Василий Макарович Шукшин

Jeg kom for å gi dere frihet
Del første
FRIE KOSAkkER
Hvert år, i den første uken av den store fasten, bannet den ortodokse kirke på forskjellige stemmer:
...
«Tyv og forræder, og korsfornærmer, og sjelerdreper Stenka Razin har glemt den hellige soborkirken og den ortodokse kristne tro, han forrådte den store fyrsten, og begikk mange ondskapelige handlinger og blodutgytelser og drap i byen Astrakhan og i andre nedre byer, og drepte alle sammen de ortodokse som ikke sluttet seg til hans svik, så forsvant han snart selv, og må han være forbannet sammen med sine medskyldige! Likeså være forbannet de nye kjettere: archimandritt Kassiap, Ivashka Maksim, Nekras Rukavov, Volk Kuritsyn, Mitya Konoglev, Grishka Otrepyev, forræder og tyv Timoshka Akindinov, den tidligere protopopen Avvakum…»

De kalde kirkeklokkene dunket tungt i frosten. Stillheten skalv og vippet; spurvene ble redde på veiene. Over de hvite markene, over snøfonner fløt høytidelige, sørgmodige toner, sendt til mennesker av mennesker. Stemmer i Guds templer fortalte de stille — noe fryktelig, dristig:
...
«…Han som foraktet Herren Gud den allherskende, og glemte dødsstunden og dagen, og tilintetgjorde den framtidige gjengjeldelsen for den onde, forstyrret og spotte den hellige kirke, og brøt det korskyssende og eden mot den store fyrste tsaren og storfyrsten Aleksej Mikhailovich, autokraten over hele Store og Lille og Hvite Russland, og forkastet draggens plikter…»
Over de tålmodige åsene, over boligene suste den støpte kobbermusikken, like vakker og urolig som den var velkjent. Og de russiske folk lyttet og korsfestet seg. Men hvem kan forstå sjelen — hva var det: ulykke og gru eller skjult stolthet og smerte for «han som foraktet dødsstunden»? De var stille.
...
…«Han som oppildnet det kristen-russiske folket, og forførte mange uvitende, og skapte en sedelig styrke, fedre mot sønner, og sønner mot fedre, brødre mot brødre, ødela sjeler sammen med legemene til utallige kristne folk, og var skyldig i mange uskyldige blodutgydelser, og mot hele Moskvariket være en illgjerningsmann, fiende og korsfornærmer, røver, sjelerdreper, menneskehetsmorder, blodtørstig, ny tyv og forræder den donkossak Stenka Razin med ledere og medskyldige i slik ondskap, med sine første rådgivere, som ved hans vilje og ondskap sluttet seg til ham, med de listige som ledet hans onde begynnelse som medhjelpere som Daphan og Aviron, må være forbannet. Anathema!»
Slik en — majestetisk-dødelig — røst runget de statlige stemmene med bifortoner mot ataman Razin, fremdeles i live, enda før den moskovske øksen hogg ham i stykker på torget, offentlig.

1
I de gullfargede dagene i august 1669 førte Stepan Razin sin tropp fra sjøen til Volgas utløp og la seg ved øya Fire Knuter.

En farlig, langvarig, utmattende, men usedvanlig vellykket felttog mot Persia — var bak dem. De kom tilbake knapt i live; de var ikke de første, ikke de siste som «rømte til Hvolyn», men bare de kom derfra så rike. Der, i Persia, ble kosakkers liv igjen for «zipuner», og mange. Og kanskje det dyreste — Seryoga Krivoi, Stepans kjære venn, hans brorsjel. Men slepebåtene til donene var fulle av alle slags skatter som guttene «handlet til seg» fra de «skjeveøyne» med sverd, mot og svik. Kosakkene var hovne av saltvann, mange var syke. Totalt 1200 menn (uten fanger). Nå var det nødvendig å samle krefter — hvile, spise seg mette… Og kosakkene tok igjen opp våpnene, men de trengtes ikke. I går gjorde de et raid på merkets (ucug) av Astrakhans metropolitt Josif — tok saltet fisk, rogn, visjiga, brød, så mye som var… Og det var — lite. De tok også båter, not, kjeler, økser, gafler. Våpnene trengtes ikke fordi arbeiderne ved merkene nesten alle var forsvunnet, og de som var igjen, hadde ikke tenkt å gjøre motstand. Og ataman befalte at ingen skulle røres. Han lot også igjen ved merket forskjellige kirkelige gjenstander, ikoner i dyre omgivelser — for at man i Astrakhan på forhånd skulle kjenne hans godhet og tilbøyelighet til fred. Det måtte på en eller annen måte gå an å komme hjem, til Don. Før sitt felttog til Persia hadde razintropen skapt mye trøbbel for astrakhanerne. Ikke så mye for astrakhanerne selv som for Astrakhans voevoder.
To veier hjem: via Volga gjennom Astrakhan og via Terki elven Kuma. Der og der — tsarens skarpskyttere, som kanskje allerede hadde fått ordre om å fange kosakkene, ta fra dem gods og avvæpne dem. Og etterpå — skremme dem og spre dem hjem, og ikke som en slik horde på en gang. Hva gjøre? Og det gjør vondt å gi fra seg gods, og å avvæpne seg… Og hvorfor skulle man gi det? Alt er tatt med blod, slike lidelser… Og — gi bort alt?

2
…Sirkelen bruste.
Fra en tønne, satt på ranselen, råbte en stor kosakk, bar overkropp.
— Hva, skal du i gjest til kumen?! — ropte de til ham. — Men ikke enhver kum elsker gratispassasjerer, en annen vil by deg på noe annet enn de lukker portene med.
— For meg er voevoden ikke kum, men denne tingen her er ikke et gripejern! — svarte kosakken stolt fra tønnen og viste sabelen. — Jeg kan selv by hvem jeg vil.
— Han er en gripeglad kosakk: når han griper ei kvinne i puppen, skriker han: «En hver sin!» Åh, så grådig!
Rundt lo de.
— Kondrat, å Kondrat!.. — En gammel, tørr kosakk med stor krokete nese trådte frem. — Hvorfor går du i oppløsning over at voevoden ikke er kum for deg? Hvordan kan det sjekkes?
— Sjekke? — Kondrat ble livlig. — La oss trekke ut tungen din: hvis den er kortere enn nesen din — voevoden er kum for meg. Kutt da av hodet mitt. Men jeg er jo ikke dum som skal utsette mitt hode uten grunn: jeg vet at tungen din går rundt halsen din tre og en halv gang...