Hva er farene ved internettkulturens utvikling?

Internettkultur har lenge vært et speil for samfunnets utvikling, og i mange tilfeller har den fungert som en arena for sosial kommentar, både i humoristisk og satirisk form. Memes, som kan virke enkle og uskyldige ved første øyekast, bærer med seg et dypt og ofte politisk ladet innhold. I Brasil, for eksempel, deler aktivister "kampmemes" på plattformer som WhatsApp og Facebook som et svar på en stadig mer undertrykkende stat. Disse memeene fungerer som et medium for å forstå den politiske situasjonen, og de viser hvordan internett kan brukes til å formidle både motstand og håp i en tid med autoritært styre.

Det som skiller disse "kampmemene" fra den mer tilfeldige, ironiske humoren som preget tidlige internettkulturer, er at de ikke bare er morsomme eller absurde. De er en respons på et større politisk bilde, et bilde hvor memeene belyser de konkrete konsekvensene av en autoritær makt. Dette kan også sees i kinesiske motstands-memes, hvor politisk handling i en stadig mer undertrykkende stat utgjør konteksten. For folk som deler slike memes, gir de ikke bare en mulighet for å være humoristiske, men også for å forstå de politiske realitetene som mennesker møter i sitt daglige liv.

I denne prosessen ble internettkulturen et verktøy for kommersialisering og markedsføring. Dette var ikke bare et spørsmål om underholdning; det var en industri som opererte på tvers av plattformer, der de største innflytelsespersonene i denne kulturen ofte var knyttet til de største medieselskapene. Dette ga en videre spredning av memes, og plutselig fant man dem ikke bare på internett, men også på TV, i filmer og i butikkene. Internetts "trolling" og "meme-merchandise" ble en del av mainstream-kulturen. I en verden hvor informasjon er gull, ble alt som kunne deles og kommenteres en vare som kunne utnyttes. Samtidig, i denne prosessen, ble det skapt et etisk vakuum hvor skadelige ideologier kunne spre seg uten å vekke mistanke.

En viktig forståelse for leseren er at internettkulturens utvikling ikke nødvendigvis har gått fra å være en arena for harmløs humor til en arena for ekstremisme på et tilfeldig vis. Det er et resultat av hvordan internett har blitt kommersialisert og hvordan ideologier og samfunnsstrukturer har infiltrert det. Når meme-kulturen har blitt mainstream, har også de ideologiske røttene som har vokst frem fra denne kulturen, blitt mer tilgjengelige for et bredere publikum. Denne utviklingen er et resultat av hvordan internett fungerer som en ideologisk smeltedigel, hvor ikke bare humor, men også ideologier og holdninger, kan spres raskt, ofte uten at folk er bevisste på hva de er med på å dele.

Hvordan Satanisme ble en globalt anerkjent trussel: Mytene og deres innflytelse

I løpet av 1960- og 1970-årene vokste en ny type kulturell frykt frem, et fryktbilde som i stor grad handlet om den angivelige trusselen fra satanismen. Dette fryktbildet, som ofte ble referert til som "satanisk subversjon", var et forsøk på å forstå den kaotiske strømmen av hendelser og ideologiske bevegelser som hadde vært på fremmarsj i samfunnet. Jeffrey Victor påpekte at myten om satanisk subversjon fungerte som et redskap for å tolke det overveldende og ofte truende informasjonsflommen som omhandlet satanisme, som ble mer og mer synlig både i media og populærkulturen.

I de første tiårene av etterkrigstiden var det allerede en omfattende mediedekning av djevelen og religiøse spørsmål knyttet til ham. Imidlertid vokste satanistisk mytologi og ikonografi i løpet av 1980- og 1990-årene til å bli en sentral del av mainstream populærkultur. Dette var perioder der offentligheten var mer enn noen gang utsatt for skildringer av okkulte fenomener i film, bøker og på TV. For de som omfavnet det sataniske rammeverket, fremstod disse elementene som konkrete bevis på en eksisterende, global satanistisk konspirasjon. Det ble sett på som uomtvistelig at det var demoner og onde krefter som påvirket samfunnet.

Skillet mellom det som var empirisk sant og det som opplevdes som reelt, er viktig å forstå når man ser på hvordan de sataniske panikkene utviklet seg. For noen var hendelsene som skjedde – som for eksempel de antatte satanistiske forbrytelsene – virkelige bevis på at demoniske krefter var på vei. For andre, derimot, var disse hendelsene bare underholdende kuriositeter uten dypere betydning. Denne skillelinjen mellom "sant" og "reelt" er avgjørende for å forstå hvordan usanne troer kan få fotfeste og hvorfor de ikke nødvendigvis er lett å motbevise.

Den første konkrete sannheten som styrket satanisk panikk var fremveksten av motkulturen på 1960-tallet. Richard Hofstadter hevdet at ideologiene som lå bak denne motkulturen, inkludert feminisme, borgerrettighetsbevegelser og anti-krigsprotester, ble sett på som en trussel mot tradisjonelle verdier. Mange konservative begynte å se på de som var tilknyttet denne bevegelsen som farlige. Frykten for kommunistisk infiltrasjon ble etter hvert sammenflettet med frykten for satanisme, og de som tilhørte motkulturen, spesielt hippiene og aktivistene, ble sett på som bærere av en spirituell trussel. For mange konservative ble denne frykten ikke bare politisk, men også religiøs og åndelig.

At enkelte krefter innen motkulturen faktisk knyttet seg til okkulte bevegelser og symbolikk, gjorde bare situasjonen mer kompleks. Aktivister som var tilknyttet grupper som Yippies og WITCH (Women's International Terrorist Conspiracy from Hell) benyttet seg av okkulte temaer for å fremme sine politiske agendaer. Deres offentlige handlinger, som å gjennomføre eksorsismer på Pentagon eller "forbanne" Wall Street, ble sett på som klare tegn på at okkultisme og satanisme var på fremmarsj i samfunnet.

Den sataniske bevegelsen som ble kjent gjennom Anton LaVey og hans Church of Satan, som ble grunnlagt i 1966, var en av de mest synlige manifestasjonene av denne trenden. Selv om LaVey ikke nødvendigvis var en del av den bredere motkulturen, skapte han med sine spektakulære medieopplegg og teatralske handlinger et sterkt offentlig bilde av satanisme. LaVeys opptredener og hans karismatiske tilstedeværelse på scenen gjorde at satanismen ble en viktig del av popkulturen på 1970- og 1980-tallet.

Samtidig var de pågående TV-programmene, filmene og bøkene som introduserte okkultisme og demoniske symboler, med på å sementere satanismens plass i folks bevissthet. Det var en tid da okkultisme og demoniske temaer ble et populært emne for ungdomskultur, og det var ikke uvanlig at ungdom brukte satanisk symbolikk som et uttrykk for opprør mot etablerte normer. Det ble nesten et statussymbol, et middel til å skille seg ut i en verden preget av konformitet og kjedelige livsstiler.

Populærkulturens rolle i å spre satanisme kan ikke undervurderes. I tillegg til LaVey og hans Church of Satan, bidro filmer som Rosemary’s Baby (1968) og bøker som The Lord of the Rings med å skape en visuell og kulturell ramme for hvordan demoniske krefter og okkultisme kunne fremstilles. De fleste var ikke nødvendigvis enige i at disse fremstillingene var reelle, men det faktum at de var så vanlige og lett tilgjengelige, ga næring til frykten for at satanisme var et voksende problem i samfunnet.

I denne perioden var det en økende synlighet av satanisme, både i form av kulturelle fenomener og i virkelige, ofte tragiske hendelser. Fra ungdomskriminalitet til mer alvorlige hendelser som involverte okkulte elementer, ble satanisme et tema som fylte overskriftene og utløste samfunnsdebatten. Dette bidro til en spiraling frykt, og førte til en økende interesse for å forstå og bekjempe det som ble oppfattet som en alvorlig trussel mot samfunnet.