Hvordan det indiske forskningssystemet kunne ha utviklet seg

På 1980-tallet begynte jeg å oppleve en viss kjedsomhet i mitt eget forskningsarbeid. Jeg hadde i begynnelsen av tiåret fokusert på kvantekosmologi, som prøvde å studere universets oppførsel i nærheten av dets opprinnelse, da det visstnok hadde en svært liten størrelse. Under slike forhold er den klassiske generelle relativitetsteorien utilstrekkelig til å gi en pålitelig beskrivelse av gravitasjonskreftene, og det kreves en ny teori. De fleste forskere er enige om behovet for en teori om kvantegravitasjon, men det er stor uenighet om hva som er den riktige teorien. Jeg benyttet meg av en tilnærming som studerte volumet på universet, samtidig som jeg antok at dets form forble uforandret, et perspektiv som er kjent som konformale fluktuasjoner. Dette arbeidet ble utført i samarbeid med Pankaj Joshi og omhandlet de mest generelle situasjonene som kunne oppstå innenfor rammeverket for konformale fluktuasjoner.

I 1985-86 startet TIFR et nytt, og etter min mening svært verdifullt, eksperiment ved å samarbeide med Universitetet i Pune om et undervisningsprogram for M.Sc. i fysikk. Et stort tankegods gikk tapt ved at forskningsinstituttene ikke ble utnyttet til undervisning på universitetsnivå, noe som er en tragedie for indisk høyere utdanning. Homi Bhabhas opprinnelige mål med å etablere TIFR var å skape en kilde til trent vitenskapelig arbeidskraft for universitetene, men dette ble aldri realisert på en betydelig måte. De fleste av de utdannede fra TIFR valgte å fortsette å jobbe der, dra utenlands eller gå til organisasjoner utenfor universitetssystemet. Samarbeidet mellom TIFR School of Physics og Bombay University var også svært marginalt. Dette fenomenet var ikke spesifikt for TIFR, men kunne sees som en konsekvens av en kortsiktig politikk for vitenskap og teknologi som ble ført etter uavhengigheten.

Denne politikken bygde på riktige premisser, men de visjonene som fulgte med implementeringen var ofte feilaktige. Vitenskap og teknologi ble sett på som nøkkelen til landets raske utvikling, og flere forskningsinstitutter ble etablert og godt finansiert. TIFR, med sitt opphav i pre-uavhengig India og ledelsen av Homi Bhabha, var en banebryter i denne bevegelsen, etterfulgt av CSIR-laboratorier opprettet gjennom visjonen til Shanti Swarup Bhatnagar. I dag har vi flere nettverk av forskningslaboratorier drevet av departementer som DAE, DSIR, DST, DBT, DOS, DOE osv.

I denne sammenhengen, på tross av de store investeringene og den sterke satsingen på forskning, kan man spørre seg om det er et mer helhetlig bilde av vitenskapens rolle som har gått tapt. For forskningssystemet i India, og ikke minst for dets akademiske framtid, kan det være at det som trengs, er en mye mer integrert tilnærming der forskning og undervisning ikke står i motsetning til hverandre, men heller nærer og styrker hverandre. Uten et solid og kvalitativt universitetssystem blir forskningen i isolasjon mer sårbar og mindre effektiv. Derfor kan det være at en viss omstrukturering av akademiske og forskningsrelaterte politikk er nødvendig, slik at universitetene kan gjenopprette sin rolle som kunnskapens vugge.

Hvordan forberede seg på livet i utlandet: En reise til England

Min tid i Bombay før reisen til England var fylt med mange minner og forberedelser. Det var et betydningsfullt øyeblikk, ikke bare for meg, men også for familien som var involvert i avskjeden. Vasantmama, som hadde vært en konstant støtte, minnes jeg som en person som hadde gjennomtenkte råd om hvordan jeg kunne tilpasse meg livet i utlandet. Han hadde arrangert et uformelt klassisk musikkonsert som ble holdt for meg før jeg dro, hvor hans sønn Atul, som senere ble en kjent musiker og leder for Musikkavdelingen ved Bombay Universitet, hadde spilt.

Denne kvelden var både minneverdig og følelsesmessig ladet, en passende avskjed fra en familie som alltid hadde vært nær oss. Aubert Pereira, en annen Tata-stipendiat, skulle også reise sammen med meg på samme dampskip, og vi fikk i oppdrag å være i kontakt med Mrs. Vesugar før vi reiste. Hun minnet oss om å gi tips til kabinpersonalet, en skikk som var viktig på den tiden, og hun ba oss skrive til henne jevnlig og fortelle hvordan vi hadde det i Cambridge (for meg) og Birmingham (for Aubert).

Forberedelsene var grundige, og Vasantmama var en stor hjelp. Han hadde allerede lånt meg en vinterfrakk og en jakke laget av kamelhår, et uunnværlig plagg for vinteren som ventet i Europa. Min far tok meg også med for å få velsignelser fra eldre slektninger, en gest som føltes viktig før en så stor reise. Jeg husker spesielt gaven på 51 rupee fra Annasaheb Navare, faren til min fars første kone, som alltid hadde hatt et vennskapelig forhold til vår familie til tross for de vanskelige omstendighetene rundt min fars første ekteskap.

Når skipet la ut fra kai og Bombay langsomt ble usynlig i horisonten, kom den virkelige realiseringen av hva denne reisen betydde. Jeg skulle være borte fra familien i tre år uten mulighet for å dra hjem i løpet av denne perioden. Selv om tanken på et nytt eventyr var spennende, var det en tapt følelse av trygghet som også trakk meg ned. Jeg var fullt klar over at jeg skulle begi meg ut på en reise som var både fysisk og følelsesmessig krevende.

Gjennom reisen og de dagene på sjøen, ble det klart at jeg måtte forberede meg på et nytt miljø, et nytt samfunn og en helt annen livsstil. Jeg var en vegetarianer som hadde levd et beskyttet liv, og det var mange nye opplevelser som ventet meg på dette området også. Maten ombord var ukjent, og jeg bestemte meg for å prøve alt som ble servert for å venne meg til de vestlige matvanene. Jeg begynte med et stykke stek, som var langt mer utfordrende å spise enn det jeg hadde forestilt meg. Mens jeg slet med å kutte kjøttet, oppdaget jeg at jeg ikke var alene i dette – en annen ung indisk mann ved bordet hadde samme problem, og dette førte til en uventet samtale. Dette møtet førte til at vi ble kjent, og han introduserte seg som Shashikumar Chitre, en kjent matematikkstudent fra Bombay, som var på vei til Cambridge med et prestisjefylt stipend.

Det er viktig å forstå at en slik reise, spesielt som ung student som er vant til et helt annet sosialt og kulturelt miljø, innebærer mer enn bare å tilpasse seg et nytt lands normer og språk. Det handler også om å utvikle evnen til å takle ensomhet, tilpasse seg nye sosiale relasjoner, og lære å stå på egne ben i en helt ukjent setting. Det er en periode med selvrefleksjon, utfordringer, men også enorm vekst. I denne prosessen er det viktig å omfavne både usikkerheten og eventyret, for det er i møte med det ukjente at man finner sin sanne styrke.

Hvordan tilpasse seg livet ved Cambridge: En nybegynners erfaring

Det første året ved Cambridge kan føles som en virvelvind av nye erfaringer, både akademiske og personlige. I et miljø hvor tradisjon og historie står sterkt, er det ikke bare studiene som krever tilvenning, men også de daglige rituellene og strukturen som følger med det å være en del av universitetet. For den som kommer fra en annen kultur og et annet land, som meg selv, kan det være en utfordring å navigere mellom akademiske krav, sosiale normer og personlige tilpasninger.

Som student ved Cambridge ble jeg introdusert til en annen rytme i hverdagen enn den jeg var vant til. Forelesningene begynte vanligvis fem minutter etter den oppsatte tiden og sluttet fem minutter før, for å gi både studenter og lærere tid til å skifte rom. Denne tilpasningen var viktig for meg som student, da det ga meg rom for å puste mellom de mange aktivitetene som fylte dagene. Etter forelesningene var det lunsj i kollegiet, med hjemkomst med mindre jeg hadde ettermiddagssupervisjoner. Middag ble servert av vertinnen min, bortsett fra på kveldene når jeg valgte å spise i spisesalen på kollegiet. Livet her var en balansegang mellom akademisk disiplin og hverdagslige rutiner, og det var de små tingene – som en middag med verten eller en kopp te med en ny venn – som gradvis fikk meg til å føle meg hjemme.

Gjennom Chitre ble vi også kjent med Mr. E. Cunningham, en senior wrangler fra Cambridge, som hadde undervist flere berømte matematikere. Etter å ha blitt invitert til hans hus, fikk vi et innblikk i et annet aspekt av livet ved Cambridge: akademikernes personlige engasjement og deres interesse for studentenes velvære. Mr. Cunningham og hans kone viste oss stor vennlighet, og vi ble umiddelbart kjent med flere sider av Cambridge, både akademisk og sosialt. Etter å ha vært invitert til te hos dem, følte jeg at vi hadde fått et nytt hjem vi kunne besøke. Dette var en påminnelse om at det akademiske fellesskapet ved Cambridge er tett og støttende.

Det første året i Cambridge var preget av en stadig strøm av paradoxale begreper. En merkelig uttrykksmåte jeg stødte på var referansen til "Full Term", som var kortere enn selve "term" – dette refererte til den tiden vi måtte være tilstede på universitetet for å være regnet som tilstedeværende. Michaelmas-termen var på bare åtte uker, og for meg som hadde valgt å delta på dobbelt så mange forelesninger for å ta to eksamener, gikk disse ukene raskt. Denne perioden var hektisk, men samtidig fulgte den et klart mønster, og den akademiske strukturen på Cambridge ga meg både utfordringer og muligheter til å utvikle meg.

En av de mest markante hendelsene i denne perioden var Poppy Day, som ble feiret for å minnes de som hadde dødd i verdenskrigene. Denne dagen ble preget av samlinger og eventer for å støtte Earl Haig Fund, som hjalp krigsveteraner. Studenter samlet inn penger gjennom en serie underholdende aktiviteter som spenning, konkurranser og prosesser, og byen viste stor støtte. Det var også små ting, som at min vertinne kjøpte hele boka mi med loddsedler, som fikk meg til å føle meg mer hjemme i Cambridge.

I løpet av dette året lærte jeg også mer om de tradisjonene og ritualene som definerer universitetet. For eksempel måtte alle nye studenter delta på en seremonielle matrikulering ved universitetet, en tid hvor vi ble presentert for visekansleren og ble formelt anerkjent som studenter. Denne seremoniens formelle karakter, med latin i tale og prosessjoner i mørke dresser og akademiske kapper, var en påminnelse om de gamle tradisjonene som fortsatt preger Cambridge, selv om det var langt fra mitt hjemland.

De små hendelsene, de uventede møtene, og ikke minst de mange detaljene i den britiske akademiske hverdagen, bidro til å forme min opplevelse av Cambridge. Det var et år hvor jeg lærte mye om både meg selv og universitetets struktur, og hvor jeg ble kjent med mange ulike sider ved studentlivet. Hver dag innebar både utfordringer og små triumfer, og langsomt begynte Cambridge å føles som et annet hjem.

Hvordan Farskap Formet Livet: En Beretning Om Opplevelser, Læring og Familieliv

Hans bortgang var en nasjonal hendelse, og hyllester strømmet inn fra både høye og lave i landet. På grunn av hans tilknytning til India, kom flere tributter fra indiske ledere, inkludert den indiske høykonsulen i Storbritannia. Samtidig lærte vi mye mens vi så Geeta vokse. Vi ønsket at hun skulle sove bedre. Hun våknet ved den minste lyd, en egenskap hun fortsatt har i dag! Men vi husker den første kvelden vi var modige nok til å invitere noen venner på middag. Vi hadde "trent" Geeta til å bade, spise og sovne innen klokken 19.30, og hadde derfor planlagt at gjestene våre skulle komme rundt klokken 20.00. Den kvelden pustet vi lettet ut da vi fikk Geeta i seng og så henne sovne klokken 19.35. Mens jeg dekket bordet, begynte gjestene å komme klokken 20.00. Dessverre vekket dørsirenen Geeta, og vi hadde ikke testet søvnen hennes mot den lyden, noe som ble en viktig lærepenge for oss: planleggingen må ta høyde for alle eventualiteter.

Resultatet var at Mangala og jeg måtte bytte på å holde Geeta underholdt, til og med ta henne ut i barnevognen på en kort tur i hagen. Så på den tiden kunne bare én av oss være sammen med middagsgjestene. Selv om vi ba om unnskyldning, tok alle gjestene det med et smil, da de alle hadde vært gjennom foreldreskap selv. Som Peter Eggleton, en av gjestene som hadde en fem år gammel datter, sa: "Jeg har hørt at bare de første tjue årene er vanskelige."

Etter hvert som vi ble mer mobile, men fortsatt ikke helt på nivå med før vi fikk barn, bestemte vi oss for å prøve å håndtere livet vårt på best mulige måte samtidig som vi tok vare på vårt første barn. Så da IAU-symposiet i Upsala ble annonsert, og jeg ble invitert til å delta, ordnet vi det slik at vi kunne reise til Upsala med Geeta. Mangala fant snart ut at det å håndtere et barn utenfor hjemmet har sine egne utfordringer, og hun måtte gå glipp av noen programmer for de medfølgende ektefellene. Heldigvis tilbød Mrs. Nicolson, kona til en sørafrikansk radioastronom som var gravid og ikke ønsket å delta på banketten, å passe Geeta slik at Mangala kunne gå på banketten. Hun gjennomførte dette med glans!

Da Geeta var omtrent seks måneder gammel, bestemte vi oss for å flytte henne til det lille rommet som var innredet med en krybbe og leker. Mens hun trivdes der i løpet av dagen, protesterte hun heftig når hun ble lagt til å sove alene om natten. Etter Dr. Spock, gjennomførte vi tre eller fire netter med mye gråt før hun til slutt sovnet, når vi ikke reagerte. Det føltes veldig hjerteløst, men som Spock argumenterte, måtte foreldrene vise fasthet slik at barnet kunne forstå at krybben var hennes rette sted å sove.

Senere på vinteren samme år planla vi en lengre tur til India i julesesongen. Denne gangen reiste vi med en ni måneder gammel baby. Vi hadde booket på et charterfly fra Air India, som tilbød redusert pris, men flyet var veldig fullt, og vi fikk beskjed om at vi ikke kunne ta med Geetas bæreseng i hovedkabinen. Vi måtte legge den igjen hos flyselskapet og få den i Bombay. Dette var et slag, ettersom vi hadde planlagt å bruke bæresengen til å få Geeta til å sove på flyet, og nå måtte vi holde henne selv. Likevel klarte vi å komme frem til Bombay uten altfor mye problemer. Rajwades møtte oss der for å ønske Geeta og oss velkommen. Geeta nektet å bli holdt av noen andre enn sin mor, og noen ganger, hvis moren ikke var i nærheten, av meg. Det tok en stund før hun ble vant til de nye ansiktene rundt henne.

Mens vi gledet oss over den behagelige vinteren i Poona og Bombay, raste kulden uavlatelig i Cambridge.