Hvordan Algoritmiske Markeder Påvirker Informasjon og Demokrati

I dagens medielandskap ser vi en stadig økende utfordring knyttet til spredningen av falsk informasjon. Dette er et fenomen som kan forstås som et negativt eksternt fenomen i den algoritmiske markedsplassen for ideer. På samme måte som forurensning i et økonomisk system, er produksjon og forbruk av falske nyheter en utilsiktet konsekvens av et markedsmiljø som er drevet av algoritmer, og dermed påfører samfunnet en sosial kostnad. Sosiale medieplattformer har tilpasset seg et forretningsmodell som i hovedsak er basert på reklameinntekter, noe som har ført til at de prioriterer å tiltrekke seg så mange brukere som mulig. Dette gjøres gjennom å tilrettelegge for et bredt spekter av innhold, der målet er å holde brukerne på plattformen så lenge som mulig, og dermed tilby annonsørene et "publikum" av høyest mulig verdi.

Dette systemet, selv om det er økonomisk lukrativt, kan føre til markedsfeil. Et marked anses som ineffektivt når de fordelene som skapes ikke står i forhold til de kostnadene som påføres samfunnet. Her ser vi tydelig hvordan den algoritmiske markedsplassen for ideer produserer en ekstern kostnad gjennom feilinformasjon. I en markedsøkonomi er det essensielt at forbrukerne har tilgang til pålitelig informasjon for å ta informerte valg. Når markedet for ideer svikter på denne måten, og de som skaper falsk informasjon kan utnytte teknologien for å spre misvisende nyheter til stor publikum, oppstår en betydelig sosial utfordring.

Det finnes alternative perspektiver som kan belyse hvorfor falsk informasjon stadig får fotfeste. Noen vil kanskje hevde at den økende produksjonen og forbruket av falske nyheter ikke nødvendigvis er et resultat av manglende evne hos forbrukeren til å skille mellom sannhet og løgn, men heller et resultat av markedets evne til å møte en etterspørsel etter nyheter som bekrefter eksisterende overbevisninger. Dette kan antyde at det er en bevisst og aktiv interesse hos forbrukerne å få bekreftet egne fordommer eller falske oppfatninger, snarere enn en ubevisst feiltolkning av sannheten.

Det er viktig å merke seg at den unngåtte forbrukelsen av falske nyheter ikke nødvendigvis er et resultat av en ond hensikt hos individene, men heller en funksjon av informasjonsasymmetri, hvor forbrukeren mangler de nødvendige verktøyene for å vurdere påliteligheten og nøyaktigheten av nyhetskildene de møter. Dette er et kjent økonomisk problem som fører til markedsfeil, da en informert forbruker ville valgt kvalitet fremfor dårlige produkter. Når folk ukritisk konsumerer falske nyheter, kjøper de egentlig "sitroner" i markedsplassen for ideer, fra aktører som har tilgang til store mengder atferds- og demografiske data om publikum.

I den algoritmiske markedsplassen for ideer er det også et annet element av markedsfeil som bør belyses: konsentrasjonen av eierskap. Når mediebedrifter er monopolistiske eller opererer i oligopolistiske strukturer, reduseres mangfoldet av informasjon, noe som kan undergrave kvaliteten på de ideene som får plass i offentligheten. Dette er et sentralt tema i diskusjonen om medieeierskap og dets potensielle skadevirkninger på det offentlige rom. I USA gjennomgår medieoppkjøp offentlige interessevurderinger for å vurdere hvilke konsekvenser slike fusjoner kan ha, ikke bare på økonomi, men også på mangfoldet og kvaliteten på informasjonen som er tilgjengelig for befolkningen.

Hvordan Sosiale Medieplattformer Håndterer Desinformasjon og Algoritmenes Rolle i Nyhetsøkosystemet

Sosiale medieplattformer har i økende grad blitt ansvarlige for å kontrollere og moderere innhold som kan være skadelig for offentligheten. Dette inkluderer alt fra falske nyheter til målrettet desinformasjon som kan påvirke politiske prosesser. De har implementert en rekke tiltak for å identifisere og redusere skadelig innhold, men spørsmålet om hvorvidt disse tiltakene er tilstrekkelige, og hvordan de balanserer demokratiske rettigheter med bekjempelsen av desinformasjon, er fortsatt et pågående tema.

Under mellomvalget i USA i 2018 ble det rapportert at Facebook stengte ned 583 millioner falske kontoer. Mange av disse kontoene var ansvarlige for å spre falske nyheter og desinformasjon relatert til valget. Twitter fulgte etter med å fjerne millioner av kontoer, inkludert de som aktivt deltok i koordinert spredning av politisk motiverte desinformasjon. Dette massive arbeidet ble støttet av algoritmiske systemer som analyserte innholdet raskere og mer effektivt enn menneskelige modereringssystemer kunne håndtere.

På tvers av plattformer som Facebook og YouTube har algoritmer blitt brukt til å rangere "troverdige" kilder høyere, et tiltak som ble styrket gjennom for eksempel en brukerundersøkelse på Facebook. Men til tross for at slike systemer har forbedret håndteringen av desinformasjon, gjenstår spørsmålet om algoritmer alene kan løse de dypere problemene i nyhetsøkosystemet. Som Facebooks AI-sjef Yann LeCunn bemerket, er kunstig intelligens bare en del av løsningen. Det er derfor viktig at plattformene også har menneskelige faktorer i prosessen, og de har økt antallet ansatte som jobber med å verifisere innhold, som sett hos Google som ansatte 10 000 personer for å evaluere innhold på YouTube.

Videre er det en økende bekymring for at sosial medieplattformer kan svekke rollen til tradisjonelle nyhetsorganisasjoner. Facebook, for eksempel, fjernet sin Trending-funksjon og har justert algoritmene i sin nyhetsfeed for å redusere mengden nyheter som vises. Selv om dette ble sett på som et forsøk på å dempe politisk innflytelse, kan det ha utilsiktede konsekvenser for tilgjengeligheten av pålitelig informasjon. Facebooks langsiktige mål er fortsatt uklart, men det virker usannsynlig at plattformen vil trekke seg helt ut som nyhetsformidler.

I 2018 ble det også rapportert at bruken av sosiale medier som nyhetskilde i enkelte land begynte å avta. I USA, for eksempel, falt bruken av Facebook som nyhetskilde med nesten ti prosentpoeng fra 2017 til 2018. Samtidig økte bruken av direkte tilgang og søkemotorer som kilder til nyheter. Dette kan være en indikasjon på at folk i økende grad søker etter nyheter utenfor sosiale medieplattformer, men samtidig ser vi at det er en økende avhengighet av meldingsapper som WhatsApp, som har sine egne problemer med falske nyheter.

Det er flere lag i denne utviklingen, og den digitale nyhetsøkosystemet er i konstant endring. Sosiale medier spiller fortsatt en betydelig rolle i hvordan nyheter distribueres, men i et stadig mer fragmentert medielandskap er det også en voksende forståelse for behovet for å regulere hvordan informasjon spres, og hvem som kontrollerer distribusjonen.

Diversity, eller mangfold, er et prinsipp som tradisjonelt har vært viktig i mediestyring, og det er i ferd med å bli et viktig tema også innenfor sosial medieforvaltning. Mangfold i kilder, innhold og eksponering er grunnleggende for å sikre et velinformert samfunn. Økt mangfold i kilder skal bidra til et mer mangfoldig innhold, som til syvende og sist gir publikum flere perspektiver. Dette prinsippet har blitt implementert i medielovgivning i mange land, for eksempel gjennom regulering av medieeierskap, og det er viktig at det fortsatt blir en sentral del av diskusjonen rundt sosial medier i fremtiden.

Plattformer som Facebook og Twitter har fått mye kritikk for hvordan de har håndtert desinformasjon, men også for hvordan deres algoritmer forsterker eksisterende politiske skiller. Derfor er det nødvendig å utvikle mer sofistikerte algoritmiske løsninger som ikke bare begrenser desinformasjon, men også sørger for et mangfoldig og representativt nyhetsforbruk for alle brukere. Dette er en krevende oppgave, men det er den eneste måten å sikre at vi bevarer et informert og demokratisk samfunn i en digital tidsalder.

Hvordan Algoritmene Endrer Nyhetsformidling og Kontrollere Hva Vi Ser

I en tid der mediekonsum er i ferd med å bli mer fragmentert, og plattformene selv er blitt de primære gatekeeperne, kan vi ikke lengre stole på de tradisjonelle mekanismene for nyhetsformidling. Algoritmene som bestemmer hva som vises på skjermene våre, er på mange måter de nye nyhetsredaktørene. Disse algoritmene vurderer hva vi skal få tilgang til basert på en rekke faktorer, inkludert vår tidligere atferd, hva våre venner har lest, og hvilken tid vi bruker på bestemte historier. Facebook, for eksempel, justerte nylig algoritmene sine for å gi mer vekt til tid brukt på en historie, heller enn bare å se på om den ble delt eller likt. Dette kan ha stor betydning for hvilke nyheter som blir prioritert og hvilke som blir skjult.

For å forstå hvordan disse algoritmene fungerer, er det viktig å merke seg deres "black-box"-natur. Mange av de mest brukte algoritmene, som de på Facebook eller Google, er designet på en måte som gjør det vanskelig for eksterne aktører å forstå hvordan beslutningene blir tatt. Denne mangelen på åpenhet har ført til bekymringer om hvordan makt over informasjon blir konsentrert i hendene på noen få teknologigiganter. Algoritmene kan lett favorisere kommersielle interesser, og dermed manipulere hva vi ser, hvordan vi reagerer på det, og i siste instans hva vi mener. Forskning på algoritmisk gatekeeping peker på at det er store etiske spørsmål rundt hvordan algoritmer kan manipulere nyhetskonsum og offentlig diskurs.

En annen viktig faktor i dagens nyhetslandskap er hvordan nyhetsorganisasjoner bruker data om brukeratferd for å tilpasse innholdet. Algoritmer kan analysere enormt store mengder data for å forutsi hva en spesifikk leser vil finne interessant. Dette kan bety at vi som brukere blir fanget i en filterboble, der vi bare eksponeres for informasjon som bekrefter våre egne synspunkter, i stedet for å utfordre oss med forskjellige perspektiver. Dette fenomenet er kjent som "ekko-kamre", der algoritmene i praksis forsterker eksisterende meninger og skaper en slags digital polarisering.

Mens teknologiske plattformer i økende grad har blitt en dominerende form for nyhetsformidling, er det viktig å forstå at de økonomiske motivene bak algoritmene ikke alltid er i tråd med offentlighetens interesse. Nyhetsorganisasjoner som er avhengige av annonser for å finansiere driften sin, er ofte tvunget til å justere sitt innhold for å maksimere klikk og engasjement, noe som kan føre til at mindre viktige eller sensasjonelle historier får mer oppmerksomhet enn de som er av større samfunnsmessig betydning. Denne typen innholdsjustering kan føre til at vi mister tilliten til journalistikken som en objektiv formidler av sannheten.

Videre er det interessant å merke seg hvordan nyhetsorganisasjoner selv prøver å tilpasse seg denne nye virkeligheten. I stedet for å fokusere utelukkende på å formidle objektiv nyhetsdekning, har flere medier begynt å se på sine brukere som aktive deltakere i nyhetsproduksjonen. Publikum blir sett på som både forbrukere og bidragsytere, og deres interaksjon med innholdet har direkte konsekvenser for hvordan innholdet blir kuratert. Begrepet “sekundær gatekeeping” beskriver hvordan brukere, gjennom sine delinger og kommentarer, også bidrar til å forme hvilke historier som får mest oppmerksomhet på nett.

Denne dynamikken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av nyhetsmedienes rolle i samfunnet. Med den teknologiske utviklingen ser vi hvordan den ene kanten av nyhetsdøren, som før var kontrollert av journalister, nå er delt med algoritmer og et aktivt publikum. Når vi bruker disse plattformene, kan det være vanskelig å skille mellom objektiv informasjon og kommersielt drevet innhold. Og i et system der nyheter stadig tilpasses våre preferanser, kan vi lett ende opp med et snevert perspektiv på verden.

Det er også verdt å merke seg at denne utviklingen har fått konsekvenser for hvordan vi forstår journalistikkens rolle i samfunnet. I en tid der algoritmer og plattformer dominerer nyhetsformidlingen, må vi være mer bevisste på hvilken informasjon vi eksponeres for og hvordan den blir formidlet. Det er viktig å reflektere over hvordan vi konsumerer nyheter, og være kritisk til de usynlige mekanismene som bestemmer hva vi ser og hva vi ikke ser.

Hvordan utviklingen av algoritmer former media og offentlighetens interesse i den digitale æra

I tidligere arbeid har jeg argumentert for at algoritmer bør betraktes som institusjoner, på samme nivå som tradisjonelle institusjoner som lovgivning, journalistikk og regjering. Dette er en sentral grunn til at denne boken vil bruke et bredere, mer inkluderende styringsperspektiv i stedet for å fokusere utelukkende på regulering og politikk, når vi tar for oss spenningene og utfordringene som oppstår i denne fasen av utviklingen av vårt medieøkosystem.

I første kapittel vil jeg gi en historisk kontekst for utviklingen av internett, med særlig vekt på de brede evolusjonsmønstrene i strukturen og utviklingen av nettet. Jeg argumenterer for at den opprinnelige strukturen på nettet (Web 1.0) på flere måter var uforenlig med medieøkonomien og bruken av media. Nettet på 1990-tallet og tidlig 2000-tall representerte et nivå av fragmentering som var ineffektivt for både medieorganisasjoner og mediebrukere. Søkingen etter innhold, samt det å nå ut til, måle og monetisere publikum, ble mer utfordrende enn på kanskje noe annet punkt i medienes historie.

Mange av de karakteristikkene vi i dag assosierer med den sosiale mediealderen (ofte referert til som Web 2.0), representerer i realiteten forsøk på å temme nettet. De forsøker å gjenopprette sammenhengen i et publikum som har blitt for fragmentert, å på nytt innføre en "push"-modell fremfor en "pull"-modell av mediekonsum, og å gjenopprette de "murer" som preget de tidlige dagene av internettbruk. Denne utviklingen har ikke bare vært progressiv, men i mange tilfeller også regresjonær, med innføring av egenskaper som i større grad minner om "gammeldags" media.

I andre kapittel tar jeg for meg fremveksten av algoritmiske beslutningssystemer, som på ulike stadier av produksjon, distribusjon og konsum av nyheter supplerer, eller i noen tilfeller erstatter, menneskelige beslutninger. Denne utviklingen er forankret i etablerte teoretiske perspektiver relatert til nyhetsproduksjon, spredning og konsum, som gatekeeping og den totrinns flyten av informasjon. Jeg argumenterer for at disse perspektivene må revideres og utvides for å reflektere de nåværende dynamikkene i sosiale medier og gir forslag til hvordan dette kan gjøres.

Tredje kapittel begynner prosessen med å evaluere sosialt medierte nyheter gjennom styringsprinsipper for medier. Her undersøker jeg rollen og tolkningen av den første endringen i grunnloven og begrepet mot-tale – ideen om at løsningen på dårlig eller falsk tale er mer tale. Spørsmålet er imidlertid om de grunnleggende kjennetegnene ved sosiale medier undergraver denne kjerneantakelsen fra den første endringen. Tilstedeværelsen av falske nyheter på sosiale medier har fremkalt betydelige bekymringer. Jeg viser at den teknologiske infrastrukturen som brukes til å produsere, spre og konsumere informasjon, har iboende egenskaper som systematisk favoriserer falsk informasjon over legitim nyhet. Derfor kan vi ikke nødvendigvis stole på mot-tale på samme måte i sosiale medier som vi kunne i tradisjonelle medier.

I lys av farene som er belyst i de foregående kapitlene, undersøker femte kapittel begrepet offentlighetens interesse og hvordan dette historisk har fungert som en styrende prinsipp for profesjonell praksis samt medieregulering og politikk. En viktig innvending er at offentlighetens interesse ikke er et vagt og amorft begrep som kritikere ofte hevder. Snarere viser et historisk perspektiv at begrepet er fylt med spesifikke kriterier og prinsipper som er direkte relatert til de bekymringene som reises av sosialt medierte nyheter.

Dessverre, som også dette kapittelet illustrerer, har manifestasjonene av offentlighetens interesse i den sosiale mediesfæren vært svært sjeldne og reflektert en svært begrenset tolkning av begrepet. Videre har rasjonene for medie-regulering i USA bidratt til et kontinuerlig skille mellom sosiale medier (og digital media mer generelt) og offentlighetens interesser.

Endtext