Er turisme en bærekraftig utviklingsstrategi for utviklingsland?

Fra 1960-tallet og fremover gjennomgikk utviklingsbegrepet en prosess av humanisering; de fire plattformene for utvikling sameksisterer. Turisme ble i løpet av 1960- og 1970-årene fremmet som en strategi for økonomisk vekst i utviklingsland. Dette ble sett på som en mulighet til å utnytte et lands komparative fordeler, som overflod av naturressurser eller billig arbeidskraft. Turisme ble ansett som en drivkraft for vekst, og mange utviklingsland inkluderte turisme i sine strategier for økonomisk utvikling. Fra 1960 til 1968 økte turisteksporten i utviklingsland med 11 %, mens andre industrisektorer vokste med 7,8 %. Turisme ble sett på som en løsning på fattigdomsproblematikk, og modellene for turismeutvikling som ble benyttet, var preget av storstilt, massebasert turisme som ofte var avhengig av utenlandske investeringer og fokusert på enkelte turistmål, for eksempel sol- og strandturisme.

Den første kritikken mot massebasert turisme dukket opp etter et tiår med erfaringer som avdekket alvorlige problemer knyttet til miljøforvaltning og sosioøkonomisk ulikhet. Med utbredelsen av globalisering og økt teknologisk utvikling i det 21. århundre, ble det klart at turisme i utviklingsland ikke nødvendigvis var en enkel vei til utvikling. Multinasjonale selskaper ble de viktigste aktørene i turismens ekspansjon, og de økonomiske insentivene som ble gitt for å fremme turisme, førte til en økt utbygging av infrastruktur, men også til en økende økonomisk og sosial avhengighet av turismen. Turisme kunne på den ene siden bidra til modernisering av økonomier, men på den andre siden skapte det et stadig mer sårbart økonomisk fundament for mange av de utviklingslandene som var avhengige av turistinntektene.

Likevel er det fortsatt mange motstridende synspunkter på hvilken rolle turisme faktisk spiller i utviklingsprosesser. På den ene siden peker enkelte studier på de økonomiske gevinstene som turismen kan generere, som økt bruttonasjonalprodukt (BNP), valutainntekter, sysselsetting, og infrastrukturutvikling. På den andre siden er det mange som påpeker at gevinsten ved turisme ikke alltid er synlig i form av reell utvikling. Det kan være at kun noen få grupper i samfunnet har nytte av turismen, mens store deler av befolkningen ikke ser noen betydelige forbedringer i deres livskvalitet. I tillegg kan masseutviklingen av turisme føre til uheldige konsekvenser, som eiendomsspekulasjon, utarming av lokale ressurser og skjev fordeling av inntektene.

Særlig i lys av COVID-19-pandemien har spørsmålet om turismens rolle som utviklingsverktøy blitt aktualisert på nytt. Nedgangen i antall internasjonale turister og tapet av arbeidsplasser har avdekket hvor sårbare mange utviklingsland er når de er tungt avhengige av turisme for sin økonomiske stabilitet. Det er derfor viktig å være klar over at turisme, som utviklingsstrategi, ikke nødvendigvis er løsningen for alle utviklingsland. Noen av de største utfordringene knytter seg til hvordan man kan skape en bærekraftig og inkluderende utvikling, der fordelene ved turisme kommer hele befolkningen til gode.

Endringene som skjer i den globale økonomien, sammen med den teknologiske utviklingen, reiser viktige spørsmål om hvordan turismen kan utvikles på en måte som ikke bare maksimerer økonomiske gevinster, men også fremmer sosial rettferdighet og miljømessig bærekraft. Det er nødvendig å ta i betraktning de negative effektene som turisme kan ha, samtidig som vi utforsker alternativer til den tradisjonelle masseturismemodellen.

Hvordan utviklingen av industriell turisme kan påvirke reiselivet i Indonesia og verden

Industriell turisme, som en spesialisert form for kultur- og arvsturisme, er en relativt ny gren av turistnæringen. Denne turismeformen kan beskrives i brede eller smale termer, avhengig av definisjonen som benyttes. Generelt kan den deles inn i to hovedretninger. Den ene omfatter besøk til aktive industribedrifter, der besøkende får muligheten til å observere produksjonsprosesser i sanntid. Den andre grenen refererer til det som vanligvis kalles industriell arkeologi eller industriell kulturarv, der besøkende utforsker nedlagte fabrikker og anlegg som er blitt gjenopprettet og bevart som en del av et stedets historie.

I den sammenhengen er det flere aspekter av industriell turisme som har blitt utforsket. Ett sentralt tema er hvordan turistenes involvering i produksjonsprosessen varierer. I enkelte tilfeller er turistene passive observatører, som kun får innblikk i produksjonen, mens de i andre tilfeller blir aktive deltakere, og får muligheten til å bidra til produksjonen, enten det er i form av vinmaking, ølbrygging eller til og med gruvedrift. Denne typen turisme kan gi besøkende en dypere forståelse av industriens rolle i et lands økonomi, samtidig som den gir en autentisk opplevelse som ikke kan oppnås gjennom mer tradisjonelle turistattraksjoner.

I den internasjonale sammenhengen har forskning på industriell turisme økt betydelig i løpet av de siste årene. I tidligere år, spesielt på 1980-tallet, var forskningen hovedsakelig beskrivende og kvalitativ. I dag har forskningen utviklet seg, og det er et økt fokus på kvantitative metoder, som regresjonsanalyse og strukturell ligningsmodellering, for å forstå de økonomiske, sosiale og kulturelle konsekvensene av industriell turisme. Det er også et økende fokus på å bruke industrielle turistattraksjoner som et middel til å differensiere og diversifisere turistmål, og dermed tiltrekke seg et bredere spekter av besøkende. Et eksempel på dette er utviklingen av gruve- og vinturisme, som i dag tiltrekker seg millioner av turister over hele verden. Spesielt i Europa og Amerika har industrielle anlegg som vinproduserende regioner i Spania og Italia blitt populære reisemål, og har hatt en betydelig innvirkning på økonomien i disse områdene.

For å kunne utvikle industriell turisme på en bærekraftig og effektiv måte, må det tas hensyn til flere faktorer. Den første utfordringen er å sikre at de industrielle prosessene som presenteres for turistene ikke forstyrrer den vanlige driften av virksomheten. I mange tilfeller må det etableres spesifikke sikkerhetsprosedyrer og fasiliteter for å sikre at turistene får en god opplevelse uten å utgjøre en risiko for seg selv eller de ansatte. Videre er det viktig at lokalbefolkningen er involvert i utviklingen av industribaserte turisttilbud, slik at turismen kan bidra positivt til samfunnets økonomiske og sosiale utvikling.

I lys av disse faktorene er det klart at industriell turisme har et stort potensial som et supplement til tradisjonelle turismeprodukter. Det gir ikke bare økonomiske fordeler, men også en mulighet for turister å få en dypere forståelse av de økonomiske aktivitetene som har formet regionene de besøker. I tillegg kan industriell turisme bidra til en mer variert og bærekraftig turismeutvikling, både i Indonesia og på verdensbasis.

Hvordan kan bærekraftig turisme være mulig i en verden med masseturisme og klimaendringer?

Bærekraftig turisme har i løpet av de siste tiårene blitt et hett tema blant eksperter og fagfolk innen turisme. Dette handler ikke bare om å redusere økologiske fotavtrykk, men også om å balansere økonomiske, sosiale og kulturelle behov med hensyn til de langsiktige konsekvensene for reisemålene. Begrepet bærekraftig turisme blir ofte knyttet til et etisk ansvar for å bevare naturressurser, samtidig som man tar hensyn til de lokale samfunnene og deres kulturarv.

I turismeforskning har nye datakilder som big data og brukerprodusert innhold begynt å spille en større rolle. Dette kan gi nyttig innsikt i turistenes atferd, deres valg og preferanser, og hvordan disse påvirker både reisemålene og de lokale samfunnene. Selv om store datamengder åpner for ny forståelse, er det fortsatt en utfordring å vurdere potensialet og begrensningene av slike datakilder i bærekraftig turismeforskning. Bruken av spørreundersøkelser, til tross for høye kostnader og tid, fortsetter å være en viktig metode for å utvikle pålitelige statistikker og innsikt.

Bærekraftighetens prinsipper stammer fra ideer som ble presentert i rapporten Our Common Future fra 1987, hvor det ble understreket at ressursbruk ikke burde gå på bekostning av fremtidige generasjoner. I 1992 fikk bærekraftig utvikling et kraftig løft med Rio Earth Summit, som for første gang satte konkrete retningslinjer for hvordan samfunn verden over skulle tilnærme seg bærekraftig utvikling. Innen turismen innebærer dette et behov for å ivareta økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.

For turisme å være bærekraftig, må den også være økonomisk levedyktig, kulturelt kompatibel og miljøvennlig. Ifølge Jenkins (1995) er det viktig at turisme ikke bare gir økonomiske gevinster til vertskapet, men også ivaretar og beskytter de kulturelle verdiene i lokalsamfunnene. Problemet med masseturisme er at den ofte fører til overbelastning av både miljø og kultur, ettersom store turiststrømmer kan føre til både økologiske skader og tap av kulturell identitet. Mange turister er ikke bevisste på konsekvensene av deres besøk, og dette kan føre til at kulturelle normer og tradisjoner går tapt.

Forskning på bærekraftig turisme peker også på de såkalte "paradoksene" som oppstår mellom teori og praksis. Turismeindustrien er i stadig vekst, men det er et klart misforhold mellom de høye målene for bærekraftig utvikling og de faktiske handlingene i bransjen. I praksis handler det ofte om å øke per capita BNP gjennom turisme, selv om dette kan føre til uheldige effekter som økt ressursbruk og miljøforringelse. Den kapitalistiske økonomien favoriserer utvikling av turistmål for å øke inntektene, men dette kan komme i konflikt med bærekraftmålene.

En annen utfordring er at infrastrukturen i turismen ofte utbygges uten tanke på de langsiktige konsekvensene. Høytrafikk gjennom fly, båt og biltransport skaper store utslipp av klimagasser, og overutnyttelse av ressurser fører til at lokale økosystemer blir truet. I stedet for å fortsette med denne "tradisjonelle" utviklingen, er det et behov for et skifte mot mer regenerative og motstandsdyktige tilnærminger som kan støtte både miljøet og lokalbefolkningen. Dette kan inkludere investeringer i bærekraftig infrastruktur, beskyttelse av naturreserver og bevaring av kulturell arv.

I dag har flere forskere og fagpersoner begynt å diskutere hvordan posthumanistiske perspektiver kan være en løsning. Posthumanisme anerkjenner at både mennesker og natur er gjensidig avhengige av hverandre. Dette kan inspirere til en ny tilnærming hvor alle aktører i turistindustrien, fra turoperatører til lokale myndigheter, arbeider sammen for å utvikle et mer symbiotisk forhold til både naturen og de kulturelle verdiene som finnes i reisemålene.

Samtidig er det viktig å forstå at bærekraftig turisme ikke kan være en løsning på alle problemer. Masseturisme vil alltid ha negative effekter på miljøet og kulturen, og det er viktig at man finner måter å balansere turiststrømmer på, slik at de ikke fører til irreversibel skade. Bærekraftig turisme må utvikles på en måte som ikke utarmer naturressurser, skader samfunnets økonomi eller underminerer den kulturelle integriteten til lokalbefolkningen.

Det er også viktig å merke seg at bærekraft ikke bare handler om å bevare miljøet eller opprettholde kulturelle normer, men også om å ivareta de økonomiske forholdene i vertsamfunnene. For at turisme skal være bærekraftig, må den gi langsiktige økonomiske gevinster til både samfunnet og individene som lever i de berørte områdene. Dette kan oppnås gjennom en mer rettferdig fordeling av turistinntektene, utvikling av lokale forretningsmuligheter og opprettelse av arbeidsplasser som ikke skader miljøet.

Så, mens bærekraftig turisme er et mål vi kan strebe etter, er det også et kontinuerlig arbeid som krever nyskapende løsninger, et kritisk blikk på hvordan vi utvikler reiseliv og en genuin interesse for å bevare de verdifulle ressursene som vi deler med kommende generasjoner.

Hvordan visuelle metoder bidrar til forståelsen av turisme og samfunnsmessige interaksjoner

Visuelle metoder har fått økt oppmerksomhet innenfor turismens forskningsfelt, spesielt i sammenheng med hvordan visuelle artefakter fungerer som kulturelle manifestasjoner. Dette tilnærmes både gjennom det som kan kalles et arkeologisk perspektiv, hvor man ser på tidligere bilder og deres kulturelle minne, og gjennom mer performative tilnærminger som ser på visuelle elementer som utløser kognitive prosesser hos individer. Det er spesielt innen foto elicitation-teknikker at visuelle artefakter inkorporeres i forskningsprosesser for å utforske de levende verdenene til deltakerne.

Innenfor geoturisme har det vokst fram en økende interesse for vulkanturisme, hvor besøkende får muligheten til å utforske landformer i aktive, sovende og utdødde vulkanske områder. Dette er en form for naturbasert turisme som benytter seg av bærekraftige georessurser som attraksjoner. Vulkaner som Vesuvius, Etna og Stromboli har tiltrukket turister siden 1600- og 1700-tallet, hvor den europeiske eliten inkluderte vulkanene i sin Grand Tour, spesielt i forbindelse med helse og velvære. Denne tradisjonen har siden utviklet seg til en global interesse, som inkluderer steder som Mt. St. Helens, Mt. Fuji og Mt. Krakatau, og andre mindre kjente steder som Erta Ale i Etiopia eller Nyiragongo i DR Kongo.

Vulkanområdene representerer et fenomen hvor det visuelle, i form av bilder, filmer og live streaming, spiller en stor rolle i å tiltrekke seg turister. Den visuelle representasjonen av slike destinasjoner kan påvirke hvordan potensielle turister oppfatter faren, skjønnheten og den unike geologien som finnes i disse områdene. Det er også viktig å forstå at denne typen turisme ikke kun handler om geografiske og naturmessige trekk, men også om den kulturelle fortellingen som er knyttet til vulkanene og deres historiske betydning for lokalbefolkningen og global turisme.

Turisme til vulkanske regioner handler derfor ikke bare om naturen i seg selv, men også om hvordan den visualiseres og presenteres for et globalt publikum. Den visuelle dimensjonen gir et speilbilde av menneskets forhold til naturen og farene som kan oppstå når naturens krefter møter menneskelig nysgjerrighet. Geoparkene og deres visuelle representasjon bidrar til å skape et møtepunkt mellom vitenskap, lokal kultur og turisme, som åpner for en dypere forståelse av hvordan vi som mennesker interagerer med vårt naturlige miljø.

Bortsett fra de tradisjonelle turistopplevelsene som tilbys på disse vulkanske destinasjonene, er det også viktig å reflektere over den rolle som frivillig sektor spiller. Frivillige bidrar til å opprettholde turismens bærekraft ved å tilby veiledning, sikkerhet og miljøbevissthet. Frivillig arbeid har blitt en del av en større bevegelse som søker å integrere sosialt ansvar i turismens infrastruktur. Frivillige aktiviteter knyttet til naturvern, kulturbevaring og turismeutdanning er med på å bygge et mer bevisst og ansvarlig forhold til vulkanturisme.

Sist, men ikke minst, er det et viktig aspekt som ofte blir oversett i turismeforskning: forståelsen av hvordan turistene selv påvirker destinasjonene de besøker. Den visuelle representasjonen av vulkaner i media kan skape et romantisert og risikofritt bilde av en ekstrem og farlig natur, noe som potensielt kan føre til at flere besøkende ikke forstår de reelle farene som kan oppstå. Derfor er det nødvendig med en økt bevissthet om hvordan vi som turister forholder oss til de visuelle fremstillingene av disse stedene og hvordan de påvirker vår oppførsel.

Hvordan digitalisering og sentralplanlegging kan samhandle i moderne økonomier

Sentralplanlegging har historisk vært et verktøy for å akselerere industriell utvikling, spesielt i overgangsperioder som den industrielle revolusjonens tidlige faser. 5-årsplaner ble brukt som instrumenter for å bygge tungindustri (som stålverk, aluminiumsanlegg og kjemiske fabrikker), samt energiinfrastruktur som vannkraftverk og kullkraftstasjoner. Denne tilnærmingen var ikke bare et verktøy for å styre økonomiske ressurser, men også for å omforme markedsdynamikken. Over tid, derimot, har utviklingen av markedsøkonomier og digitalisering ført til et skifte i hvordan disse planene anvendes og tilpasses i dagens økonomi.

I det 21. århundre, og spesielt etter den økonomiske krisen i 2008 og Covid-19-pandemien, har verden vært vitne til store endringer i hvordan økonomiske kriser håndteres. Den enorme 1,9 billion dollar redningspakken som ble introdusert av den amerikanske regjeringen i 2021, som omfattet helsestøtte, direkte utbetalinger til familier, arbeidsledighetsstøtte og småbedriftsstøtte, er et tydelig tegn på at offentlige investeringer har blitt nødvendige for å møte utfordringene i en global økonomi som har blitt stadig mer "flat" gjennom globalisering. Det som tidligere ble betraktet som et økonomisk “planleggingsmareritt,” der det var vanskelig å forutsi forbrukernes preferanser, har i den digitale tidsalderen blitt omdannet til et verktøy for økonomisk effektivitet og markedsdynamikk.

På den ene siden gir digitaliseringen muligheter for en mer effektiv markedsføring av turismeprodukter, hvor forbrukernes preferanser for destinasjoner, innkvartering og aktiviteter blir sentrale. På den andre siden reiser det utfordringer knyttet til personvern og den potensielle utnyttelsen av personlige data for å forutsi og tilpasse tilbud til hver enkelt kunde. Den fremvoksende trenden i økonomisk teori er at vi ikke lenger kan se på sentralplanlegging og frie markeder som motstridende, men heller som komplementære, der samspillet mellom digitale plattformer og markeder muliggjør et raskere og mer responsivt økonomisk system.

Krisene de siste årene har også ført til nye modeller for offentlig-private partnerskap, hvor investeringer i grønn energi, digital transformasjon og infrastruktur har blitt viktige komponenter i nasjonale og internasjonale økonomiske planer. EU introduserte for eksempel Recovery and Resilience Facility, som er et økonomisk redningsnett som gir enorme midler til medlemslandene, med fokus på bærekraftig utvikling og digitalisering. Dette markerer en ny tilnærming der staten spiller en viktig rolle i å tilrettelegge for økonomisk transformasjon, men i en mer samarbeidsorientert ramme med private aktører.

Det er viktig å forstå at den digitale transformasjonen ikke bare handler om teknologi, men også om endringer i hvordan økonomiske aktører, både offentlige og private, samhandler og tilpasser seg de nye kravene i en globalisert økonomi. Det er ikke lenger bare snakk om å bygge fysiske infrastrukturer, men også om å bygge digitale nettverk som kan knytte sammen forbrukere og produsenter på nye måter.

Når man ser på turisme spesielt, blir det klart at digitalisering og sentralplanlegging kan spille en gjensidig støttende rolle. I stedet for å se på disse to som motsetninger, bør man vurdere hvordan teknologiske plattformer kan muliggjøre bedre informasjonsutveksling og dermed mer effektive markeder. Ved å fokusere på samarbeid mellom det offentlige og private sektorer kan vi fremme et mer bærekraftig og motstandsdyktig økonomisk landskap. Det er ikke bare snakk om å overvinne den økonomiske krisen, men om å bygge et fundament for fremtidig vekst og utvikling som er i tråd med både miljømessige og sosiale behov.