Hva er den virkelige kraften bak hockeyens magi?

Magiske krefter kan være subtile, skjulte og potensielt farlige. På en ellers normal hockeykamp, hvor spillerne er fokusert på å vinne, kan en hendelse utløse krefter som er langt mer enn bare ferdigheter på isen. Det er et skille mellom det som er fysisk mulig og det som er ... annet, usynlig, kanskje overnaturlig.

Kampen går videre, og det magiske grepet på spillerne blir mer og mer tydelig. Spilleren som utfører magien, er tynnslitt på følelsene sine, presset til å spille både for sitt lag og for det som virker som en overnaturlig kraft utenfor deres kontroll. Coachens reaksjoner er typiske. Han er skeptisk og opprørt, men hva kan han egentlig gjøre når han står overfor en spillers beslutning om å bruke magi som en nødvendighet for å beskytte noe større enn seg selv? Skapelsen av en spillestil som balanserer mellom å være en fysisk atlet og noe mer – et medium mellom den menneskelige verden og en magisk, ukjent virkelighet – er ikke enkel. Hver bevegelse blir analysert. Det handler ikke bare om ferdighetene på isen, men om hva som skjer i kulissene, i den magiske virkeligheten som utspiller seg parallelt.

Utover dette, kommer det å forstå de skjulte reglene i spill som dette. Magi og sport kan lett kollidere, men det finnes ingen retningslinjer i reglementet for hva som skjer når en spiller plutselig forsvinner, eller når en uventet kraft setter inn. Å være i strid med normaliteten blir en nødvendighet, ikke bare en ønsket handling. Så lenge man er i stand til å skjule sine handlinger, fortsette kampen, og ikke forlate isen for å ta seg en pause i denne andre virkeligheten, kan man fortsette å operere under radarene. Å bruke magi for å beskytte et uskyldig liv er det eneste som virkelig betyr noe.

Spillet fortsetter, men den indre kampen er til stede hele tiden. Når et lag blir vitne til at en av spillerne deres virker å operere utenfor normene, må de forholde seg til noe mer enn bare en fysisk utfordring. Det er usynlige krefter på spill, og noen spillere har kanskje sett mer enn de burde. Men som i alle spill, er det skjulte alltid til stede, og hva som skjer på isen er ikke alltid det samme som hva som skjer i hjertet og i sinnet til spillerne.

Etter hvert som kampen når sitt klimaks, skjer det noe uventet. En rekrutterer fra et stort lag, Canucks, kommer til arenaen. Først virker han som bare en vanlig skikkelse, en utenforstående som observerer. Men hva om han er mer enn han gir seg ut for å være? Hva om hans virkelige oppdrag er å følge med på noe langt farligere? Rekruttererens doble rolle – tilsynelatende som en nøytral observatør, men i virkeligheten noe helt annet – bringer en ny dimensjon til kampen, som kan være utslagsgivende for hva som skjer neste gang.

Hva kan vi lære av dette? For leseren er det viktig å forstå at magi, selv om den kanskje virker uvesentlig eller urealistisk, kan være en kraft som påvirker vår virkelighet på måter vi ikke kan forklare. Når vi står overfor utfordringer som virker helt utenfor vår kontroll – enten det er i sport, i livet, eller i våre indre konflikter – kan det være krefter som driver oss, krefter vi ikke nødvendigvis ser, men som er der hele tiden. Å forstå denne skjulte dimensjonen er avgjørende for å navigere i et liv fylt med uforutsigbarhet, der hva som skjer utenfor oss, ofte er et speilbilde av det som skjer i oss.

Hva skjer når du står overfor et valg som er større enn deg selv?

Hendelsen som fant sted den kvelden, er en påminnelse om at ting kan eskalere raskt, og at de valgene vi tar i øyeblikk av høy intensitet ofte har konsekvenser langt utover det vi kan forutsi. En person som reagerer umiddelbart, uten å tenke seg om, kan påføre andre stor skade, eller kanskje, på et mer uventet nivå, kan det være et øyeblikk av karakterbygging og personlig forandring. Hvordan takler man situasjoner som er større enn en selv, som når man står i skyggen av noe helt uforutsigbart og må handle på måter som utfordrer ens egen moral og forståelse av hva som er rett?

Det var ikke en lett situasjon for noen av deltakerne. Når Pucken så på meg med et kort nikk, var det tydelig at han ikke var lykkelig. Hans utseende var et ekko av de indre kampene han hadde møtt tidligere, en manifestasjon av de valg han hadde måttet gjøre, og som nå definert ham. Da jeg ble sendt ut av treningsrommet med det som kunne oppfattes som en skuffende advarsel fra Coach, visste jeg at dette ikke bare handlet om meg. Det handlet om det som lå under overflaten – de valgene som førte til denne konfrontasjonen, som ikke bare var fysisk, men også emosjonelt ladet.

Selv om resultatet av kampen ble en seier – en 2-0 seier – var den følelsesmessige belastningen som fulgte etter den, langt mer kompleks. Jeg visste at Pucken, til tross for hans harde ytre, bar med seg et sett med usynlige byrder. Og jeg begynte å forstå at de valgene vi tar for å beskytte de vi elsker, kan føre oss inn i situasjoner der vi møter uforutsette farer. Verden rundt oss er ikke alltid svart-hvit. Vi står ofte overfor skjebnesvangre valg der ingen løsning er enkel.

I det stille rommet etter kampene, ble jeg klar over at vi, som mennesker, ikke bare kjemper for å overleve, men også for å finne en balanse mellom det rette og det letteste. Er det mulig å gjøre det riktige i et samfunn hvor vi blir presset til å velge mellom det som er riktig og det som er lettere? Hva skjer med oss når vi står i møte med slike valg – de som er vanskeligere enn vi kan forestille oss på forhånd?

Så, hva kan vi lære av dette? Først og fremst at selv de mest dramatiske hendelsene kan skjule et dypere lag av forståelse, et behov for refleksjon og en innsikt som kan bringe oss nærmere vår egen sannhet. Når vi møter vanskelige valg, må vi spørre oss selv hva vi er villige til å gjøre for å beskytte det som virkelig betyr noe. Hva er vi villige til å ofre, og hva er konsekvensene av valgene vi gjør? I den stille resonansen av beslutningene vi tar, kan vi finne både styrken og svakheten som gjør oss til de vi er.

Hva skjer når magi møter sport?

Janet skulle egentlig ha ventet med å spille en kontaktsport. Men det føltes for tidlig å forby henne å være med på en liten skøytetur. Guttene ville være forsiktige med henne, gi henne en pause. Kanskje det var dette hun fryktet.

"Du burde komme og se på," sa jeg. "Tam har rett, det er noe som mangler. Jeg har fulgt med, men har ikke sett hva det er ennå. Kom til trening i morgen."

"Faktisk," sa Tam, og så bort. "Jeg mister treningen i morgen. Det samme gjør Heikkinen. Treneren vet allerede. Vi drar til Heikkinen's bestemor i Thief River Falls."

"Bestemor vet om sånt," sa Janet. "Vi vil bare forsikre oss om at babyen er trygg. At vi har gjort alt vi kan. Vi er borte til søndag."

"Det er en kamp på lørdag," sa jeg dumt.

"De snakket med pappa, Carter," sa Janet. "Tam må sørge for at han ikke er forbannet, og Heikkinen kunne bruke et skjold for det kneet hvis han skal spille."

"Et skjold?" Janet trakk på skuldrene. "Han har en heksete finsk bestemor, vi kan like gjerne bruke det. Han har vært så stoisk på siste tid. Jeg er glad du merket det, for pappa hørte hva legen sa. Det er ganske alvorlig."

"Shit," sa jeg.

"Ikke bekymre deg," sa Tam. "Det er bare én kamp. Vi er tilbake til neste, bedre enn før."

Jeg håpet han hadde rett, men det var noe som føltes ubehagelig, som en violinmelodi som langsomt steg i volum. Denne følelsen ble sterkere lørdag før kampen da jeg så det andre laget varme opp. Jeg nikket til Theriault: "Hei, er ikke han der en av guttene fra... du vet, utstillingslaget?"

Theriault stirret på meg. "Jeg husker ikke alle navnene. Kjenner du ham igjen?"

"Jeg tror det. Han skøyt på en merkelig måte."

"På en merkelig måte?"

"Ja, bare... på en merkelig måte." Vi så på ham i et minutt, og Theriault nikket. "Ja, merkelig."

"Jeg skulle ønske Heikkinen var her," sa han. "Eller til og med Tam."

"Jeg skulle ønske Cross var dommer," sa jeg.

Så begynte kampen. Jeg måtte fokusere på spillet da treneren satte meg inn på isen. Kethner kom kjørende med pucken, og jeg måtte prøve å holde den merkelige skøyteløperen opptatt. Plutselig satte han på en voldsom fart og slo albuen i haken min. Et totalt unødvendig angrep. Jeg var langt unna pucken, og hadde ikke gjort noe mot ham eller laget hans. Jeg raste: "Kom igjen, drittsekk, vil du gjøre dette igjen?" og slo helen av hånden min i nesen hans. Han grep tak i skjorta mi, og jeg prøvde å vri meg unna for å hindre at den gikk over hodet mitt. Vi snurret rundt, og blodet fra min sprukne leppe og hans knuste nese sprutet på isen mens vi vred oss rundt. Han sa noe raskt, men det hørtes ikke ut som fransk.

Så kom Levitski, som en stor okse på jakt, og noen fra benken hans hoppet ut. Jeg husker ikke så mye derfra. Mye slåssing. Jeg rev av hjelmer, holdt en fyr under armen mens jeg hamret løs på ham. En heftig kamp.

Til slutt fikk dommeren orden på oss, og han delte ut straffene som popcorn på kino. Jeg skatet mot benken og bannet og spyttet mot det andre laget.

Trener Laird ropte til meg: "Herregud, Hall, det er en utstillingskamp!"

Bachand lente seg over bordene og tok tak i trenerens dressjakke. "Den andre fyren startet det, trener. Så du det ikke?"

"Jo, men..." Han så på meg, og så på meg igjen.

På det tidspunktet brydde jeg meg ikke om noe av dette, ikke om min sprukne leppe eller noe annet. Det var noe som føltes rart, tingly, helt på kanten av hodebunnen min. Som da dronningen hadde Tam, men mye nærmere. Som om det skjedde med meg.

"Er du ok, Hall?" spurte treneren.

"Jeg kan spille når straffen min er over," mumlet jeg. Jeg så på hendene mine. De så ikke ut til å bli til en and eller noe av det der, som Den Mørke Bitchen hadde gjort med Tam. Jeg bannet mer for meg selv.

Han ristet på hodet. "Ikke mer av dette, ok?"

"Selvfølgelig."

Om det var opp til meg, ville vi aldri se noen fra det laget igjen. Gud, jeg ønsket Tam og Janet var her, eller Tommy Heikkinen. Treneren hørte mer på Tommy nå enn han pleide.

Så etter kampen, da publikum hadde dratt, skatet jeg i sirkler på den tomme isen, gang på gang. Dave, isbanens manager, trakk på skuldrene og lot meg være alene.

Jeg hørte den rødhårede fremmede komme inn, men jeg anerkjente ham ikke. Til slutt gikk han ned og lente seg på vantet ved straffeboksen.

"Han fikk deg skikkelig, ikke sant?"

Jeg trakk på skuldrene. "Det er hockey."

Den fremmede ristet på hodet. "Ikke slåssingen. Blodmagi."

Og det rare var, etter alt som hadde skjedd, etter alt jeg hadde tenkt på magi, så overrasket det meg ikke. "Ja, er det det? Ja, jeg antar det. Jeg vet ikke hva han traff meg med."

"Det er derfor han grep skjorta di," sa den fremmede og gjorde en svingende bevegelse. "For å få blodet i sirkelen."

"Du vet mye om dette."

Han trakk på skuldrene. "Jeg har vært rundt en tid. Jeg har sett flere enn én fyr bli benket etter en blodforbannelse. Kan ikke skøye rett. Fare for seg selv og lagkameratene."

"Shit."

"Ikke bekymre deg. Jeg kan få deg ut av det."

Jeg så på ham skeptisk. "Spiller du?"

Han lo. "Du skal ikke akseptere hjelp fra en som ikke spiller?"

"Jeg vet ikke," sa jeg. "Jeg vet ikke om du vet hvordan du skal hjelpe."

Han ristet på hodet. "Ja, jeg spiller. Keeper. Navnet mitt er Rob Bonhomme."

Han ventet på at jeg skulle kjenne ham igjen, men det var min tur til å riste på hodet. "Så du hjelper folk som meg bare av godhet?"

Han gliste, og noe i magen min sa meg at jeg burde løpe. Jeg ignorerte det. Du kommer ikke noe sted i dette spillet hvis du løper fra alt som får deg til å ville kaste opp.

"Jeg forventer noe tilbake for hjelpen min," sa Bonhomme. "Jeg gjør ikke noe for ingenting. Bare rettferdige bytter."

"Hvilke tjenester ønsker du?" sa jeg forsiktig, mens jeg skatet en sirkel som tok meg litt lenger bort fra ham.

"Ingenting galt. Jeg er ikke med... henne," sa han.

Jeg skatet litt nærmere, og vinklet hodet for å se på ham. "Hvordan vet jeg at du ikke er det?"

Han trakk på skuldrene. "Du bare vet det."

"Si at du tar bort forbannelsen fra meg. Må jeg gå med på noen tjenester du ber om?"

"Du kan sette restriksjoner på dem. Hvis jeg ikke liker dem, kan jeg bare la deg være med blodforbannelsen. Ingen drar hjem ulykkelig."

"Det høres ut som om jeg taper uansett."

Bonhomme strakte ut hendene. "Carter, Carter, Carter. Det er bare en liten tjeneste, og den får en stor blodforbannelse bort fra hodet ditt."

Jeg tenkte på det. "Hvis du har makten til å gjøre sånt, kan du besk