områder med en stor andel eldre, mindre utdannede, hvite velgere i regioner som Midlands, North East, Yorkshire og Humber, samt Øst-England. På den annen side stemte Skottland, Metropolitan London og Nord-Irland for å bli i EU.

Etter Brexit, i juni 2017, gikk det konservative partiet under Theresa Mays ledelse til valg. Brexit ble offisielt vedtatt som partiets politikk, og May lovte å lede forhandlingene om Storbritannias utgang fra EU. Det ble lagt stor vekt på å redusere nettoinnvandringen til under 100 000 personer årlig, noe som ble et sentralt punkt i deres valgprogram. UKIP, som hadde vært en dominerende stemme for EU-utmeldelse, mistet sitt viktigste politiske tema etter at det konservative partiet tok eierskap over dette spørsmålet. Dette førte til at deres støtte raste, og de tapte 140 lokalrådseter i valget i mai 2017, et valg der mange av UKIPs tidligere velgere gikk over til de konservative.

Debatten om Brexit ligner den som fulgte etter valget i USA i 2016, hvor mange mente at de som stemte for Brexit, var de som følte seg økonomisk utelatt, spesielt i de områdene som hadde opplevd stagnasjon i arbeidsplasser og lave lønninger. På den ene siden hevdet de som støttet Brexit at EU-medlemskapet hadde ført til økonomiske fordeler for de mer velstående og utdannede gruppene i Storbritannia, spesielt de som var i tjenestesektoren. Dette inkluderer lavere kostnader på importerte varer og tilgang til større handel og investeringsmuligheter. For de med lavt betalte og lavt kvalifiserte jobber, var imidlertid konkurransen fra billig arbeidskraft, både fra EU og andre deler av verden, et problem. Økonomisk globalisering, outsourcing og økt innvandring ble sett på som årsaker til den økonomiske nedgangen.

Men økonomiske teorier som forklarer Brexit som et resultat av økonomiske misforhold alene kan overskygge de kulturelle faktorene. Mange som stemte for å forlate EU, hadde en mistillit til det politiske systemet, spesielt til hvordan innvandringspolitikken ble håndtert. I tillegg har Storbritannia i økende grad følt seg fremmedgjort fra EU, ikke bare på grunn av økonomiske forskjeller, men på grunn av kulturelle verdier som mange mente ikke lenger ble representert av den politiske eliten i Westminster.

Hvordan populistiske høyrebevegelser former dagens politiske landskap

Populisme på høyrefløyen har lenge vært en viktig kraft i europeisk politikk, og den har i økende grad preget valgene og partisystemene i mange vestlige demokratier. Fra de tidlige høyrepopulistiske bevegelsene i Europa til dagens mer etablerte partier, har denne ideologien utviklet seg på en måte som utfordrer både de politiske etableringene og de tradisjonelle partipolitiske strukturene. Dette har ført til et skiftende politisk landskap, hvor de nye høyrebevegelsene tiltrekker seg både misfornøyde velgere og de som ønsker en mer nasjonalistisk og kulturelt konservativ politikk.

Det er viktig å forstå de forskjellige elementene som driver høyrepopulismen. Mange av de fremste aktørene i disse bevegelsene ser på dagens økonomiske og politiske systemer som urettferdige, og de søker å utfordre et system som de mener favoriserer en elite som ikke tar hensyn til folkets behov. Dette kan være spesielt tydelig i spørsmål som immigrasjon, nasjonal identitet, økonomisk ulikhet og globalisering. På samme måte har mye av retorikken til høyrepopulistiske partier en tendens til å skape en skarp skillelinje mellom "de vanlige folkene" og "eliten", som de mener undergraver nasjonal suverenitet og tradisjonelle verdier.

I land som Ungarn, Polen og til en viss grad Storbritannia, har høyrepopulismen hatt en stor innflytelse på de politiske prosessene, som sett i Brexit, som var en tydelig manifestasjon av en nasjonalistisk reaksjon mot europeisk integrasjon. Denne trenden har også vært synlig i flere andre europeiske land, der høyrepopulistiske partier har fått større innflytelse ved å appellere til velgere som føler at deres bekymringer ikke blir hørt av de tradisjonelle politiske partiene. Det er ikke uvanlig at slike bevegelser fremmer en politikk som fokuserer på nasjonal suverenitet, kulturvern, og restriktive immigrasjonslover.

En annen viktig komponent i veksten av høyrepopulisme er bruken av media. Høyrepopulistiske partier og ledere har vært i stand til å bruke sosiale medier og alternative medieplattformer for å omgå de tradisjonelle mediene og direkte appellere til velgere. Dette har tillatt dem å forme sitt eget bilde, fremme sin ideologi, og mobilisere sine tilhengere mer effektivt enn tidligere. Mediene spiller en dobbeltrolle i denne sammenhengen; de både bidrar til å spre populistisk retorikk, samtidig som de ofte fungerer som en motvekt til etablerte politiske diskurser.

Ideologisk sett henter høyrepopulistene ofte inspirasjon fra nasjonalistiske, autoritære og konservative tradisjoner. Deres syn på politiske spørsmål blir gjerne preget av en motstand mot liberalisme, multikulturalisme og internasjonal samarbeid. Mange av disse bevegelsene fremmer et bilde av en fortid som de mener var mer homogen og stabil, og de søker å "gjenopprette" nasjonens storhet. Denne nostalgiske ideologien appellerer til velgere som er skeptiske til globaliseringens effekter, særlig når det gjelder tap av arbeidsplasser, nasjonal identitet og kulturelle verdier.

Selv om høyrepopulistiske bevegelser ofte er sett på som anti-etablissement, har mange av dem likevel fått betydelig innflytelse i den politiske mainstreamen. De har vært i stand til å kanalisere utbredt misnøye med den politiske status quo, noe som har ført til en økning i deres velgerbase. Dette har tvunget tradisjonelle partier til å tilpasse seg, enten ved å adoptere visse populistiske elementer, eller ved å finne alternative måter å adressere velgernes bekymringer på. Samtidig har disse bevegelsene hatt en betydelig innvirkning på valgsystemene, ved at de har ført til polarisering og fragmentering av partisystemene, noe som har gjort det vanskeligere å danne stabile regjeringer i noen land.

Høyrepopulismen er også nært knyttet til en oppfatning om at politiske partier og deres ledere er ut av kontakt med folkets virkelighet. I denne konteksten blir populistiske ledere ofte fremstilt som "outsidere" som står i motsetning til den etablerte politiske eliten. Dette skaper et sterkt oss-mot-dem-narrativ, der velgerne blir oppfordret til å støtte partier som hevder å representere deres interesser, i motsetning til tradisjonelle partier som ofte blir sett på som korrupte og ute av stand til å ta de nødvendige beslutningene for folkets beste.

Når man vurderer høyrepopulismens betydning, er det viktig å ikke bare fokusere på dens umiddelbare politiske konsekvenser, men også på de langvarige kulturelle og samfunnsmessige endringene som slike bevegelser kan føre med seg. De kan forsterke eksisterende skiller i samfunnet, særlig når det gjelder spørsmål om innvandring, nasjonal identitet og multikulturalisme. Samtidig kan de også skape en politisk polarisering som kan gjøre det vanskeligere å oppnå konsensus og samarbeid på tvers av politiske skillelinjer.

For å forstå høyrepopulismens vekst er det også viktig å anerkjenne de dypere samfunnsmessige årsakene som ligger til grunn. Mange av de som støtter slike bevegelser, gjør det ikke nødvendigvis fordi de er rasistiske eller autoritære, men fordi de føler at deres økonomiske og sosiale interesser blir oversett av de etablerte politiske partiene. Høyrepopulismen kan derfor sees som en reaksjon på globaliseringens utfordringer, arbeidsmarkedets endringer og en følelse av kulturell usikkerhet.