Hvordan politisk engasjement påvirker psykologiske disposisjoner og politiske preferanser

Politisk engasjement kan ha en betydelig innvirkning på hvordan individer oppfatter sine egne psykologiske disposisjoner, spesielt når det gjelder objektive mål. Dette engasjementet kan føre til sterkere modererende effekter på deres psykologiske tilstand, og på denne måten intensivere de kognitive og emosjonelle reaksjonene på politiske stimuli. Samtidig finnes det et underliggende problem når man sammenligner subjektive og objektive psykologiske disposisjoner, som kan forklare hvorfor objektive mål ikke nødvendigvis er knyttet til politiske preferanser, selv blant de mest politisk engasjerte.

For de som er politisk engasjerte, kan deres oppfatninger og selvkarakteristikker som blir avslørt gjennom selvrapportering, ses på som forlengede elementer av deres politiske tro. Selvbildet og verdenssynet de uttrykker, kan derfor lettere kobles til politiske ideologier. I denne sammenhengen kan politisk engasjement føre til at politiske holdninger og identiteter blir mer sentrale for deres selvforståelse, spesielt hos de som er politisk bevisste.

Modellen som beskrives her er spesifikt utviklet for å forstå samspillet mellom "rigiditet", forstått som subjektive behov for sikkerhet og usikkerhet, og "sofistikasjon", som manifesterer seg gjennom spesifikk politisk kunnskap og interesse. Selv om denne modellen har en sentral rolle i å forklare hvordan individer med forskjellige psykologiske behov tenderer mot polariserte politiske posisjoner, er det viktig å merke seg at det også finnes andre former for rigiditet og sofistikasjon, som kan vise seg å operere på forskjellige måter enn modellen beskriver.

En viktig distinksjon ligger i hvordan vi forstår "rigiditet". På den ene siden kan det referere til individers generelle behov for trygghet, som ofte fører til at de utvikler politiske identiteter som er mer konservative. På den andre siden kan rigiditet også forstås som et resultat av individets dype forpliktelse til spesifikke politiske overbevisninger, noe som skjer når de investerer sin identitet i bestemte politiske posisjoner. Dette kan føre til et mer svart-hvitt syn på den politiske verden, noe som ofte regnes som tegn på lav sofistikasjon, uavhengig av hvilken politisk ideologi individet tilhører.

Når man utvider perspektivet til å omfatte selvrapporterte personlighetstrekk, viser det seg at individer på begge ytterpunktene av den politiske spekteret, både på høyre- og venstresiden, kan vise tegn på rigiditet. Dette kan manifestere seg gjennom høyere nivåer av defensiv bias, en sterk motvilje mot å engasjere seg med motstridende synspunkter, en intens intoleranse overfor de som tilhører andre politiske leirer, og en tendens til å overdrive kunnskapen man besitter. I tillegg kan slike individer ha en preferanse for enkle løsninger på komplekse problemer og en større grad av bedømmelsesmessig sikkerhet, noe som ofte fører til stivbeinte kategoriseringer av politiske stimuli.

Videre er det nødvendig å være oppmerksom på hvordan slike psykologiske disposisjoner kan manifestere seg på forskjellige måter i ulike kulturelle og politiske kontekster. Ikke bare vil det være store forskjeller i hvordan folk i forskjellige land forholder seg til politiske identiteter, men måten de uttrykker sine politiske preferanser kan variere betydelig. Dette kan ha stor betydning for hvordan man tolker data om politisk polarisering på tvers av nasjonale grenser, og hvordan politisk engasjement interagerer med psykologiske behov.

Hvordan økonomisk nedgang, kulturelt tilbakeslag og statusangst påvirker støtte til populistiske partier

Den økonomiske deprivasjonsteorien har lenge vært et sentralt tema i forståelsen av populistiske partiers fremvekst, spesielt de med en anti-innvandringsagenda. I en tid med vedvarende økonomiske nedgangstider, høy innvandring og politisk usikkerhet, er det lett å anta at økonomisk fattigdom er en drivkraft for støtte til populisme. Slik forståelse er imidlertid forenklet. Det er ikke kun økonomisk nedgang, men også kulturelt tilbakeslag og statusangst som spiller viktige roller i å forklare hva som driver mennesker til å støtte populistiske bevegelser.

Økonomisk deprivasjon, som teori, antyder at folk som opplever økonomisk nedgang, vil utvikle fiendtlighet og misnøye med minoriteter som blir sett på som "skyllende" for den økonomiske usikkerheten. Dette er en teori som er godt kjent og har blitt brukt både i populærkulturen og i vitenskapelig forskning. Eksempler på dette finnes i de utbredte antagelsene om at støtte til populistiske partier øker i tider med økonomisk krise, i områder som er hardt rammet av økonomisk tilbakegang, og blant personer som er mest utsatt for økonomisk usikkerhet, som lavinntektsgrupper.

Imidlertid gir denne teorien bare en del av bildet. Det er ikke bare økonomisk usikkerhet som forklarer økningen i populistisk støtte, men også følelsen av kulturelt tilbakeslag. Når en majoritetsgruppe føler at deres kulturelle normer og verdier blir utfordret av innvandrere eller andre minoriteter, kan dette skape en følelse av tap av kontroll og identitet. Slik frykt for kulturell utrygghet kan bli en drivkraft for å støtte partier som lover å gjenopprette den tidligere "orden" eller beskytte nasjonal kultur.

I tillegg er det et annet viktig aspekt som spiller inn: statusangst. Dette er frykten for å miste sosial, økonomisk eller kulturell status. Frykten for å synke ned i den økonomiske eller sosiale rangstigen kan gjøre mennesker mer tilbøyelige til å støtte populistiske partier som fremmer nasjonalistiske, anti-innvandringsretorikk, og som appellerer til de som føler seg truet av både økonomisk usikkerhet og kulturelt endrede normer.

Som vi ser i historiske eksempler som populisme før og under andre verdenskrig, spesielt med henvisning til Adolf Hitlers tidlige tilhengere, er statusangst og frykt for økonomisk og sosial nedgang et potent verktøy for populistiske ledere. Det er viktig å merke seg at frykt ikke nødvendigvis stammer fra en reell trussel, men heller fra en opplevelse av å miste det man føler er ens rettmessige plass i samfunnet.

Det er også et element av følelsesmessig intensitet i disse prosessene. Misnøye kan ofte forsterkes ved det som kalles "gruppekonflikter", hvor individer eller grupper innenfor majoriteten kan se på minoritetsgrupper som ansvarlige for deres økonomiske problemer. Denne følelsen av urettferdighet kan føre til sterke negative følelser mot de som er sett på som "outsidere". Det er gjennom slike følelser at populistiske ledere finner grobunn for deres ideologier.

En annen viktig komponent er at mennesker som opplever lav økonomisk status ofte har en tendens til å tilskrive sine problemer til strukturelle årsaker, som økonomisk globalisering og økende innvandring. Denne typen ansvarsfraskrivelse fører til et inntrykk av at deres utfordringer ikke bare er et resultat av dårligere økonomisk forvaltning eller personlig valg, men også et resultat av ytre krefter som de føler seg maktesløse til å påvirke.

Forståelsen av hvordan økonomisk deprivasjon og kulturelt tilbakeslag samhandler, hjelper oss å se hvorfor støtte til populistiske partier ikke bare kan tilskrives dårlig økonomi, men også en dypere, mer kompleks frykt for sosial og kulturell endring. I denne lysbuen er det viktig å forstå at populistiske bevegelser ikke bare appellerer til økonomisk marginaliserte grupper, men også til de som føler at deres plass i samfunnet er truet på et kulturelt nivå. Dette kan skape et skript som leder til større politisk polarisering, som igjen kan føre til en økt støtte for ideologier som fremmer "oss mot dem"-mentalitet.

Hvordan politisk polarisering påvirker troverdighet og intoleranse

Over tid, gjennom en valgkampanje, viste det seg at personer på ytterkantene av det politiske spekteret hadde mindre variasjon i sin selvrapporterte politiske ideologi enn de mer moderate velgerne. Dette tyder på at deres overbevisninger var mindre påvirket av sosiale faktorer (Zwicker, Van Prooijen, & Krouwel, 2020). Høy selvtillit i egne synspunkter kan imidlertid være berettiget, og derfor betyr det ikke nødvendigvis at en person er overkonfident. Når eksperter, som for eksempel psykologer eller leger, føler at de vet mer om sitt spesifikke fagområde enn legfolk, tar de vanligvis en velbegrunnet beslutning. På samme måte har politiske elitister med høy politisk kunnskap ("ideologer") også høy selvtillit i sine egne overbevisninger (Converse, 1964). Spørsmålet kan imidlertid stilles om denne overbevisningsselvtilliten er berettiget for vanlige borgere som støtter relativt radikale politiske bevegelser.

Studier i andre sammenhenger bekrefter at radikale politiske overbevisninger er assosiert med økt selvtillit, men ikke nødvendigvis med økt faktuell kunnskap. En undersøkelse som ble gjennomført under en nederlandsk folkeavstemning, der det fantes en klart pro-establishment og en mer radikal anti-establishment (anti-EU) valgmulighet, viste at anti-establishment velgere var mer tilbøyelige til å hevde at de forstod folkeavstemningen godt. Denne selvopplevde forståelsen resulterte imidlertid ikke i økt faktuell kunnskap, og anti-establishment velgere scoret dårligere på en test om folkeavstemningens fakta enn pro-establishment velgerne. Videre var anti-establishment velgere mer tilbøyelige til å overdrive sin kunnskap om ikke-politiske emner, noe som reflekterte seg i at de hevdet å kjenne stimuli de faktisk så for første gang (Van Prooijen & Krouwel, 2020). Disse funnene peker på en potensiell risiko med politisk polarisering: Den overdrevne selvtilliten som politisk polariserte borgere viser, er ofte overkonfidens, noe som kan redusere kvaliteten på beslutningstaking.

Politisk polarisering kan også stimulere intoleranse mot bestemte samfunnsgrupper. Ifølge den ideologiske konflikt-hypotesen er mennesker mer fordomsfulle mot grupper som de antar har andre verdier enn dem selv (Brandt, Reyna, Chambers, Crawford, & Wetherell, 2014). Forskning har vist at den høye graden av fordommer som ofte observeres på den politiske høyresiden mot en rekke samfunnsgrupper (som muslimer, etniske minoriteter, feminister) henger sammen med troen på at disse gruppene i stor grad stemmer på venstresiden. Tilsvarende har man også funnet høy grad av fordommer på venstresiden, spesielt mot grupper som man antar stemmer på høyresiden (som kristne, forretningsfolk, militæret). Det er enighet om at de politiske ekstremene er mer tilbøyelige til å nedvurdere et større antall samfunnsgrupper enn de moderate velgerne (Van Prooijen et al., 2015), og de viser relativt høy grad av parokialt altruistisk atferd, det vil si en vilje til å ofre egeninteresse for å fremme sin gruppes interesser, om nødvendig ved å skade personer fra andre grupper (Van Prooijen & Kuijper, 2020).

Polarisering fører dermed til en økt grad av intoleranse, både mot dem med andre synspunkter og mot personer som tilhører ulike grupper.