Min reise som forfatter innen science fiction begynte for flere tiår siden, og i løpet av årene har jeg skrevet over tretti noveller og fem romaner på marathi. Flere av disse har blitt oversatt til hindi av meg selv, så vel som av andre, og noen av dem har også blitt oversatt til engelsk. Tilbakemeldingene fra leserne har vært positive, og jeg har lagt merke til at selv skolebarn, når de skriver til meg, noen ganger prøver å forstå rasjonaliteten bak beslutningene som tas av mine fiktive karakterer. At vitenskapen er et logisk utviklet emne, er noe som har blitt verdsatt av mange av disse leserne.

Et viktig øyeblikk for meg som forfatter kom da den anerkjente forleggeren S. P. Bhagawat ba meg om å la ham utgi min første novellesamling under hans prestisjetunge "Mauj"-merke. Til tross for denne anerkjennelsen, føler jeg fortsatt at science fiction ikke har oppnådd en respektabel plass i den marathi litterære verdenen. Den blir fremdeles ignorert på den årlige litteraturfestivalen, og får ofte kun en mindre plass i litteraturdebattene. Dette er sannsynligvis fordi det er en utbredt, men feilaktig, oppfatning av at vitenskap er et esoterisk tema som er vanskelig å forstå og relatere seg til livet. På tvers av denne oppfatningen, har vitenskapen utviklet seg til å bli en kraft som driver samfunnsutvikling, en kraft som ikke kan ignoreres. Jeg håper at science fiction-sjangeren snart vil få den litterære anerkjennelsen den fortjener.

I denne sammenhengen liker jeg å trekke frem eksempelet med min tidligere nabo på King's, Morgan Forster, som, til tross for sin "vitenskapsfrie" klassiske utdannelse i det viktorianske og edvardianske England, skrev en utmerket science fiction-historie kalt The Machine Stops.

Min relasjon til radioen begynte i 1963, da All India Radio i Jaipur spilte inn et foredrag av meg om kosmologi. Denne forbindelsen har fortsatt den dag i dag, med foredrag og litterære sketsjer. I Bombay var Jayant Erande, en senioroffisiell ved AIR, spesielt ivrig etter å involvere meg i ulike vitenskapsrelaterte aktiviteter. Han organiserte Akashvani Sammelan, et arrangement som handlet om radio. Jeg husker godt en dag i Jalgaon, hvor jeg deltok i denne konferansen. Etter hvert som mine science fiction-verk ble mer kjente, ble jeg bedt om å skrive korte skuespill for barn, som ble fremført med barneaktører.

I 1972 begynte Bombay Doordarshan (TV) sine programmer, og en av produsentene inviterte meg til et personlig intervju som skulle sendes direkte. På den tiden var det mangel på videobånd, så det var ikke mulig å lagre og sende programmet senere. Dette førte til at flere programmer av stor arkivverdi ble "tapt" på grunn av denne restriksjonen. Intervjuet gikk bra, og flere seere satte pris på de fokuserte spørsmålene som ble stilt – ikke at de visste at både spørsmålene og svarene var godt forberedt på forhånd!

Et av de mest populære programmene på Mumbai Marathi Doordarshan-kanalen var Akashashi jadale nate (som også ble brukt som tittel på min populære bok om astronomi senere). Dette var et program om himmelske fenomener som ble ledet av fire forskere, sammen med visning av lysbilder. En gang var det nesten en katastrofe da de nøye planlagte lysbildene ble blandet sammen, og vi måtte tilpasse diskusjonen til det bildet som plutselig ble vist på skjermen uten forvarsel. Programmet ble sendt live, så vi kunne ikke ta det opp på nytt. Den begrensede mengden tilgjengelige bånd førte til at mange programmer ble slettet, og noen verdifulle arkivprogrammer gikk tapt.

På midten av 1980-tallet ble jeg involvert i et spennende eksperiment. Carl Sagans berømte program The Cosmos, som besto av 13 episoder, skulle sendes på TV. Programmet var på engelsk, men TV-kanalen ønsket å nå et større publikum og ba meg om å lage en kort oppsummering på hindi som skulle sendes før hver episode. Dette eksperimentet ble en stor suksess, og jeg fikk tilbakemeldinger fra hele India. Jeg innså da at når man kommuniserer på seerens eget språk, blir budskapet langt mer verdsatt enn om det formidles på engelsk.

I 1985, under en seremoni ved Viswabharati-universitetet, etablert av Rabindranath Tagore, mottok jeg Ratheendra-prisen fra kansleren, som var den daværende statsministeren Rajiv Gandhi. Rajiv roste også min introduksjon av The Cosmos-programmet. Inspirert av dette foreslo jeg at en lokalprodusert astronomi-serie på hindi ville treffe et langt større publikum. Han spurte meg om jeg ville være villig til å lage en slik serie, og jeg svarte ja. Dette førte til produksjonen av Brahmand, en astronomi-serie på hindi, som ble laget med hjelp fra Films Division (FD) under regjeringens informasjon- og kringkastingsdepartement. Prosjektet ble imidlertid bremset av byråkrati og manglende finansiering, og selv om det tok nesten et tiår før serien var ferdig, ble den godt mottatt og sendt flere ganger.

I tillegg til skrivingen og de audiovisuelle mediene, kan man ikke overse viktigheten av direkte foredrag. Foredrag gir en umiddelbar konfrontasjon mellom taleren og publikum, og har en viktig rolle i å formidle vitenskap. Jeg begynte å holde offentlige foredrag på engelsk kort tid etter at jeg kom tilbake til Bombay. I 1973 ble jeg invitert til å være president for MVP-konferansen i Jalna, hvor jeg ble en del av et større fellesskap av vitenskapsformidlere.

En viktig ting som bør forstås, er at vitenskap, til tross for at den noen ganger oppfattes som vanskelig og utilgjengelig, har blitt en kraft som er avgjørende for samfunnsutviklingen. Det er også viktig å erkjenne at kommunikasjon på et lokalt språk kan gjøre komplekse temaer mer tilgjengelige for et bredere publikum. Derfor er det vesentlig at både vitenskap og science fiction får den anerkjennelsen de fortjener, både i litteraturen og i samfunnet generelt.

Hvordan forholde seg til minner og eiendeler under livsendrende overganger?

I tider med store endringer, når et kapittel av livet er i ferd med å lukkes, står man ofte overfor beslutningen om hva som skal tas med videre og hva som skal etterlates. Denne prosessen med å rydde ut, organisere og gi bort minner eller eiendeler som har blitt knyttet til bestemte perioder i livet, kan fremkalle et spekter av følelser – fra lettelse til nostalgi og til og med sorg.

Min erfaring med å forlate Banaras og B.H.U. illustrerer nettopp dette. Selv om vi visste at vi skulle flytte til Ajmer, ble beslutningen om hva som skulle tas med og hva som skulle etterlates en emosjonell prosess. Det er lett å forstå at man kan utvikle en tilknytning til ting, spesielt de som har vært til stede gjennom viktige livshendelser. Slik ble også min mor, Tai, som i mange år hadde sett på Banaras som sitt hjem, fylt med motstridende følelser da vi skulle forlate huset. Hun hadde kommet dit som ung brud i 1937, og det var et sted hun hadde bygget sitt liv på, en tilknytning som gikk langt utover det materielle.

Når man står overfor slike overganger, dukker det ofte opp minner som har blitt vevd inn i hverdagen, som i utgangspunktet kanskje ikke virker så viktige, men som med tiden blir en uatskillelig del av ens identitet. Min mor hadde et vakkert shloka som hun pleide å sitere for å minne oss om viktigheten av en løs tilknytning til materiell eiendom: «Man bør leve i sitt hjem som om man var en gjest». En enkel, men kraftfull påminnelse om at tilknytningen til steder og ting er midlertidig, og at man ikke bør holde fast ved dem som om de var evige. Paradoxalt nok var det ofte Tai selv som var den som ønsket å beholde flest minner – noe som er et vanlig fenomen når vi står overfor det vi føler er vår historie.

Prosessen med å rydde ut kan også avdekke hvordan vi forholder oss til minner. Mange ganger kan det være vanskelig å slippe taket på ting, fordi de representerer en tid som er forbi, eller minner om mennesker vi har mistet. Men i slike prosesser finner man også ofte ut at mye av det vi holder fast på, kanskje ikke har så stor betydning i det lange løp. I stedet kan det være de små, personlige tingene – et brev, en bok eller et bilde – som på en eller annen måte blir bærere av de viktigste minnene.

En annen viktig refleksjon under slike overganger er hvordan man håndterer de økonomiske og praktiske aspektene ved flytting. Jeg husker tydelig hvordan et brev fra Cambridge med nyheten om at jeg hadde blitt tildelt W.A. Meek-stipendet ga en betydelig lettelse. Dette stipendiet, som kom som en overraskelse, sikret meg økonomisk støtte til forskningsprosjektet mitt i Cambridge, og fjernet enhver usikkerhet rundt finansieringen. Slike praktiske bekymringer kan i stor grad prege hvordan vi håndterer store livsendringer. Når vi føler at de økonomiske og logistiske aspektene er ivaretatt, åpner det opp for at vi kan fokusere mer på de emosjonelle og personlige sidene av overgangen.

Flytting fra Banaras til Ajmer var også en påminnelse om hvordan vårt forhold til steder og lokasjoner kan forme vår opplevelse av en overgang. Selv om Ajmer var mindre enn Banaras, og det var et nytt sted med fremmede omgivelser, var det naturlige skjønnheten i landskapet – med fjellene og innsjøene – som til slutt gjorde opplevelsen behagelig. Vi bodde en kort periode på Circuit House, en enkel men vakker plass med en fantastisk utsikt. Slik kan nye steder, selv om de er mindre kjente eller komfortable, gi oss rom for refleksjon og hvile.

Det er viktig å erkjenne at store livsendringer ikke bare innebærer å legge gamle steder bak seg, men også å anerkjenne det nye som kommer med endringen. Ofte er det denne nye starten som gir oss muligheten til å utvikle oss på måter vi kanskje ikke kunne ha forestilt oss tidligere. Gjennom flyttingen til Ajmer og senere til London for min forskning, oppdaget jeg en ny retning i livet, og mulighetene som ble åpnet for meg, var langt større enn de jeg etterlot meg.

I overganger som denne er det essensielt å forstå at livet er en konstant prosess av å tilpasse seg og gi slipp på det som ikke lenger tjener oss, enten det er fysiske eiendeler, steder eller til og med gamle vaner. Samtidig kan man finne ro i å vite at minnene og erfaringene vi bærer med oss, ikke nødvendigvis er knyttet til fysiske objekter, men er en del av oss, en del som vi kan ta med oss videre, uavhengig av hvor vi er.

Hvordan en Uforglemmelig Reise Gjennom Irland og Storbritannia Formet Vennskap og Profesjonell Vekst

Reisen begynte med et møte mellom gamle venner – C.D. Deshmukh, en av mine onkels samtidige i Cambridge, som var glad for å møte ham igjen etter mange år. Jeg ble etter hvert godt kjent med Ram, både i Storbritannia og India, og vi ble nære venner. Som alle gode ting, kom besøket til Vasantmama og Prabhamami til en ende. Neste morgen, etter å ha sett dem av på Heathrow, vendte vi tilbake til Cambridge, men med en følelse av hjemlengsel.

Et av de mer interessante øyeblikkene i løpet av denne perioden var da jeg deltok i et møte i regi av Royal Astronomical Society (RAS) i Belfast. Sammen med Chandra, Kumar og Raj bestemte vi oss for å gjøre dette til en tur rundt hele øya, både Nord-Irland og Sør-Irland. Jeg tilbød meg å kjøre oss fra Cambridge til Liverpool, hvor vi etterlot bilen i en trygg garasje før vi tok fergen til Belfast. Etter møtet i Belfast, som varte i to dager, hadde vi tid til å utforske det nordlige Irland.

Kjøreturen fra Belfast gikk langs Antrim-kysten, en vei som klamrer seg til østkysten, og vi stoppet ved den berømte Giant's Causeway. Den praktfulle naturen og rolige landskapet preget resten av turen. Vi krysset grensen til Sør-Irland, hvor grensekontrollene var mer formelle enn vi hadde forventet. Likevel merket vi lite til den politiske spenningen som skulle komme til å prege øya i tiårene som fulgte.

Vår reise videre tok oss til den irske landsbygda, gjennom små landsbyer som Raphoe og større byer som Galway og Limerick. I Killarney ble vi bortskjemt med et overdådig irsk frokostmåltid, med hjemmebakt brød og kaker i tillegg til den tradisjonelle bacon og egg. Været, som var både solfylt og regnfullt, ga oss en uforglemmelig opplevelse av å kjøre gjennom Irlands skiftende landskap. Et stopp i Dublin ga oss muligheten til å se Blarney Castle og den berømte Blarney Stone, hvor tradisjonen tilsier at et kyss på stenen gir deg evnen til å tale med stor veltalenhet.

En av de mer minneverdige opplevelsene skjedde i Dublin. Mens vi satt fast i en trafikkork på O'Connell Place, skulle vi krysse tre kjørefelt for å komme til vår utvalgte rute. Heldigvis fikk vi grønt lys fra trafikkpolitiet, men den manøveren førte til en høylytt lekse fra betjenten, som kommenterte den britiske kjørestilen med et smil. Det var en god påminnelse om hvordan kultur og oppførsel kan variere fra land til land, selv i de mest hverdagslige situasjoner.

Etter å ha returnert bilen i Belfast og krysset tilbake til Liverpool, var turen over. Vi tok den komfortable fergen tilbake til Storbritannia og kjørte hjem til Cambridge uten flere problemer.

Profesjonelt fikk jeg ytterligere tillit fra Fitzwilliam House, som utnevnte meg til Director of Studies i matematikk. Denne rollen innebar blant annet ansvar for å finne supervizioer for de studenter som fulgte matematikkspecialiseringen. Jeg ble også plassert under veiledning av Dennis Sciama, en kosmolog som opprinnelig var fra Italia, men som hadde vokst opp i Storbritannia. Våre diskusjoner om teori og vitenskap, særlig om Wheeler-Feynman-teorien, var intense, og han var også en ivrig tilhenger av den steady-state-teorien, som han senere skulle endre syn på.

Samme år ble vår forskergruppe utvidet, og en ny generasjon doktorgradsstudenter begynte å gjøre sitt inntog ved DAMTP. Nye prosjekter ble startet, og jeg fikk anledning til å sende inn mine egne forskningsartikler til prestisjefylte tidsskrifter som MNRAS og Proceedings of the Royal Society. Dette gav meg mer selvtillit som forsker.

Men midt i alt arbeidet fant vi tid til å besøke venner og kollegaer. Chandra og jeg besøkte ofte husene til de som var viktige for oss – blant dem Lapwoods, Thatchers og Cunninghams. Dette var nødvendige pauser fra de intense diskusjonene om kosmologi og matematikk, og ga oss tid til å reflektere over våre erfaringer og hva vi egentlig ville oppnå med våre liv og karrierer.

På tross av de lange arbeidsdagene og de krevende akademiske forpliktelsene, var det nettopp de små, uventede øyeblikkene på våre reiser – samt de nære båndene som ble knyttet – som skulle komme til å definere denne perioden i livet. I dag, når jeg ser tilbake på disse tidene, er det nettopp de menneskelige relasjonene og de delte erfaringene som har vist seg å være de mest verdifulle. Det er i møtet med mennesker, i øyeblikkene av vennskap og samarbeid, at man finner den virkelige betydningen av reisen.

Hvordan akademiske besøk og møter former vår forståelse av vitenskapelige samfunn i India

Mitt besøk til India, som startet med ankomst til Madras, ble mer enn bare en faglig reise; det ble en oppdagelse av det indiske vitenskapelige miljøet og de kulturelle og historiske nyansene som preger det. Det var tidvis en kontrast mellom det faglige fokuset og de personlige møtene som oppsto på denne reisen. Det akademiske livet i India, spesielt innen matematikk og fysikk, var fascinerende, og møtene med ledende forskere og akademikere gav meg innblikk i det som på mange måter kunne være et parallelt vitenskapelig univers, adskilt fra vårt eget på mange måter, men samtidig helt knyttet til den samme globale vitenskapelige tradisjonen.

Jeg bodde på Grand Hotel i Madras, rett etter de voldelige anti-Hindi opptøyene som hadde preget Tamil Nadu, og selv om situasjonen hadde roet seg da jeg ankom, la et lite øyeblikk merke til at selv språket kunne være en sensitiv sak. En servitør som var nysgjerrig på skriften min, spurte om jeg skrev på hindi, men da jeg svarte at jeg faktisk skrev på marathi, følte jeg behovet for å avklare at dette var et trygt valg, med tanke på den politiske spenningen som kunne oppstå i slike sammenhenger. Dette lille møtet gav meg innsikt i hvordan språk og skrift kan påvirke mennesker på en dypere måte enn vi ofte tenker på, selv i dag.

Min akademiske tid i Madras var delt mellom å gi tekniske seminarer på Institute of Mathematical Sciences i Adyar, og å møte ledende figurer som Dr. Lakshmanswami Mudaliar, som inviterte meg til å bli en del av Madras University. De tekniske seminarene ble etter hvert til mer populære foredrag på grunn av den økende interessen, som Alladi Ramakrishnan, direktøren ved instituttet, selv hadde forutsett. Hans følsomhet for publikums økende interesse førte til en gradvis overgang fra det tekniske til det mer tilgjengelige, et skifte jeg var blitt vant til gjennom mine erfaringer rundt om i verden. Den entusiasmen jeg møtte fra den akademiske verden var alltid inspirerende, men det var i disse mindre, nære møtene med kolleger at jeg følte den virkelige verdien av vitenskapelig samarbeid.

Et annet høydpunkt i min reise var besøket til Calcutta, hvor jeg ble tatt imot i statens gjestehus, et privilegium som samtidig medførte et økt sikkerhetsnivå. Det var først ikke klart for meg hvorfor jeg var blitt tildelt slik oppmerksomhet, men det viste seg raskt at min status som vitenskapsmann trakk mange mennesker, og det ble noen ganger nødvendig å finne tilflukt hos privatpersoner som Suraiyas familie, som var kjent i byen. Det var i Calcutta at jeg fikk muligheten til å møte noen av de mest respekterte forskerne i landet, som S.N. Bose, og det var under disse møtene at jeg opplevde hva som virkelige betydde å ha dype vitenskapelige samtaler. Bose, som ledet et av seminarene mine, viste en utrolig interesse for mitt arbeid, og dette ble for meg langt mer verdifullt enn den offentlige beundringen jeg også fikk.

Fra Calcutta fløy jeg videre til Banaras, hvor jeg ble møtt med stor varme. Jeg ble tatt med tilbake til min gamle Alma Mater, Banaras Hindu University, som var full av minner og kjent for sitt engasjement i den indiske vitenskapelige tradisjonen. Jeg møtte gamle lærere og studenter som hadde vært en del av min tid der. Det var en glede å oppleve universitetet på nytt, et sted som gjennom sine akademiske aktiviteter og ikke minst sine filosofiske tradisjoner alltid har hatt en spesiell plass i min forståelse av vitenskapens rolle i India.

En av de mest minneverdige opplevelsene fra min tid i India var den offentlige forelesningen jeg holdt i Banaras. Studenter og lærere som hadde vært til stede, spurte grundige og innsiktsfulle spørsmål, og stemningen i salen var preget av en intens lyst til å lære. Dette ble et møte mellom generasjoner, et sted hvor akademiske prinsipper og nysgjerrighet kunne møtes på tvers av tid og rom.

På min vei gjennom India fikk jeg muligheten til å møte mange forskjellige mennesker og besøke vitenskapelige institusjoner som Saha Institute, Bose Institute, og Indian Statistical Institute. Hver institusjon hadde sin egen tradisjon og sitt eget perspektiv på vitenskap. Jeg fant det spesielt interessant å observere hvordan de forskjellige institusjonene, til tross for sine forskjeller, alle delte en felles forståelse av vitenskapens potensial til å forandre verden.

Viktigheten av slike møter og utvekslinger, ikke bare for å dele kunnskap, men også for å forstå hvordan vitenskapen blir oppfattet og verdsatt i forskjellige kulturer, er uunnværlig. Det handler ikke bare om å formidle teknisk informasjon, men også om å skape en plattform for diskusjon og samarbeid, som kan føre til nye innsikter og samarbeid på tvers av landegrenser. Samtaler med forskere som S.N. Bose, D.S. Kothari og Alladi Ramakrishnan, som var både kolleger og mentorer på sin egen måte, illustrerte dette svært tydelig.

Selv om mye av det som skjedde under mine besøk til de forskjellige akademiske institusjonene i India har blitt en del av min egen forskningserfaring, er det den langsiktige verdien av slike møter, der vitenskapen blir et verktøy for å bygge broer mellom mennesker og kulturer, som virkelig definerer opplevelsen av slike reiser. I en tid hvor global vitenskapelig samarbeid blir stadig viktigere, er det å forstå de kulturelle og politiske kontekstene vitenskapen opererer i, like viktig som selve forskningen.

Hvordan presidentvalget i USA har utviklet seg: Usynlige primærvalg og maktbalanse i partiene
Hvordan lage smakfulle og næringsrike retter med sesongens beste grønnsaker og kjøtt
Hvordan luft påvirker trykkokerens funksjon og betydningen av temperaturøkning for matlaging
Hvordan sentimentanalyse på Twitter kan forutsi Bitcoin-prisbevegelser
Hvordan biochromisme kan revolusjonere biosensorer og emballasjeløsninger