Radionukleære sporstoffer er i seg selv ikke farlige når de brukes sparsomt, men i tilfelle gjentatte tester kan eksponeringen bli risikabel. Det er en klar advarsel: stråling, fertilitetsproblemer, misdannelser og kreft er mulige konsekvenser. Tross advarslene, er det liten plass til betingelser, spesielt når valget er mellom personlig risiko og yrkesforpliktelse. Hvem ville ikke signert på linjen, uansett hva som sto der? Det er den kalde realiteten som møter deg – faren er reell, men valget om å gå videre er ditt.
For mange i dette programmet er risikoen ikke bare fysisk, men også psykisk. De involverte, som blir utsatt for eksperimentell stråling og kontroll, blir ofte redusert til marionetter. Gjennom et kompleks av betinget læring og biofeedback, forsøker de å mestre de mentale mekanismene som gjør dem sårbare for "Maker"-kommandørens instruksjoner. Kontrolløren, her kalt John, bruker psykologiske metoder som klassisk betinging og biofeedback for å svekke de mentale barrierene som tillater Makerens kommandoer å få effekt. Tanken er at ved å svekke forbindelsen mellom hjernens limbiske system og frontal cortex, kan man redusere operatørens fri vilje, og dermed tillate Makerens ønsker å trenge inn og overstyre individets beslutningsevne.
I dette behandlingsregimet benyttes et spektrum av metoder for å manipulere bevisstheten. Visualisering, søvndeprivasjon, meditasjon og til og med hypnose forsøkes for å "fjerne" den spontane handlingen, den gnisten som kan gi individet muligheten til å velge annerledes. Dette fokuset på å hemme hjernens evne til å gjøre valg, blir en nøkkel til å forstå hvordan Makerene fungerer. De er ikke bare mennesker som har fått ekstreme krefter ved mutasjon eller medisinsk eksperimentering – de er mennesker som har blitt omprogrammert på et dypt, neurologisk nivå. De er i stand til å overstyre andre på en måte som er både fysisk og psykisk uforståelig.
Som et resultat av denne manipulasjonen begynner individene som blir utsatt for disse metodene å miste seg selv. Tidvis blir de som passasjerer i sine egne liv, uten å kunne styre retningen. Den fysiske reaksjonen på prosessene kan være like skremmende som de mentale – en rødhet på huden, hoste med blod, tap av fysisk kontroll – det er en prosess som på overflaten kan virke som en enkel test, men som gradvis bryter ned kroppens naturlige forsvar.
En av de mest gjennomgripende observasjonene er fraværet av klare grenser. Makers er mennesker som har funnet en måte å kontrollere andres tanker og handlinger på, uten nødvendigvis å bruke fysisk vold. De er i stand til å manipulere, få folk til å utføre handlinger de normalt ikke ville valgt å gjøre. Dette reiser et spørsmål om rettferdighet og kontroll. Hvordan kan man stoppe noen som har denne typen makt? Hvilke rettigheter har de som kan gjøre andre til sine marionetter? Og hvordan kan samfunnet beskytte seg mot personer med en slik evne, når de er ubeskyttet av lovens rammer og et rettssystem som ser på dem som normale borgere med rett til sin frihet?
Når vi ser på denne typen eksperimentering, kan vi ikke unngå å undre oss over de etiske implikasjonene. Selv om de som blir utsatt for disse behandlingene gjør et bevisst valg om å delta, risikerer de å miste kontrollen over seg selv – til og med sitt eget liv. Spørsmålet er ikke bare om vi skal tillate slike eksperimenter, men om vi kan forsvare at det er rettferdig å tillate noen å miste sin mentale autonomi på en slik måte.
Samfunnets ansvar i møte med slike eksperimenter blir stadig mer tydelig. De som blir utsatt for slike metoder står ikke bare overfor den fysiske risikoen for skade eller død, men også en permanent forandring i hvem de er som mennesker. De blir ikke bare forandret fysisk, men også mentalt – de blir til et verktøy, ikke et selvstendig individ. Dette forandrer ikke bare deres liv, men stiller spørsmål ved hvor langt vi er villige til å gå i navnet på vitenskap og kontroll.
Tanker på hvordan Makers opererer, og hvordan samfunnet reagerer på dem, fører til en dypere forståelse av grensene for menneskelig frihet og etikk. Disse eksperimentene er ikke bare et spørsmål om vitenskap eller teknologi, men om hva det betyr å være menneske i en verden der kontrollen over ens egne valg kan bli frarøvet en. Og i møte med denne trusselen kan man spørre seg: Kan man overleve som et individ når ens selvbestemmelse er ute av ens egne hender?
Hvordan Skape en Fremtid med Neutrino-lignende Teknologi?
Overdrive satt ved bordet, ansiktet hans rødmet som om han hadde løpt en maraton, mens han rynket pannen og stirret på de andre i rommet. "Hva har dere, eggheads?" spurte han, hans stemme fylt med utålmodighet. Professor Belinda Balustrade, en kvinne kjent for sitt enorme intellekt og alltid tilstedeværende labfrakk, svarte raskt og presist, som hun alltid gjorde. "Vi har ingenting, sir. Det virker som om strålen har en nesten neutrino-lignende egenskap. Det finnes ikke et materiale som kan stoppe den."
Overdrive så på henne, øyenbrynene hevet. "Neutrino? Hva i alle dager er et neutrino?"
Det var på dette punktet at professoren begynte å forklare at et neutrino er en subatomisk partikkel, som lett kan passere gjennom materie, inkludert flere meter bly. Et slikt fenomen var både fascinerende og skremmende. Det var nettopp denne egenskapen som gjorde det mulig å utvikle en teknologi som kunne skape en presis og uavhengig kontroll over et hvilket som helst mål, uansett hvor godt beskyttet det var.
Dessverre var det ingen vei rundt dette. For i en tid hvor satellitter var utstyrt med høyt utviklede multi-spektre kameraer og avansert programvare som kunne analysere data i sanntid, ble det vanskelig å unnslippe. Skulle du forsøke å skjule deg, måtte du finne et sted langt unna sivilisasjonen – et hull under jorden var den eneste virkelige løsningen. Men selv da var det ingen garantier.
På kort tid hadde verden fått en ny form for makt – Zapper-teknologi. Denne teknologien var revolusjonerende på mange måter, men samtidig skremmende i sin kapasitet til å eliminere målene sine med presisjon og effektivitet. Land etter land, inkludert nasjonale ledere, ble "Zappet", eliminert på et blunk, og med det mistet verden sin tidligere maktbalanse. I løpet av noen få dager ble nesten alle store verdensledere fjernet fra sitt embete. I stedet for den vanlige politiske kampen, hvor kriger og uenigheter hersket, kom en æra hvor maktstrukturer brøt sammen, og et tomrom oppstod. Krigene stoppet. Uten ledere, uten politikere, sank verden inn i en fase hvor stabilitet var et fjernt minne.
Dette nye vacuumet førte til en uforutsigbar tilstand av apati. Mennesker mistet all interesse for maktspillene som før hadde definert deres liv, og sivilisasjonen kollapset under vekten av sitt eget fravær av struktur. Økonomier kollapset. Kriminalitet og vold ble dagligdags, og det å opprettholde en følelse av orden var nesten umulig. Under disse forholdene ble det vanskelig for folk å skille mellom hva som var riktig og galt, og behovet for en sterk styring ble mer åpenbart enn noen gang før.
I denne ustabile perioden utviklet Balustrade, med sitt team, en løsning som kunne gi menneskeheten en sjanse til å motvirke Zapper-teknologien. En enhet, en hodetilpasset enhet som skulle skape et muon-interferensfelt over hodet, ville kunne blokkere de farlige partikkelstrålene.
"Er det mulig å lage noe som kan beskytte oss?" spurte Overdrive. Balustrade viste frem sitt prototype-utstyr, som med ett kunne gjøre det mulig å motvirke de Zapperne som herjet uten nåde. Ideen var at ved å ha på seg en spesiell hodetilpasset enhet, ville man kunne beskytte seg mot de dødelige bølgene som sendte ut partikler i et altomfattende angrep. Selv om teknologien var lovende, hadde den en stor utfordring: for å gjøre det effektivt på en global skala, måtte det gjøres raskt og i stor skala.
I mellomtiden hadde de fleste ledere enten forsvunnet eller mistet makten. Landene sto uten styring, og flere av verdens tidligere autoriteter ble eliminert i et raskt tempo. Krig og politisk undertrykkelse var plutselig borte, men til hvilken pris? Selv om de dystopiske konsekvensene av et slikt maktvakuum ble mer og mer åpenbare, var det fortsatt håp om at menneskeheten kunne finne en vei ut av denne kaotiske situasjonen.
Men hvilken vei skulle det være? Hvordan kunne samfunnet gjenoppbygges fra grunnen av når gamle strukturer hadde blitt visket ut? Svaret lå kanskje i teknologien, men spørsmålet om hvem som skulle ha makten til å kontrollere disse verktøyene for fremtidens samfunn, var fortsatt uløst.
Verden sto på kanten av en ny æra, en æra hvor den gamle maktstrukturen var borte og nye krefter ville forme skjebnen til menneskeheten. Men hva skulle disse kreftene være, og hvordan skulle mennesket navigere i denne nye virkeligheten?
Hva er det som driver menneskets begrep om fremgang?
Sam satt og leste Cosmo over skuldrene til Pris. Det var sannsynligvis en sexquiz eller råd om hvordan man skulle velge riktig blekk for signaturen sin. Sam leste alt. Uten å løfte blikket fra magasinet sa han mykt, «De vil bygge et kjøpesenter og et spisesenter her. På dette bortkastede området. De håper på noe som Neiman Marcus, du vet, trekke turister fra innsjøen. Jeg er sikker på at de tar hva de får. WalMart, Shopko, Carrows, IHOP.»
Cassies hode begynte å spinne, selv etter at de bråkete motorsyklene var borte. «Her?» sa hun tøft. «Er de gale?» Sam rynket ansiktet og Pris så opp, opprørt. «De kom fra den økonomiske myndigheten, de sa. De sa det ikke var noe her. Bare gamle folk og hunder. De sa de skulle få det til og gjøre det til et stoppested mellom innsjøen og metropolene, og trekke folk fra så langt unna som Bishop.»
Øynene hennes var fulle av tårer. «Hvorfor vil de gjøre det?» Hun så på Cassie, som om hun virkelig trodde at Cassie kunne svare, men det var Sam som svarte. «’Fremgang, menneskets særpreg alene.’ Browning.» Pris kastet ham et rasende blikk som burde fått ham til å løpe, og sa, «Å, kom deg opp, du gamle fyr – slipp meg ut.» Hun ristet på traileren mens hun gikk ut, og Sam sa ikke noe mer. Øynene hans var langt borte, rettet mot en fortid som han mente tilhørte Cassie å forstå, mens tårer fylte hans egne øyne.
Cassie følte panikk. Hun satte koppen med te ned og mumlet noe usammenhengende om å pakke ut eller gjøre noe klart. Hun stormet ut, men stoppet ved trappen og hørte ham, før hun kunne komme seg bort, med en rolig og ettertenksom stemme: «’Fremgang, menneskets særpreg alene, ikke Guds, og ikke dyrenes; Gud er, de er, mennesket er delvis, men håper å bli hel.’ Robert Browning.» Cassie var på vei bort, men stanset, for hun hørte ham si en siste ting: «En død i ørkenen.»
Hun raste rundt i traileren sin en stund, og lot som om hun kom på en løsning. Løgnaktig later hun som om hun funderte på måter å kjempe tilbake på. Men hun var bare sint, og hun gikk om igjen i hodet hvordan noen kunne være så kaldhjerte og selvsentrert at de kunne se på Sam, Pris og en familie som var gravd ut fra ørkenens leire og påstå at det ikke var noe der annet enn gamle folk og hunder.
Sam kom ut og hentet Cassie. De gikk sammen til elven, hvor Sam bar en Nike-skoeske foran seg. Våren hadde forlot jorden, og bakken var sprukken, tørr og flassende. Gressene og trærne var frodige, grønnere enn før de begynte å visne mot høsten. Sam sa ikke mye, og Cassie var redd for å si noe. Sinte følelser fikk henne til å riste og føle seg anspent, et sinne som hun ikke kunne gjøre noe med og som fikk tårene til å presse på. Sam så tilbake og smilte halvt, og sa: «’Den fornuftige mannen tilpasser seg verden; den urimelige mannen fortsetter å forsøke å tilpasse verden til seg selv. Derfor avhenger all fremgang av den urimelige mannen.’ George Bernard Shaw.»
Sam stoppet ved kanten av elven og åpnet esken. Cassie var ikke forberedt på å se den desorienterte duen inne i esken, men hun var heller ikke helt overrasket da Sam trakk den ut og raskt skar dens lille hals med en steakkniv. Cassie følte at noe begynte å klikke i hodet hennes, men hun hadde ikke tid til å forstå hva som skjedde før Sam begynte å samle salvia og tørre blader for å legge nær esken, som nå var blitt et alter. Når han hadde nok, droppet han en fyrstikk ned i haugen og la til fjærene fra duen. Røyk steg mot himmelen, og Sam hvisket, «Store Athena.»
Cassie sank på knærne da hun følte noe stirre på henne. Øynene til kvinnen som hun hadde sett langs veien, var nå fylt med uendelig sympati og uendelig sinne. Kvinnen så ut som alle kvinnene Cassie noensinne hadde kjent; hennes mor, bestemor, de nærmeste vennene. Og bak henne sto rytterne, en symbolikk hun knapt kunne forstå, men som en udefinerbar kraft trakk henne til seg. Sam, som alltid, hadde vært stille og ettertenksom, men med en tydelig intensjon om å trekke Cassie inn i noe mer. Sammetidig så hun dem, rytterne og økonomi-myndighetens mann. Et øyeblikk føltes det som om alt smuldret sammen.
De kom tidlig neste morgen. Frokosten var akkurat over, men ikke for lenge. De kom i tre kjøretøy, en fylkebil, en sheriff-bil og en Suburban, som nesten var større enn Cassies trailer. Det var fem av dem; mannen fra den økonomiske myndigheten, to stedfortredere og to til som var uidentifiserte. De presenterte seg, men det var som om de var usynlige. Cassie så på Pris og de andre som gjentatte ganger så på de invaderende menneskene og så bort, som om det var en eller annen uuttalt frykt.
Disse menneskene, som kunne ha vært fra hvilken som helst tid eller dimensjon, bød inntrengerne på et samspill med åpenbare maktstrukturer og bånd som nesten ikke kunne forstås. De var utvilsomt representanter for en fremtid som uunngåelig hadde nådd et sted som hadde sitt eget sett med lover – det var deres marked, deres skueplass for det som en gang skulle være fremgang.

Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский