Innføringen av Er3+-doping i TiO2 elektrontransportlag (ETL) har vist seg å føre til en justering av båndgapet, hvor verdien øker fra 3,00 eV til 3,07 eV. Dette gir en endring i materialets elektroniske egenskaper som er essensiell for å forbedre ladningstransporten i perovskittsolceller (PSCs). De Er3+-dopede TiO2 nanorodene oppviser også en bred absorpsjon fra 710 til 1200 nm, noe som innebærer at de effektivt kan omdanne nær-infrarødt lys til synlig grønt lys. Denne evnen til å omdanne lys i et bredt spekter gjør dem spesielt interessante som spektrale konverteringsmaterialer i solcelleanvendelser.

Videre har forskere utviklet tri-dopede TiO2 materialer, som kombinerer Er3+, Yb3+ og Li+ eller Ho3+, Yb3+ og Mg2+, og disse viser forbedret oppkonverterings- (UC) emisjon. Når Er3+, Yb3+, Li+ tri-dopet TiO2 benyttes i PSC-er, fører det til et lavere ledningsbåndsnivå, som resulterer i høyere åpen krets-spenning (Voc). Den forbedrede ytelsen til PSC-ene kan i stor grad tilskrives oppkonverteringseffekten, som øker effektiviteten av elektroninjeksjonen. Dette åpner for en mer effektiv utnyttelse av sollysspekteret ved å redusere tapet av fotoner som ellers ikke ville blitt absorbert, og gir større fleksibilitet i utformingen av solcelledenheter.

Selv om tradisjonelle sjeldne jordarts-dopede UC nanopartikler ofte lider av lav kvanteutbytte og begrenset absorpsjonstverrsnitt, fortsetter de å være viktige i forskningen på solceller. For å forbedre fluorescensintensiteten og oppkonverteringseffektiviteten er det utviklet en ny klasse nanomaterialer som kombinerer organiske nær-infrarøde fargestoffer som sensitisator med de tradisjonelle sjeldne jordarts-dopede NaYF4 nanopartiklene. Denne kombinasjonen muliggjør bredbåndet, laveffekt, nær-infrarød eksitasjon med høy total luminescenskvanteutbytte, noe som gir stort potensial som spektrale konverterere i solceller.

Et nylig gjennombrudd kom fra Song og hans gruppe, som forbedret UC-luminescensen ytterligere ved å syntetisere kjerne/skall NaYF4:Yb3+, Er3+@NaYF4:Yb3+, Nd3+ nanopartikler kombinert med plasmoniske gullnanoroder, sensitisert av IR-783 fargestoffet. Organiske nær-infrarøde fargestoffer i denne studien har evnen til bredt å absorbere nær-infrarødt lys og effektivt overføre energien til UC nanokrystallene, noe som resulterte i en intensitetsøkning på 120 ganger. Disse nanokomposittene ble integrert i SnO2 laget til PSC-er, og økte solcellens effektivitet (PCE) fra 19,4 % til 20,5 %. Under konsentrert belysning økte PCE ytterligere til 21,1 %. Forskningen viser at UC-luminescensen er den dominerende faktoren bak forbedringen under solkonsentratorbelysning, og peker mot lovende løsninger for fremtidige konsentrerende PSC-enheter.

Oppkonverteringsmaterialer har tradisjonelt vært integrert i elektrontransportlag, men det finnes også studier som plasserer UC nanopartikler i hultransportlag (HTL). For eksempel har Deng et al. fremstilt monodisperse tetragonale Li(Gd,Y)F4: Yb3+, Er3+ nanopartikler med grønn luminescens, som integreres i HTL-lagene i PSC-er. Dette resulterer i en økning av den gjennomsnittlige PCE med over 25 % sammenlignet med rene HTL-baserte solceller, og viser en stabil strømstyrke (Jsc) på 22,90 mA/cm². Ved eksitasjon med en 980 nm laser økte Jsc til 23,39 mA/cm², noe som demonstrerer effektiv utnyttelse av lavenergilys. Ytterligere mikroskopiske studier av Yb3+, Er3+ co-dopede KY7F22 nanopartikler har vist at oppkonvertering øker fotostrømmen betydelig, med en tre ganger økning i Jsc når laserstrålen beveger seg over nanopartikkellag. Endringer i fluorescensspekteret, som reduksjon i forholdet mellom grønt og rødt lys, korrelerer med økt responsivitet i perovskittlaget til grønt lys, og gir direkte bevis for at UC-prosesser aktivt bidrar til forbedret solcelleytelse.

I tillegg til integrasjon i transportlag, har enkelte studier fokusert på å inkorporere UC nanopartikler direkte i det perovskittbaserte fotoaktive laget. Ved hjelp av ligandutveksling har Meng et al. oppnådd in situ vekst av β-NaYF4: Yb3+, Er3+ nanokrystaller med sterk UC-luminescens i perovskittfilmen. Disse nanopartiklene fungerer som nukleasjonspunkter for krystallvekst og forbedrer dermed filmkvaliteten og solcelleytelsen. Forskjellen i PCE mellom β-NaYF4: Yb3+, Er3+ baserte PSC-er (19,70 %) og enheter uten UC-doping (19,49 %) viser UC-effektens bidrag.

Til tross for den betydelige potensialen til nanopartikler i fotovoltaiske anvendelser, begrenses bruken av deres lave UC-luminescenseffektivitet. Flere strategier har vært forsøkt for å forbedre luminescensintensiteten hos sjeldne jordarts-dopede nanopartikler, som endring av vertsstrukturen, optimalisering av dopingskonsentrasjoner, design av kjerne/skall nanostrukturer og kobling til plasmoniske overflater. Likevel forblir kvanteutbyttet ofte under 10 %. Oppdagelsen av lokal overflateplasmonresonans (LSPR) i tungt dopede halvledernanopartikler har åpnet nye muligheter for å forbedre UC-luminescens via plasmoniske effekter. Song et al. har demonstrert at Cu2−xS halvleder plasmon nanopartikler kan samhandle med NaYF4: Yb3+, Er3+ nanopartikler for å ytterligere forsterke UC-luminescens, noe som representerer en ny vei for å øke effektiviteten til UC-baserte fotovoltaiske systemer.

Viktigheten av å forstå energioverføringsmekanismene mellom organiske sensitisatorer, plasmoniske nanostrukturer og sjeldne jordarts-nanopartikler kan ikke overvurderes. Disse samspillene påvirker betydelig den totale luminescenseffektiviteten og dermed den endelige solcelleytelsen. I tillegg til å optimalisere materialegenskaper og nanostrukturdesign, krever implementeringen av slike komplekse systemer nøye kontroll over synteseprosesser, stabilitet og kompatibilitet med perovskittmaterialer for å sikre langsiktig ytelse og holdbarhet. Forståelsen av hvordan oppkonverteringsprosesser kan integreres i forskjellige lag i PSC-en, og hvordan de påvirker elektrontransport, rekombinasjon og lysabsorpsjon, er avgjørende for å realisere den fulle potensialen i denne teknologien.

Hvordan kan innkapsling forbedre holdbarheten til perovskittsolceller?

Inn kapsling av perovskittsolceller (PSC) er en avgjørende faktor for å sikre langvarig stabilitet og effektivitet, spesielt under påvirkning av fuktighet, oksygen, temperatur og mekaniske påkjenninger. En effektiv innkapslingsstrategi må balansere beskyttelse mot miljøpåvirkninger samtidig som den unngår skade på selve solcellen under prosessering. Polyisobutylen (PIB) har vist seg å være et fremragende materiale for kantforsegling på grunn av sin utmerkede vanntetthet og kjemiske inerthet. Ved å unngå direkte kontakt mellom innkapslingsmaterialet og perovskittlaget, tillater denne teknologien isolasjon av intrinsiske nedbrytningsmekanismer i solcellen fra nedbrytning forårsaket av innkapslingsfeil eller interaksjoner.

Polyolefiner som POE (polyolefin elastomer) og TPO (termoplastisk polyolefin) har også vist seg lovende som innkapslingsmaterialer, spesielt i kombinasjon med glass/glass (G/G) strukturer. Disse materialene har lav vannpermeabilitet og høy termisk stabilitet, noe som har resultert i høy ytelse etter lange eksponeringer under damp-varme (DH) tester, med opprettholdt effektivitet på over 90 % etter 3000 timer. Slike resultater understreker viktigheten av riktig materialevalg og sammensetning for å sikre moduler med lang levetid.

Tynnfilminnkapsling (TFE) representerer en avansert metode som bygger på lagvise strukturer bestående av vekslende organiske og uorganiske filmer. Disse multilagene fungerer som barriere mot fukt og oksygen, ved at de organisk/uorganiske grenselagene bryter opp kontinuerlige defektbaner som ellers ville tillatt diffusjon. Uorganiske lag som Al2O3, avsatt ved Atomic Layer Deposition (ALD), gir overlegen barriereegenskap, men kan være utsatt for defekter som gir langsiktig penetrasjon. Organiske lag, som polymetylmetakrylat (PMMA) eller parylen C, bidrar med elastisitet og tetting, men har generelt høyere permeabilitet. Kombinasjonen i multilag gir derfor en synergistisk effekt med forbedret barriereevne og mekanisk robusthet.

Temperaturkontroll under innkapslingsprosessen er kritisk. Høye temperaturer ved ALD kan skade det følsomme perovskittlaget og påvirke optoelektroniske egenskaper negativt. Reduksjon av ALD-temperaturen til ca. 60 °C har vist å opprettholde både den kjemiske integriteten og enhetens ytelse over tid, selv ved eksponering for høye luftfuktighetsnivåer uten beskyttende atmosfære. Dette demonstrerer nødvendigheten av å balansere prosessbetingelser for å bevare både innkapslingskvalitet og solcellefunksjon.

Flere studier fremhever at multilagsstrukturer som kombinerer organiske og uorganiske tynne filmer, eksempelvis pV3D3/Al2O3, kan oppnå ekstremt lave vanndampgjennomgangsrater (WVTR) i størrelsesorden 10^(-4) g/m²/d, og samtidig opprettholde cellens effekt etter langvarig eksponering ved moderate temperaturer og fuktighet. Dette gjør tynnfilmsteknologi til et av de mest lovende valgene for industriell anvendelse, med forbedret holdbarhet og stabilitet uten å kompromittere produksjonseffektiviteten.

Det er viktig å merke seg at innkapsling ikke bare handler om å forsegle mot ytre påvirkninger. Materialenes mekaniske egenskaper, som elastisitetsmodul og kjemisk inaktivitet, må tilpasses for å unngå mekanisk stress og kjemisk degradering internt i cellen. Samtidig må prosessene være kompatible med delikate perovskitt- og organisk lag for å forhindre termisk eller kjemisk skade under produksjon. Innovasjoner innen lavtemperaturprosessering og kombinasjonen av materialer som PIB for kantforsegling og POE for filminnkapsling, representerer derfor et nøkkelområde for videre forskning og utvikling.

Selv med avansert innkapslingsteknologi, må man forstå at degradering i perovskittsolceller ofte skyldes en kompleks samhandling mellom indre og ytre faktorer. Deintrinsiske mekanismene som lysindusert nedbrytning, termisk stress og elektrisk bias kan ikke elimineres fullstendig, men deres påvirkning kan isoleres og studeres bedre med egnet innkapsling. Dermed gir effektiv innkapsling ikke bare beskyttelse, men også en plattform for videre optimalisering av perovskittmaterialets stabilitet.

I tillegg til materialegenskaper og prosessforhold, spiller design av selve innkapslingsstrukturen en sentral rolle. En velbalansert kombinasjon av materialtykkelse, lagdeling og forseglingsteknikk sikrer at fukt og oksygenhindres effektivt uten å kompromittere celleytelsen. Slike helhetlige tilnærminger må derfor prioriteres for at perovskittsolceller skal kunne nå kommersiell modenhet med tilstrekkelig levetid.

Hvordan sikres langvarig stabilitet for perovskitt solceller gjennom innkapsling?

Innkapsling er avgjørende for å sikre langvarig stabilitet i perovskitt solceller, en teknologi som står foran kommersialisering. For kommersielle applikasjoner kreves ikke bare eksepsjonell stabilitet, men også kostnadseffektivitet i materialvalg og produksjonsprosesser. Den mest ideelle innkapslingsstrukturen per i dag er basert på en glassplate som dekker solcellen, da denne effektivt forhindrer lekkasje av gassformige nedbrytningsprodukter og gir best mulig beskyttelse. Denne løsningen stiller høye krav til innkapslingsmaterialenes kjemiske inerthet og mekaniske egenskaper. Elastisitetsmodulen må være nøye tilpasset for å dempe spenningspåvirkninger fra temperaturvariasjoner, slik at skjøre funksjonelle lag ikke blir skadet.

Kombinasjonen av polyolefin elastomer (POE) som forsegler og polyisobutylen (PIB) til kantforsegling fremstår i dag som den optimale innkapslingsstrategien. PIB er kjent for sin fremragende vannmotstand og prosessbarhet ved lave temperaturer, noe som gjør det til et ideelt materiale for kantforsegling i store moduler. POE bidrar med god elastisitet og slitestyrke, noe som gjør at spenningsforhold i lagene kan dempes over tid ved termisk sykling. Sammen danner disse materialene en robust og stabil innkapslingsstruktur når de laminert i et enkelt trinn mellom glassplater.

I pilot- og produksjonslinjer er modulene som oftest store og rigide, med dimensjoner opp til 0,6 x 1,2 meter. Kostnadsberegninger for storskala produksjon viser at prisen på POE og PIB i bulk reduseres betydelig, noe som gjør materialkostnadene for innkapslingen relativt lave – cirka 0,56 dollar per modul, hvorav POE utgjør nesten hele kostnaden. Denne økonomien gjør teknologien konkurransedyktig sammenlignet med konvensjonelle silisiumbaserte solcellemoduler.

Det finnes fortsatt store utfordringer knyttet til forståelsen av nedbrytningsmekanismer i perovskitt solceller, som kan være indusert av lys, fuktighet eller temperatur. Mangelen på standardiserte og omfattende tester for kommersiell stabilitet hemmer videre utvikling. Derfor er det nødvendig med en felles database som samler inn data om ulike degraderingsmekanismer under påvirkning av varme, lys, fuktighet, mekanisk belastning og elektrisk belastning. Slike data vil muliggjøre mer målrettet valg av innkapslingsmaterialer og metoder tilpasset ulike enhetstyper, samtidig som kostnader kan reduseres.

Standardiserte testprosedyrer er også nødvendig for å vurdere stabiliteten, inkludert fukt- og varmesyklustester som må bli obligatoriske. I tillegg må det utvikles strenge standarder for å evaluere lekkasje av bly, som er en viktig miljø- og helserisiko ved bruk av perovskittmaterialer.

Fremtidige innovasjoner i innkapsling vil sannsynligvis integrere lysstyringsstrukturer for å redusere optiske tap og øke lysinnsamlingen, samtidig som stabiliteten forbedres. Slik kan innkapslingen ikke bare beskytte cellen, men også bidra til høyere effektivitet.

Videre er det essensielt å forstå at innkapsling ikke bare er en teknisk barriere mot fukt og oksygen, men også en kompleks samhandling mellom materialenes kjemiske og mekaniske egenskaper, miljøpåvirkning og produksjonsprosesser. En optimal innkapslingsløsning må derfor balansere disse faktorene for å muliggjøre pålitelig og økonomisk drift over lang tid.

For å virkelig kunne realisere potensialet til perovskitt solceller, kreves tverrfaglig samarbeid som omfatter materialvitenskap, produksjonsteknikk og miljøvurdering. Kun ved å etablere robuste, testede og standardiserte innkapslingsstrategier kan denne lovende teknologien integreres i kommersielle produkter og bidra til en bærekraftig energifremtid.

Hvordan kan innkapsling forbedre stabiliteten til perovskittsolceller under krevende forhold?

Perovskittsolceller har vist betydelig potensial innen solenergi, men deres kommersielle anvendelse begrenses av dårlig stabilitet, spesielt under eksponering for høy temperatur, fuktighet og langvarig bruk. Innkapslingsteknologier spiller en avgjørende rolle for å forbedre levetiden og ytelsen til disse cellene, ved å beskytte dem mot nedbrytende miljøfaktorer. Effektiv innkapsling må ikke bare hindre fuktighet og oksygen i å trenge inn, men også håndtere termisk stress og mekaniske påkjenninger som oppstår ved daglig bruk og variasjoner i klima.

Flere studier viser at bruk av polymerbaserte materialer som PDMS (polydimetylsiloksan) og romtemperaturherdende silikoner kan gi vannavvisende egenskaper samtidig som de gir en fleksibel barriere. Disse materialene beskytter perovskittlaget mot hydrolytisk nedbrytning, som ofte fører til rask tap av ytelse. Videre kan integrering av faseendringsmaterialer i innkapslingen bidra til termisk regulering, og dermed redusere temperatursjokk og varmeopphopning, som er viktige faktorer for å forhindre termisk degradering.

Metallfrie elektroder og selvinnkapslede lag har også vist lovende resultater ved å redusere antallet grensesnitt hvor nedbrytning kan starte. Innføring av diffusjonsbarrierer, for eksempel porøse Al2O3-lag, øker den mekaniske stabiliteten og hindrer ionediffusjon som kan føre til forsuring og spalting av perovskittmaterialet. Atomic Layer Deposition (ALD) av tynne oksidlag har også blitt brukt effektivt for å lage tette, homogene barrierefiltre som beskytter mot både fuktighet og oksygen.

Det har vært vist at perovskittsolceller kan oppnå en operasjonell levetid på opptil tusen timer under krevende forhold med riktig innkapsling, og nye metoder rapporterer enda lengre stabilitet ved både høye temperaturer og fuktighet. Eksempler inkluderer bruk av limbaserte adhesiver som forbedrer tetningen uten å introdusere termisk eller mekanisk stress, og innovasjoner i multilagskompositter som kombinerer egenskapene til flere materialer for å optimalisere barrieren.

Viktigheten av riktig valg og sammensetning av innkapslingsmaterialer understrekes av nedbrytningstester som viser hvordan enkelte polymerer kan gulne eller brytes ned over tid på grunn av kjemiske reaksjoner, som dannelse av karbonylgrupper. Slike prosesser reduserer både den mekaniske integriteten og den optiske klarheten, noe som igjen påvirker solcellens ytelse.

I tillegg til materialvalg må produksjonsprosesser og innkapslingsmetoder tilpasses for å sikre hermetisk tetting. Teknologier som glass-til-glass-innkapsling med UV-herdende epoksyharpikser og vakuumavlevert parylenfilm gir ultratynne, lette, og robuste beskyttelseslag som kan skaleres for industriell produksjon.

For å oppnå optimal stabilitet er det også viktig å forstå perovskittens indre degraderingsmekanismer, slik som ionemigrasjon og krystallinsk omstrukturering. Kryssbinding av krystallene og overflatebehandlinger kan redusere denne nedbrytningen, og integrasjonen av beskyttelseslag må derfor ses som en del av en helhetlig designstrategi.

Det er essensielt for leseren å ha et bredt perspektiv på stabilitetsutfordringene perovskittsolceller møter, og forstå at innkapsling ikke bare handler om å forsegle mot fuktighet, men også om å kontrollere temperatur, mekanisk belastning og kjemisk stabilitet. Innovasjon innen materialvitenskap, kombinert med presisjonskontroll i produksjon, vil være nøkkelen til å realisere perovskittsolcellenes fulle potensial som en bærekraftig og kommersielt levedyktig energikilde.