Hvordan kan vi håndtere de uløselige problemene i det 21. århundre?

I det 21. århundre står verden overfor en rekke uløselige problemer, som omfatter miljøkriser, geopolitiske spenninger, økonomiske ulikheter og humanitære katastrofer. Disse problemene er ikke bare sammenvevd, men også et resultat av neoliberal kapitalisme som fremmer urettferdighet, ulikhet og ødeleggende økonomiske og politiske systemer. Denne tidsalderen krever en grundig refleksjon og en kollektiv politisk motstand som kan utfordre de dominerende ideologiene som ligger til grunn for disse krisene. I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan vi som samfunn kan bidra til å forme og realisere en sosial og økonomisk rettferdig fremtid.

En viktig inngang til denne diskusjonen finner vi i Tamara Issaks analyse av 9/11-museet i New York, hvor hun, gjennom en kritisk gjennomgang av utstillinger og undervisningsmateriell, påpeker hvordan museet konstruerer en muslimsk identitet som nærmest synonym med en fiende utenfor. Dette peker på en dypere problematikk i hvordan kulturelle og historiske narrativer blir formet, både i offentlige rom og på utdanningsinstitusjoner. I dagens samfunn ser vi hvordan slike ideologier får fotfeste, ikke bare gjennom mediene, men også gjennom utdanningssystemer som til tider forsterker fremstillinger av fiendebilder og ekskludering.

Det er viktig å erkjenne at den politiske vendingen finner sted ikke bare i akademiske diskusjoner, men også i praksis gjennom politisk aktivisme og i hverdagslige handlinger som utfordrer rådende maktstrukturer. Steven Alvarez argumenterer for at undervisningen i retorikk bør omfatte en kritisk tilnærming til neoliberale "sjokkpolitikker", som i stor grad preger dagens politiske landskap. Han understreker hvordan fortellingens makt kan brukes til å rive ned barrierene for individuell grådighet og fri markedsøkonomi, og dermed bidra til en mer rettferdig og kollektiv politisk bevissthet.

Videre ser vi at kampen for rettferdighet ikke stopper med de historiske hendelsene fra 1960- og 70-tallet. Tamera Marko tar opp utfordringene ved å navigere gjennom visumsystemet som en deltaker i global akademia, og hvordan de strukturelle forholdene som skaper ulikhet mellom nasjoner, også former forholdene for akademisk arbeid. Hennes analyse belyser hvordan kapitalistiske logikker styrer forholdene for både studenter og akademikere på tvers av landegrenser, og hvordan dette påvirker deres muligheter til å bidra til globalt samarbeid og intellektuell utvikling.

Når vi ser på hvordan disse utfordringene kan løses, er det avgjørende at vi tar i bruk den "politiske vendingen" som kan bidra til å forandre utdanningens rolle i møte med globalt press. Den politiske vendingen går utover kulturelle og sosiale bevegelser, og krever at vi stiller spørsmål ved hvordan økonomiske systemer og maktstrukturer er sammenvevd med de ideologiene som preger både utdanning og politiske systemer. Det handler ikke bare om å forstå hvilke interesser som kapitalismen tjener, men også om å finne løsninger på problemene som den skaper.

Hva vi trenger er en dypere forståelse av hvordan klasse, rase og økonomi er integrert i den historiske utviklingen av både USA og verden som helhet. Spørsmålene om fremtidens utdanning, kapitalismens rolle i global økonomi og de underliggende maktstrukturene som styrer vårt liv, er ikke bare akademiske spørsmål. De er praktiske spørsmål som må besvares gjennom en politisk handling som omfatter både individuelle og kollektive bestrebelser for sosial og økonomisk rettferdighet.

Hva har sammensetningen av utdanningens økonomiske strukturer med skriveundervisning å gjøre?

I møte med resultatvurdering har akademiske institusjoner ofte blitt tvunget til å tilpasse seg økonomiske og politiske pålegg, som ofte har ført til at sammensetningen av skriveundervisning er blitt et verktøy for å oppnå andre mål enn opprinnelig tiltenkt. Gallagher beskriver hvordan det er lett å falle i den fellen å anta at vi tilbyr en unik opplevelse gjennom skriveundervisningen, en opplevelse som ikke kan finnes andre steder. Han peker på at vi kan ha trodd at vi gjorde det rette, at vi trodde resultatvurdering var et nøytralt verktøy, men at dette var en feilslutning. Mutnick påpeker videre hvordan motstanden mot resultatvurdering var betydelig blant de som underviste i sammensetning, men likevel ble akseptert på grunn av den velkjente frykten: "Hvis vi ikke gjør det selv, vil de gjøre det for oss." Dette understreker hvordan beslutninger om utdanning ofte blir tatt uten en dypere refleksjon over de langsiktige konsekvensene.

Neoliberalismen har sniket seg inn i utdanningen bak ryggen på fagpersonene, delvis på grunn av dårlig informert samtykke og sviktende vilje til motstand. Som Welch og Scott påpeker, har sammensetningen av skriveundervisningen aldri vært godt rustet til å møte de politiske og økonomiske kreftene som påvirker utdanningssystemet. Dette har ført til en tilstand der skriveundervisningen har blitt mer et verktøy for å håndtere økonomiske og politiske utfordringer enn et grunnleggende fagområde for å utvikle studenters ferdigheter.

Denne historien om sammensetningens rolle viser at skriveundervisningen har vært, og kanskje alltid har vært, en innretning som kan utnyttes for å oppnå spesifikke institusjonelle mål. I denne sammenhengen ble sammensetning ikke marginalisert, slik det ofte er fremstillet i historiske beretninger om faget, men snarere omorganisert for å støtte institusjonelle behov som opptak, profesjonalisering og akkreditering. Sammensetningen har i mange tilfeller vært et verktøy for å forhandle om verdien av skriving innen høyere utdanning og har ofte blitt re-kodet i henhold til skiftende politiske og økonomiske mål.

I dagens neoliberalistiske landskap har sammensetningens rolle blitt enda mer kompleks. Når utdanning blir sett på som et produkt som kan markedsføres og vurderes utelukkende gjennom økonomiske mål, blir sammensetningen et fleksibelt verktøy for å tilpasse seg og til tider utjevne forskjeller i studentenes bakgrunn og ferdigheter. Denne tilpasningen skjer på et globalt nivå, hvor multikulturalisme og språklig mangfold blir brukt som et svar på den monolinguale ideologien som tidligere dominerte amerikansk høyere utdanning.

Det er viktig å forstå at sammensetningens rolle i høyere utdanning ikke er et tilfelle av å oppfylle et idealistisk mål om å bygge en demokratisk, litterær kultur, men heller en reaksjon på de institusjonelle og økonomiske kreftene som har formet den. I en verden hvor utdanning i stor grad er markedsdrevet, er det en nødvendighet for de som underviser i sammensetning å forstå hvordan deres fagfelt er blitt utformet av, og ofte underlagt, de maktene som former høyere utdanning i dag.

Endtext

Hvordan etikk og kollektiv handling utfordrer neoliberale systemer: Et blikk på lærerstreiken i West Virginia

I stedet for å betrakte moralske aktører som individuelle enheter, ser vi at det er sosiale grupper hvis posisjoner og omstendigheter skaper både ulik tilgang til retoriske midler og sterke motsetninger i synet på hva som er rett, rettferdig og sant. Et eksempel på dette finner vi i West Virginia, hvor lærerstreiken ble en kollektiv handling som utfordret de økonomiske og moralske rammene fastsatt av det neoliberale systemet. Streiken, som fant sted utenfor lovens rammer og uten støtte fra offisielle fagforeninger, var et opprør mot et system som systematisk undergraver offentlige institusjoner og skaper store økonomiske ulikheter.

I møte med de politiske beslutningstakerne i delstaten, kunne ikke lærerens personlige forhandlinger med lovgivere bremse de neoliberale kreftene. Disse politikerne var ikke enkeltstående individer drevet av egen samvittighet, men representerte et samlet, politisk og økonomisk system som fremmet privatisering, kutting av offentlige tjenester og reduksjon av sosiale goder. Selv om enkelte lovgivere kan ha hatt forskjellige personlige syn på skolefinansiering, helsevesen og levedyktige lønninger, handlet hele det politiske systemet ut fra en neoliberal ideologi som ble forankret i verdier som individuell frihet, personlig ansvar, private bedrifter og lov og orden.

Marx hevdet at i konflikter om produksjonsforhold, der kapitalens rettigheter står mot arbeiderens rettigheter, er det "makten" som avgjør utfallet. Det samme kan sies om etikkens kamp mellom ulike moralske rammeverk. I streiken handlet lærerne som en kollektiv enhet, og deres krav var et klart uttrykk for et alternativt syn på rettferdighet og etikk. Sammen skapte de en sosial kraft som presset tilbake på de eksisterende maktstrukturene, og de oppnådde en viktig seier gjennom å forene sine krav med de reelle behovene i samfunnet.

Det er viktig å merke seg at denne mobiliseringen ikke innebar en avvisning av personlige relasjoner eller en destruktiv maktanvendelse. Snarere ble den kollektive kraften, som kan manifestere seg i streiker eller i protestmarsjer, en respons på systematiske urettferdigheter, men uten å undergrave verdien av personlig engasjement og demokratisk deltakelse. Selv i en villkattstreik, hvor aksjonene er selvorganiserte og uavhengige av tradisjonelle fagforeningsstrukturer, kreves det et sterkt fellesskap av deltagerne som er villige til å engasjere seg i direkte demokratisk beslutningstaking.

For eksempel, lærerne i West Virginia viste stor solidaritet når de reagerte på den sosiale og kjønnede problemstillingen ved å tilby en sosial løsning på de praktiske konsekvensene av stengte skoler. De forberedte matpakker for elever som var avhengige av skolefrokost og -lunsj, og de samarbeidet med kirker og matbanker for å sikre at de mest sårbare fikk mat. Dette eksempelet viser hvordan solidaritet og kollektiv handling kan skape en alternativ sosial visjon som utfordrer de skadelige konsekvensene av nyliberalisme.

Denne formen for kollektiv handling kan også forstås som et svar på de moralske og politiske spørsmålene som blir reist når mennesker står overfor urettferdighet. Når det kollektive svaret på spørsmål som "Hva skal vi gjøre?" og "Hva bør vi være?" er en handling som utfordrer de etablerte maktstrukturene, skaper det en alternativ moralramme. I West Virginia ble lærernes etiske valg til et politisk virkemiddel som ikke bare involverte deres egne interesser, men også bredere samfunnsbehov som oppstår som følge av nyliberal politikk.

Lærerne, og andre arbeidere i protester som den i West Virginia, viser at det er mulig å forene lokale etiske handlinger med større kollektive mål. Streiken ble ikke bare en løsning på umiddelbare problemer, men også et uttrykk for en dyptgående sosial konflikt som strekker seg utover enkeltdeltakere og berører hele samfunnet.

Det er vesentlig å forstå at slike bevegelser ikke bare handler om individuelle valg, men om kollektiv kraft som utfordrer større strukturelle urettferdigheter. Retorikk og etikk kan, gjennom kollektiv handling, bli et effektivt verktøy i kampen mot sosial ulikhet og økonomisk undertrykking. I en tid med økende sosial og økonomisk ulikhet er det derfor nødvendig å se på etikk og moralsk ansvar som en kollektiv anliggende, hvor det ikke bare handler om å stille spørsmål som "Hva bør jeg gjøre?", men heller om å finne svaret på "Hva skal vi gjøre?" sammen.

Hvordan sport og protest har formet kampen for rettferdighet i USA

Sport har alltid vært et speil av samfunnet, både som en arena for nasjonal stolthet og som et speil for de urettferdigheter som preger samfunnet. Fra den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet til dagens protester mot politivold og rasisme, har idrettsutøvere stått i frontlinjen av kampen for rettferdighet og likestilling. Denne doble rollen som både underholdning og politisk plattform har vært viktig for å forstå hvordan de store begivenhetene på idrettens arena har påvirket og blitt påvirket av de større sosiale og politiske kreftene i samfunnet.

Den første store politiske protesten som involverte sport var kanskje den berømte gesten til Tommie Smith og John Carlos under medaljeutdelingen på 1968-OL i Mexico City. Smith og Carlos hevet sine knyttede hender i protest mot rasisme og urettferdighet i USA, et symbol som har blitt et ikon for den sivile rettferdighetsbevegelsen. Denne handlingen, som ble støttet av den afroamerikanske bevegelsen, møtte både beundring og hard kritikk. På den ene siden ble de sett på som modige talsmenn for rettferdighet, mens de på den andre siden ble kritisert for å politisere en internasjonal sportsbegivenhet.

Parallelt med dette har andre idrettsutøvere, som Colin Kaepernick, brukt sine plattformer for å belyse politivold og systemisk rasisme i USA. Kaepernick's valg om å knele under nasjonalsangen før fotballkamper ble sett på som en radikal handling, men det var også en kraftfull måte å bruke sportens globale rekkevidde til å trekke oppmerksomhet til disse samfunnsproblemene. Det som startet som en enslig handling, utviklet seg til et massivt nasjonalt tema og førte til en debatt om ytringsfrihet, nasjonal identitet, og sportens rolle i politiske bevegelser.

Kritisk raseteori, som har vært en viktig metodologi for å forstå maktstrukturer i amerikansk samfunn, gir et rammeverk for å analysere hvordan rase og identitet spiller en avgjørende rolle i sportens verden. Teorien belyser hvordan rasisme, økonomisk ulikhet, og sosial mobilitet er sammenflettet med sportslige karrierer, og hvordan idrettsutøvere, spesielt afroamerikanske utøvere, ofte blir utnyttet både kommersielt og sosialt. Dette er et tilbakevendende tema i både akademisk forskning og aktivisme, hvor kampen om rettferdighet på banen også er en kamp mot urettferdighet utenfor banen.

Den amerikanske sportsindustrien har ikke vært blind for disse spørsmålene, men har også hatt sine egne motsetninger. Med økende økonomiske interesser, spesielt i profesjonelle sporter som NBA og NFL, har det vært et vedvarende spørsmål om hvorvidt disse ligaene kan være ekte talsmenn for sosiale endringer, eller om de bare er et redskap for kommersialisering og underholdning. Mange kritikere påpeker at til tross for det visuelle "engasjementet" fra idrettsutøvere som Kaepernick, er det fortsatt mange strukturelle hindringer som gjør det vanskelig for ekte endring å finne sted, både på og utenfor banen.

Det er viktig å merke seg at idrettsutøvere som har protestert, enten det er gjennom kneeling, heving av knyttede hender, eller andre symboler, har ofte betalt en høy personlig pris. De har ikke bare blitt utsatt for offentlig kritikk, men har også møtt direkte konsekvenser for sine karrierer, som for eksempel Kaepernick, som ble utelatt fra NFL etter sine protester. Dette reiser spørsmål om grensene for ytringsfrihet, og hvordan politiske bevegelser kan formes eller undertrykkes i kommersialiserte arenaer som sport.

Et viktig poeng for leseren er å forstå at sportens rolle i politiske bevegelser ikke bare er en historie om heltemot, men også om kompleksitet og kompromisser. Mens protester som de fra Smith, Carlos og Kaepernick utvilsomt har bidratt til å fremme diskusjoner om rettferdighet og likestilling, illustrerer de også de barrierene som fortsatt eksisterer i samfunnet. I tillegg til dette bør man være oppmerksom på den kommersielle dimensjonen av idretten som kan både støtte og begrense sosiale bevegelser, ettersom de store sportseventene stadig er et sted hvor politiske budskap og markedsinteresser kolliderer.

Hva betyr det å navigere i visalabyrinter? Perspektiver på akademisk mobilitet og transnasjonal samarbeid

De som søker visum for å studere og arbeide utenfor sitt hjemland står ofte overfor en kompleks, til tider overveldende, prosess. Denne prosessen går langt utover det å bare fylle ut skjemaer og vente på godkjenning. Den innebærer å navigere gjennom et nett av politiske, økonomiske, sosiale og juridiske systemer som sjelden er enkle å forstå, og som ofte står i direkte kontrast til hverandre. Spesielt i en tid preget av strenge immigrasjonsrestriksjoner, som under Trumps administrasjon, har prosessen for mange blitt et mønster av stress og traumer. Men disse utfordringene skal ikke ses på som en byrde, men som en form for ekspertise – en ekspertise som har blitt ervervet gjennom møtet med visalabyrinten.

I et globalisert samfunn, hvor flere og flere akademikere, studenter og kunstnere krysser grenser for å søke kunnskap og utveksle ideer, er det en dypere dimensjon til disse visumsøknadene enn det som først møter øyet. For mange innebærer dette mer enn bare et administrativt hinder. Visumsøknader, som ofte møter barrierer av uforutsigbarhet og politisk usikkerhet, blir et bilde på hvordan makt, identitet og tilhørighet er forhandlet i dagens verden. For mange er det en kamp for å opprettholde sin profesjonelle integritet og personlige trygghet i møte med systemer som kan føles både uoverkommelige og urettferdige.

Dette bidrar til å forme en ny form for akademisk og profesjonell mobilitet. Akademikere og studenter som navigerer visalabyrinter blir ofte blant de mest verdifulle kollegene. De utvikler en motstandskraft og et sett av ferdigheter som få andre er nødt til å besitte. De lærer å forhandle om komplekse forhold, tilpasse seg raskt og navigere mellom systemer som kan være motstridende og vanskelige å forstå. Dette er ferdigheter som bør anerkjennes i profesjonelle sammenhenger, inkludert i CV-er og i jobbsøknader. Å håndtere visumsøknader og transnasjonal mobilitet er mer enn bare en administrativ oppgave; det er en livslang læring og utvikling som har betydning langt utover den umiddelbare konteksten.

Det er avgjørende å forstå at visumprosessen ikke bare er en administrativ utfordring, men en form for politisk og økonomisk forhandling som påvirker livene til millioner av mennesker. I lys av denne forståelsen er det viktig å erkjenne at de som navigerer disse visalabyrintene har utviklet en unik kompetanse – en som kan berike akademiske og profesjonelle fellesskap på måter som ofte blir oversett. Den erfaringen de bringer med seg, kan tilby verdifulle perspektiver på global mobilitet, på tverrkulturell kommunikasjon, på motstandskraft og på hvordan vi kan redefinere tilhørighet i en verden med økende politisk polarisering og grenselukkende holdninger.