Hver reise til utlandet kan sammenlignes med det å lade batteriene til en enhet – en nødvendighet for å holde energien oppe og utviklingen i gang. For forskere og akademikere var utenlandsoppholdene ikke bare en mulighet til å utvikle sitt eget arbeid, men også en potensiell vei til å heve det akademiske nivået i hjemlandet. Dette var en av hovedtankene til Homi Bhabha, som håpet at mange av de som ble utdannet ved instituttet hans, ville bidra til å forbedre indiske universiteter ved å innta ledende professorater ved deres avdelinger. Imidlertid ble disse håpene bare delvis innfridd.

Selv om det ikke manglet på samarbeid med universiteter i USA, Europa og Japan, viste det seg vanskelig å overbevise indiske akademikere til å gi opp sine trygge posisjoner ved universiteter for å innta seniorprofessorater ved utenlandske universiteter. Et av hovedproblemene var at det indiske universitetsystemet i løpet av årene hadde gjennomgått en betydelig forverring. Universitetene, som tidligere hadde vært sterke akademiske institusjoner, ble i økende grad offer for politiske konflikter, kastetilhørighet og studentopprør. Min egen alma mater, Banaras Hindu University (BHU), var et godt eksempel på denne utviklingen. Den hadde blitt et sentrum for politisk aktivitet, og denne utviklingen hadde ført til svekkelse av akademiske standarder.

Sangen som en gang beskrev BHU som "den søteste, mest underholdende, og den mest fremragende hovedstaden for all type utdanning", var nå et utdatert minne om en tid med høy akademisk prestasjon. Universitetenes rekrutteringssystem, som i økende grad favoriserte de "innfødte" i stedet for eksterne talenter, gjorde det nesten umulig for dyktige akademikere utenfra å få en senior posisjon. Dette gjorde at mange akademikere med høy kompetanse endte opp med å forlate universitetsmiljøene til fordel for mer autonome forskningssentre som Tata Institute of Fundamental Research (TIFR).

Denne tendensen, der universitetsakademikere, som egentlig skulle ha styrket det indiske universitetssystemet, endte opp med å finne bedre karrieremuligheter i forskningsinstitutter, førte til en ytterligere forverring av universitetsnivået i India. Dette ble en selvforsterkende spiral: mens noen av de beste akademikerne forlot universitetsmiljøene for å jobbe på steder som TIFR, ble universitetene mer og mer mediokre. Jeg ble oppmerksom på denne utviklingen allerede på 1960-tallet, under mine mange besøk til India, hvor jeg holdt foredrag og hadde korrespondanse med akademikere. Jeg kunne ikke unngå å merke hvordan denne forverringen ble mer tydelig i løpet av 1970-tallet.

I TIFR gjorde jeg mitt beste for å oppmuntre universitetets akademikere, som viste tegn på god forskningsevne, til å komme til TIFR for forskningsbesøk. Men dette var bare en liten innsats i en enorm strøm av forverring. Det ble snart klart for meg at det ikke ville være mulig å oppnå en virkelig effektiv interaksjon med universitetets akademikere mens jeg arbeidet ved TIFR, og den reelle påvirkningen kunne først realiseres da jeg flyttet til Pune for å etablere IUCAA.

En viktig lærdom fra disse erfaringene er at forskningssamarbeid, selv når det skjer på tvers av landegrenser, ikke alltid fører til varige endringer i akademiske systemer dersom det ikke er en grundig strukturell reform på plass. Når dyktige akademikere fra universiteter forlot sine hjemlige institusjoner for å jobbe ved mer spesialiserte forskningssentre, ble det en realitet at universitetene mistet sine beste ressurser. Dette fikk konsekvenser for hele det akademiske landskapet i India.

Personlig hadde jeg allerede etablert sterke internasjonale samarbeid, blant annet gjennom Fred Hoyle i Storbritannia. Etter at jeg begynte ved TIFR, fortsatte jeg å bygge på disse samarbeidene, og min første utenlandsreise etter at jeg kom tilbake til India i 1972, gikk til Storbritannia, hvor Hoyle og Jodrell Bank Observatory støttet min forskning. Denne reisen var et viktig skritt i min videre akademiske utvikling, ettersom det ga meg muligheten til å utveksle ideer og fortsette samarbeidet.

Det ble imidlertid ikke uten utfordringer. Under min avreise fra Bombay oppstod en administrativ problemstilling på grunn av min tidligere bruk av "Transfer of Residence"-ordningen, som krevet at jeg skulle bo kontinuerlig i India i minst ett år etter retur. Jeg måtte overbevise tollmyndighetene om at min forskningstur ikke brøt denne forutsetningen, og det var først etter at jeg signerte et ekstra dokument at jeg fikk lov til å reise ut.

Samtidig som slike administrative utfordringer kan virke små, er de representanter for de større strukturene som hindrer akademisk utvikling. Når reise, utveksling av ideer og internasjonale samarbeid blir belastet med byråkratiske hindringer, svekkes mulighetene for reell forbedring i det akademiske miljøet.

Reiser og samarbeid er derfor essensielle, men det er like viktig å forstå at de ikke er nok i seg selv for å løse de underliggende problemene i det indiske universitetssystemet. Strukturene må reformeres fra bunnen av for at akademiske samarbeid og internasjonal utveksling skal kunne føre til ekte forbedring i landets høyere utdanning.

Er det virkelig så enkelt? En alternativ modell for kosmologi og universets opprinnelse

Kosmologi har lenge vært preget av teorier som forsøker å forklare universets opprinnelse og utvikling. De fleste av dagens teorier bygger på Big Bang-modellen, en forklaring som har vært dominerende i flere tiår, men som fortsatt ikke er i stand til å forklare alt vi observerer i universet. De fysikkens lover som støtter denne modellen har blitt grundig testet i laboratorier, men de ekstrapoleres til ukjente områder som ligger langt utenfor det vi har hatt tilgang til å studere på jorden. Forskerne er derfor nødt til å stole på teorier som er basert på fysikk ved ekstreme energinivåer — energinivåer som langt overstiger det vi har kunnet skape i laboratorier.

For eksempel har vi i laboratorier testet fysiske lover med partikkelenergier på opptil 1000 GeV (gigaelektronvolt). For å sette dette i perspektiv, er energien til et proton som beveger seg langsomt rundt 1 GeV. Men universet vi observerer på tidlige stadier, rett etter Big Bang, ville involvert energier som er opptil ti trillioner ganger høyere enn dette. Slike energier kan ikke gjenskapes på jorden, og dermed kan vi ikke direkte teste hvordan materie oppfører seg under disse forholdene.

En annen utfordring er at universet på de tidligste stadiene er skjult for oss. Lys fra de fjerneste kildene vi kan observere, har brukt milliarder av år på å nå oss. Dette betyr at jo lenger vi ser inn i universet, jo eldre blir de fenomenene vi observerer. Men etter et visst punkt vil lyset begynne å spres av elektronene som finnes i høy tetthet, og vi mister dermed muligheten til å se bak en viss barriere. Denne barrieren, eller "gardinen", dekker over universets tidligste epoker og setter en grense for hva vi kan vite om den aller første fasen av universets utvikling.

Mange kosmologer har derfor en sterk interesse i å finne ut hva som virkelig skjedde i de tidlige tidene av universet, men uten å ha et teoretisk rammeverk som kan forklare de observasjonene som ligger utenfor det etablerte paradigmet. En av de viktigste utfordringene som oppstod i denne sammenhengen, var å forstå de fenomenene som ikke kunne forklares gjennom den tradisjonelle Big Bang-modellen. Chip Arp, en fremstående astronom, hadde samlet en rekke observasjoner av galakser og andre objekter som ikke passet inn i den etablerte teorien om et ekspanderende univers. Mange av disse observasjonene, med sine merkelige og uforklarlige trekk, var vanskelig å forstå innenfor rammen av Big Bang-kosmologien.

I vårt arbeid i Cardiff ble det tydelig for oss at det var nødvendig å rette oppmerksomheten mot disse uavklarte fenomenene. Sammen med Fred Hoyle og Geoffrey Burbidge begynte vi å utvikle et alternativt syn på universets opprinnelse, og i 1993 lanserte vi modellen Quasi-Steady State Cosmology (QSSC). Dette var en variant av den Steady State-teorien som Bondi, Gold og Hoyle foreslo i 1948, som hevdet at universet ikke hadde et spesifikt opphav, men hadde vært i konstant eksistens med perioder av både ekspansjon og kontraksjon. QSSC hevder at universet er i stadig utvikling, drevet av små "minibangs" — eksplosjoner som skaper materie i små mengder.

Det som skiller QSSC fra Big Bang-modellen, er at universet ikke har et spesifikt begynnelsespunkt, men har alltid eksistert i en form som gradvis utvikles med små, kontinuerlige skapelsesprosesser. Denne modellen benytter seg av et fysisk felt, det såkalte C-feltet, som også ble brukt i den opprinnelige Steady State-teorien. Dette feltet er grunnlaget for de små skapelsene av materie, og kan gi et alternativt rammeverk for å forstå hvordan universet fungerer på lang sikt.

Til tross for at vår modell fikk betydelig oppmerksomhet, ble den møtt med motstand fra det etablerte vitenskapelige samfunnet. Kritikere mente at Big Bang-modellen, til tross for sine spekulasjoner, gir en tilfredsstillende forklaring på universets opprinnelse. De avfeide våre observasjoner som avvik som ville bli løst med bedre teknologi i fremtiden. Men et vesentlig problem med dette er at det ikke finnes et etablert teoretisk rammeverk som kan forklare universet på en annen måte. Det har derfor vært vanskelig for nye forskere å komme opp med alternative teorier, ettersom det etablerte synet på Big Bang fungerer som et slags dogme som ikke lett kan utfordres.

I vår bok, som ble utgitt i samarbeid med Geoffrey Burbidge, forsøkte vi å presentere QSSC på en måte som ville appellere til et bredt publikum, men til tross for noen positive anmeldelser, har det vært vanskelig å få vesentlig oppmerksomhet for et alternativt kosmologisk perspektiv. Dette kan delvis forklares av det faktum at finansiering til forskning ofte avhenger av støtten fra etablerte forskningsmiljøer, og dermed har forskere som ønsker å forfølge alternative teorier, store problemer med å få midler til sine prosjekter.

En viktig faktor i denne debatten er at vitenskapen noen ganger blir fanget i sine egne etablerte narrativer. Når store vitenskapelige samfunn har etablert en teori som forklarer universets opprinnelse, kan det være vanskelig å bevege seg bort fra den, selv når det finnes bevis som peker på alternative forklaringer. Fred Hoyle, en av de ledende talsmennene for Steady State-teorien, pleide å si at hvis Big Bang-teorien var korrekt, burde vi ha fått bemerkelsesverdige bekreftelser på den, men siden slike bevis uteblir, er han overbevist om at sannheten ligger et annet sted.

En viktig innsikt er at vitenskapelig fremgang ikke alltid skjer i en rett linje, og noen ganger er det nødvendig å stille spørsmål ved det som regnes som dogme. Det finnes fortsatt mange uavklarte fenomener som utfordrer den etablerte kosmologien, og det er viktig å være åpen for nye ideer og alternative modeller som kan gi oss en bedre forståelse av universet. Den vitenskapelige metoden krever at vi stadig tester våre teorier og åpner for muligheten av nye, uvante forklaringer.

Hvordan vitenskap kan forandre både mennesket og samfunnet: En reise gjennom anerkjennelse og refleksjon

Min far hadde vært en ledende skikkelse ved Cambridge, og han hadde spilt en sentral rolle i utviklingen av fysikk- og astrofysikkavdelingen. Hans bidrag som leder av Universitets Grants Commission (UGC) hadde også vært betydningsfulle, spesielt i de tidlige utviklingsfasene av universitetene. Dessverre ble mye av det momentumet som ble bygget under hans ledelse tapt i de påfølgende årene, ettersom politisk innblanding på universitetscampusene vokste. Dette skiftet skapte utfordringer som merkes i utdanningssystemet den dag i dag.

Etter min omfattende reise gjennom landet var jeg helt utmattet, både fysisk og mentalt. Jeg hadde ennå ikke besøkt Pune og Kolhapur, men ut fra avisrapportene var det klart at jeg ville bli trukket inn i en rekke forelesninger og offentlige mottakelser. Jeg hadde derfor bestemt meg for å unngå slike arrangementer, noe jeg informerte både mine foreldre og Vasantmama om. I Delhi fikk jeg et lettere program, noe som gjorde det mulig for meg å møte gamle venner som Surendra Kumar Vasil fra BHU, som viste meg rundt i byen og tok meg med på kino.

Etter noen dager i Delhi tok jeg en kort avstikker til Agra, der min gamle venn fra Cambridge, S.N. Srivastava, viste meg både Taj Mahal og Fatehpur Sikri. Til tross for ønsket om å slappe av, måtte jeg imidlertid holde et foredrag på universitetet, og jeg hadde også et viktig intervju med Dr. Hussein Zaheer, direktøren for CSIR. Han foreslo at jeg skulle komme tilbake året etter for å bruke mer tid sammen med forskere og fagfolk i landet, noe jeg straks gikk med på.

Men etter hoveddelen av turen følte jeg behovet for å hvile og komme meg etter den intense måneden med offentlige oppdrag. Jeg reiste derfor til Ajmer for noen dager med ro. Her møtte jeg imidlertid enda en uunngåelig forpliktelse: Rajasthan-statsministeren hadde ønsket å arrangere et middag til min ære, som ble flyttet fra Jaipur til Ajmer for min bekvemmelighet. Middagen fant sted på Circuit House, hvor alle byens fremtredende personer var invitert. Etter talen fra statsministeren, hvor jeg svarte, ble jeg rørt av den varme mottakelsen, som også reflekterte den respekten min far hadde nyte i staten.

Selv om jeg trengte en pause, måtte jeg likevel dra til Jaipur, da Mr. Mohan Singh Mehta, visesjefen ved Rajasthan University, ikke kunne ta nei til sin invitasjon om å holde et foredrag for studentene der. Dette foredraget fulgte det vante mønsteret med store folkemengder som fylte auditoriet. Jeg satte pris på den personlige oppmerksomheten fra Mehta, en god venn av min far.

Jeg opplevde en viss lettelse i de rolige kveldene med bilkjøring og de stille ettermiddagene fylt med bøker og siesta. Etterhvert var jeg tilbake til det normale og klar for å møte enda flere mennesker i Pune og Kolhapur. Reisen dit var lang, og jeg kom til Pune etter å ha reist med tog via Ahmedabad og Mumbai. På Pune stasjon ble jeg møtt av et enormt publikum som fylte plattformen. Jeg ble hilst velkommen av byens ordfører og en rekke akademikere. Jeg var rørt over denne varme velkomsten, som føltes både overveldende og ydmykende.

Vasantmama, som hadde arrangert oppholdet mitt på universitetets område, hadde forberedt et tett program for meg, inkludert forelesninger både på universitetet og i byen. Jeg ble invitert til et civic reception, og følte meg litt overveldet av alt dette. Hva hadde jeg gjort for å fortjene denne typen offentlig anerkjennelse? På den ene siden følte jeg at mitt arbeid i mitt fagfelt hadde vært tilfredsstillende, og anerkjennelsen fra mine kolleger var godt mottatt, men på den andre siden var jeg ikke helt sikker på om jeg hadde nådd en status som rettferdiggjorde så mye offentlig oppmerksomhet.

Under selve seremonien nevnte jeg at å inkludere mitt navn i samme åndedrag som Newton og Einstein var som om grammatikeren Panini skulle ha plassert ordene "hund", "ungdom" og "gud" i samme kategori. Dette var et symbol på den ufortjente æren som mange av oss innen vitenskapen opplever. I de påfølgende forelesningene ble rommene fylt til randen, både på Fergusson College og Sir Parashurambhau College, hvor opptil 5000 personer deltok i et åpent foredrag. Dette minnet meg på de enorme forventningene og den ydmykheten som følger med å være en offentlig figur i vitenskapens verden.

En av de mest rørende opplevelsene i Pune var besøket til Simhagad fort, hvor vi ble stoppet av landsbybeboere som ønsket å hedre meg. Til tross for at de fleste ikke hadde formell utdannelse, hadde de fått nyss om en ung vitenskapsmanns prestasjoner og ønsket å vise sin respekt gjennom en enkel, men rørende seremoni. Jeg ble møtt med blomster, kokosnøtter og en arati, noe som rørte meg dypt. Dette var et kraftig vitnesbyrd om hvordan vitenskap kan berøre alle nivåer av samfunnet, uavhengig av bakgrunn og utdanning.

Fra Pune reiste jeg videre til Kolhapur, hvor jeg igjen ble møtt av et stort publikum på jernbanestasjonen, og ble tatt imot med stor gjestfrihet. Mine forelesninger og møter i disse byene illustrerte ikke bare vitenskapens makt til å inspirere, men også hvor dypt denne respekten kan trenge inn i samfunnets hverdag, fra byens elite til de enkle landsbybeboerne.

Hvordan Trump bygde sin politiske identitet gjennom "Eksepsjonelle Meg"
Hvordan motstå en Maker? En analyse av den mentale og fysiske påvirkningen
Hva er den grunnleggende forståelsen av fraksjonelle differensialligninger og deres anvendelser?
Hvordan redusere risikoen for skade på rørledninger fra tredjepartsaktiviteter?
Hvordan AI-assistert utvikling forbedrer programvareutvikling: Muligheter og utfordringer