I politikens verden, der spillreglene ofte virker usynlige, er medienes rolle avgjørende for hvordan maktspillet utfolder seg. Rupert Murdoch og hans medieimperium har hatt en nær relasjon til Donald Trump, som har preget både amerikansk politikk og medielandskapet de siste årene. Deres forhold kan beskrives som et romantisk samarbeid basert på felles interesser og makt. Men som alle allianser bygget på pragmatisme, har de sine tider med tilpasning og avstand. I 2020 ble dette forholdet satt på prøve, spesielt da Fox News, en av Murdochs ledende plattformer, tidlig kvelden på valgdagen i 2020 erklærte Arizona som vinner for Joe Biden, noe som ga et stort tilbakeslag for Trump.

Murdoch, som har hatt en nær relasjon til Trump gjennom presidentperioden, viste sin lojalitet på mange måter, men denne lojaliteten fikk snart et stort skår. Den 6. januar 2021, da mobben stormet Capitol, trådte Murdochs media i en helt annen retning. Både The Wall Street Journal og The New York Post, som tidligere hadde vært kjent for å støtte Trump, offentlig kritiserte hans handlinger. Redaksjonene i disse avisene mente at Trump ikke hadde gjort det han burde for å hindre opprøret, og han ble beskyldt for å ha feilet i en avgjørende test av karakter.

Murdochfamilien, som kontrollerer et av verdens største medieimperier, begynte i 2022 å vende ryggen til Trump, i det de gradvis ga mer plass til andre republikanere, særlig Ron DeSantis, guvernøren i Florida. Denne endringen kom etter de katastrofale resultatene for Trump-støttede kandidater i midtvalgvalgene i 2022. The Wall Street Journal kalte Trump for «den største taperen» i det republikanske partiet, og påpekte at hans politiske tap hadde ført partiet til stadig flere fiaskoer. Likevel er det vanskelig å tro at Murdoch helt kan kutte forbindelsene til Trump, spesielt hvis han skulle vinne presidentvalget i 2024. Det er sannsynlig at Murdoch, som en pragmatisk maktspiller, vil være nødt til å tilpasse seg enhver maktfigur som har potensial til å dominere amerikansk politikk.

Twitter, et annet arena der Trump utøvet stor makt, har også vært et viktig verktøy for hans politiske strategi. I løpet av de første tre årene som president, la Trump ut over 11 000 tweets, og totalt over 20 000 tweets i løpet av hele presidentperioden. Hans Twitter-konto var en direkte kanal til millioner av følgere, og han benyttet seg av plattformen for alt fra politiske uttalelser til personlige angrep på motstandere og journalister. Twitter ble hans primære kommunikasjonskanal, og gjennom denne kanalen kunne han formidle sin politikk, sin misnøye med media, og angripe sine politiske fiender uten mellomledd.

Trump var aldri redd for å bruke twitter for å angripes sine motstandere på en personlig og ofte nedverdigende måte. Når hans politiske motstandere og medier som MSNBC kritiserte ham, svarte han med stygge angrep, som da han kalte de kvinnelige vertene Mika Brzezinski og Joe Scarborough for «lav IQ» og kom med nedsettende kommentarer om utseendet deres. Hans manglende beklagelse og de stadige angrepene på både media og politiske motstandere bidro til å styrke hans støtte blant en stor del av velgerne, men også til å forverre splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Men Trump var også en stor kilde til feilinformasjon, særlig på Twitter. Hans påstander om at både valget i 2016 og 2020 var «rigget», og hans påstander om at Big Tech-selskaper som Google og Facebook sensurerte konservative stemmer, var blant de mest fremtredende temaene på hans konto. Dette bidro ikke bare til å spre konspirasjonsteorier, men også til å forverre den politiske polariseringen i USA.

Leseren bør merke seg at forholdet mellom Murdoch og Trump ikke bare handler om politisk støtte, men også om medienes rolle i å forme offentlig opinion. I et samfunn der medier har makt til å bygge eller ødelegge politiske karrierer, er det viktig å forstå at ingen allianse er permanent. Når Trump i 2024 står overfor nye politiske utfordringer, er det mulig at mediaimperiene som støttet ham i fortiden, vil justere sin strategi. Mediene har alltid vært sentrale aktører i maktspillene i demokratier, og deres rolle som formidlere av informasjon, eller mangel på informasjon, er avgjørende for hvordan velgere danner sine meninger.

Hva kan sammenligning av kriminalitetsrater, inntektsnivåer og levealder mellom Australia og USA fortelle oss om ulikheter i livskvalitet og samfunnsforhold?

Kriminalitetsrater og fengselsbehandling er en viktig indikator på hvordan et samfunn håndterer straff og rehabilitering. I både Australia og USA er det betydelige ulikheter i hvordan forskjellige befolkningsgrupper opplever straffesystemet. I Australia, for eksempel, viser statistikk at den innfødte befolkningen har langt høyere fengselsrater enn den ikke-innfødte befolkningen, med en skarp kontrast i fengselsbehandlingen av de forskjellige gruppene. Det er viktig å merke seg at tallene i Australia reflekterer statistikk for både den generelle befolkningen og den innfødte befolkningen, og at disse er hentet fra data fra den australske regjeringens produktivitetskommisjon frem til september 2022. I USA, derimot, viser statistikken fra 2018 fra Bureau of Justice Statistics hvordan kriminalitetsratene er uforholdsmessig høye blant afroamerikanere sammenlignet med hvite amerikanere, og dette avspeiler et større sosialt og økonomisk mønster som har blitt vedvarende gjennom flere tiår.

Sammenligninger mellom disse to landene avslører ikke bare hvordan straffesystemene fungerer, men også hvordan ulike befolkningsgrupper påvirkes av institusjonelle strukturer, inkludert lovgivning, politivold og muligheter for rehabilitering. Dette kan ikke forstås uten å vurdere den historiske konteksten, inkludert kolonialisme, slaveri og rasisme, som har hatt langvarige konsekvenser for både aboriginere i Australia og afroamerikanere i USA.

I tillegg til kriminalitetsrater er inntektsnivået et annet sentralt aspekt som påvirker livskvaliteten i disse landene. I Australia reflekterer medianinntektene for voksne over 18 år i 2018-2019 et høyt nivå for den generelle befolkningen. Dette måles i lokale valutaer (AUD), og de tallene som er rapportert er justert for husholdningsstørrelse og aldersprofil. I USA er de tilsvarende tallene for hvite og svarte amerikanere hentet fra US Census Bureau og viser et mer dramatisk skille mellom inntektene til hvite amerikanere og svarte amerikanere. Dette gapet er et mål på de økonomiske ulikhetene som fortsatt eksisterer på tvers av rase og etnisitet, og det har alvorlige implikasjoner for tilgang til helsevesen, utdanning og generell velvære.

Levealder er et tredje aspekt som må vurderes i sammenhengen med ulikhet i begge landene. I Australia viser statistikk fra 2015-2017 at mens forventet levealder for ikke-innfødte menn er 90,2 år, er den for innfødte menn bare 71,6 år. For kvinner er forskjellen også betydelig, med ikke-innfødte kvinner som lever til 83,4 år og innfødte kvinner som lever til 75,6 år. Dette reflekterer ikke bare helseforskjeller, men også tilgang til medisinsk behandling, livsstil, og de langvarige effektene av sosial og økonomisk marginalisering. I USA er forskjellen i forventet levealder mellom svarte og hvite amerikanere også betydelig, med svarte amerikanere som generelt har en lavere forventet levealder ved fødsel enn hvite amerikanere, som også er et resultat av strukturelle ulikheter i helsevesen og økonomi.

Det er viktig å forstå at disse ulikhetene ikke kan reduseres til bare statistikk eller tall; de er også et resultat av dype historiske og sosiale faktorer. Ulikhetene mellom svarte amerikanere og hvite amerikanere, samt mellom innfødte og ikke-innfødte australiere, er et resultat av århundrer med kolonialisme, slaveri, diskriminering og systematisk urettferdighet. Det er også viktig å merke seg at de utfordringene som disse samfunnene står overfor, er langt fra over, og de moderne politiske og sosiale bevegelsene som har vokst frem i begge landene, som Black Lives Matter i USA og stemmegivning for en «indigenous voice» i Australia, har blitt kraftige påminnelser om behovet for endring og rettferdighet.

Det er også nødvendig å se på de internasjonale dimensjonene av disse ulikhetene. Begge landene er viktige aktører på verdensarenaen, og deres behandling av minoritetsgrupper kan ha betydelig innvirkning på deres internasjonale omdømme og forhold til andre nasjoner. Samtidig gir en sammenligning mellom de to landene verdifulle innsikter i hvordan forskjellige nasjoner håndterer disse utfordringene, og hvordan de har valgt å utvikle sine rettssystemer og økonomiske strukturer for å møte disse ulikhetene.

For leseren er det viktig å forstå at disse ulikhetene, selv om de er statistisk fremstilte, ikke nødvendigvis er et tilfeldig fenomen. De er et resultat av dype strukturer i samfunnet som kan virke vanskelig å endre, men som ikke er uforanderlige. Den historiske konteksten er avgjørende for å forstå hvorfor disse ulikhetene eksisterer, og hvorfor det fortsatt er så stor motstand mot å rette opp disse forskjellene. For å skape et mer rettferdig samfunn er det nødvendig med en grundig forståelse av hvordan disse ulikhetene oppstår, og hva som kan gjøres for å endre den underliggende strukturen.

Hvordan Trump kan påvirke forholdet mellom Australia og USA i en mulig andre periode

Trump har alltid vært kjent for sin uforutsigbarhet og sterke behov for å utøve makt på sine egne premisser. Gjennom sitt første presidentperiode hadde han en unik tilnærming til både innenrikspolitikk og internasjonale relasjoner, noe som satte USA i konflikt med flere av sine tradisjonelle allierte, inkludert Australia. Men til tross for hans uortodokse stil og tidvis kontroversielle beslutninger, har forholdet mellom USA og Australia overlevd og i noen tilfeller styrket seg. Australia har vist en bemerkelsesverdig evne til å håndtere Trump og hans lederstil, noe som har vært avgjørende for å opprettholde et stabilt forhold til USA.

Trump har alltid vært en president som ønsker å omgå etablerte systemer og institusjoner, og han har med vilje valgt å bruke "acting" funksjoner for viktige posisjoner, noe som ga ham mer fleksibilitet til å plassere personer i maktposisjoner uten senatets godkjennelse. Dette har ikke bare vært et spørsmål om administrativ kontroll, men også en taktikk for å beholde et sterkt grep om sine nærmeste rådgivere og ledere. Uten behov for senatets godkjenning har Trump kunnet bruke disse individene som en form for lojalitetsbånd, og holdt dem på en kort snor. I denne konteksten har Trump fremhevet betydningen av å ha folk rundt seg som er fullstendig lojale, og som ikke vil motsette seg hans ønsker og visjoner.

Australia, på sin side, har hatt flere konflikter med Trump, spesielt i forbindelse med hans utenrikspolitikk. Hans ønske om å frakoble USA fra internasjonale organisasjoner og avta med de mekanismene som fremmer global sikkerhet og vekst, har vært en kilde til uenighet. Men til tross for disse forskjellene, har forholdet aldri nådd et bristepunkt som kunne ødelegge båndene mellom de to landene. En av de mest minneverdige hendelsene i det bilaterale forholdet fant sted i de tidlige dagene av Trumps første periode, da han hadde en skarp telefonsamtale med den australske statsministeren Malcolm Turnbull om et flyktningbytteavtale. Denne samtalen, som ble lekket til media, resulterte i en kraftig offentlig kritikk av Trump. Men i stedet for å rive forholdet til Australia i stykker, førte det til en forsterkning av støtten fra amerikanske politikere til Australia, som ble sett på som et offer for Trumps upassende oppførsel.

Hvordan vil da et mulig Trump-ledet USA i 2025 påvirke Australia og dets fremtid? De fleste som er dypt involvert i forholdet mellom de to nasjonene er enige om én ting: Trump vil være den samme personen i sitt andre presidentperiode som han var i den første. Han er kjent for sin uforutsigbarhet, sine sterke, autokratiske tendenser, og sin dype misnøye med systemene som begrenser hans makt. Hans ønske om hevn og hans behov for å få tilbake det han anser som sin rettmessige plass i makten, vil prege hans ledelse. I tillegg vet Trump, fra sin første periode, hvordan han kan manipulere de politiske og administrative strukturene i USA for å få gjennomført sine ønsker uten hindringer.

For Australia betyr dette at forholdet ikke nødvendigvis vil forandre seg i en mer positiv retning dersom Trump blir gjenvalgt. Snarere tvert imot kan man forvente et mer autoritært og ustabilt forhold, der Trump ikke vil nøle med å utveksle harde krav eller presse Australia til å tilpasse seg hans politikk. Dette gjelder spesielt i spørsmål om handel, forsvar og immigrasjon, områder hvor Trump har hatt klare og ofte kontroversielle synspunkter.

Australia har vist at de er i stand til å stå imot Trump når nødvendig, som i tilfellet med Turnbulls håndtering av flyktningavtalen. Men dette har også vist at Trump kan være en uforutsigbar og krevende alliert. Dette er en dynamikk som vil bli enda mer utfordrende dersom han vender tilbake til Det hvite hus.

Australske diplomater og embetsmenn har uttrykt en enighet om at Trump aldri vil endre seg. Hans mangel på filosofisk forankring og hans evne til å handle ut fra tilfeldige impulser betyr at det kan være vanskelig å forutsi hva slags politikk han vil føre i sin andre periode. Hans beundring for autoritære ledere og hans respekt for makt over demokratiske prosesser gjør ham til en vanskelig partner for Australia, som er kjent for sitt engasjement for demokratiske verdier og internasjonal orden.

Det er derfor viktig for Australia å forstå at under Trump kan det internasjonale landskapet bli mer preget av maktspill og mindre av samarbeid gjennom etablerte organisasjoner som FN. Australia må være forberedt på å håndtere dette ved å være pragmatisk og fleksibel, men samtidig opprettholde sine egne verdier og interesser i møte med en amerikansk president som er mer interessert i direkte maktutøvelse enn multilateralt samarbeid.