PSSC (Political Socialization and Social Change) var en organisasjon som gjennom nesten et tiår påvirket det politiske landskapet i USA. Aktivitetene deres under CCCC (Conference on College Composition and Communication) og deres egne møter utenfor mainstream-profesjonelle foreninger reflekterte en politisk visjon preget av radikale potensialer. Selv om PSSC ble oppløst i 2010, er det viktig å erkjenne den radikale potensialen det representerte. I etterkant kan vi kanskje spekulere på hva det kunne ha forutsett om nye politiske dannelser som kunne ha oppstått.

De siste årene, spesielt etter Trumps tid ved makten, har det vært en økning i politiske kampanjer ledet av sosialistiske kvinner av farge, som Alexandria Ocasio-Cortez, Rashida Tlaib, Jovanka Beckles og Julia Salazar. I tillegg har en ny generasjon svarte sosialistiske intellektuelle som Keeanga-Yamhatta Taylor, Briahna Gray og Touré F. Reed fått stadig større betydning. Den radikale gjenopplivingen av Martin Luther King, Jr.’s "Poor People's Campaign", ledet av Reverend William Barber, viser hvordan gamle politiske tradisjoner kan kombineres med nye bevegelser. Dette er bare noen av de politiske utviklingene som peker mot et nytt møte mellom svarte og hvite aktivister, som minner om de tidlige sammenslåingene som skapte den nye venstresiden.

Det er viktig å merke seg at det er et vedvarende problem med å forene de forskjellige venstreorienterte kreftene som har dukket opp i løpet av de siste to tiårene. Fra den anti-globaliserende opprøret under Seattle-kampen i 1999, til Occupy Wall Street, Black Lives Matter og #MeToo-bevegelsen, har det oppstått en kompleks sammensetning av motstand. Dette har skapt utfordringer i å finne en enhetlig politisk plattform. Et relevant spørsmål er om det er mulig å bygge en politisk bevegelse på tvers av ideologiske ulikheter, som vi ser i dag med den Demokratiske Sosialistene av Amerika (DSA). Programmet om demokratisk sosialisme kan være den nødvendige kraften for å samle ulike politiske strømninger, men spørsmålet er om det er nok til å skape en varig politisk bevegelse.

I denne sammenhengen kan vi se på hva Neville Alexander mente om språk og nasjonal enhet i Sør-Afrika. Hans idé om å bryte med tradisjonelle språkforståelser og skape nye solidariteter kan kanskje overføres til den amerikanske venstresiden. I stedet for å søke ideologisk enhet i sin reneste form, kunne det være at vi trenger et politisk fellesskap som ikke er basert på dogmatisk enighet, men på solidaritet over forskjellige linjer – et fellesskap som forener kampen mot rasisme og patriarkat med kampen mot kapitalismen.

Det kan virke som om politisk enhet i dag ikke nødvendigvis trenger å baseres på ideologisk korrekthet, men på felles interesser og forståelse av de undertrykte klassene. En slik enhet kunne muliggjøre en dypere politisk omforming som ikke er begrenset til å motsette seg Trumps politikk, men som skaper en bred og varig front mot de fundamentale problemene i samfunnet, som kapitalisme, rasisme og patriarkat.

I denne nye visjonen for politisk samhold kunne identiteter og interesser omformuleres rundt et felles grunnlag av solidaritet snarere enn ideologisk enighet eller interessegrupper. Det er et revolusjonært potensial som er i ferd med å vokse, og det kan føre til en sosial bevissthet som ikke bare utfordrer eksisterende maktstrukturer, men som også har potensialet til å forme en bærekraftig og rettferdig fremtid.

Det er ikke nok bare å ha et felles mål. Bevegelsen må omfatte ideologisk mangfold og politisk debatt, men samtidig unngå å falle tilbake på de historiske splittelsene som preget kommunistbevegelsen på 1900-tallet. En bred enhet må kunne kombinere de nødvendige teoretiske refleksjonene med praktisk politisk handling, og den må være åpen for nytenkning, også når det gjelder de klassiske spørsmålene om identitet og klassekamp.

Hvordan sjokk kan bli et verktøy for å omforme politiske landskap: En analyse av politisk retorikk og den chilenske erfaringen

Trump-valget var ikke en tilfeldig hendelse, men et resultat av flere tiårs politiske og økonomiske kriser. Hans valg ble ofte sett på som et sjokk for det politiske systemet, men i virkeligheten var det mer en logisk konklusjon—et resultat av de dype strukturelle endringene som hadde funnet sted over flere tiår. Det som kanskje føltes som en plutselig, uventet hendelse, var egentlig en kulminasjon av et politisk landskap formet av kriser og disartikuleringer på tvers av økonomi, politikk og kultur. I tillegg er det viktig å forstå at Trump ikke oppsto i et vakuum. Hans politikk er et svar på de utfordringene som ble startet allerede under oljeprisen på 1970-tallet, som igjen satte kursen for fremveksten av neoliberalisme, et fenomen som har fått fornyet kraft gjennom flere tilbakevirkende politiske bevegelser.

En fundamental teori for å forstå slike politiske bevegelser er Naomi Kleins "sjokkdoktrine", som beskriver hvordan regimer bruker kollektive sjokk—kriger, statskupp, terrorangrep, markedsnedbrudd eller naturkatastrofer—for å presse gjennom radikale pro-korporate tiltak som ellers ville vært umulige å gjennomføre. Det er denne logikken som ligger bak mange av de neoliberale reformene som ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet, og den gir oss en viktig nøkkel for å forstå hvordan autoritære regimer kan utnytte kriser for å implementere sine egne agendaer. For mange amerikanere, særlig de som opplevde 11. september 2001, er det første store sjokket i det 21. århundre denne hendelsen. Men 9/11 var ikke begynnelsen på denne prosessen. Den kan føres tilbake til tidligere kriser, spesielt i sammenheng med de politiske beslutningene som ble tatt under Reagan-administrasjonen, som på mange måter var inspirert av hendelser i et langt mer skjult hjørne av verden—Chile.

Chilensk historie gir en konkret og foruroligende parallell til hvordan sjokk kan bli brukt som et verktøy for å innføre neoliberale reformer. Den 11. september 1973 ble Salvador Allende, den demokratisk valgte sosialistiske presidenten, styrtet i et kupp støttet av CIA. Dette kuppet førte til etableringen av Augusto Pinochets diktatur, som skulle vare i 17 år. Under hans regime ble omfattende neoliberale reformer implementert, basert på teoriene fra Milton Friedmans bok Kapitalisme og frihet (1962). Dette er et klassisk eksempel på hvordan et autoritært regime kan bruke en skapt krise til å innføre politiske og økonomiske endringer som i utgangspunktet ville vært umulige i en demokratisk sammenheng.

De første neoliberale reformene som ble implementert i Chile under Pinochet, inkluderte privatisering av statlige selskaper, kutt i offentlig utgifter, og nedskjæring av sosiale velferdsordninger. Men disse tiltakene ble ikke kun drevet av økonomiske hensyn; de hadde også en ideologisk komponent, der tanken om et fritt marked ble framstilt som den eneste løsningen på landets problemer. Ved å se på denne perioden fra et kritisk ståsted, kan man også forstå hvordan slike politiske omveltninger blir formidlet gjennom retorikk og medier, og hvordan ideologier som fremmer markedets frihet kan bli presentert som universelle løsninger på komplekse samfunnsproblemer.

I tillegg til Naomi Kleins bok, kan How to Read Donald Duck: Imperialist Ideology in the Disney Comic av Ariel Dorfman og Armand Mattelart være en viktig ressurs for å forstå hvordan slike ideologier blir kommunisert gjennom populærkultur. Boken tar for seg hvordan Donald Duck-tegneseriene, som ble brukt som et verktøy for amerikansk imperialistisk propaganda, spredte ideene om markedets overlegne plass i verden, og hvordan disse ideene ble internalisert i ungdommens bevissthet på tvers av Latin-Amerika. På overflaten en barnevennlig tegneserie, men i virkeligheten en sofistikert ideologisk kampanje som støttet et økonomisk system som favoriserte de rike og mektige.

For å forstå hvordan sjokk fungerer som et retorisk verktøy, kan man bruke lignende analyser på nyere hendelser som orkanene Katrina og Maria. Gjennom å se på hvordan nyhetsmediene, politiske ledere og samfunnsinstitusjoner håndterte (eller unngikk å håndtere) disse katastrofene, kan man begynne å se mønstre av hvordan kriser brukes til å omforme offentlig politikk. Det som kan se ut som et enkelt resultat av dårlig ledelse, kan i realiteten være en bevisst strategi for å implementere tiltak som ellers ville vært politisk umulige. Slike analyser kan også hjelpe oss til å forstå hvordan historiene om slike hendelser kan endres av de som har makten til å forme offentlighetens oppfatning.

En annen viktig tekst i denne sammenhengen er filmen No (2012), som skildrer slutten på Pinochets diktatur. I filmen blir vi vitne til hvordan et politisk system kan bli destabilisert og erstattet av et annet gjennom en kamp om retorikk og fremstilling. Gjennom denne filmen kan vi forstå hvordan retorikken som ble brukt under Pinochet-regimet, og hvordan det ble motarbeidet, kan kaste lys over hvordan sjokk brukes for å forme politikken i en nasjon på en måte som kan endre både de økonomiske og politiske forholdene.

Det som er viktig å forstå er at det som kan virke som en uunngåelig eller tilfeldig hendelse, ofte er et resultat av et langvarig, velplanlagt arbeid som utnytter eksisterende politiske og sosiale sårbarheter. Å være klar over hvordan slike mekanismer fungerer kan hjelpe oss til å forstå og kritisk analysere de politiske strukturene rundt oss, og dermed gi oss verktøyene til å motstå manipulasjon og ytterligere konsolidering av makt.

Hvordan navigere mellom kulturelle grenser i skriveprosesser: Et essay om transnasjonal mobilitet og utfordringer med visumsøknader

For mine colombianske studenter har skriveprosessen alltid vært forbundet med en frykt og en utfordring som jeg, som lærer fra USA, har funnet vanskelig å forstå. I USA elsker studentene å skrive om seg selv – de har blitt opplært i dette og belønnet for det gjennom hele deres skoleliv. De kan uttrykke sine tanker og erfaringer uten store bekymringer. Men for mine colombianske studenter er det å skrive et personlig essay om seg selv en helt annen historie, ofte en fryktinngytende oppgave som kan lamme kreativiteten.

Denne oppgaven var ikke bare et teoretisk skriveprosjekt for dem; den var knyttet til deres framtid og mobilitet. De måtte, gjennom sine ord, ikke bare beskrive seg selv, men også vurdere hvordan de kunne møte det fremmede – en ukjent, engelskspråklig verden som skulle vurdere dem. Dette skrivet spørsmålet hadde en dypt ubehagelig undertone: hvordan formulerer man seg for å be om tillatelse til å krysse grensene til et land som på mange måter hadde vært fiendtlig mot deres egen? Hvordan kan man uttrykke seg selv når man vet at man skriver til et system som har påført familien og samfunnet mange sår, et system preget av anti-immigrantpolitikk som mange colombianere har opplevd på kroppen?

Det som først virket som en enkel oppgave – å skrive et personlig essay for en visumsøknad – ble et sammenstøt mellom to kulturelle skrivetradisjoner som ikke alltid møtes på en jevn måte. Den amerikanske skrivetradisjonen er direkte, lineær og har som mål å skape umiddelbar forbindelse med leseren, og kanskje nettopp derfor opplevde mange colombianske studenter denne stilen som fremmed og til og med arrogant. Dette var ikke bare en skriveutfordring, men en kulturell kollisjon. Den krevde at de skulle tilpasse seg en måte å uttrykke seg på som føltes som et brudd med deres egne verdier og forståelser av respekt og hierarki.

Som et resultat begynte en gjennomgående følelse av motstand å dukke opp. For studentene var det å skrive i den amerikanske stilen – å være direkte, å formulere seg tydelig, uten å vektlegge de mer indirekte og respektfulle måtene som preger deres egen kultur – en handling som kunne oppfattes som både arrogant og upassende. Å uttrykke sine ønsker og prestasjoner på en selvsikker måte, uten å vektlegge relasjonene mellom søkeren og den som vurderer, føltes for mange som et brudd på de kulturelle normene de var vant med i Colombia.

Et annet viktig aspekt ved denne oppgaven var den sterke følelsen av at studentene ikke bare skulle oversette sine tanker fra spansk til engelsk, men at de skulle underlegge seg et fremmed språk og en fremmed kultur som de ikke nødvendigvis følte seg hjemme i. Dette var ikke bare et spørsmål om å lære en ny genre, men om å tilpasse seg en ny maktstruktur – en som, i mange tilfeller, var i direkte konflikt med deres egen kulturelle bakgrunn.

I et forsøk på å hjelpe studentene å navigere gjennom denne utfordringen, endret jeg tilnærmingen. Jeg ba dem om å ta et steg tilbake og analysere ikke bare hva som sto på nettsidene til institusjonene de søkte på, men hvordan de kunne bruke deres egen kultur og erfaringer i møte med det fremmede. Vi begynte å analysere bilder, videoer og tekst på institusjonenes nettsider, og diskutere hvordan vi kunne bruke disse som en måte å "framføre" og "motsette" oss den fremmede kulturen, samtidig som vi bevarte en følelse av egenverdi og selvrespekt.

Dette førte til en viktig erkjennelse. Når vi forlot de første skissene og skrev forslagene til visumsøknader, innså vi at vi var nødt til å navigere gjennom en skrivestruktur som var dypt forankret i den amerikanske akademiske tradisjonen, en tradisjon som ofte kan virke fremmed og vanskelig å tilpasse seg for dem som kommer fra en annen kulturell bakgrunn. I denne konteksten ble skriveprosessen en del av et større spørsmål om transnasjonal mobilitet – hvordan skrive for å krysse en grense, og hva skjer med den som blir tvunget til å gjøre det på en måte som er langt unna deres egne kulturelle normer.

En annen dimensjon ved dette problemet er det colombianske begrepet "chicanear", som oversatt til engelsk betyr å skryte. Å "chicaneando" er en dypt forankret sosial tabu i Colombia, og å uttrykke sine egne prestasjoner eller drømmer på en overdreven eller selvsentrert måte kan virke arrogant og respektløst. Dette var et ekstra lag av kompleksitet i skriveprosessen for studentene, som følte at de ikke bare måtte tilpasse seg et fremmed språk, men også en fremmed sosial kode som krevde at de måtte skryte av seg selv på en måte som deres kultur anså som negativt ladet.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at de transnasjonale prosessene, som å søke om visum eller skrive for en internasjonal utdanning, kan tvinge individer til å tilpasse seg en språkbruk og kulturelle normer som ikke bare er fremmede, men som også kan virke ekskluderende. Å skrive for å overvinne disse barrierene er en handling av tilpasning, men også en handling av motstand – et forsøk på å finne en måte å være seg selv på, samtidig som man navigerer i de internasjonale maktstrukturene som er bygget rundt språk og skriving.

Hvordan det indiske forskningssystemet kunne ha utviklet seg
Hva inspirerer kunst og litteratur i Cornwall og Devon?
Hvordan Sosiale Medieplattformer Har Forandret Møtet Mellom Innholdsleverandører og Annonsemarkedet
Hvordan forstå opprinnelsen til Jorden gjennom kunst og kulturhistorie